dobbelkamp -

Tilbake

Hei dere.

Jeg har n bestemt meg for ta opp bloggingen igjen, i hp om at kanskje det vil hjelpe meg videre p veien jeg gr. Det er tft, det er mange utfordringerog det gr sakte men sikkert opp for meg; men jeg gir likevel aldri opp kampen. En dag skal jeg st p en fjelltopp med armenestrektut i vret og juble. Juble over seieren og livet. For ja, sykdommen skal aldri noen gang vinne. Noen ganger kjenner jeg den river ekstra i meg, andre ganger fles det ut som om det er jeg som har overtaket og har makten. Det er godt, men samtidig veldig skummelt kjenne p. Det er mye som har skjedd siden sist, jeg kommer nok til skrive om det etter hvert som jegskriver.En ting er helt sikkert, jeg er mer motivert enn jeg noensinne har vrt. Det er en god flelsejeg klamrer meg fasttil. Deter faktisk mitt liv som jeg m ta tak i og jobbe for, for jeg vet s alt for godt at selve seieren kommer aldri av seg selv. Det er faktisk noe jeg m jobbefor hver eneste dag. Hvert valg er veldig avgjrende.

Ja, det er litt skummelt. Fles litt utrygt, p en mte.

Men, la g -vi prver igjen.

Verdt det

Noen ganger forandrer alt seg. Ikke alle forandringer er positive. Jeg lukker ynene, puster dypt og tenker tilbake til da alt startet. Jeg tenker p alt som har forandret seg. Alt som er annerledes. Selv nr jeg ser de store stegene jeg har tatt i riktig retning,fler jeg ingen stor seier. Jeg blir sittende igjen med flelsen av at ingenting jeg gjr, er godt nok. At uansett hvor hardt jeg sloss og kjemper, s er det likevel mye som kunne vrt gjort enda bedre. Det sliter meg ut, helt fullstendig. Jeg prver s hardt, hver eneste dag. Hver eneste dag, ved ta riktige, bevisste valg som jeg vet har veldig mye si. Kroppen min har det gjerne bedre enn p veldig lenge, men hva er viktigst? Jeg vet ikke lenger, fysisk eller psykisk helse? Det er s vanskelig akkurat n. S veldig, veldig vanskelig.

Jeg prver smile til meg selv nr jeg ser i speilet. Prver vre glad for de sm hverdagsgledene jeg mter p. Jeg er underveis, og jeg kjemper. Jeg har ikke stoppet opp, eller skyvet noesom helst til side. Mer enn 3 r med sykdom er ikke bare til legge bak seg. Det er ikke bare til bestemme seg for g videre i livet, og klistre smilet p. Jeg kommer meg, blir bedre, men det tar tid. Det gr sakte, og det er bare noe jeg er ndt til godta og finne meg i. Jeg har tatt mange vanskelige avgjrelser n, som har vrt veldig ubehagelig og tft, men p sikt tror jeg dette er det riktige. N fr jeg mer hjelp, forhpentligvis. Kanskje det hres enkelt ut. "Det er jo bare til hoppe i det". Hva om du tviler? Hva om du fler du trenger litt tid p bestemme deg, men m bestemme deg raskt? Det er tft.

Det er mange konsekvenser kroppen min kjenner p. Mangelsykdom, som gjr at jeg blir utmattet, trtt og sliten gir meg enda flere utfordringer. Er dette livet? Er dette fortsettelsen? Skal det vre snn, for alltid? Jeg spr meg selv, men finner ingen svar. Likevel biter jeg tennene sammen og holder meg sterk, dette skal ikke knekke meg helt p noen som helst mte. Jeg blir sint, lei meg og veldig skuffet nr jeg hrer om andre som nsker anoreksi. Jeg blir sint, skuffet og lei meg nr jeg leser om andre som legger ut kostlisten sin p blogg, og er i tvil om de har spist for mye. Dette trigger meg ikke lenger, men jeg vet det er andre som gjr det. Jeg vet at det har alt for mange konsekvenser. Og til de som legger ut oppskrift for hvordan man fr en spiseforstyrrelse? Jeg blir skuffet.

Dere vet ikke hvor jvlig hardt det er, mtte bestemme seg for snu. Snu mot livet, og droppe dden. For ja, jeg hadde et valg. Det valget kunne ingen ta for meg. Ikke en gang en spesialist. Lege. En sykepleier. Familie og venner. De kunne ikke bestemme for meg, hva jeg skulle velge. Jeg valgte livet. S sliten, lei, syk, drlig og s langt nede som jeg var, var jeg i stand til ta det livsviktige valget som leve videre og kjempe. Kjempe til seieren var tatt. Det har kostet meg forferdelig mye, men jeg er glad for at jeg tok det valget. Ja, det vil vre mye som er vanskelig framover, men jeg gir meg ikke. Jeg gir aldri opp, fr jeg den dag kan kjenne det er godt vre meg i min kropp. Jeg kunne ddd om jeg lot sykdommen fortsette. Det ble mange trer, vanskelige diskusjoner og mye tvil. Skulle jeg?

bli frisk fra anoreksi og spiseforstyrrelser, egentlig sykdom i seg selv, er en langvarig kamp. Det er livet som str p spill, og det er forferdelig krevende. Likevel er det verdt det.

Livstegn


Jeg kunne nske jeg kunne si alt gikk bra, men da ville jeg ikke snakket sant. N som jeg m ta motet til meg og ta imot mer hjelp, fler jeg kampen er enda tyngre og vanskeligere. Men jeg kjemper, sloss og biter tennene sammen. Mye er bedre enn det har vrt p .. r .. men det er likevel mye jeg m kjempe hardt for. Men det er verdt det, det vet jeg. Selv om det er stille fra meg for tiden, s har jeg ikke glemt dere. Hvor fantastisk dere har vrt og er, ikke minst, for alle de vakre ordene dere forteller meg hver gang. Tusen hjertelig takk, dere er s god. Det har vrt store forandringer i livet mitt de siste mnedene, men det gr greit. N skal jeg klare n til enda nyere hyder, og jeg kommer til ml til slutt. Det vet jeg bare.

Holder dere oppdatert.

Keep fighting


Det er veldig tungt. Jeg kjenner frykten ta kvelertak og hvordan den hemmer. Mten det gjr hverdagen s vanskelig. Det er s fryktelig tungt akkurat n.

Likevel biter jeg tennene sammen. Likevel prver jeg holde ut.

Et tygg og en matbit blir en stor seier, men p samme mte somd et fles som et stort tap.

Nedtur

Hei dere, jeg beklager for mitt store fravr. Jeg har ikke hatt det noe srlig bra for tiden, og dermed har det ikke vrt tid, krefter eller noe energi til blogging. En ufrivillig lang pause, har det blitt. Etter at det bare gikk oppover og at jeg kom til et punkt der jeg flte meg skremmende bra i form, kom det som et slag midt i tryne. En nedtur som var lengre enn jeg trodde, og mye hardere og tffere enn jeg hadde trodd og sett for meg. Jeg trenger litt tid n. Tid for meg selv, der jeg prver hente meg inn igjen. Jeg hper dere forstr.

Livet er verdt kjempe for


Endelig er det sommerferie og en ny oppdatering fra meg. Jeg holder meg fremdeles i live, og jobber for livet. Hver eneste bidige dag, har jeg en hel del valg jeg er ndt til ta. Uansett hvor tungt det er, m jeg bare komme meg gjennom det. En ting jeg har lrt meg og erfart den siste tiden, m vre "Det gr over". For ja - det gjr det. Vekten gr oppover og jeg prver finne en stabil vekt som samtidig er sunn og bra for meg. Etter at jeg fikk streng beskjed om at nyrene kunne svikte til slutt og at jeg kunne f beinskjrhet, forstod jeg litt mer alvor.

N vil jeg fly med egne vinger, ikke anorekiens. Om sommeren er det mye mat og mye press, men jeg kommer meg gjennom det og finner mine egne lsninger og veier g. Jeg er s glad for at jeg har den psykologen som jeg har, som hjelper meg s utrolig mye som han gjr. Det er tre uker til neste samtale, noe jeg virkelig ser frem til. Det begynner bli lenge siden n, og det merkes. Solen skinner i dag og jeg har vrt ute p min joggetur, endelig fr jeg lov til trene ogs, ettersom jeg spiser og ker inntaket av kalorier og mat. Livet er verdt kjempe for, dere.

Jeg lever


Jeg lever.Dagene er lange, men om jeg skal sammenlikne hvodan livet kjennes akkurat n og tilbake til noen mneder, s har jeg det bedre. Fremdeles er det en kamp, men jeg har endelig sett med egne yne n hvor viktig mat er for bde den psykiske og fysiske helsen. Jeg kjenner p det at jeg gruer meg en del til sommerferien der det blir mye fritid. Livet som jeg prver finne tilbake til, er veldig viktig for meg ha i en slags balanse med mye planlegging og mye tid som gr til det. For ja, uten planlegging og ml kommer jeg ingen vei.

Hvordan bloggingen blir vet jeg ikke enda, men kanskje jeg tar det opp igjen snart? det blir mye tid i sommer, s kanskje jeg begynner for fullt igjen - hvem vet. For at jeg skulle komme meg p riktig vei igjen og bestemme meg for bli frisk og fri fra anoreksien, s mtte jeg mte dden p nrt hold. Det har skremt meg, og ddsangsten tok nesten pusten av meg. Jeg forstod endelig til slutt hvor alvorlig sykdommen var, og n har jeg i lang tid holdt meg stabil. Humret er bedre og det er mange gode dager, endelig kan jeg leve litt igjen.

Det er mange som titter innom som sliter og er i samme situasjon, som kanskje sker rd og vet lite hva de skal gjre. Om det er noe dere lurer p, sprsml eller om det s er noe dere nsker fortelle, s er det bare til ta kontakt - det hadde jeg satt veldig stor pris p. Skal holde dere oppdatert jeg, vakre mennesker :-) om hvordan det gr videre. Jeg er kjempe redd for falle tilbake og f et kraftig tilbakefall, og jeg vet det vil ta lang tid for kroppen vende seg til mat og den nye hverdagen. Men, den tiden m jeg bare gi meg selv.

Mat vil alltid vre litt vanskelig, men jeg ser p meg selv som frisk nr jeg klarer tenke p mat som noe bra og noe som er normalt, og jeg er p veldig god vei til det mlet. Hvordan andre kan f motivasjon nok til snu mot den rette veien, og virkelig samle mot nok til gi slipp p en sykdom som har vrt en s stor del av livet og hverdagen i s lang tid, er veldig forskjellig for person til person. Men, for meg mtte jeg virkelig forst alvoret og kjenne det tett og nrt p kroppen - jeg ville jo ikke d s ung? Jeg ville leve.

Kunsten se


Ordet "muligheter" har vrt veldig sentral og viktig for meg i det siste. Jeg innser at det er muligheter n. Jeg innser ogs at jeg har mye erfaring p at smerter gr over. For ja, det gr alltid over. Alltid. Hver eneste gang. Noen ganger er det bare s slitsomt, jeg kjemper med nebb og klr for holde sykdommen i sjakk og ikke la den styre livet mitt. Forandringen n er at jeg styrer mest. Det er det siste nye. Uansett hvor lenge jeg fler jeg ligger i koma etter at jeg har kjempet, s er det viktigste at jeg vet det gr framover. At det gr riktig vei.

Det er krevende, jeg kan ikke ta noe ferie eller pause. Jeg m bare fortsette og fortsette .. og aldri gi opp.

4 r

Det nrmer seg. Snart har sykdommen vrt en del av hverdagen min og livet mitt i 4 r. Hele 4 r med oppturer og nedturer, sykehus, kostlister, uendelig mange trer, misforstelser, samtaler med prest, samtaler med psykolog, drlige nyheter, uendelig mange blodprver og underskelser. Kroppen er utslitt og det merker jeg veldig godt. Vil det snart snu mot riktig vei? Vil det g riktig vei?

Ingen dans p roser

Det er ikke et eneste vindpust kjenne. Jeg m vre i min dypeste konsentrasjon om jeg skal klare kjenne at jeg har bakkekontakt og at jeg fremdeles er i live, noe som gjr vondt. Friheten er ikke nr, den er nesten ikke til kjenne p. Det gr plutselig opp for meg hvor lenge sykdommen har hatt kontroll idet tankene svirrer rundt uten stopp. Hvordan fles det egentlig vre helt, helt frisk og faktisk ha en dag som er bra? Jeg husker lite. Jeg burde, men det gr opp for meg. Jeg husker virkelig ikke.

Uansett hvor hardt jeg prver fortelle for at andre skal forst, er det likevel s fjernt alt sammen. Jeg godtar det mer n enn fr, det er helt greit. Kanskje det ikke er meningen at de ikke skal forst alt heller. Til og med jeg forstr ikke alt, selv om sykdommen er s nr og selv om den er inni meg. N som det nrmer seg sommer hper jeg det kommer bedre tider. Flere gode dager. Sommer for meg er jordbr, honningmelon, smoothie, pepsi max p boks og atter en gang frukt og br.

Jeg hater mtte si det, men det gr drlig for tiden. Derfor lite blogging. Takk til dere vakre sjeler som fremdeles er her og leser.

Sommar r her nu

Sol . Bl himmel . 24 grader . Iskald pepsi max p boks . Blomsterkrans . Bier . Speilrefleks . Shorts . Sommerfeeling = dagen i dag.

God morgen


Akkurat n i skrivende sekund, befinner jeg meg i himmelen. I frokosthimmelen, sklart. Foran meg har jeg et stort fat med speltlomper, oppkjrt melon medjordbr og blbr, og nyter samtidig en iskald pepsi max p boks og en redbull uten sukker. Speltlompene er sklart smurt med favoritten, nemligsukkerfritt jordbrsyltety - h, kan virkelig ikke g meg lei p dette her, dette er virkelig himmelen for meg. Men, en gang tar jo det slutt, dessverre. Jeg m bare beklage at jeg ikke har hatt energi til bloggeog for at jeg ikke har vrt s aktiv her inne den sise tiden, det svever litt mellom innleggelse og at jeg fr bli hjemme. Skal love dere at det er vanskelige avgjrelser ta. Det er kanskje noe av det tffeste valget jegtar p lang tid.

I gr var det Norgesbursdag, 17.mai. Jeg hadde det kjempe bra sammen med s mange herlige mennesker p n gang, s jeg sovnet med en gang jeg la hodet nedp puten. Nei,anoreksien tillate meg ikke spise s mye, menjeg spiste snne enkle ting som var greit nok for meg. Var fornyd med et helt hav av br og frukt, og med xx antall pepsi max bokser som gikk med.

Veien videre

Veien er lang, men den er der. Det er kanskje det viktigste, det er mulig bli fri fra sykdommen. I denne uka skal jeg p sykehuset igjen. Prver og underskelser skal tas, og det er noe jeg aldri gleder meg til. Jeg kjenner p hvor hardt anoreksien sliter i meg og viser meg veien hvor jeg egentlig skal g, jeg kjenner det ekstra godt om jeg gjr noe utenom det vanlige. Om jeg gjr noe som er utenfor de trygge rammene som anoreksien har satt seg. Jeg har bestemt meg n, dette helvete skal det bli slutt p.

Det vil komme nedturer, trer, oppturer, vonde og gode dager. Jeg vil plutselig kjenne p motivasjonen som er p topp, og like fort vil jeg kjenne den gr ned igjen. Hva er det egentlig som s holder meg oppe? Drmmene mine. Mlene mine for framtiden. Jeg vil, jeg vil. Det betyr s mye for meg ha drmmer. ville noe. nske noe for framtiden. Ellers kunne jeg vel bare gitt opp, kunne ikke jeg? Men, jeg kan ikke det n, nr jeg har valgt livet. Det valget var klart og tydelig for meg, jeg mtte velge det.

Du tror vel det bare er til spise. Du er ikke alene om tro det, jeg irriterer meg snn gang p gang. Hadde det vrt s enkelt spise, hadde ingen vrt syke. Da hadde alle vrt friske, da. Jeg skal fortsette blogge, men jeg kommer ikke til vre s aktiv som jeg har vrt fr. Det kommer et innlegg eller to nr jeg fler for det og nr jeg har krefter til det. Kroppen min trenger veldig mye hvile, s jeg hper dere alle har forstelse for dette. Jeg har det ikke noe bra, men jeg kommer meg framover og oppover etter hvert og med tiden.

Wedensday




Det er 1.mai og tiden gr veldig fort, det nrmer seg sommer med stormskritt. Fr vi vet ordet av det, ligger vel kanskje de aller fleste p en flytemadrass i syden en eller annen plass, og elsker livet hyere enn himmelen. Det er veldig tungt for tiden, p mange mter. Kostlisten er tff og nrmest helt jvlig fullfre hver eneste dag, men jeg vet jeg ogs ikke har noen andre valg om jeg virkelig skal gjre meg den bjrnetjenesten for meg selv og bli frisk igjen. Det er det beste for kropp og sjel, det er ingen jeg unner her i verden mtte slite med noe som anoreksi eller hvilken som helst spiseforstyrrelse. Fuck it, alts. Jeg bare sier det, selv om det kanskje ser superenkelt ut og kanskje latterlig, s tror jeg du ville sagt noe helt, helt annet om du gikk 1 mil med mine sko p.

Skogen

I skogen finner jeg frihet, det blir s mye lettere trekke pusten dypt og gi slipp p det som presser p og gjr s vondt.

Et pent hjerte

Det er en sliten jente som skriver. De siste dagene har vrt tunge, forferdelig tunge. Jeg har grtt uendelige trer, vrt flere ganger til legen og tatt en rekke underskelser. Det er s vondt, midt oppi alt, se hvordan det srer de andre rundt meg. Det er mye sinne, sorg og krangling, noe som gjr situasjonen noen hakk vondt verre. Jeg har sagt, nrmest skreket hyt ut at jeg er klar for bli frisk og at jeg er villig til utsette meg selv og kroppen min for enda mer kamp og smerte, akkurat n fler jeg bare for ta en liten pause. Anoreksien n er s sterk.

Jeg fler ikke alltid jeg blir hrt, det er s vondt med misforstelser og krangling. Noen ganger vil jeg bare sette livet p pause, bare for klare puste normalt igjen og finne fram til balansen jeg trenger for ikke falle. Det har skjedd mye de siste mnedene, og det er en av grunnene til at jeg ikke har blogget s mye. Har ikke hatt krefter eller energi til sette meg ned trykke p tastaturet, bare druknet i mine egne trer og i min egen dyp forstvilelse og frustrasjon. Jeg hater sykdommen og hva den gjr med meg, jeg fler meg s fanget.

Jeg str midt i mellom Mr.frisk og Mr.syk, de drar meg i armene og vet ikke helt hva enighet betyr. Jeg fr ikke i meg den nringen jeg skal, og heller ikke vske. Det er tungt nr jeg virkelig prver hardt og har trodd jeg har gjort mitt beste, ogs kommer noen forteller meg at det er langt i fra godt nok. "Du m spise mer og drikke mer enn dette her, om du vil overleve dette". Det er da grten kommer, sakte men sikkert. Jeg er bare s lei, s utrolig lei. Enkelte mennesker kan bare ikke forst hvordan det er og hvordan det fungerer.

For det er s lett for andre, tro. Tro noe. Tolke noe. Tenke noe og bygge videre fra det som de fr hre av andre. Hvem er det er snakk om her? Jeg vet jeg hres egoistisk ut n, men det er hvordan det er. S lei av bli tolket feil og s lei av snakke til en snudd rygg og til tunghrte rer. Jeg ER ikke anoreksien, den er bare inni meg og herjer. Det kommer hye blger, stormen herjer med kroppen og det blir vanskelig st oppreist p begge fttene. S roer det seg litt igjen, fr neste storm kommer. Snn er det leve med sykdom.

Jeg fler meg bare s tom, akkurat n. Ord blir s tomme. Ord blir s meningslse. Hvordan gir man mening i det meningslse, og hvordan gir man hp i det hplse?

... jeg bare spr ... jeg

Glede

Feberfri og smertefri dag, noe jeg nyter helt. I dag skinner solen, samtale med psykolog og veldig mye se fram til i tiden foran meg. Litt senere i dag skal jeg og mams en liten tur til byen og kjpe en del klr og ting til rommet, det blir kvalitetstid og verdens beste salat og smoothie etter noen timer med trakking. En som gleder seg? Ja. Veldig. Skal bli godt komme seg litt ut og ta frisk luft, selv om jeg nettopp har kommet inn dra. I neste uke blir det travelt. Travelt med stor T. Skal p sykehuset blant annet og til legen. N m jeg nyte friheten.

Jeg lagde verdens beste cupcakes i flge familien. He he .. Kan man f nok av mestringsflelse egentlig? den flelsen ..

Jeg kunne nske...

... at det var sommer
... at jeg fant mer glede av sm ting
... at jeg kunne spise hva enn jeg ville
... at jeg flte meg frisk og fri
... at det ikke fantes noen sykdom i verden
... at jeg var glad p innsiden
... at jeg slapp vre syk
... at jeg kunne lpe fra anoreksien
... at jeg fikk til noe stort
... at kroppen hadde det bra
... at det var en bedre verden
... at det var mindre urettferdighet
... at jeg kunne lpe gjennom en blomstereng
... at jeg hadde energi og krefter til noe
... at jeg fikk se mer av verden
... at det alltid ville vre sol ute

akkurat som i livet ...

jeg fler jeg bare eksisterer

lurer du p hvordan det er leve med anoreksi?

snn fles det ... akkurat snn

En fin dag


Dette har vrt enhelt sykt bra dag. Ah,det fles s utrolig herlig.I dag har jeg gjort s mye som ryddet hele klesskapet mitt og kastet en del, drukket x antall kopper med pepsi max og kakao, laget verdens beste gelgodis som jeg virkelig ble fornyd med (=mestringsflelse), kjpt en del interirting til rommet mitt og tatt massevis av bilder til dere. Ogs hadde jeg verdens beste lunsj i dag. h, nam. Csarsalat med masse, masse kylling. Har jeg nevnt at jeg har til og med solt meg i mars ogs? for noen timer siden sovnet jeg faktisk midt i sola, og merket at jeg var godt brent etterp. Jeg m sole meg mer, siden jeg har s ekstremt lavt med D-vitaminer. Det fles utrolig godt blogge igjen, dere. Og det blir det mer av ogs, bare stay tuned.

Torsdag


Hei og god morgen dere. I dag vknet jeg av vrsol og bl himmel, og sitter n med en varm kopp kakao og en salatbolle. Har herved funnet ut at det er noks lurt lage sm porsjoner og mltider i matbokser dagen fr det skal spises, s slipper jeg s bruke s ekstremt mye tenking og tid til lage mat. Jeg elsker jo lage mat, men noen ganger tror jeg at jeg rett og slett er litt for lat, haha. Csarsalat med kylling, spekeskinke, isbergsalat og agurk m.m. er bare s fantastisk. Det er himmelsk, rett og slett. Siden jeg er helt alene hjemme en stund, skal jeg bare slappe av og kose meg. Senere blir det bakingbakingbaking.

Noen som har lyst til se bildedryss eller? nytt kamera er egentlig veldig fint.

Det er vr



Hei dere. N er det endelig vr, og lysere tider kommer oss i mte. Jeg kjenner gleden strmme gjennom kroppen, det fles nesten uvirkelig. Det skal s lite til, noen ganger. Bare se lyset. Hre fuglene kvittre. Komme inn til et varmt teppe og tenne stearinlys. Kjenne kulden trenge p, samtidig som at man kan pakke hele seg inn i masse varme ullgensre og tykke klr. Jeg elsker denne rstiden, jeg. Enda bedre er det med tanke p at det nrmer seg sommer med stormskritt. Ah, n kjenner jeg virkelig at det gr litt framover. Riktig vei. Kroppen har det fremdeles ikke det de fleste kan kalle "bra", men jeg prver komme meg opp p beina igjen. Det er tungt, men det gr. Det skal g. Det er ikke snakk om noe annet. Psykologen min er den personen som virkelig hrer pog er der, jeg kan si hva jeg vil og snakke om hva som helst som jeg mtte ha p hjerte. Den flelsen er veldig god, det skal jeg love dere. Med tanke p at kroppen har alt for lite D-vitaminer, m jeg komme meg ut mest mulig nr det er sol. Ellers gr det i D-vitaminer p resept, noe som er utrolig kjipt. Hele tiden glemmer jeg tablettene, noe som resulterer at jeg blir trtt, slapp og veldig utmattet = ingen energi til blogging. Men hei, n er jeg her igjen. Jeg faller, jeg reiser meg igjen og jeg prver videre. S lett, men s vanskelig. Jeg har i alle fall hatt en bedre dag enn p veldig lenge, noe som gjr humret helt p topp.

Hvordan har dere det?

Snart tilbake


Hei dere. Jeg kommer snart tilbake med full blogging igjen som fr, jeg trenger bare en ukes pause der jeg slapper helt av og samler opp krefter igjen. Tusen takk til alle dere som fortsatt er her og som er s gode. Det betyr veldig mye for meg. Gleder meg veldig til dele oppskrifter med dere, skrive om mat, hverdagen, oppturer og nedturer og kampen videre mot sykdom.

Som et slag i magen



Det gjr vondt, pulsen er 90/min og ganske hy. Jeg kjenner jeg bare vil grte, skrike av fortvilelse og frustrasjon. De rundt meg smiler og ler, de har det bra. De uttrykker glede. Jeg prver bite tennene sammen, men mye hindrer meg. Mye gjr det ekstra vanskelig. Feberen gjr at det dunker og slr i hodet, ynene er helt sr og det virker ikke som om jeg har ftt et eneste sekund med svn. Det er vel ikke s veldig langt i fra heller, akkurat n venter jeg bare p at de neste dagene skal g fort. Ikke la det bare s stille, jeg trenger virkelig en opptur og noe godt som skal skje. Jeg trenger mte noe som gir meg pfyll med motivasjon og krefter, jeg trenger det virkelig for at jeg skal klare kjempe og sloss imot det som gjr s vondt.

