dobbelkamp - Verdt det

Verdt det

Noen ganger forandrer alt seg. Ikke alle forandringer er positive. Jeg lukker øynene, puster dypt og tenker tilbake til da alt startet. Jeg tenker på alt som har forandret seg. Alt som er annerledes. Selv når jeg ser de store stegene jeg har tatt i riktig retning, føler jeg ingen stor seier. Jeg blir sittende igjen med følelsen av at ingenting jeg gjør, er godt nok. At uansett hvor hardt jeg sloss og kjemper, så er det likevel mye som kunne vært gjort enda bedre. Det sliter meg ut, helt fullstendig. Jeg prøver så hardt, hver eneste dag. Hver eneste dag, ved å ta riktige, bevisste valg som jeg vet har veldig mye å si. Kroppen min har det gjerne bedre enn på veldig lenge, men hva er viktigst? Jeg vet ikke lenger, fysisk eller psykisk helse? Det er så vanskelig akkurat nå. Så veldig, veldig vanskelig.

Jeg prøver å smile til meg selv når jeg ser i speilet. Prøver å være glad for de små hverdagsgledene jeg møter på. Jeg er underveis, og jeg kjemper. Jeg har ikke stoppet opp, eller skyvet noe som helst til side. Mer enn 3 år med sykdom er ikke bare til å legge bak seg. Det er ikke bare til å bestemme seg for å gå videre i livet, og klistre smilet på. Jeg kommer meg, blir bedre, men det tar tid. Det går sakte, og det er bare noe jeg er nødt til å godta og finne meg i. Jeg har tatt mange vanskelige avgjørelser nå, som har vært veldig ubehagelig og tøft, men på sikt tror jeg dette er det riktige. Nå får jeg mer hjelp, forhåpentligvis. Kanskje det høres enkelt ut. "Det er jo bare til å hoppe i det". Hva om du tviler? Hva om du føler du trenger litt tid på å bestemme deg, men må bestemme deg raskt? Det er tøft.

Det er mange konsekvenser kroppen min kjenner på. Mangelsykdom, som gjør at jeg blir utmattet, trøtt og sliten gir meg enda flere utfordringer. Er dette livet? Er dette fortsettelsen? Skal det være sånn, for alltid? Jeg spør meg selv, men finner ingen svar. Likevel biter jeg tennene sammen og holder meg sterk, dette skal ikke knekke meg helt på noen som helst måte. Jeg blir sint, lei meg og veldig skuffet når jeg hører om andre som ønsker anoreksi. Jeg blir sint, skuffet og lei meg når jeg leser om andre som legger ut kostlisten sin på blogg, og er i tvil om de har spist for mye. Dette trigger meg ikke lenger, men jeg vet det er andre som gjør det. Jeg vet at det har alt for mange konsekvenser. Og til de som legger ut oppskrift for hvordan man får en spiseforstyrrelse? Jeg blir skuffet.

Dere vet ikke hvor jævlig hardt det er, å måtte bestemme seg for å snu. Snu mot livet, og droppe døden. For ja, jeg hadde et valg. Det valget kunne ingen ta for meg. Ikke en gang en spesialist. Lege. En sykepleier. Familie og venner. De kunne ikke bestemme for meg, hva jeg skulle velge. Jeg valgte livet. Så sliten, lei, syk, dårlig og så langt nede som jeg var, var jeg i stand til å ta det livsviktige valget som å leve videre og kjempe. Kjempe til seieren var tatt. Det har kostet meg forferdelig mye, men jeg er glad for at jeg tok det valget. Ja, det vil være mye som er vanskelig framover, men jeg gir meg ikke. Jeg gir aldri opp, før jeg den dag kan kjenne det er godt å være meg i min kropp. Jeg kunne dødd om jeg lot sykdommen fortsette. Det ble mange tårer, vanskelige diskusjoner og mye tvil. Skulle jeg?

Å bli frisk fra anoreksi og spiseforstyrrelser, egentlig sykdom i seg selv, er en langvarig kamp. Det er livet som står på spill, og det er forferdelig krevende. Likevel er det verdt det.


  3 kommentarer på "Verdt det"

Slikt følte jeg det selv i et års tid etter jeg begynte å bli frisk. Hva skulle jeg med livet nå?

MEN så kom gleden etterhvert, det er greit å ikke ha et påklistret smil hele tiden - men det er viktig å kjempe seg gjennom det, fortsette mot anoerexiaen.

Har noen "innfall" i ny og ne enda, men så støtter kjæresten meg - og "tvinger" meg til å kjempe videre. Først da kommer de virkelige gode dagene etterpå igjen. Det er verdt det, livet er verdt kampen, for det blir bedre! Livet smiler til deg også en dag snart, plutselig så har du et så påklistret ekte smil at når du ser deg i speilet: ja da skjønner du ikke at du har vært nede for en stund tilbake.

Fortsett, det vil bli bedre!
21.09.2013, 17:35
Linda
Du skal vite at du er enormt sterk som ikke har gitt opp! Mange i din situasjon ville ha gitt opp for lengst. Jeg heier på deg <3
26.09.2013, 09:06
URL: http://lindafv.blogg.no
Madelen Skare Olsen
Tenker på deg!

Håper det går bedre i tiden fremover... Nå kan det vel bare gå oppover? ^^ Vi satser på det!
07.10.2013, 20:51
URL: http://maadeleen.blogg.no
Solveig
Mens jeg satt og leste dette inlegget ble jeg utrolig rørt! Din kraft ogstyrke imponerer og inspirerer meg! Du skriver utrolig fint og håper alt bli bedre for deg❤️
31.10.2013, 12:40

Skriv en kommentar til dette innlegget:


//navn
//e-post
//URL
din kommentar:


lagre?

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet.

arkivet


September 2013
August 2013
Juli 2013
Juni 2013
Mai 2013
April 2013
Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012
November 2012
Oktober 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits