Jeg må bli kjempe mot sykdommen for å komme meg videre. For å bli frisk igjen og for at jeg kan begynne å bygge opp kroppen min igjen og gjøre den sterkere. Jeg må klare å spise, øke inntaket av kalorier og næringsstoffer. Jeg må finne en trivselsvekt etter jeg har gått opp de x antall kiloene jeg må opp til. Jeg må finne en balanse i hverdagen som gjør det godt for meg å leve. Noe som gjør det bedre for meg. Jeg må styrke immunforsvaret mitt og jobbe meg oppover igjen, det finnes ikke så veldig mange valg lenger. Det er ikke så veldig mange alternativer.

Selvfølgelig kan jeg velge, men jeg har allerede valgt. Jeg har valgt å kjempe. Jeg har valgt å sloss og fighte meg gjennom smertehelvete som har vært og som kommer til å være. Hvorfor? Noen ganger tenker jeg "Hvorfor i helvete er jeg så forbanna dum?" Jeg gjør det fordi jeg har valgt å leve. Jeg har valgt livet mitt og sagt nei til døden når den har stått bak min dør. Jeg har sett døden i hvitøyet, sykdommen har prøvd å ta livet mitt så uendelig mange ganger, men likevel er jeg her den dag i dag. Noen ganger klarer jeg å se det på som en styrke. Psykisk.

Det er vanskelig, veldig vanskelig. Det er tungt når jeg ser hvordan det ødelegger kroppen. Men det er ikke det jeg vil, det er ikke dette livet som frister. Ikke i det hele tatt. Obstipasjon, mageproblemer, magesår, betennelse i spiserør, ødelagt spiserør, sårt spiserør, mer mottakelig for infeksjoner og andre sykdommer. Frister det? Benskjørhet, svake muskler og dårlige ledd. Frister det? Dårlig allmenntilstand, hodepine, utmattelse og følelsen av å være konstant sliten, frister det? Det er faktisk livet det er snakk om. Ingenting er viktigere enn å være frisk.

Veien er uendelig lang å gå, jeg tror ikke det finnes tall på hvor mange mil det er. Jeg vet det ikke en gang. Ingen vet det. Det er kun den som går med skoene på. De som trakker de kjente og liknende stier. Jeg har valgt å gi ekstra på nå, for dette går bare ikke lenger. I natt var jeg nok en gang på legevakten, og det orker jeg rett og slett ikke. Hjertet mitt må jeg bli flinkere til å ta vare på, kroppen min og de indre organene må jeg være snillere mot. Sykdommen. Jeg må gi enda mer selv om kroppen kjennes forferdelig sliten. Jeg er bare nødt til å gjøre det.

Jeg må det for å få det bedre. Det vil gjøre vondt, ja - men det er det som må til. Jeg må gjennom behandling, ta medisinene og komme meg gjennom det. Jeg må tørre å stå i det vonde, jeg må tørre å hoppe uti det skumle og iskalde vannet. Om jeg ikke gjør det nå, så kommer jeg meg ikke lengre. Jo lenger utsetter og synker ned i sykdommen, jo verre blir det faktisk. Jeg vil bare si tusen takk til dere vakre, fantastiske, herlige, omsorgsfulle menneskene jeg har som lesere. Vet dere - dere gir meg mot og styrke nok. Dere gir meg motivasjon som jeg holder fast på.

Tusen takk!

Jeg bare kjenner at det kommer til å bli tøft...og jeg er så redd jeg ikke klarer det.