Jeg prver smile, holde hodet hevet og tenke positivt. Likevel fr jeg hre jeg er negativ. Hva skal jeg si da? "Oj, beklager - beklarer for alt". Beklager for at jeg ikke klarer takle s mange krav og forventninger p samme tid, beklager for at jeg ikke klarer vre s positiv. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, ord blir s tomme i en slik situasjon. Jeg fler bare alt jeg sier blir helt feil. Jeg tr nesten ikke si noe som helst lenger. Jeg fler jeg bare gr rundt klager og syter p absolutt alt, jeg er s livredd for gjre det akkurat n. Akkurat n vil jeg bare krype under dyna og bli liggende der til jeg blir litt bedre. Det er for mye som skjer for tiden, og det er alt for mye tenke p. Derfor er det ekstra godt skrive. Bruke ordene selv om de virker litt meningslse.

vre positiv er ikke ukjent for meg, jeg prver holde motetoppe og jeg prver lete fram de positive tingene med hverdagen jeg mter p, men vr s snill - det er virkelig ikke lett nr man fler at alt i livet gr imot. Det er virkelig ikke lett nr man fr hre om fra det ene til det andre, om enda flere nedturer og prve kjempe imot trene. Nr kroppen ikke fr tilstrekkelig nok med nring opp i alt dette, s kan jeg ikke vre noe supermenneske likevel vre sterk uten grte eller uten knekke i sammen. Jeg er ingen superkvinne med superkrefter, jeg kan ikke alltid holde trene inne og kjempe imot.

Det er bare slik det er. Det er bare slik jeg er, ingen kan forandre p det. Uansett om det er godt likt eller ikke. Stadig skjer det noe med kroppen. Forandringer. Fysisk. Har dere noen gang prvd vre positiv nr man samtidig m kjempe imot smertene? Bare det holde ut? Det er virkelig ikke lett. Det er virkelig en utfordring i seg selv. Akkurat n har jeg ingen god flelse, jeg fler bare jeg str i veien for andre og at jeg delegger bare p grunn av sykdommen. At de blir sliten, skjnner jeg s forferdelig godt. Desverre.

Jeg kunne nske det var annerledes, jeg kunne virkelig nske det ikke var slik som dette. Jeg er lei av alt som heter blodprver, jeg er lei av vekke noen for reise p legevakten midt p natten fordi smertene i kroppen kommer med slag p slag. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Men, hva gjr man egentlig i en slik situasjon som dette? Selv om det er mange som sliter med det samme, betyr det ikke at absolutt alt er s likt. At alt er som det samme. Hverdagen er tff, men jeg hper virkelig p en bedre periode n. Jeg trenger det. Desperat etter det.

Sykehuset

Det blir korte oppdateringer fra meg, ser dere. De siste dagene har jeg ikke gjort s veldig mye, selv om jeg veldig gjerne skulle nske jeg kunne komme med noe positivt. I dag har jeg vrt p sykehuset, noe som gikk begge veier. Litt bra og drlig. Jeg vet ikke hvor mye jeg orker dele helt enda, jeg fler meg kanskje litt "tom" og "mlls" fremdeles. Ellers m jeg bare si dere at dere alle er helt, helt, helt fantastiske som fremdeles er her og som kommenterer alle de fine, gode ordene dere kommer med. Tusen, tusen hjertelig takk. Det betyr alt for meg, spesielt p en dag som dette.

Jeg kommer sterkere tilbake. Snart.

Ord fra hjertet


Det er vanskelig tenke p hvor lite kroppen egentlig tler, bare p grunn av sykdommen. Bare p grunn av sykdommens motstand og kraft. Nr jeg virkelig har bestemt meg for n et ml, er det s uendelig lite som skal til fr jeg knekker i sammen igjen. Det er s lite som skal til, fr jeg virkelig mister motet og alt som finnes av hp. Heldigvis s vet jeg, langt innerst inne, at det er er hp selv i de mrkeste kroker. Det fles godt tenke p det p en tung dag. Det fles godt tenke p det nr det bare er trer som kommer ut. Nr det bare er trene som strmmer p og er uendelig.

Kroppen min er ikke vant til mat, den reagerer etter s lite. Kvalme og utmattelse er reaksjonene, jeg kjenner bare humret forandrer seg med en gang etter s kort tid. Jeg blir sint, gretten og veldig lett for grte. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig at det skal vre slik. Hvorfor s vanskelig? Hvorfor s uendelig? Det er bare slik livet er, urettferdig og vondt. Men det m aksepteres, for jeg vet s alt for godt at det ikke hjelper et sekund irritere seg over hver minste ting som dette. Av og til, kunne jeg bare nske dette ikke var virkelighet. Sykdom, sorg, trer og smerte. nske.

Det er s vanskelig forst nr man str fra et annet synspunkt og fra et annet ststed. S vanskelig kjenne p de samme flelsene som svirrer rundt i kroppen nr man ikke har de samme sko p. Det er umulig forst alt, til og med jeg forstr ikke alt fra a til b. Men likevel er det ikke s viktig, jeg tror ikke det er meningen kunne ha svar p absolutt alt, jeg tror ikke det er ment for vre lett bli frisk og fri fra sykdom. Jeg bare hater den kvalmen etterp. Metthetsflelsen etter ha spist to skjeer med yoghurt eller noe liknende. Jeg hater at det skal s lite til fr det skjer.

Jeg kunne nske jeg var s fri som fuglen. Som bare kunne fly s langt avsted som bare nsket. Tenk s fantastisk. Tenk s herlig det mtte ha vrt ha den flelsen. vre fri, kunne dra hvor enn man ville og bare se ned p det vakre landskapet. Jeg sier ikke at det er s bra komme bort fra problemer, for de blir som skygger bak din rygg helt til du ordner opp og fikser p dem. Men noen ganger kunne jeg bare nske det var s annerledes. At det ikke var som det er akkurat n. Jeg kunne bare nske at livet var s annerledes enn det livet som er n. Det livet akkurat n.

Arkiv

Troen p livet

N er det lenge siden, dere. Beklager.

Hva har skjedd siden sist? Jeg har vrt syk. Veldig syk. Inn og ut fra legevakt, inn og ut fra sykehus, mye fram og tilbake om hva som skal skje videre osvosv. Det har gjort meg veldig sliten, men n tror jeg at jeg er p riktig gli igjen. Endelig. Den flelsen fles faktisk helt fantastisk. Den er nesten ikke til beskrive. Akkurat n er jeg mer lei av anoreksi og sykdom enn jeg noen gang har vrt fr, s motivasjonen er heldigvis der den skal vre igjen. Jeg er bare s heldig som har s mange rundt meg, som kommer med s mange gode ord.

Medisinene er ikke s god mot meg, spesielt om vi tenker bivirkninger. Jeg fryser veldig mye, selv om jeg sitter under typpe ulltepper. Jeg vet s lite om framtiden eller hvordan det kommer til bli, men en ting er helt sikkert; jeg er klar til kjempe. Jeg er klar til bli frisk og ta tilbake livet mitt. Anoreksien vil ikke slippe til den har vunnet og tatt livet mitt, men det skal den ikke f lov til. Ingen sykdom skal det, det er bestemt. Helt. Det er n det begynner. Det er n det gjelder, hver eneste handling m vre friske handlinger, ikke syke.

Kjre anoreksi, slipp meg fri.

Kos

N kjenner jeg det er veldig godt slappe av. Sitter venter p at kakaoen skal bli ferdig laget, ogs skal jeg plante bena mine i sofaen der jeg skal se min nye favorittserie; Glee. Noen ganger hjelper det meg veldig se serier eller filmer som gir veldig mye glede, og om dere ikke har sett den serien fr, anbefaler jeg dere se den p det sterkeste. Er s godt pakke seg godt inn i store ullgensre, tykke ullsokker som ikke trenger kulden inn. Da kan jeg virkelig si at livet er godt. Da kan jeg legge det vonde litt bort og til siden.

Mat



Nr jeg frst skal spise, er jeg veldig opptatt av at det skal se godt ut. Nam. Dette er godt.

Kjre deg

Nr dere leser dette, vil jeg at dere skal tenke.

Hvordan er det egentlig leve i en kropp med sykdom, som herjer og er sterk? Hvordan er hverdagen og kampen? Jeg kjemper og sloss hver dag. Hver eneste bidige dag. Da jeg fikk beskjed fra legen om at jeg mtte g opp i vekt og snu mot riktig vei, fltes det ut som om verden skulle rase sammen for meg. Jeg kunne ikke tenke meg hvordan det ville vre, om kroppen skulle forandres bevisst eller at vekten skulle ke. Jeg forstod det ikke, tok det ikke en gang serist. Helt til den dagen legen kom med setningen. "Du kommer til d".

Jeg stoppet le.Ansiktet mitt ble bleikt og jeg kjempe klumpen i magen. "D?", svarte jeg med et stort sprsmlstegn. Jeg hadde aldri trodd det skulle g s langt, det kom jo selvflgelig ikke til skje meg? Det er slik vi mennesker tenker. Alt for ofte. Plutselig skjer det noe i livet som helt brtt forandrer alt. Jeg bestemte meg for gradvis spise mer og ke kaloriinntaket. Jeg grt hver kveld og hadde mye vondt i kroppen. Det var ofte en tur innom legevakten nr smertene tok overhnd og jeg ikke klarte sove det bort.

Det tok fra meg gnisten. Vektkning reddet livet mitt. Vekten jeg hadde der og da, var ikke sunn i det hele tatt. Det var ikke noe godt for kroppen. Selv om det er veldig mange som tenker jeg er frisk, har jeg veldig langt igjen g. Men, jeg er p riktig vei. Jeg vet hva det krever, det er en kamp hver eneste dag. Likevel er det godt vkne i sin egen seng, uten mtte vre p sykehuset med intravenst og ha noen rutine p mediner og slike ting som m flges opp. Noen ganger, kunne jeg bare nske dette var et mareritt.

Et mareritt jeg snart kom til vkne opp fra.

"Det er jo bare til spise". Hadde det vrt s enkelt som bare spise, ville det ikke vrt noen problem. S mange som sliter med spiseforstyrrelser den dag i dag, ville ikke hatt sykdommen eller diagnosen p papirene. Men, slik er jo det ikke. Det er en kamp. En daglig kamp. For holde den i sjakk, handler det om gjre friske og sunne handlinger. Hver eneste dag. Selv om det er vanskelig se p et gjennomfrt mltid som en seier, er det likevel noe stort. Det gir meg bare ikke den gleden enda, som jeg drmmer om.

Jeg vil ikke vre s trist, sint, nedfor, sliten, utmattet eller s redd. Selv om jeg innerst inne vet det ikke vil bli like vondt for alltid og resten av livet ut, er det vanskelig. Det kommer oppturer og nedturer, gode og drlige dager - om vi s liker det eller ei. Det er en del av livet. En del av det vre menneske. Om det var noe jeg kunne gjre om igjen og p nytt, s ville det vrt mye. Selv om jeg har lrt mye om livet fra anoreksien, er ikke dette noe godt liv jeg unner noen som helst person. Ikke en gang min verste fiende. Tenk dere om, ikke la dere bli presset. Dere vil ikke mte depresjon, angst eller andre problemer, det er s vanskelig bli fri fra det. Dere vil vel ikke gjre dette mot dere selv? delegge tarmene, magesekken, spiserret og la det g s hardt utover kroppen? Jeg skal fortelle dere n ting: hver dag angrer jeg meg i hjel. Jeg hadde gjort alt for bare forandre og g tilbake i tid, bare jeg n tenker over hva dette har delagt for megog kroppen min. Det er ikke noe godt liv i det hele tatt, kjempe imot sykdom. Aldri.

Kjre dere, gjr meg en tjeneste. Prv vr glad for den dere er, uansett. Utseende teller ikke, det er den du er.

yeblikk

Jeg er sliten, det er derfor jeg ikke har vrt s aktiv her i det siste. Jeg kjemper for f i meg mat og det som er s viktig, men det gr hele tiden opp og ned. Selv om jeg har lite krefter, har jeg likevel hatt alt for mye gjre p de siste dagene. Holder p med en film som jeg kanskje vil publisere til dere en eller annen gang i framtiden, et fotoprosjekt og noe annet. I tillegg venter jeg spent p svar fra forlaget jeg har kontakt med, s dette blir veldig spennende fortelle dere mer om. Slike gode yeblikk i hverdagen, m jeg ta godt vare p.

Det nrmer seg en ny rstid. Kroppen pleier vre sliten om sommeren, s hper ikke det blir s alt for varmt heller. Hpet om at hret snart vil vokse ut igjen, er stort. Jeg hper og hper, ber og ber. Det er litt frustrerende og vondt, men jeg prver motivere meg selv for hver dag som gr. Tusen takk til alle dere fantastiske lesere som fremdeles leser og er innom. Tusen takk til alle dere som fremdeles har tro p meg, og som kommenterer s utrolig mange fine ord. Det gjr en drlig dag litt lettere.



Vrsol

Helg

Dagen i dag har rett og slett vrt helt fantastisk. Har blant annet ftt gjort en del rend p senteret som jeg bare mtte, og godt var det f det unnagjort. Kjpte blant annet noen smting til jeg skal reise snart, og en del nye klr som fikk sin faste plass i klesskapet. Utrolig hva man kan klare f til, bare man rydder litt. Haha. Det er s fint vr ute, s om formen blir litt bedre, tenker jeg g en liten tur nr kvelden nrmer seg. I dag blir en avslappende dag sammen med familien, noe som er lenge siden. Det skal bli koselig.

Det fles nesten uvirkelig med slike dager. Kjente meg veldig svimmel i klesbutikkene i dag, men ble heldigvis litt bedre utover. Det ble jammen noen timer der som gjorde at jeg kom hjem igjen med noen x antall poser mer. Det var ndvendigheter denne gangen, noe som ikke gir meg s veldig drlig samvittighet. Kjenner det skal bli godt lage litt mat senere, redigere litt bilder til dere som kommer i morgen og benke foran tv'en for resten av kvelden. Ah, jeg elsker virkelig at det er helg og lrdag, jeg.

Life is wonderful If we want it to be wonderful


Jeg vil kjenne jeg leve. Jeg vil kjenne kroppen er levende, ikke bare se det ved fysiske og klare tegn.

Tenk s fantastisk leve et friskt liv uten kjenne s mye motstand og smerte imot kroppen. Tenk s fantastisk. Det m vre godt vkne opp frisk og opplagt, klar for en ny dag med nye muligheter. Om kveldene ligger jeg lenge vken. Jeg tenker s mye p hva som vil skje neste dag, hvor kvalm jeg kommer til vre og alle de andre konsekvensene som sykdommen sloss med. Mot meg. Mot min kropp og meg. Jeg lurer p hvor sliten og trtt kroppen kjennes til slutt. Det er ingen god flelse. Den flelsen er nesten den aller verste. Den verste kjenne p og bre. Det er vondt se livet forandre seg s fort. S vondt se kroppens store forandringer. S vondt se hvor fort alt gr. S vondt ikke kunne stoppe.

Noen ganger fler jeg at det ikke er noe jeg kan gjre for forebygge og for hindre. For gjre sykdommen svakere. For gjre det bedre og lettere for kroppen min og meg selv. Det er da jeg kjenner jeg er s hjelpesls, s liten og s svak. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg forstr ikke hvorfor det m vre s vanskelig stoppe motstanden som raser imot meg. Som river og som delegger. Sykdommen er ikke noe god. Den vil meg bare vondt. Den er ond. Full av hat.

Er det ikke snart over?

Jeg kan ikke la sykdommen vinne over meg og livet mitt. Det kan jeg bare ikke. Jeg vil ikke at det skal skje. Jeg har s mye jeg m gjre ferdig. Jeg har s mye jeg har lyst til oppleve. Livet mitt har s vidt begynt. Jeg har fremtiden og hele livet foran meg. Det er s mye jeg ikke fr muligheten til oppleve igjen. Ungdomstiden. Disse rene. Jeg vet jeg vinner til slutt. Jeg skal. En vakker dag skal jeg klare sl sykdommen i svime og ta knekken p den. Det har jeg lovet meg selv og andre. Jeg m overvinne den, det er jo ikke snakk om noe annet. Jeg har s mye jeg ikke har opplevd enda som jeg vil.

Fin lrdag

Hei og god morgen dere.

I skrivende sekund sitter jeg med en varm kopp kakao og pepperkaker. I gr var jeg i byen for kjpe en del ting til jeg reiser p mandag, det var godt endelig f det unnagjort. I dag gjenstr det bare f tak i ny lommebok, jeg har jo s klart ftt til miste den, s da m jeg p utkikk i dag etter en ny, woop woop. Dagen i dag er full av planer, men kanskje det blir litt mer blogging senere om jeg fr tid. Vret er bare s fantastisk, det gjr meg s glad. Det fles godt ha s mye se fram til, og denne mneden er det mye som skjer.

Hper dere alle fr en fin lrdag.

Hvil i fred, engel



Det har vrt noen tunge dager. Siden jeg mistet bestekompisen min for ikke mange dager og uker siden, har jeg ikke hatt krefter eller energi til skrive noe meningsfult her. Jeg kjenner jeg gleder meg veldig til snakke med psykolog n, alt er s kaos i hodet mitt med s mange tanker, flelser, sorg og ubesvarte sprsml. Sorgen er tung, man m ta vare p de man har, fr de en gang forsvinner. Helt. Det er det verste av alt, jeg klarer ikke engang skrive om dette eller snakke pent om det uten kjenne klumpen i magen og trene.

Kjre gode, snille bestevenn, jeg elsker deg. Takk for at du var der for meg s mye som du var den tiden vi var sammen. Tusen takk for alle de minnene vi fikk sammen, p s kort tid. Tusen takk for alle ord du skrev. Tusen takk for at du ga alle de varme, gode klemmene dine som du ga meg hver eneste gang vi mttes. Takk for samtalene vre, jeg kunne s inderlig og s srt trengt deg akkurat n, nr det er s tungt og vanskelig. Du hjalp meg litt til f bedre tider, du ga meg s mye kjempe videre for.Det er s tomt her uten deg.

Jeg tenker p hvor du er n, kjre deg. Ser du sorgen og hvor mange som savner deg? Det er s urettferdig og vondt sitte igjen. Du var der alltid tilstede om det var noen som hadde det tungt og trengte en skulder grte p, du gjorde alt du kunne for at andre skulle ha det best mulig. Men, du tenkte ikke p deg selv, det glemte du helt etter alt fokuset du la over p de du hadde rundt deg. Jeg savner smilet ditt. Stemmen din. Alt ved deg. Hvor er du n? Det er mange her som savner deg s srt, jeg kunne nske du kom tilbake.

Hper du har det bra der du er n ~ vi sees igjen.

Jeg reiser til helgen. Jeg trenger komme meg litt bort, men skal prve holde bloggen i live selv om. Takk for all sttte fra dere, kjre gode lesere. Dere er fantastisk.

Sloss for livet

Jeg er egentlig stupett etter frste skje med havregrt, men mat man ha. Kroppen trenger mat for fungere. N er alt avgjrende, jeg vet jeg m spise hver eneste dag og gi kroppen det den trenger, jeg har ikke vrt noe snill mot kroppen min n p mange r, s n er det skjerpings her. Mat smaker ikke godt helt enda, men forhpentligvis vil det vre litt bedre og litt lettere nr jeg har klart komme meg over det tffeste og det verste av alt. Jeg m lre meg takle metthetsflelsen. Jeg m komme meg ut fra anoreksiens onde klr. Jeg m.

Noen ganger m man gjre det man verst kan tenke gjre. Det gjr jeg n. Jeg hater mat. Kalorier. Nring i seg selv. Men jeg gjre det likevel. For uansett hvor jvlig det fles, bde fr, nr jeg str i det og etter, s blir det aldri en lett kamp kjempe. Det blir ikke lettere kjempe imot sykdommen i morgen eller neste mned, jeg m ta opp kampen n. Her og n, og ikke vente. Jeg er alt for flink til utsette, s det m jeg prve unng mest mulig. Det vil g bra til slutt, akkurat n er det bare veldig vanskelig. Jeg m kjempe videre. Sloss for livet.

Dear anorexia. I hate you

N er jeg lei av vre syk.

Arkivbilder

Jeg har ingenting si. Derfor fr dere noen bilder fra arkivet.

Noe tenke p

Det passer aldri bra kjempe mot sykdom. Kampen blir ikke noe lettere eller bedre p noen som helst mte i morgen, overimorgen eller i neste uke. Det er derfor jeg ikke kan utsette. Stoppe opp. Holde meg fast og st stille. Jeg m komme meg videre, vge ta et skritt om gangen fr jeg klarer f med meg den andre foten ogs. Det er ukjent, utrygt og virker helt fremmed for meg. Jeg vet ikke hva jeg vil mte p eller hva som str venter p meg bak og rundt neste sving. Men jeg har valgt det. Jeg har valgt livet, og da m jeg kjempe for det.

Jeg prver se fram i tid. Sette meg ml. Flge drmmene mine. Selv om det helt automatisk kobler over til de negative tankene og den feile innstilling, prver jeg likevel holde hodet klart for hva jeg egentlig vil og nsker. Jeg vil fullfre sykepleien, bre noen liv i magen og selv vre et godt forbilde for barna mine. Jeg drmmer om bli en god mamma sammen med drmmemannen som virkelig liker meg for den jeg er, ikke bare for kroppen og utseende. Hvordan jeg ser ut. For egentlig, s har det ikke noen betydning. Slik er det med vekt ogs.

Det er bare tall.

Det er s lett for andre si noe, men de vet egentlig ikke hvordan det er st der som jeg str n. Det er s mye som spiller inn, s mye som pvirker meg og s mye som trekker meg lengre ned. Etter mange underskelser, blodprver og andre prver, kommer det klart og tydelig fram at kroppen min har det ikke s veldig bra. Noe er lavt, noe er midt p, noe er litt bra men som ligger p vippet til g lengre nedover og bli til noe negativt og ikke bra. Vel .. jeg kan si at dette fr meg til tenke litt. Egentlig er det n jeg faktisk lever. Det er n jeg innser det.

Egentlig er ikke gode dager en selvflge, s ta vare p alle dere fr oppleve.

Nyttrsforsetter




Her er ret mitt i bilder, 2012

Nyttrsforsetter for ret 2013

- Jeg skal bli friskere

- Jeg skal bli sterkere fysisk og psykisk

- Jeg skal gi ut boka

- Jeg skal bli flinkere til blogge

- Jeg skal bli flinkere til fotografere

- Jeg skal drikke mer vann og mindre pepsi max

- Jeg skal bake mer og finne glede av det

- Jeg skal glede andre mer

- Jeg skal bli mer kreativ

- Jeg skal gjre mer av det som gleder meg

- Jeg skal bli flinkere til spare

- Jeg skal vre mer fornuftig

- Jeg skal ke kaloriinntaket

- Jeg skal eksponere og bli mindre angstfull

- Jeg skal bli flinkere til selvhjelp

- Jeg skal leve mer

Hva er dine nyttrsforsetter?

When trouble comes, wise men take to their work; weak men take to the woods

Solskinn



I dag har jeg ikke gjort noe spesielt, bestemte meg rett og slett for ta en dag der jeg bare slappet helt av og samlet kreftene. Mtte innom butikken for kjpe litt yoghurtntter i samme slengen nr jeg mtte innom legekontoret for hente noen viktige papirer, og s fint som det var ute, s ble det trening i samme sleng. Sola skinner og det er solskinn som gleder mitt hjerte. Det blir nok flere turer ut senere i kveld, det fles s bra endelig kunne slippe noen av bekymringene som tidligere var. Ja .. i dag kan jeg si jeg lever.

Glede

God morgen dere.

Grsdagen var fin. Jeg koste meg og hadde det bra sammen med min kjre familie, og det bare mye smil, latter og mange klemmer. Ah, jeg elsker virkelig jula. Gavene var mer enn forventet, jeg er veldig glad for det jeg pakket opp. N gleder jeg meg til spa, tur til trondheim og selvpleie i tiden som kommer. Jeg var ganske s utmattet og sliten da jeg kom hjem, s det var helt fantastisk legge hodet nedp puten i gr. Det var s godt sove s lenge i dag ogs, fr det var julebrunch sammen med de beste av de beste.

Jeg orker ikke ta bilde av alt jeg fikk, men det var blant annet gavekort, treningsty, pedikyrsett, spabehandling, interirting til rommet, klr, veske, favorittparfymen, bakeutstyr og bker.

Fikk dere mye fint til jul? Hvordan var dagen i gr?

Julaften



Det er s herlig med julaften. Endelig er dagen her. Dagen som vi alle har ventet p. Jeg kom hjem fra sykehuset p lrdag, s det var en stor lettelse i seg selv. Selv om jeg ikke fler meg frisk, s er det en lettelse sove i sin egen seng. Jeg har vknet opp til en ny snkule som mamma har kjpt til meg, en julesokk med halspastiller, tyggis og annet godt. Mm. Ogs det beste av alt da, tre ntter til askepott. Jeg gleder meg som en liten unge til senere i kveld nr pakkene skal pnes. Jeg kommer til fortelle dere i morgen.

Senere skal jeg hjelpe mamma med ordne litt til senere i dag, pinnekjttet skal st p for trekke en stund, bordene skal pyntes ogs skal dra st pen for alle gjestene som kommer. Ja, jeg fr besk. Massevis av besk og massevis av mennesker. Ah, s herlig det er med latter, smil og s mye glede fylt i alle rom. Jeg gleder meg til se alle igjen, som jeg ikke har sett p veldig lenge. Lysene skal tennes i alle kroker, jeg skal prve senke skuldrene helt og prve slappe av. Det er julaften bare n gang i ret.

Juletapas . Brente mandler . Grt . Pinnekjtt . Spekemat/spekeskinke . Lys i alle koker og rom . Tre ntter til askepott . Gaver . Glede . Smil . Klemmer .

God jul, folkens.

Velkommen!



Jeg er en jente p 18 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet.

arkivet


November 2013
September 2013
August 2013
Juli 2013
Juni 2013
Mai 2013
April 2013
Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012
November 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits