dobbelkamp - Man vet aldri før man står i det

Man vet aldri før man står i det

Jeg prøver å gjøre det beste utav det. Jeg prøver å gjøre det beste utav den situasjonen jeg er i, men likevel er det så mye lettere sagt enn gjort. Noen ganger kan det virke så enkelt og så latterlig, men det ingen vet, er hvor mye det er pakket inn i glanspapir. Jeg gjemmer meg bak masken fremdeles, det er så få som virkelig vet hvordan ting er akkurat nå og hvordan det føles. Men det er det vi gjør. Vi pakker så mye inn i glanspapir slik at det skal se fint ut fra andres synspunkt og fra andres øyne. Fordi de ikke forventer noe annet. Fordi det er slik verden bare er blitt til.

Jeg trodde jeg skulle klare å være sterk, ta motet til meg og kjempe imot med det samme som sykdommen kom til syne. Den stod jo rett foran meg, så hvorfor skulle jeg ikke psyke meg opp og mote meg opp til å slå til med et kjempe slag og slå den i svime med en gang. Hvorfor skulle jeg ikke klare det? Jeg tenker ofte på det. Det plager meg. Det plager meg veldig. Jeg så ikke konsekvensene. Symptomene. Jeg gikk bare mer og mer med masken på og mistet meg selv til slutt. Jeg som trodde jeg skulle klare det. Klare å være sterk. Klare å holde meg oppreist på begge ben.

Plutselig knakk jeg i sammen. Jeg gjorde det jeg også, kroppen min klarte bare ikke mer. Den hadde fått nok av alt for høye krav og forventninger. Den klarte bare ikke mer. Det er vondt å tenke på det, men jeg kunne så inderlig ønske at jeg var mer venn med meg selv enn fiende. Men det er da jeg tenker på hvor lett det er å si det og bruke ord, og ikke gjøre det. Det er vanskelig fordi jeg kjenner jeg har så lyst til å bli fri fra sykdommen nå, men jeg trekkes enda lenger ned fordi jeg føler jeg ikke gjør noe som helst som er bra og riktig. Jeg føler meg ikke annet enn håpløs og elendig.

Det er ingen god følelse. Ikke i det hele tatt.


  11 kommentarer på "Man vet aldri før man står i det"

Martine
Jeg må bare si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen. I den siste perioden har jeg på en måte levd bak et glanspapir og et smil. Alle tror ting er bedre enn hva de egentlig er. Det er slitsomt...
17.08.2012, 07:46
URL: http://www.mj95.blogg.no
Anettiii, Jenta som kommenterer tilbake! :)
Stå på!
17.08.2012, 12:18
URL: http://www.anettiii.blogg.no

Linda Fremstad Venthe

Jeg heier på deg<3

sv: Tusen takk :)
17.08.2012, 13:23
URL: http://lindafv.blogg.no
Torun
kjempefint bilde!
17.08.2012, 18:52
URL: http://toruns.blogg.no
Amanda Delara
stå på:)
17.08.2012, 18:57
URL: http://delara.blogg.no/
Lill susann
Stå på! Bara skrevet pg herlig bilde <3
17.08.2012, 19:20
URL: http://www.lillsu.blogg.no
Kristin Storhaug
Du er sterk, og du kommer til å overvinne sykdommen. Du må bare være tålmodig, ta ett steg om gangen. Det er i motbakke det går oppover :) Stå på <3
17.08.2012, 20:13
URL: http://kristinstorhaug.blogg.no/
En dobbel kamp
Kristin Storhaug: Tusen takk for alle gode ord <3
17.08.2012, 20:14
URL: http://dobbelkamp.blogg.no/
En dobbel kamp
Lill susann: <3
17.08.2012, 20:14
URL: http://dobbelkamp.blogg.no/
En dobbel kamp
Amanda Delara: <3
17.08.2012, 20:14
URL: http://dobbelkamp.blogg.no/
sandraisa
Jeg heier på deg , og flere andre gjør dette. Masse lykke til videre. Sterkt og lese.

Stå på :) <3
17.08.2012, 20:45
URL: http://www.sandraisa.blogg.no

Skriv en kommentar til dette innlegget:


//navn
//e-post
//URL
din kommentar:


lagre?

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet.

arkivet


August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits