"Går det bra?" Nei. Men likevel er det ikke det samme svaret som kommer ut. "Ja, selvfølgelig. Hva ellers?". Jeg kjenner det skjærer i hjertet, det gjør så vondt. Noe inni meg skriker. Jeg kjenner det er noe som river i  meg, det som kommer ut og blir formulert med ord stemmer ikke. Det stemmer så sjeldent. Noen ganger må jeg virkelig bite tennene sammen for å ikke knekke helt. For å ikke bryte sammen i gråt. Hva ellers forventer de, sånn egentlig? Det er så sjeldent de forventer noe av det vonde og det negative. Et nei. Et "nei, jeg har det ikke bra".

Det er vanskelig.

Noen ganger kjenner jeg at jeg trenger å få det ut. Tårene. Ordene som er godt gjemt inni meg. Inni min kalde kropp. Noen ganger går det bare ikke lenger, noen ganger klarer ikke hodet mer. Jeg har ikke mangel på personer som jeg kan snakke med, men spørsmålet er bare om jeg vil. Jeg vet ikke. Jeg har lært så mye den siste tiden at det er ikke alle en kan stole på, selv om det kjennes slik ut i begynnelsen og fra starten. Noen ganger vet jeg ikke hvem jeg skal snakke med om det som ligger godt gjemt i hjertet, det er derfor jeg bruker skriving så mye.

Er det noe som gir meg trygghet, omsorg og varme, så er det to ører som lytter og et menneske ved siden eller foran meg. Bare at noen er der. Bare at noen er tilstede i det rommet som jeg befinner meg i. Bare jeg vet personen lytter og er tilstede. Det betyr så mye for meg, jeg kjenner en lettelse etterpå. Det gir meg en slags lykkerus som er på den gode måten, ikke det anoreksien gir meg. Den falske, vonde og uekte. Er det noe jeg drømmer om i fremtiden, så er det at vi alle skal bli flinkere til å bry oss om hverandre. Være tilstede. Lytte. Være der.

Noen ganger skal det ikke så veldig mye til. En telefon til en nær vennine eller til en annen kjær, en liten tur ut i frisk luft, en joggetur eller annen form for trening sammen med andre eller alene med musikk på ørene, se en film, familiebesøk eller bare rett og slett kvalitetstid sammen med de som virkelig betyr noe og som vi bryr oss om. For meg er det i hvert fall veldig viktig, noe jeg bare har satt mer og mer pris på etter sykdommen kom inn i livet mitt og ble en del av hverdagen. Noen ganger skal det så lite til, men likevel tror mange at det tar så lang tid.

At det krever for mye.

Det er forskjell på "Går det bra?" og "Hvordan har du det, egentlig?".