Jeg prøver å leve så normalt som mulig. Noen ganger er det bare så ekstra vanskelig å kjempe imot sykdommen, når jeg kjenner den river i meg og gnager innenfra. Det gjør vondt fysisk og psykisk, spesielt når alle nedturene kommer etter hverandre på rekke og rad. Det er helt jævlig. Det skal så lite til før tårene kommer, det gjør at jeg bare føler meg håpløs.

Hadde det vært en liten snarvei til det friske liv uten denne sykdommen, hadde jeg tatt den snarveien for lenge siden. Lenge lenge siden. Sier det noe om hvor uønsket denne situasjonen er? Jeg håper det. Jeg håper dere forstår at dette ikke er noe jeg ønsker å være i. Jeg er så desperat. Så fortvilet og så frustrert. Kroppen er fanget av sykdom, jo lengre tid det går, jo større grep har sykdommen på kroppen. Det hjelper lite å tenke på det, fordi det er så vanskelig å kjempe imot. Så forferdelig vanskelig. Vær så snill - ikke tro at det er så lett å bare begynne å spise igjen, når hele tankemønsteret må snu.

Er det noe godt å ha det slik som dette? Nei. Ikke i det hele tatt. Det skal jeg ikke legge skjul på en gang. Gjennom denne sykdommen, har det ført med seg så mye som jeg må lære å leve med videre. Er det noe jeg er stolt av? Nei. Virker det noe morsomt å miste hår, fryse hele tiden, gå rundt med magesmerter og kvalme? Nei. Jeg håper virkelig ikke det. Tro meg, selv om man føler kontrollen er i egne hender, er den sjeldent det. Det er det aller verste. Jeg vet jeg må spise for å bli frisk igjen, jeg trenger bare tid på meg. Jeg må ha den tiden jeg trenger, ellers faller jeg bare tilbake igjen til sykdommen.

Det er ikke noe jeg er stolt av. Å være der jeg er nå. Å slite med sykdom og noe som er til plage. Noe som gjør vondt. Det er så frustrerende å se alt det fysiske som skjer med kroppen min som ikke er noe bra i det hele tatt. Jeg skal kanskje skrive litt mer om det senere en gang, jeg har så lyst til å advare andre fordi jeg vet det er så lett for. Jeg vil ikke ha noe oppmerksomhet, det er ikke derfor jeg gjør det. Jeg vil bare fortelle dere hvordan jeg opplever det og hvordan jeg ser det fra min side med mine egne øyne. For vet dere hva? Jeg var den jenta som en gang sa "det der skjer ikke meg" også.

Det skjedde.