dobbelkamp -

Tilbake

 

Hei dere.

Jeg har nå bestemt meg for å ta opp bloggingen igjen, i håp om at kanskje det vil hjelpe meg videre på veien jeg går. Det er tøft, det er mange utfordringer og det går sakte men sikkert opp for meg; men jeg gir likevel aldri opp kampen. En dag skal jeg stå på en fjelltopp med armene strekt ut i været og juble. Juble over seieren og livet. For ja, sykdommen skal aldri noen gang vinne. Noen ganger kjenner jeg den river ekstra i meg, andre ganger føles det ut som om det er jeg som har overtaket og har makten. Det er godt, men samtidig veldig skummelt å kjenne på. Det er mye som har skjedd siden sist, jeg kommer nok til å skrive om det etter hvert som jeg skriver. En ting er helt sikkert, jeg er mer motivert enn jeg noensinne har vært. Det er en god følelse jeg klamrer meg fast til. Det er faktisk mitt liv som jeg må ta tak i og jobbe for, for jeg vet så alt for godt at selve seieren kommer aldri av seg selv. Det er faktisk noe jeg må jobbe for hver eneste dag. Hvert valg er veldig avgjørende.

Ja, det er litt skummelt. Føles litt utrygt, på en måte.

Men, la gå - vi prøver igjen. 

Verdt det

Noen ganger forandrer alt seg. Ikke alle forandringer er positive. Jeg lukker øynene, puster dypt og tenker tilbake til da alt startet. Jeg tenker på alt som har forandret seg. Alt som er annerledes. Selv når jeg ser de store stegene jeg har tatt i riktig retning, føler jeg ingen stor seier. Jeg blir sittende igjen med følelsen av at ingenting jeg gjør, er godt nok. At uansett hvor hardt jeg sloss og kjemper, så er det likevel mye som kunne vært gjort enda bedre. Det sliter meg ut, helt fullstendig. Jeg prøver så hardt, hver eneste dag. Hver eneste dag, ved å ta riktige, bevisste valg som jeg vet har veldig mye å si. Kroppen min har det gjerne bedre enn på veldig lenge, men hva er viktigst? Jeg vet ikke lenger, fysisk eller psykisk helse? Det er så vanskelig akkurat nå. Så veldig, veldig vanskelig.

Jeg prøver å smile til meg selv når jeg ser i speilet. Prøver å være glad for de små hverdagsgledene jeg møter på. Jeg er underveis, og jeg kjemper. Jeg har ikke stoppet opp, eller skyvet noe som helst til side. Mer enn 3 år med sykdom er ikke bare til å legge bak seg. Det er ikke bare til å bestemme seg for å gå videre i livet, og klistre smilet på. Jeg kommer meg, blir bedre, men det tar tid. Det går sakte, og det er bare noe jeg er nødt til å godta og finne meg i. Jeg har tatt mange vanskelige avgjørelser nå, som har vært veldig ubehagelig og tøft, men på sikt tror jeg dette er det riktige. Nå får jeg mer hjelp, forhåpentligvis. Kanskje det høres enkelt ut. "Det er jo bare til å hoppe i det". Hva om du tviler? Hva om du føler du trenger litt tid på å bestemme deg, men må bestemme deg raskt? Det er tøft.

Det er mange konsekvenser kroppen min kjenner på. Mangelsykdom, som gjør at jeg blir utmattet, trøtt og sliten gir meg enda flere utfordringer. Er dette livet? Er dette fortsettelsen? Skal det være sånn, for alltid? Jeg spør meg selv, men finner ingen svar. Likevel biter jeg tennene sammen og holder meg sterk, dette skal ikke knekke meg helt på noen som helst måte. Jeg blir sint, lei meg og veldig skuffet når jeg hører om andre som ønsker anoreksi. Jeg blir sint, skuffet og lei meg når jeg leser om andre som legger ut kostlisten sin på blogg, og er i tvil om de har spist for mye. Dette trigger meg ikke lenger, men jeg vet det er andre som gjør det. Jeg vet at det har alt for mange konsekvenser. Og til de som legger ut oppskrift for hvordan man får en spiseforstyrrelse? Jeg blir skuffet.

Dere vet ikke hvor jævlig hardt det er, å måtte bestemme seg for å snu. Snu mot livet, og droppe døden. For ja, jeg hadde et valg. Det valget kunne ingen ta for meg. Ikke en gang en spesialist. Lege. En sykepleier. Familie og venner. De kunne ikke bestemme for meg, hva jeg skulle velge. Jeg valgte livet. Så sliten, lei, syk, dårlig og så langt nede som jeg var, var jeg i stand til å ta det livsviktige valget som å leve videre og kjempe. Kjempe til seieren var tatt. Det har kostet meg forferdelig mye, men jeg er glad for at jeg tok det valget. Ja, det vil være mye som er vanskelig framover, men jeg gir meg ikke. Jeg gir aldri opp, før jeg den dag kan kjenne det er godt å være meg i min kropp. Jeg kunne dødd om jeg lot sykdommen fortsette. Det ble mange tårer, vanskelige diskusjoner og mye tvil. Skulle jeg?

Å bli frisk fra anoreksi og spiseforstyrrelser, egentlig sykdom i seg selv, er en langvarig kamp. Det er livet som står på spill, og det er forferdelig krevende. Likevel er det verdt det.

Livstegn


Jeg kunne ønske jeg kunne si alt gikk bra, men da ville jeg ikke snakket sant. Nå som jeg må ta motet til meg og ta imot mer hjelp, føler jeg kampen er enda tyngre og vanskeligere. Men jeg kjemper, sloss og biter tennene sammen. Mye er bedre enn det har vært på .. år .. men det er likevel mye jeg må kjempe hardt for. Men det er verdt det, det vet jeg. Selv om det er stille fra meg for tiden, så har jeg ikke glemt dere. Hvor fantastisk dere har vært og er, ikke minst, for alle de vakre ordene dere forteller meg hver gang. Tusen hjertelig takk, dere er så god. Det har vært store forandringer i livet mitt de siste månedene, men det går greit. Nå skal jeg klare å nå til enda nyere høyder, og jeg kommer til mål til slutt. Det vet jeg bare.

Holder dere oppdatert.

Keep fighting


Det er veldig tungt. Jeg kjenner frykten ta kvelertak og hvordan den hemmer. Måten det gjør hverdagen så vanskelig. Det er så fryktelig tungt akkurat nå.

Likevel biter jeg tennene sammen. Likevel prøver jeg å holde ut.

Et tygg og en matbit blir en stor seier, men på samme måte somd et føles som et stort tap.

Nedtur

Hei dere, jeg beklager for mitt store fravær. Jeg har ikke hatt det noe særlig bra for tiden, og dermed har det ikke vært tid, krefter eller noe energi til blogging. En ufrivillig lang pause, har det blitt. Etter at det bare gikk oppover og at jeg kom til et punkt der jeg følte meg skremmende bra i form, kom det som et slag midt i tryne. En nedtur som var lengre enn jeg trodde, og mye hardere og tøffere enn jeg hadde trodd og sett for meg. Jeg trenger litt tid nå. Tid for meg selv, der jeg prøver å hente meg inn igjen. Jeg håper dere forstår.

Livet er verdt å kjempe for


Endelig er det sommerferie og en ny oppdatering fra meg. Jeg holder meg fremdeles i live, og jobber for livet. Hver eneste bidige dag, har jeg en hel del valg jeg er nødt til å ta. Uansett hvor tungt det er, må jeg bare komme meg gjennom det. En ting jeg har lært meg og erfart den siste tiden, må være "Det går over". For ja - det gjør det. Vekten går oppover og jeg prøver å finne en stabil vekt som samtidig er sunn og bra for meg. Etter at jeg fikk streng beskjed om at nyrene kunne svikte til slutt og at jeg kunne få beinskjørhet, forstod jeg litt mer alvor.

Nå vil jeg fly med egne vinger, ikke anorekiens. Om sommeren er det mye mat og mye press, men jeg kommer meg gjennom det og finner mine egne løsninger og veier å gå. Jeg er så glad for at jeg har den psykologen som jeg har, som hjelper meg så utrolig mye som han gjør. Det er tre uker til neste samtale, noe jeg virkelig ser frem til. Det begynner å bli lenge siden nå, og det merkes. Solen skinner i dag og jeg har vært ute på min joggetur, endelig får jeg lov til å trene også, ettersom jeg spiser og øker inntaket av kalorier og mat. Livet er verdt å kjempe for, dere.

Jeg lever


Jeg lever. Dagene er lange, men om jeg skal sammenlikne hvodan livet kjennes akkurat nå og tilbake til noen måneder, så har jeg det bedre. Fremdeles er det en kamp, men jeg har endelig sett med egne øyne nå hvor viktig mat er for både den psykiske og fysiske helsen. Jeg kjenner på det at jeg gruer meg en del til sommerferien der det blir mye fritid. Livet som jeg prøver å finne tilbake til, er veldig viktig for meg å ha i en slags balanse med mye planlegging og mye tid som går til det. For ja, uten planlegging og mål kommer jeg ingen vei.

Hvordan bloggingen blir vet jeg ikke enda, men kanskje jeg tar det opp igjen snart? det blir mye tid i sommer, så kanskje jeg begynner for fullt igjen - hvem vet. For at jeg skulle komme meg på riktig vei igjen og bestemme meg for å bli frisk og fri fra anoreksien, så måtte jeg møte døden på nært hold. Det har skremt meg, og dødsangsten tok nesten pusten av meg. Jeg forstod endelig til slutt hvor alvorlig sykdommen var, og nå har jeg i lang tid holdt meg stabil. Humøret er bedre og det er mange gode dager, endelig kan jeg leve litt igjen.

Det er mange som titter innom som sliter og er i samme situasjon, som kanskje søker råd og vet lite hva de skal gjøre. Om det er noe dere lurer på, spørsmål eller om det så er noe dere ønsker å fortelle, så er det bare til å ta kontakt - det hadde jeg satt veldig stor pris på. Skal holde dere oppdatert jeg, vakre mennesker :-) om hvordan det går videre. Jeg er kjempe redd for å falle tilbake og få et kraftig tilbakefall, og jeg vet det vil ta lang tid for kroppen å vende seg til mat og den nye hverdagen. Men, den tiden må jeg bare gi meg selv.

Mat vil alltid være litt vanskelig, men jeg ser på meg selv som frisk når jeg klarer å tenke på mat som noe bra og noe som er normalt, og jeg er på veldig god vei til det målet. Hvordan andre kan få motivasjon nok til å snu mot den rette veien, og virkelig samle mot nok til å gi slipp på en sykdom som har vært en så stor del av livet og hverdagen i så lang tid, er veldig forskjellig for person til person. Men, for meg måtte jeg virkelig forstå alvoret og kjenne det tett og nært på kroppen - jeg ville jo ikke dø så ung? Jeg ville leve.

Kunsten å se


Ordet "muligheter" har vært veldig sentral og viktig for meg i det siste. Jeg innser at det er muligheter nå. Jeg innser også at jeg har mye erfaring på at smerter går over. For ja, det går alltid over. Alltid. Hver eneste gang. Noen ganger er det bare så slitsomt, jeg kjemper med nebb og klør for å holde sykdommen i sjakk og ikke la den styre livet mitt. Forandringen nå er at jeg styrer mest. Det er det siste nye. Uansett hvor lenge jeg føler jeg ligger i koma etter at jeg har kjempet, så er det viktigste at jeg vet det går framover. At det går riktig vei.

Det er krevende, jeg kan ikke ta noe ferie eller pause. Jeg må bare fortsette og fortsette .. og aldri gi opp.

4 år

Det nærmer seg. Snart har sykdommen vært en del av hverdagen min og livet mitt i 4 år. Hele 4 år med oppturer og nedturer, sykehus, kostlister, uendelig mange tårer, misforståelser, samtaler med prest, samtaler med psykolog, dårlige nyheter, uendelig mange blodprøver og undersøkelser. Kroppen er utslitt og det merker jeg veldig godt. Vil det snart snu mot riktig vei? Vil det gå riktig vei?

Ingen dans på roser

Det er ikke et eneste vindpust å kjenne. Jeg må være i min dypeste konsentrasjon om jeg skal klare å kjenne at jeg har bakkekontakt og at jeg fremdeles er i live, noe som gjør vondt. Friheten er ikke nær, den er nesten ikke til å kjenne på. Det går plutselig opp for meg hvor lenge sykdommen har hatt kontroll idet tankene svirrer rundt uten stopp. Hvordan føles det egentlig å være helt, helt frisk og faktisk ha en dag som er bra? Jeg husker lite. Jeg burde, men det går opp for meg. Jeg husker virkelig ikke.

Uansett hvor hardt jeg prøver å fortelle for at andre skal forstå, er det likevel så fjernt alt sammen. Jeg godtar det mer nå enn før, det er helt greit. Kanskje det ikke er meningen at de ikke skal forstå alt heller. Til og med jeg forstår ikke alt, selv om sykdommen er så nær og selv om den er inni meg. Nå som det nærmer seg sommer håper jeg det kommer bedre tider. Flere gode dager. Sommer for meg er jordbær, honningmelon, smoothie, pepsi max på boks og atter en gang frukt og bær.

Jeg hater å måtte si det, men det går dårlig for tiden. Derfor lite blogging. Takk til dere vakre sjeler som fremdeles er her og leser.

Sommar är her nu

Sol . Blå himmel . 24 grader . Iskald pepsi max på boks . Blomsterkrans . Bier . Speilrefleks . Shorts . Sommerfeeling  = dagen i dag.

God morgen


Akkurat nå i skrivende sekund, befinner jeg meg i himmelen. I frokosthimmelen, såklart. Foran meg har jeg et stort fat med speltlomper, oppkjært melon med jordbær og blåbær, og nyter samtidig en iskald pepsi max på boks og en redbull uten sukker. Speltlompene er såklart smurt med favoritten, nemlig sukkerfritt jordbærsyltetøy - åh, kan virkelig ikke gå meg lei på dette her, dette er virkelig himmelen for meg. Men, en gang tar jo det slutt, dessverre. Jeg må bare beklage at jeg ikke har hatt energi til å blogge og for at jeg ikke har vært så aktiv her inne den sise tiden, det svever litt mellom innleggelse og at jeg får bli hjemme. Skal love dere at det er vanskelige avgjørelser å ta. Det er kanskje noe av det tøffeste valget jeg tar på lang tid.

I går var det Norges bursdag, 17.mai. Jeg hadde det kjempe bra sammen med så mange herlige mennesker på èn gang, så jeg sovnet med en gang jeg la hodet nedpå puten. Nei, anoreksien tillate meg ikke å spise så mye, men jeg spiste sånne enkle ting som var greit nok for meg. Var fornøyd med et helt hav av bær og frukt, og med xx antall pepsi max bokser som gikk med.  

Veien videre

Veien er lang, men den er der. Det er kanskje det viktigste, det er mulig å bli fri fra sykdommen. I denne uka skal jeg på sykehuset igjen. Prøver og undersøkelser skal tas, og det er noe jeg aldri gleder meg til. Jeg kjenner på hvor hardt anoreksien sliter i  meg og viser meg veien hvor jeg egentlig skal gå, jeg kjenner det ekstra godt om jeg gjør noe utenom det vanlige. Om jeg gjør noe som er utenfor de trygge rammene som anoreksien har satt seg. Jeg har bestemt meg nå, dette helvete skal det bli slutt på.

Det vil komme nedturer, tårer, oppturer, vonde og gode dager. Jeg vil plutselig kjenne på motivasjonen som er på topp, og like fort vil jeg kjenne den går ned igjen. Hva er det egentlig som så holder meg oppe? Drømmene mine. Målene mine for framtiden. Jeg vil, jeg vil. Det betyr så mye for meg å ha drømmer. Å ville noe. Å ønske noe for framtiden. Ellers kunne jeg vel bare gitt opp, kunne ikke jeg? Men, jeg kan ikke det nå, når jeg har valgt livet. Det valget var klart og tydelig for meg, jeg måtte velge det.

Du tror vel det bare er til å spise. Du er ikke alene om å tro det, jeg irriterer meg sånn gang på gang. Hadde det vært så enkelt å spise, hadde ingen vært syke. Da hadde alle vært friske, da. Jeg skal fortsette å blogge, men jeg kommer ikke til å være så aktiv som jeg har vært før. Det kommer et innlegg eller to når jeg føler for det og når jeg har krefter til det. Kroppen min trenger veldig mye hvile, så jeg håper dere alle har forståelse for dette. Jeg har det ikke noe bra, men jeg kommer meg framover og oppover etter hvert og med tiden.

Wedensday




Det er 1.mai og tiden går veldig fort, det nærmer seg sommer med stormskritt. Før vi vet ordet av det, ligger vel kanskje de aller fleste på en flytemadrass i syden en eller annen plass, og elsker livet høyere enn himmelen. Det er veldig tungt for tiden, på mange måter. Kostlisten er tøff og nærmest helt jævlig å fullføre hver eneste dag, men jeg vet jeg også ikke har noen andre valg om jeg virkelig skal gjøre meg den bjørnetjenesten for meg selv og bli frisk igjen. Det er det beste for kropp og sjel, det er ingen jeg unner her i verden å måtte slite med noe som anoreksi eller hvilken som helst spiseforstyrrelse. Fuck it, altså. Jeg bare sier det, selv om det kanskje ser superenkelt ut og kanskje latterlig, så tror jeg du ville sagt noe helt, helt annet om du gikk 1 mil med mine sko på.

Skogen

I skogen finner jeg frihet, det blir så mye lettere å trekke pusten dypt og gi slipp på det som presser på og gjør så vondt.

Et åpent hjerte

Det er en sliten jente som skriver. De siste dagene har vært tunge, forferdelig tunge. Jeg har grått uendelige tårer, vært flere ganger til legen og tatt en rekke undersøkelser. Det er så vondt, midt oppi alt, å se hvordan det sårer de andre rundt meg. Det er mye sinne, sorg og krangling, noe som gjør situasjonen noen hakk vondt verre. Jeg har sagt, nærmest skreket høyt ut at jeg er klar for å bli frisk og at jeg er villig til å utsette meg selv og kroppen min for enda mer kamp og smerte, akkurat nå føler jeg bare for å ta en liten pause. Anoreksien nå er så sterk.

Jeg føler ikke alltid jeg blir hørt, det er så vondt med misforståelser og krangling. Noen ganger vil jeg bare sette livet på pause, bare for å klare å puste normalt igjen og finne fram til balansen jeg trenger for å ikke falle. Det har skjedd mye de siste månedene, og det er en av grunnene til at jeg ikke har blogget så mye. Har ikke hatt krefter eller energi til å sette meg ned å trykke på tastaturet, bare druknet i mine egne tårer og i min egen dyp forstvilelse og frustrasjon. Jeg hater sykdommen og hva den gjør med meg, jeg føler meg så fanget.

Jeg står midt i mellom Mr.frisk og Mr.syk, de drar meg i armene og vet ikke helt hva enighet betyr. Jeg får ikke i meg den næringen jeg skal, og heller ikke væske. Det er tungt når jeg virkelig prøver hardt og har trodd jeg har gjort mitt beste, også kommer noen å forteller meg at det er langt i fra godt nok. "Du må spise mer og drikke mer enn dette her, om du vil overleve dette". Det er da gråten kommer, sakte men sikkert. Jeg er bare så lei, så utrolig lei. Enkelte mennesker kan bare ikke forstå hvordan det er og hvordan det fungerer.

For det er så lett for andre, å tro. Tro noe. Tolke noe. Tenke noe og bygge videre fra det som de får høre av andre. Hvem er det er snakk om her? Jeg vet jeg høres egoistisk ut nå, men det er hvordan det er. Så lei av å bli tolket feil og så lei av å snakke til en snudd rygg og til tunghørte ører. Jeg ER ikke anoreksien, den er bare inni meg og herjer. Det kommer høye bølger, stormen herjer med kroppen og det blir vanskelig å stå oppreist på begge føttene. Så roer det seg litt igjen, før neste storm kommer. Sånn er det å leve med sykdom.

Jeg føler meg bare så tom, akkurat nå. Ord blir så tomme. Ord blir så meningsløse. Hvordan gir man mening i det meningsløse, og hvordan gir man håp i det håpløse?

 

... jeg bare spør ... jeg

Glede

Feberfri og smertefri dag, noe jeg nyter helt. I dag skinner solen, samtale med psykolog og veldig mye å se fram til i tiden foran meg. Litt senere i dag skal jeg og mams en liten tur til byen og kjøpe en del klær og ting til rommet, det blir kvalitetstid og verdens beste salat og smoothie etter noen timer med trakking. En som gleder seg? Ja. Veldig. Skal bli godt å komme seg litt ut og ta frisk luft, selv om jeg nettopp har kommet inn døra. I neste uke blir det travelt. Travelt med stor T. Skal på sykehuset blant annet og til legen. Nå må jeg nyte friheten.

Jeg lagde verdens beste cupcakes i følge familien. He he .. Kan man få nok av mestringsfølelse egentlig? den følelsen ..

Jeg kunne ønske...

... at det var sommer
... at jeg fant mer glede av små ting
... at jeg kunne spise hva enn jeg ville
... at jeg følte meg frisk og fri
... at det ikke fantes noen sykdom i verden
... at jeg var glad på innsiden
... at jeg slapp å være syk
... at jeg kunne løpe fra anoreksien
... at jeg fikk til noe stort
... at kroppen hadde det bra
... at det var en bedre verden
... at det var mindre urettferdighet
... at jeg kunne løpe gjennom en blomstereng
... at jeg hadde energi og krefter til noe
... at jeg fikk se mer av verden
... at det alltid ville være sol ute

akkurat som i livet ...

jeg føler jeg bare eksisterer

lurer du på hvordan det er å leve med anoreksi?

sånn føles det ... akkurat sånn

En fin dag


Dette har vært en helt sykt bra dag. Ah, det føles så utrolig herlig. I dag har jeg gjort så mye som å ryddet hele klesskapet mitt og kastet en del, drukket x antall kopper med pepsi max og kakao, laget verdens beste gelègodis som jeg virkelig ble fornøyd med (=mestringsfølelse), kjøpt en del interiørting til rommet mitt og tatt massevis av bilder til dere. Også hadde jeg verdens beste lunsj i dag. Åh, nam. Cæsarsalat med masse, masse kylling. Har jeg nevnt at jeg har til og med solt meg i mars også? for noen timer siden sovnet jeg faktisk midt i sola, og merket at jeg var godt brent etterpå. Jeg må sole meg mer, siden jeg har så ekstremt lavt med D-vitaminer. Det føles utrolig godt å blogge igjen, dere. Og det blir det mer av også, bare stay tuned.

Torsdag


Hei og god morgen dere. I dag våknet jeg av vårsol og blå himmel, og sitter nå med en varm kopp kakao og en salatbolle. Har herved funnet ut at det er nokså lurt å lage små porsjoner og måltider i matbokser dagen før det skal spises, så slipper jeg så bruke så ekstremt mye tenking og tid til å lage mat. Jeg elsker jo å lage mat, men noen ganger tror jeg at jeg rett og slett er litt for lat, haha. Cæsarsalat med kylling, spekeskinke, isbergsalat og agurk m.m. er bare så fantastisk. Det er himmelsk, rett og slett. Siden jeg er helt alene hjemme en stund, skal jeg bare slappe av og kose meg. Senere blir det bakingbakingbaking.

Noen som har lyst til å se bildedryss eller? nytt kamera er egentlig veldig fint.

Det er vår



Hei dere. Nå er det endelig vår, og lysere tider kommer oss i møte. Jeg kjenner gleden strømme gjennom kroppen, det føles nesten uvirkelig. Det skal så lite til, noen ganger. Bare å se lyset. Høre fuglene kvittre. Komme inn til et varmt teppe og tenne stearinlys. Kjenne kulden trenge på, samtidig som at man kan pakke hele seg inn i masse varme ullgensre og tykke klær. Jeg elsker denne årstiden, jeg. Enda bedre er det med tanke på at det nærmer seg sommer med stormskritt. Ah, nå kjenner jeg virkelig at det går litt framover. Riktig vei. Kroppen har det fremdeles ikke det de fleste kan kalle "bra", men jeg prøver å komme meg opp på beina igjen. Det er tungt, men det går. Det skal gå. Det er ikke snakk om noe annet. Psykologen min er den personen som virkelig hører på og er der, jeg kan si hva jeg vil og snakke om hva som helst som jeg måtte ha på hjerte. Den følelsen er veldig god, det skal jeg love dere. Med tanke på at kroppen har alt for lite D-vitaminer, må jeg komme meg ut mest mulig når det er sol. Ellers går det i D-vitaminer på resept, noe som er utrolig kjipt. Hele tiden glemmer jeg tablettene, noe som resulterer at jeg blir trøtt, slapp og veldig utmattet = ingen energi til blogging. Men hei, nå er jeg her igjen. Jeg faller, jeg reiser meg igjen og jeg prøver videre. Så lett, men så vanskelig. Jeg har i alle fall hatt en bedre dag enn på veldig lenge, noe som gjør humøret helt på topp.

 

Hvordan har dere det?

Snart tilbake

 
Hei dere. Jeg kommer snart tilbake med full blogging igjen som før, jeg trenger bare en ukes pause der jeg slapper helt av og samler opp krefter igjen. Tusen takk til alle dere som fortsatt er her og som er så gode. Det betyr veldig mye for meg. Gleder meg veldig til å dele oppskrifter med dere, skrive om mat, hverdagen, oppturer og nedturer og kampen videre mot sykdom.

Som et slag i magen



Det gjør vondt, pulsen er 90/min og ganske høy. Jeg kjenner jeg bare vil gråte, skrike av fortvilelse og frustrasjon. De rundt meg smiler og ler, de har det bra. De uttrykker glede. Jeg prøver å bite tennene sammen, men mye hindrer meg. Mye gjør det ekstra vanskelig. Feberen gjør at det dunker og slår i hodet, øynene er helt sår og det virker ikke som om jeg har fått et eneste sekund med søvn. Det er vel ikke så veldig langt i fra heller, akkurat nå venter jeg bare på at de neste dagene skal gå fort. Ikke la det bare så stille, jeg trenger virkelig en opptur og noe godt som skal skje. Jeg trenger å møte noe som gir meg påfyll med motivasjon og krefter, jeg trenger det virkelig for at jeg skal klare å kjempe og sloss imot det som gjør så vondt.

Jeg prøver å smile, holde hodet hevet og tenke positivt. Likevel får jeg høre jeg er negativ. Hva skal jeg si da? "Oj, beklager - beklarer for alt". Beklager for at jeg ikke klarer å takle så mange krav og forventninger på samme tid, beklager for at jeg ikke klarer å være så positiv. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, ord blir så tomme i en slik situasjon. Jeg føler bare alt jeg sier blir helt feil. Jeg tør nesten ikke å si noe som helst lenger. Jeg føler jeg bare går rundt å klager og syter på absolutt alt, jeg er så livredd for å gjøre det akkurat nå. Akkurat nå vil jeg bare krype under dyna og bli liggende der til jeg blir litt bedre. Det er for mye som skjer for tiden, og det er alt for mye å tenke på. Derfor er det ekstra godt å skrive. Bruke ordene selv om de virker litt meningsløse.

Å være positiv er ikke ukjent for meg, jeg prøver å holde motet oppe og jeg prøver å lete fram de positive tingene med hverdagen jeg møter på, men vær så snill - det er virkelig ikke lett når man føler at alt i livet går imot. Det er virkelig ikke lett når man før høre om fra det ene til det andre, om enda flere nedturer og prøve å kjempe imot tårene. Når kroppen ikke får tilstrekkelig nok med næring opp i alt dette, så kan jeg ikke være noe supermenneske å likevel være sterk uten å gråte eller uten å knekke i sammen. Jeg er ingen superkvinne med superkrefter, jeg kan ikke alltid holde tårene inne og kjempe imot.

Det er bare slik det er. Det er bare slik jeg er, ingen kan forandre på det. Uansett om det er godt likt eller ikke. Stadig skjer det noe med kroppen. Forandringer. Fysisk. Har dere noen gang prøvd å være positiv når man samtidig må kjempe imot smertene? Bare det å holde ut? Det er virkelig ikke lett. Det er virkelig en utfordring i seg selv. Akkurat nå har jeg ingen god følelse, jeg føler bare jeg står i veien for andre og at jeg ødelegger bare på grunn av sykdommen. At de blir sliten, skjønner jeg så forferdelig godt. Desverre.

Jeg kunne ønske det var annerledes, jeg kunne virkelig ønske det ikke var slik som dette. Jeg er lei av alt som heter blodprøver, jeg er lei av å vekke noen for å reise på legevakten midt på natten fordi smertene i kroppen kommer med slag på slag. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Men, hva gjør man egentlig i en slik situasjon som dette? Selv om det er mange som sliter med det samme, betyr det ikke at absolutt alt er så likt. At alt er som det samme. Hverdagen er tøff, men jeg håper virkelig på en bedre periode nå. Jeg trenger det. Desperat etter det.

Sykehuset

Det blir korte oppdateringer fra meg, ser dere. De siste dagene har jeg ikke gjort så veldig mye, selv om jeg veldig gjerne skulle ønske jeg kunne komme med noe positivt. I dag har jeg vært på sykehuset, noe som gikk begge veier. Litt bra og dårlig. Jeg vet ikke hvor mye jeg orker å dele helt enda, jeg føler meg kanskje litt "tom" og "målløs" fremdeles. Ellers må jeg bare si dere at dere alle er helt, helt, helt fantastiske som fremdeles er her og som kommenterer alle de fine, gode ordene dere kommer med. Tusen, tusen hjertelig takk. Det betyr alt for meg, spesielt på en dag som dette.

Jeg kommer sterkere tilbake. Snart.

Ord fra hjertet


Det er vanskelig å tenke på hvor lite kroppen egentlig tåler, bare på grunn av sykdommen. Bare på grunn av sykdommens motstand og kraft. Når jeg virkelig har bestemt meg for å nå et mål, er det så uendelig lite som skal til før jeg knekker i sammen igjen. Det er så lite som skal til, før jeg virkelig mister motet og alt som finnes av håp. Heldigvis så vet jeg, langt innerst inne, at det er er håp selv i de mørkeste kroker. Det føles godt å tenke på det på en tung dag. Det føles godt å tenke på det når det bare er tårer som kommer ut. Når det bare er tårene som strømmer på og er uendelig.

Kroppen min er ikke vant til mat, den reagerer etter så lite. Kvalme og utmattelse er reaksjonene, jeg kjenner bare humøret forandrer seg med en gang etter så kort tid. Jeg blir sint, gretten og veldig lett for å gråte. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig at det skal være slik. Hvorfor så vanskelig? Hvorfor så uendelig? Det er bare slik livet er, urettferdig og vondt. Men det må aksepteres, for jeg vet så alt for godt at det ikke hjelper et sekund å irritere seg over hver minste ting som dette. Av og til, kunne jeg bare ønske dette ikke var virkelighet. Sykdom, sorg, tårer og smerte. Ønske.

Det er så vanskelig å forstå når man står fra et annet synspunkt og fra et annet ståsted. Så vanskelig å kjenne på de samme følelsene som svirrer rundt i kroppen når man ikke har de samme sko på. Det er umulig å forstå alt, til og med jeg forstår ikke alt fra a til b. Men likevel er det ikke så viktig, jeg tror ikke det er meningen å kunne ha svar på absolutt alt, jeg tror ikke det er ment for å være lett å bli frisk og fri fra sykdom. Jeg bare hater den kvalmen etterpå. Metthetsfølelsen etter å ha spist to skjeer med yoghurt eller noe liknende. Jeg hater at det skal så lite til før det skjer.

Jeg kunne ønske jeg var så fri som fuglen. Som bare kunne fly så langt avsted som bare ønsket. Tenk så fantastisk. Tenk så herlig det måtte ha vært å ha den følelsen. Å være fri, å kunne dra hvor enn man ville og bare se ned på det vakre landskapet. Jeg sier ikke at det er så bra å komme bort fra problemer, for de blir som skygger bak din rygg helt til du ordner opp og fikser på dem. Men noen ganger kunne jeg bare ønske det var så annerledes. At det ikke var som det er akkurat nå. Jeg kunne bare ønske at livet var så annerledes enn det livet som er nå. Det livet akkurat nå.

Arkiv

Troen på livet

Nå er det lenge siden, dere. Beklager.

Hva har skjedd siden sist? Jeg har vært syk. Veldig syk. Inn og ut fra legevakt, inn og ut fra sykehus, mye fram og tilbake om hva som skal skje videre osvosv. Det har gjort meg veldig sliten, men nå tror jeg at jeg er på riktig gli igjen. Endelig. Den følelsen føles faktisk helt fantastisk. Den er nesten ikke til å beskrive. Akkurat nå er jeg mer lei av anoreksi og sykdom enn jeg noen gang har vært før, så motivasjonen er heldigvis der den skal være igjen. Jeg er bare så heldig som har så mange rundt meg, som kommer med så mange gode ord.

Medisinene er ikke så god mot meg, spesielt om vi tenker bivirkninger. Jeg fryser veldig mye, selv om jeg sitter under typpe ulltepper. Jeg vet så lite om framtiden eller hvordan det kommer til å bli, men en ting er helt sikkert; jeg er klar til å kjempe. Jeg er klar til å bli frisk og ta tilbake livet mitt. Anoreksien vil ikke slippe til den har vunnet og tatt livet mitt, men det skal den ikke få lov til. Ingen sykdom skal det, det er bestemt. Helt. Det er nå det begynner. Det er nå det gjelder, hver eneste handling må være friske handlinger, ikke syke.

Kjære anoreksi, slipp meg fri.

Kos

Nå kjenner jeg det er veldig godt å slappe av. Sitter å venter på at kakaoen skal bli ferdig laget, også skal jeg plante bena mine i sofaen der jeg skal se min nye favorittserie; Glee. Noen ganger hjelper det meg veldig å se serier eller filmer som gir veldig mye glede, og om dere ikke har sett den serien før, anbefaler jeg dere å se den på det sterkeste. Er så godt å pakke seg godt inn i store ullgensre, tykke ullsokker som ikke trenger kulden inn. Da kan jeg virkelig si at livet er godt. Da kan jeg legge det vonde litt bort og til siden.

Mat



Når jeg først skal spise, er jeg veldig opptatt av at det skal se godt ut. Nam. Dette er godt.

Kjære deg

Når dere leser dette, vil jeg at dere skal tenke.

Hvordan er det egentlig å leve i en kropp med sykdom, som herjer og er sterk? Hvordan er hverdagen og kampen? Jeg kjemper og sloss hver dag. Hver eneste bidige dag. Da jeg fikk beskjed fra legen om at jeg måtte gå opp i vekt og snu mot riktig vei, føltes det ut som om verden skulle rase sammen for meg. Jeg kunne ikke tenke meg hvordan det ville være, om kroppen skulle forandres bevisst eller at vekten skulle øke. Jeg forstod det ikke, tok det ikke en gang seriøst. Helt til den dagen legen kom med setningen. "Du kommer til å dø".

Jeg stoppet å le. Ansiktet mitt ble bleikt og jeg kjempe klumpen i magen. "Dø?", svarte jeg med et stort spørsmålstegn. Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så langt, det kom jo selvfølgelig ikke til å skje meg? Det er slik vi mennesker tenker. Alt for ofte. Plutselig skjer det noe i livet som helt brått forandrer alt. Jeg bestemte meg for å gradvis spise mer og øke kaloriinntaket. Jeg gråt hver kveld og hadde mye vondt i kroppen. Det var ofte en tur innom legevakten når smertene tok overhånd og jeg ikke klarte å sove det bort.

Det tok fra meg gnisten. Vektøkning reddet livet mitt. Vekten jeg hadde der og da, var ikke sunn i det hele tatt. Det var ikke noe godt for kroppen. Selv om det er veldig mange som tenker jeg er frisk, har jeg veldig langt igjen å gå. Men, jeg er på riktig vei. Jeg vet hva det krever, det er en kamp hver eneste dag. Likevel er det godt å våkne i sin egen seng, uten å måtte være på sykehuset med intravenøst og ha noen rutine på mediner og slike ting som må følges opp. Noen ganger, kunne jeg bare ønske dette var et mareritt.

Et mareritt jeg snart kom til å våkne opp fra.

"Det er jo bare til å spise". Hadde det vært så enkelt som å bare spise, ville det ikke vært noen problem. Så mange som sliter med spiseforstyrrelser den dag i dag, ville ikke hatt sykdommen eller diagnosen på papirene. Men, slik er jo det ikke. Det er en kamp. En daglig kamp. For å holde den i sjakk, handler det om å gjøre friske og sunne handlinger. Hver eneste dag. Selv om det er vanskelig å se på et gjennomført måltid som en seier, er det likevel noe stort. Det gir meg bare ikke den gleden enda, som jeg drømmer om.

Jeg vil ikke være så trist, sint, nedfor, sliten, utmattet eller så redd. Selv om jeg innerst inne vet det ikke vil bli like vondt for alltid og resten av livet ut, er det vanskelig. Det kommer oppturer og nedturer, gode og dårlige dager - om vi så liker det eller ei. Det er en del av livet. En del av det å være menneske. Om det var noe jeg kunne gjøre om igjen og på nytt, så ville det vært mye. Selv om jeg har lært mye om livet fra anoreksien, er ikke dette noe godt liv jeg unner noen som helst person. Ikke en gang min verste fiende. Tenk dere om, ikke la dere bli presset. Dere vil ikke møte depresjon, angst eller andre problemer, det er så vanskelig å bli fri fra det. Dere vil vel ikke gjøre dette mot dere selv? Ødelegge tarmene, magesekken, spiserøret og la det gå så hardt utover kroppen? Jeg skal fortelle dere èn ting: hver dag angrer jeg meg i hjel. Jeg hadde gjort alt for å bare forandre og gå tilbake i tid, bare jeg nå tenker over hva dette har ødelagt for meg og kroppen min. Det er ikke noe godt liv i det hele tatt, å kjempe imot sykdom. Aldri.

Kjære dere, gjør meg en tjeneste. Prøv å vær glad for den dere er, uansett. Utseende teller ikke, det er den du er.

Øyeblikk

Jeg er sliten, det er derfor jeg ikke har vært så aktiv her i det siste. Jeg kjemper for å få i meg mat og det som er så viktig, men det går hele tiden opp og ned. Selv om jeg har lite krefter, har jeg likevel hatt alt for mye å gjøre på de siste dagene. Holder på med en film som jeg kanskje vil publisere til dere en eller annen gang i framtiden, et fotoprosjekt og noe annet. I tillegg venter jeg spent på svar fra forlaget jeg har kontakt med, så dette blir veldig spennende å fortelle dere mer om. Slike gode øyeblikk i hverdagen, må jeg ta godt vare på.

Det nærmer seg en ny årstid. Kroppen pleier å være sliten om sommeren, så håper ikke det blir så alt for varmt heller. Håpet om at håret snart vil vokse ut igjen, er stort. Jeg håper og håper, ber og ber. Det er litt frustrerende og vondt, men jeg prøver å motivere meg selv for hver dag som går. Tusen takk til alle dere fantastiske lesere som fremdeles leser og er innom. Tusen takk til alle dere som fremdeles har tro på meg, og som kommenterer så utrolig mange fine ord. Det gjør en dårlig dag litt lettere.



Vårsol

Helg

Dagen i dag har rett og slett vært helt fantastisk. Har blant annet fått gjort en del ærend på senteret som jeg bare måtte, og godt var det å få det unnagjort. Kjøpte blant annet noen småting til jeg skal reise snart, og en del nye klær som fikk sin faste plass i klesskapet. Utrolig hva man kan klare å få til, bare man rydder litt. Haha. Det er så fint vær ute, så om formen blir litt bedre, tenker jeg å gå en liten tur når kvelden nærmer seg. I dag blir en avslappende dag sammen med familien, noe som er lenge siden. Det skal bli koselig.

Det føles nesten uvirkelig med slike dager. Kjente meg veldig svimmel i klesbutikkene i dag, men ble heldigvis litt bedre utover. Det ble jammen noen timer der som gjorde at jeg kom hjem igjen med noen x antall poser mer. Det var nødvendigheter denne gangen, noe som ikke gir meg så veldig dårlig samvittighet. Kjenner det skal bli godt å lage litt mat senere, redigere litt bilder til dere som kommer i morgen og benke foran tv'en for resten av kvelden. Ah, jeg elsker virkelig at det er helg og lørdag, jeg.

Life is wonderful If we want it to be wonderful


Jeg vil kjenne jeg leve. Jeg vil kjenne kroppen er levende, ikke bare se det ved fysiske og klare tegn.

Tenk så fantastisk å leve et friskt liv uten å kjenne så mye motstand og smerte imot kroppen. Tenk så fantastisk. Det må være godt å våkne opp frisk og opplagt, klar for en ny dag med nye muligheter. Om kveldene ligger jeg lenge våken. Jeg tenker så mye på hva som vil skje neste dag, hvor kvalm jeg kommer til å være og alle de andre konsekvensene som sykdommen sloss med. Mot meg. Mot min kropp og meg. Jeg lurer på hvor sliten og trøtt kroppen kjennes til slutt. Det er ingen god følelse. Den følelsen er nesten den aller verste. Den verste å kjenne på og bære. Det er vondt å se livet forandre seg så fort. Så vondt å se kroppens store forandringer. Så vondt å se hvor fort alt går. Så vondt å ikke kunne stoppe.

Noen ganger føler jeg at det ikke er noe jeg kan gjøre for å forebygge og for å hindre. For å gjøre sykdommen svakere. For å gjøre det bedre og lettere for kroppen min og meg selv. Det er da jeg kjenner jeg er så hjelpesløs, så liten og så svak. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg forstår ikke hvorfor det må være så vanskelig å stoppe motstanden som raser imot meg. Som river og som ødelegger. Sykdommen er ikke noe god. Den vil meg bare vondt. Den er ond. Full av hat.

Er det ikke snart over?

Jeg kan ikke la sykdommen vinne over meg og livet mitt. Det kan jeg bare ikke. Jeg vil ikke at det skal skje. Jeg har så mye jeg må gjøre ferdig. Jeg har så mye jeg har lyst til å oppleve. Livet mitt har så vidt begynt. Jeg har fremtiden og hele livet foran meg. Det er så mye jeg ikke får muligheten til å oppleve igjen. Ungdomstiden. Disse årene. Jeg vet jeg vinner til slutt. Jeg skal. En vakker dag skal jeg klare å slå sykdommen i svime og ta knekken på den. Det har jeg lovet meg selv og andre. Jeg må overvinne den, det er jo ikke snakk om noe annet. Jeg har så mye jeg ikke har opplevd enda som jeg vil.

Fin lørdag

Hei og god morgen dere.

I skrivende sekund sitter jeg med en varm kopp kakao og pepperkaker. I går var jeg i byen for å kjøpe en del ting til jeg reiser på  mandag, det var godt å endelig få det unnagjort. I dag gjenstår det bare å få tak i ny lommebok, jeg har jo så klart fått til å miste den, så da må jeg på utkikk i dag etter en ny, woop woop. Dagen i dag er full av planer, men kanskje det blir litt mer blogging senere om jeg får tid. Været er bare så fantastisk, det gjør meg så glad. Det føles godt å ha så mye å se fram til, og denne måneden er det mye som skjer.

Håper dere alle får en fin lørdag.

Hvil i fred, engel



Det har vært noen tunge dager. Siden jeg mistet bestekompisen min for ikke mange dager og uker siden, har jeg ikke hatt krefter eller energi til å skrive noe meningsfult her. Jeg kjenner jeg gleder meg veldig til å snakke med psykolog nå, alt er så kaos i hodet mitt med så mange tanker, følelser, sorg og ubesvarte spørsmål. Sorgen er tung, man må ta vare på de man har, før de en gang forsvinner. Helt. Det er det verste av alt, jeg klarer ikke engang å skrive om dette eller snakke åpent om det uten å kjenne klumpen i magen og tårene.

Kjære gode, snille bestevenn, jeg elsker deg. Takk for at du var der for meg så mye som du var den tiden vi var sammen. Tusen takk for alle de minnene vi fikk sammen, på så kort tid. Tusen takk for alle ord du skrev. Tusen takk for at du ga alle de varme, gode klemmene dine som du ga meg hver eneste gang vi møttes. Takk for samtalene våre, jeg kunne så inderlig og så sårt trengt deg akkurat nå, når det er så tungt og vanskelig. Du hjalp meg litt til å få bedre tider, du ga meg så mye å kjempe videre for. Det er så tomt her uten deg.

Jeg tenker på hvor du er nå, kjære deg. Ser du sorgen og hvor mange som savner deg? Det er så urettferdig og vondt å sitte igjen. Du var der alltid tilstede om det var noen som hadde det tungt og trengte en skulder å gråte på, du gjorde alt du kunne for at andre skulle ha det best mulig. Men, du tenkte ikke på deg selv, det glemte du helt etter alt fokuset du la over på de du hadde rundt deg. Jeg savner smilet ditt. Stemmen din. Alt ved deg. Hvor er du nå? Det er mange her som savner deg så sårt, jeg kunne ønske du kom tilbake.

Håper du har det bra der du er nå ~ vi sees igjen.

Jeg reiser til helgen. Jeg trenger å komme meg litt bort, men skal prøve å holde bloggen i live selv om. Takk for all støtte fra dere, kjære gode lesere. Dere er fantastisk.

Sloss for livet

Jeg er egentlig stupett etter første skje med havregrøt, men mat å man ha. Kroppen trenger mat for å fungere. Nå er alt avgjørende, jeg vet jeg må spise hver eneste dag og gi kroppen det den trenger, jeg har ikke vært noe snill mot kroppen min nå på mange år, så nå er det skjerpings her. Mat smaker ikke godt helt enda, men forhåpentligvis vil det være litt bedre og litt lettere når jeg har klart å komme meg over det tøffeste og det verste av alt. Jeg må lære meg å takle metthetsfølelsen. Jeg må komme meg ut fra anoreksiens onde klør. Jeg må.

Noen ganger må man gjøre det man verst kan tenke å gjøre. Det gjør jeg nå. Jeg hater mat. Kalorier. Næring i seg selv. Men jeg å gjøre det likevel. For uansett hvor jævlig det føles, både før, når jeg står i det og etter, så blir det aldri en lett kamp å kjempe. Det blir ikke lettere å kjempe imot sykdommen i morgen eller neste måned, jeg må ta opp kampen nå. Her og nå, og ikke vente. Jeg er alt for flink til å utsette, så det må jeg prøve å unngå mest mulig. Det vil gå bra til slutt, akkurat nå er det bare veldig vanskelig. Jeg må kjempe videre. Sloss for livet.

Dear anorexia. I hate you

Nå er jeg lei av å være syk.

Arkivbilder

Jeg har ingenting å si. Derfor får dere noen bilder fra arkivet.

Noe å tenke på

Det passer aldri bra å kjempe mot sykdom. Kampen blir ikke noe lettere eller bedre på noen som helst måte i morgen, overimorgen eller i neste uke. Det er derfor jeg ikke kan utsette. Stoppe opp. Holde meg fast og stå stille. Jeg må komme meg videre, våge å ta et skritt om gangen før jeg klarer å få med meg den andre foten også. Det er ukjent, utrygt og virker helt fremmed for meg. Jeg vet ikke hva jeg vil møte på eller hva som står å venter på meg bak og rundt neste sving. Men jeg har valgt det. Jeg har valgt livet, og da må jeg kjempe for det.

Jeg prøver å se fram i tid. Sette meg mål. Følge drømmene mine. Selv om det helt automatisk kobler over til de negative tankene og den feile innstilling, prøver jeg likevel å holde hodet klart for hva jeg egentlig vil og ønsker. Jeg vil fullføre sykepleien, bære noen liv i magen og selv være et godt forbilde for barna mine. Jeg drømmer om å bli en god mamma sammen med drømmemannen som virkelig liker meg for den jeg er, ikke bare for kroppen og utseende. Hvordan jeg ser ut. For egentlig, så har det ikke noen betydning. Slik er det med vekt også.

Det er bare tall.

Det er så lett for andre å si noe, men de vet egentlig ikke hvordan det er å stå der som jeg står nå. Det er så mye som spiller inn, så mye som påvirker meg og så mye som trekker meg lengre ned. Etter mange undersøkelser, blodprøver og andre prøver, kommer det klart og tydelig fram at kroppen min har det ikke så veldig bra. Noe er lavt, noe er midt på, noe er litt bra men som ligger på vippet til å gå lengre nedover og bli til noe negativt og ikke bra. Vel .. jeg kan si at dette får meg til å tenke litt. Egentlig er det nå jeg faktisk lever. Det er nå jeg innser det.

Egentlig er ikke gode dager en selvfølge, så ta vare på alle dere får oppleve.

Nyttårsforsetter




Her er året mitt i bilder, 2012

 

Nyttårsforsetter for året 2013

- Jeg skal bli friskere

- Jeg skal bli sterkere fysisk og psykisk

- Jeg skal gi ut boka

- Jeg skal bli flinkere til å blogge

- Jeg skal bli flinkere til å fotografere

- Jeg skal drikke mer vann og mindre pepsi max

- Jeg skal bake mer og finne glede av det

- Jeg skal glede andre mer

- Jeg skal bli mer kreativ

- Jeg skal gjøre mer av det som gleder meg

- Jeg skal bli flinkere til å spare

- Jeg skal være mer fornuftig

- Jeg skal øke kaloriinntaket

- Jeg skal eksponere og bli mindre angstfull

- Jeg skal bli flinkere til selvhjelp

- Jeg skal leve mer

 

Hva er dine nyttårsforsetter?

When trouble comes, wise men take to their work; weak men take to the woods

Solskinn



I dag har jeg ikke gjort noe spesielt, bestemte meg rett og slett for å ta en dag der jeg bare slappet helt av og samlet kreftene. Måtte innom butikken for å kjøpe litt yoghurtnøtter i samme slengen når jeg måtte innom legekontoret for å hente noen viktige papirer, og så fint som det var ute, så ble det trening i samme sleng. Sola skinner og det er solskinn som gleder mitt hjerte. Det blir nok flere turer ut senere i kveld, det føles så bra å endelig kunne slippe noen av bekymringene som tidligere var. Ja .. i dag kan jeg si jeg lever.

Glede

God morgen dere.

Gårsdagen var fin. Jeg koste meg og hadde det bra sammen med min kjære familie, og det bare mye smil, latter og mange klemmer. Ah, jeg elsker virkelig jula. Gavene var mer enn forventet, jeg er veldig glad for det jeg pakket opp. Nå gleder jeg meg til spa, tur til trondheim og selvpleie i tiden som kommer. Jeg var ganske så utmattet og sliten da jeg kom hjem, så det var helt fantastisk å legge hodet nedpå puten i går. Det var så godt å sove så lenge i dag også, før det var julebrunch sammen med de beste av de beste.

Jeg orker ikke ta bilde av alt jeg fikk, men det var blant annet gavekort, treningstøy, pedikyrsett, spabehandling, interiørting til rommet, klær, veske, favorittparfymen, bakeutstyr og bøker.

Fikk dere mye fint til jul? Hvordan var dagen i går?

Julaften



Det er så herlig med julaften. Endelig er dagen her. Dagen som vi alle har ventet på. Jeg kom hjem fra sykehuset på lørdag, så det var en stor lettelse i seg selv. Selv om jeg ikke føler meg frisk, så er det en lettelse å sove i sin egen seng. Jeg har våknet opp til en ny snøkule som mamma har kjøpt til meg, en julesokk med halspastiller, tyggis og annet godt. Mm. Også det beste av alt da, tre nøtter til askepott. Jeg gleder meg som en liten unge til senere i kveld når pakkene skal åpnes. Jeg kommer til å fortelle dere i morgen.

Senere skal jeg hjelpe mamma med å ordne litt til senere i dag, pinnekjøttet skal stå på for å trekke en stund, bordene skal pyntes også skal døra stå åpen for alle gjestene som kommer. Ja, jeg får besøk. Massevis av besøk og massevis av mennesker. Ah, så herlig det er med latter, smil og så mye glede fylt i alle rom. Jeg gleder meg til å se alle igjen, som jeg ikke har sett på veldig lenge. Lysene skal tennes i alle kroker, jeg skal prøve å senke skuldrene helt og prøve å slappe av. Det er julaften bare èn gang i året.

 

Juletapas . Brente mandler . Grøt . Pinnekjøtt . Spekemat/spekeskinke . Lys i alle koker og rom . Tre nøtter til askepott . Gaver . Glede . Smil . Klemmer .

God jul, folkens.

Velkommen!



Jeg er en jente på 18 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet.

arkivet


November 2013
September 2013
August 2013
Juli 2013
Juni 2013
Mai 2013
April 2013
Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012
November 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits