dobbelkamp -

Tilbake

 

Hei dere.

Jeg har nå bestemt meg for å ta opp bloggingen igjen, i håp om at kanskje det vil hjelpe meg videre på veien jeg går. Det er tøft, det er mange utfordringer og det går sakte men sikkert opp for meg; men jeg gir likevel aldri opp kampen. En dag skal jeg stå på en fjelltopp med armene strekt ut i været og juble. Juble over seieren og livet. For ja, sykdommen skal aldri noen gang vinne. Noen ganger kjenner jeg den river ekstra i meg, andre ganger føles det ut som om det er jeg som har overtaket og har makten. Det er godt, men samtidig veldig skummelt å kjenne på. Det er mye som har skjedd siden sist, jeg kommer nok til å skrive om det etter hvert som jeg skriver. En ting er helt sikkert, jeg er mer motivert enn jeg noensinne har vært. Det er en god følelse jeg klamrer meg fast til. Det er faktisk mitt liv som jeg må ta tak i og jobbe for, for jeg vet så alt for godt at selve seieren kommer aldri av seg selv. Det er faktisk noe jeg må jobbe for hver eneste dag. Hvert valg er veldig avgjørende.

Ja, det er litt skummelt. Føles litt utrygt, på en måte.

Men, la gå - vi prøver igjen. 

Verdt det

Noen ganger forandrer alt seg. Ikke alle forandringer er positive. Jeg lukker øynene, puster dypt og tenker tilbake til da alt startet. Jeg tenker på alt som har forandret seg. Alt som er annerledes. Selv når jeg ser de store stegene jeg har tatt i riktig retning, føler jeg ingen stor seier. Jeg blir sittende igjen med følelsen av at ingenting jeg gjør, er godt nok. At uansett hvor hardt jeg sloss og kjemper, så er det likevel mye som kunne vært gjort enda bedre. Det sliter meg ut, helt fullstendig. Jeg prøver så hardt, hver eneste dag. Hver eneste dag, ved å ta riktige, bevisste valg som jeg vet har veldig mye å si. Kroppen min har det gjerne bedre enn på veldig lenge, men hva er viktigst? Jeg vet ikke lenger, fysisk eller psykisk helse? Det er så vanskelig akkurat nå. Så veldig, veldig vanskelig.

Jeg prøver å smile til meg selv når jeg ser i speilet. Prøver å være glad for de små hverdagsgledene jeg møter på. Jeg er underveis, og jeg kjemper. Jeg har ikke stoppet opp, eller skyvet noe som helst til side. Mer enn 3 år med sykdom er ikke bare til å legge bak seg. Det er ikke bare til å bestemme seg for å gå videre i livet, og klistre smilet på. Jeg kommer meg, blir bedre, men det tar tid. Det går sakte, og det er bare noe jeg er nødt til å godta og finne meg i. Jeg har tatt mange vanskelige avgjørelser nå, som har vært veldig ubehagelig og tøft, men på sikt tror jeg dette er det riktige. Nå får jeg mer hjelp, forhåpentligvis. Kanskje det høres enkelt ut. "Det er jo bare til å hoppe i det". Hva om du tviler? Hva om du føler du trenger litt tid på å bestemme deg, men må bestemme deg raskt? Det er tøft.

Det er mange konsekvenser kroppen min kjenner på. Mangelsykdom, som gjør at jeg blir utmattet, trøtt og sliten gir meg enda flere utfordringer. Er dette livet? Er dette fortsettelsen? Skal det være sånn, for alltid? Jeg spør meg selv, men finner ingen svar. Likevel biter jeg tennene sammen og holder meg sterk, dette skal ikke knekke meg helt på noen som helst måte. Jeg blir sint, lei meg og veldig skuffet når jeg hører om andre som ønsker anoreksi. Jeg blir sint, skuffet og lei meg når jeg leser om andre som legger ut kostlisten sin på blogg, og er i tvil om de har spist for mye. Dette trigger meg ikke lenger, men jeg vet det er andre som gjør det. Jeg vet at det har alt for mange konsekvenser. Og til de som legger ut oppskrift for hvordan man får en spiseforstyrrelse? Jeg blir skuffet.

Dere vet ikke hvor jævlig hardt det er, å måtte bestemme seg for å snu. Snu mot livet, og droppe døden. For ja, jeg hadde et valg. Det valget kunne ingen ta for meg. Ikke en gang en spesialist. Lege. En sykepleier. Familie og venner. De kunne ikke bestemme for meg, hva jeg skulle velge. Jeg valgte livet. Så sliten, lei, syk, dårlig og så langt nede som jeg var, var jeg i stand til å ta det livsviktige valget som å leve videre og kjempe. Kjempe til seieren var tatt. Det har kostet meg forferdelig mye, men jeg er glad for at jeg tok det valget. Ja, det vil være mye som er vanskelig framover, men jeg gir meg ikke. Jeg gir aldri opp, før jeg den dag kan kjenne det er godt å være meg i min kropp. Jeg kunne dødd om jeg lot sykdommen fortsette. Det ble mange tårer, vanskelige diskusjoner og mye tvil. Skulle jeg?

Å bli frisk fra anoreksi og spiseforstyrrelser, egentlig sykdom i seg selv, er en langvarig kamp. Det er livet som står på spill, og det er forferdelig krevende. Likevel er det verdt det.

Keep fighting


Det er veldig tungt. Jeg kjenner frykten ta kvelertak og hvordan den hemmer. Måten det gjør hverdagen så vanskelig. Det er så fryktelig tungt akkurat nå.

Likevel biter jeg tennene sammen. Likevel prøver jeg å holde ut.

Et tygg og en matbit blir en stor seier, men på samme måte somd et føles som et stort tap.

Nedtur

Hei dere, jeg beklager for mitt store fravær. Jeg har ikke hatt det noe særlig bra for tiden, og dermed har det ikke vært tid, krefter eller noe energi til blogging. En ufrivillig lang pause, har det blitt. Etter at det bare gikk oppover og at jeg kom til et punkt der jeg følte meg skremmende bra i form, kom det som et slag midt i tryne. En nedtur som var lengre enn jeg trodde, og mye hardere og tøffere enn jeg hadde trodd og sett for meg. Jeg trenger litt tid nå. Tid for meg selv, der jeg prøver å hente meg inn igjen. Jeg håper dere forstår.

Kunsten å se


Ordet "muligheter" har vært veldig sentral og viktig for meg i det siste. Jeg innser at det er muligheter nå. Jeg innser også at jeg har mye erfaring på at smerter går over. For ja, det går alltid over. Alltid. Hver eneste gang. Noen ganger er det bare så slitsomt, jeg kjemper med nebb og klør for å holde sykdommen i sjakk og ikke la den styre livet mitt. Forandringen nå er at jeg styrer mest. Det er det siste nye. Uansett hvor lenge jeg føler jeg ligger i koma etter at jeg har kjempet, så er det viktigste at jeg vet det går framover. At det går riktig vei.

Det er krevende, jeg kan ikke ta noe ferie eller pause. Jeg må bare fortsette og fortsette .. og aldri gi opp.

4 år

Det nærmer seg. Snart har sykdommen vært en del av hverdagen min og livet mitt i 4 år. Hele 4 år med oppturer og nedturer, sykehus, kostlister, uendelig mange tårer, misforståelser, samtaler med prest, samtaler med psykolog, dårlige nyheter, uendelig mange blodprøver og undersøkelser. Kroppen er utslitt og det merker jeg veldig godt. Vil det snart snu mot riktig vei? Vil det gå riktig vei?

Ingen dans på roser

Det er ikke et eneste vindpust å kjenne. Jeg må være i min dypeste konsentrasjon om jeg skal klare å kjenne at jeg har bakkekontakt og at jeg fremdeles er i live, noe som gjør vondt. Friheten er ikke nær, den er nesten ikke til å kjenne på. Det går plutselig opp for meg hvor lenge sykdommen har hatt kontroll idet tankene svirrer rundt uten stopp. Hvordan føles det egentlig å være helt, helt frisk og faktisk ha en dag som er bra? Jeg husker lite. Jeg burde, men det går opp for meg. Jeg husker virkelig ikke.

Uansett hvor hardt jeg prøver å fortelle for at andre skal forstå, er det likevel så fjernt alt sammen. Jeg godtar det mer nå enn før, det er helt greit. Kanskje det ikke er meningen at de ikke skal forstå alt heller. Til og med jeg forstår ikke alt, selv om sykdommen er så nær og selv om den er inni meg. Nå som det nærmer seg sommer håper jeg det kommer bedre tider. Flere gode dager. Sommer for meg er jordbær, honningmelon, smoothie, pepsi max på boks og atter en gang frukt og bær.

Jeg hater å måtte si det, men det går dårlig for tiden. Derfor lite blogging. Takk til dere vakre sjeler som fremdeles er her og leser.

Veien videre

Veien er lang, men den er der. Det er kanskje det viktigste, det er mulig å bli fri fra sykdommen. I denne uka skal jeg på sykehuset igjen. Prøver og undersøkelser skal tas, og det er noe jeg aldri gleder meg til. Jeg kjenner på hvor hardt anoreksien sliter i  meg og viser meg veien hvor jeg egentlig skal gå, jeg kjenner det ekstra godt om jeg gjør noe utenom det vanlige. Om jeg gjør noe som er utenfor de trygge rammene som anoreksien har satt seg. Jeg har bestemt meg nå, dette helvete skal det bli slutt på.

Det vil komme nedturer, tårer, oppturer, vonde og gode dager. Jeg vil plutselig kjenne på motivasjonen som er på topp, og like fort vil jeg kjenne den går ned igjen. Hva er det egentlig som så holder meg oppe? Drømmene mine. Målene mine for framtiden. Jeg vil, jeg vil. Det betyr så mye for meg å ha drømmer. Å ville noe. Å ønske noe for framtiden. Ellers kunne jeg vel bare gitt opp, kunne ikke jeg? Men, jeg kan ikke det nå, når jeg har valgt livet. Det valget var klart og tydelig for meg, jeg måtte velge det.

Du tror vel det bare er til å spise. Du er ikke alene om å tro det, jeg irriterer meg sånn gang på gang. Hadde det vært så enkelt å spise, hadde ingen vært syke. Da hadde alle vært friske, da. Jeg skal fortsette å blogge, men jeg kommer ikke til å være så aktiv som jeg har vært før. Det kommer et innlegg eller to når jeg føler for det og når jeg har krefter til det. Kroppen min trenger veldig mye hvile, så jeg håper dere alle har forståelse for dette. Jeg har det ikke noe bra, men jeg kommer meg framover og oppover etter hvert og med tiden.

Et åpent hjerte

Det er en sliten jente som skriver. De siste dagene har vært tunge, forferdelig tunge. Jeg har grått uendelige tårer, vært flere ganger til legen og tatt en rekke undersøkelser. Det er så vondt, midt oppi alt, å se hvordan det sårer de andre rundt meg. Det er mye sinne, sorg og krangling, noe som gjør situasjonen noen hakk vondt verre. Jeg har sagt, nærmest skreket høyt ut at jeg er klar for å bli frisk og at jeg er villig til å utsette meg selv og kroppen min for enda mer kamp og smerte, akkurat nå føler jeg bare for å ta en liten pause. Anoreksien nå er så sterk.

Jeg føler ikke alltid jeg blir hørt, det er så vondt med misforståelser og krangling. Noen ganger vil jeg bare sette livet på pause, bare for å klare å puste normalt igjen og finne fram til balansen jeg trenger for å ikke falle. Det har skjedd mye de siste månedene, og det er en av grunnene til at jeg ikke har blogget så mye. Har ikke hatt krefter eller energi til å sette meg ned å trykke på tastaturet, bare druknet i mine egne tårer og i min egen dyp forstvilelse og frustrasjon. Jeg hater sykdommen og hva den gjør med meg, jeg føler meg så fanget.

Jeg står midt i mellom Mr.frisk og Mr.syk, de drar meg i armene og vet ikke helt hva enighet betyr. Jeg får ikke i meg den næringen jeg skal, og heller ikke væske. Det er tungt når jeg virkelig prøver hardt og har trodd jeg har gjort mitt beste, også kommer noen å forteller meg at det er langt i fra godt nok. "Du må spise mer og drikke mer enn dette her, om du vil overleve dette". Det er da gråten kommer, sakte men sikkert. Jeg er bare så lei, så utrolig lei. Enkelte mennesker kan bare ikke forstå hvordan det er og hvordan det fungerer.

For det er så lett for andre, å tro. Tro noe. Tolke noe. Tenke noe og bygge videre fra det som de får høre av andre. Hvem er det er snakk om her? Jeg vet jeg høres egoistisk ut nå, men det er hvordan det er. Så lei av å bli tolket feil og så lei av å snakke til en snudd rygg og til tunghørte ører. Jeg ER ikke anoreksien, den er bare inni meg og herjer. Det kommer høye bølger, stormen herjer med kroppen og det blir vanskelig å stå oppreist på begge føttene. Så roer det seg litt igjen, før neste storm kommer. Sånn er det å leve med sykdom.

Jeg føler meg bare så tom, akkurat nå. Ord blir så tomme. Ord blir så meningsløse. Hvordan gir man mening i det meningsløse, og hvordan gir man håp i det håpløse?

 

... jeg bare spør ... jeg

Jeg kunne ønske...

... at det var sommer
... at jeg fant mer glede av små ting
... at jeg kunne spise hva enn jeg ville
... at jeg følte meg frisk og fri
... at det ikke fantes noen sykdom i verden
... at jeg var glad på innsiden
... at jeg slapp å være syk
... at jeg kunne løpe fra anoreksien
... at jeg fikk til noe stort
... at kroppen hadde det bra
... at det var en bedre verden
... at det var mindre urettferdighet
... at jeg kunne løpe gjennom en blomstereng
... at jeg hadde energi og krefter til noe
... at jeg fikk se mer av verden
... at det alltid ville være sol ute

akkurat som i livet ...

jeg føler jeg bare eksisterer

lurer du på hvordan det er å leve med anoreksi?

sånn føles det ... akkurat sånn

Som et slag i magen



Det gjør vondt, pulsen er 90/min og ganske høy. Jeg kjenner jeg bare vil gråte, skrike av fortvilelse og frustrasjon. De rundt meg smiler og ler, de har det bra. De uttrykker glede. Jeg prøver å bite tennene sammen, men mye hindrer meg. Mye gjør det ekstra vanskelig. Feberen gjør at det dunker og slår i hodet, øynene er helt sår og det virker ikke som om jeg har fått et eneste sekund med søvn. Det er vel ikke så veldig langt i fra heller, akkurat nå venter jeg bare på at de neste dagene skal gå fort. Ikke la det bare så stille, jeg trenger virkelig en opptur og noe godt som skal skje. Jeg trenger å møte noe som gir meg påfyll med motivasjon og krefter, jeg trenger det virkelig for at jeg skal klare å kjempe og sloss imot det som gjør så vondt.

Jeg prøver å smile, holde hodet hevet og tenke positivt. Likevel får jeg høre jeg er negativ. Hva skal jeg si da? "Oj, beklager - beklarer for alt". Beklager for at jeg ikke klarer å takle så mange krav og forventninger på samme tid, beklager for at jeg ikke klarer å være så positiv. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, ord blir så tomme i en slik situasjon. Jeg føler bare alt jeg sier blir helt feil. Jeg tør nesten ikke å si noe som helst lenger. Jeg føler jeg bare går rundt å klager og syter på absolutt alt, jeg er så livredd for å gjøre det akkurat nå. Akkurat nå vil jeg bare krype under dyna og bli liggende der til jeg blir litt bedre. Det er for mye som skjer for tiden, og det er alt for mye å tenke på. Derfor er det ekstra godt å skrive. Bruke ordene selv om de virker litt meningsløse.

Å være positiv er ikke ukjent for meg, jeg prøver å holde motet oppe og jeg prøver å lete fram de positive tingene med hverdagen jeg møter på, men vær så snill - det er virkelig ikke lett når man føler at alt i livet går imot. Det er virkelig ikke lett når man før høre om fra det ene til det andre, om enda flere nedturer og prøve å kjempe imot tårene. Når kroppen ikke får tilstrekkelig nok med næring opp i alt dette, så kan jeg ikke være noe supermenneske å likevel være sterk uten å gråte eller uten å knekke i sammen. Jeg er ingen superkvinne med superkrefter, jeg kan ikke alltid holde tårene inne og kjempe imot.

Det er bare slik det er. Det er bare slik jeg er, ingen kan forandre på det. Uansett om det er godt likt eller ikke. Stadig skjer det noe med kroppen. Forandringer. Fysisk. Har dere noen gang prøvd å være positiv når man samtidig må kjempe imot smertene? Bare det å holde ut? Det er virkelig ikke lett. Det er virkelig en utfordring i seg selv. Akkurat nå har jeg ingen god følelse, jeg føler bare jeg står i veien for andre og at jeg ødelegger bare på grunn av sykdommen. At de blir sliten, skjønner jeg så forferdelig godt. Desverre.

Jeg kunne ønske det var annerledes, jeg kunne virkelig ønske det ikke var slik som dette. Jeg er lei av alt som heter blodprøver, jeg er lei av å vekke noen for å reise på legevakten midt på natten fordi smertene i kroppen kommer med slag på slag. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Men, hva gjør man egentlig i en slik situasjon som dette? Selv om det er mange som sliter med det samme, betyr det ikke at absolutt alt er så likt. At alt er som det samme. Hverdagen er tøff, men jeg håper virkelig på en bedre periode nå. Jeg trenger det. Desperat etter det.

Sykehuset

Det blir korte oppdateringer fra meg, ser dere. De siste dagene har jeg ikke gjort så veldig mye, selv om jeg veldig gjerne skulle ønske jeg kunne komme med noe positivt. I dag har jeg vært på sykehuset, noe som gikk begge veier. Litt bra og dårlig. Jeg vet ikke hvor mye jeg orker å dele helt enda, jeg føler meg kanskje litt "tom" og "målløs" fremdeles. Ellers må jeg bare si dere at dere alle er helt, helt, helt fantastiske som fremdeles er her og som kommenterer alle de fine, gode ordene dere kommer med. Tusen, tusen hjertelig takk. Det betyr alt for meg, spesielt på en dag som dette.

Jeg kommer sterkere tilbake. Snart.

Troen på livet

Nå er det lenge siden, dere. Beklager.

Hva har skjedd siden sist? Jeg har vært syk. Veldig syk. Inn og ut fra legevakt, inn og ut fra sykehus, mye fram og tilbake om hva som skal skje videre osvosv. Det har gjort meg veldig sliten, men nå tror jeg at jeg er på riktig gli igjen. Endelig. Den følelsen føles faktisk helt fantastisk. Den er nesten ikke til å beskrive. Akkurat nå er jeg mer lei av anoreksi og sykdom enn jeg noen gang har vært før, så motivasjonen er heldigvis der den skal være igjen. Jeg er bare så heldig som har så mange rundt meg, som kommer med så mange gode ord.

Medisinene er ikke så god mot meg, spesielt om vi tenker bivirkninger. Jeg fryser veldig mye, selv om jeg sitter under typpe ulltepper. Jeg vet så lite om framtiden eller hvordan det kommer til å bli, men en ting er helt sikkert; jeg er klar til å kjempe. Jeg er klar til å bli frisk og ta tilbake livet mitt. Anoreksien vil ikke slippe til den har vunnet og tatt livet mitt, men det skal den ikke få lov til. Ingen sykdom skal det, det er bestemt. Helt. Det er nå det begynner. Det er nå det gjelder, hver eneste handling må være friske handlinger, ikke syke.

Kjære anoreksi, slipp meg fri.

Øyeblikk

Jeg er sliten, det er derfor jeg ikke har vært så aktiv her i det siste. Jeg kjemper for å få i meg mat og det som er så viktig, men det går hele tiden opp og ned. Selv om jeg har lite krefter, har jeg likevel hatt alt for mye å gjøre på de siste dagene. Holder på med en film som jeg kanskje vil publisere til dere en eller annen gang i framtiden, et fotoprosjekt og noe annet. I tillegg venter jeg spent på svar fra forlaget jeg har kontakt med, så dette blir veldig spennende å fortelle dere mer om. Slike gode øyeblikk i hverdagen, må jeg ta godt vare på.

Det nærmer seg en ny årstid. Kroppen pleier å være sliten om sommeren, så håper ikke det blir så alt for varmt heller. Håpet om at håret snart vil vokse ut igjen, er stort. Jeg håper og håper, ber og ber. Det er litt frustrerende og vondt, men jeg prøver å motivere meg selv for hver dag som går. Tusen takk til alle dere fantastiske lesere som fremdeles leser og er innom. Tusen takk til alle dere som fremdeles har tro på meg, og som kommenterer så utrolig mange fine ord. Det gjør en dårlig dag litt lettere.



Life is wonderful If we want it to be wonderful


Jeg vil kjenne jeg leve. Jeg vil kjenne kroppen er levende, ikke bare se det ved fysiske og klare tegn.

Tenk så fantastisk å leve et friskt liv uten å kjenne så mye motstand og smerte imot kroppen. Tenk så fantastisk. Det må være godt å våkne opp frisk og opplagt, klar for en ny dag med nye muligheter. Om kveldene ligger jeg lenge våken. Jeg tenker så mye på hva som vil skje neste dag, hvor kvalm jeg kommer til å være og alle de andre konsekvensene som sykdommen sloss med. Mot meg. Mot min kropp og meg. Jeg lurer på hvor sliten og trøtt kroppen kjennes til slutt. Det er ingen god følelse. Den følelsen er nesten den aller verste. Den verste å kjenne på og bære. Det er vondt å se livet forandre seg så fort. Så vondt å se kroppens store forandringer. Så vondt å se hvor fort alt går. Så vondt å ikke kunne stoppe.

Noen ganger føler jeg at det ikke er noe jeg kan gjøre for å forebygge og for å hindre. For å gjøre sykdommen svakere. For å gjøre det bedre og lettere for kroppen min og meg selv. Det er da jeg kjenner jeg er så hjelpesløs, så liten og så svak. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg forstår ikke hvorfor det må være så vanskelig å stoppe motstanden som raser imot meg. Som river og som ødelegger. Sykdommen er ikke noe god. Den vil meg bare vondt. Den er ond. Full av hat.

Er det ikke snart over?

Jeg kan ikke la sykdommen vinne over meg og livet mitt. Det kan jeg bare ikke. Jeg vil ikke at det skal skje. Jeg har så mye jeg må gjøre ferdig. Jeg har så mye jeg har lyst til å oppleve. Livet mitt har så vidt begynt. Jeg har fremtiden og hele livet foran meg. Det er så mye jeg ikke får muligheten til å oppleve igjen. Ungdomstiden. Disse årene. Jeg vet jeg vinner til slutt. Jeg skal. En vakker dag skal jeg klare å slå sykdommen i svime og ta knekken på den. Det har jeg lovet meg selv og andre. Jeg må overvinne den, det er jo ikke snakk om noe annet. Jeg har så mye jeg ikke har opplevd enda som jeg vil.

Sloss for livet

Jeg er egentlig stupett etter første skje med havregrøt, men mat å man ha. Kroppen trenger mat for å fungere. Nå er alt avgjørende, jeg vet jeg må spise hver eneste dag og gi kroppen det den trenger, jeg har ikke vært noe snill mot kroppen min nå på mange år, så nå er det skjerpings her. Mat smaker ikke godt helt enda, men forhåpentligvis vil det være litt bedre og litt lettere når jeg har klart å komme meg over det tøffeste og det verste av alt. Jeg må lære meg å takle metthetsfølelsen. Jeg må komme meg ut fra anoreksiens onde klør. Jeg må.

Noen ganger må man gjøre det man verst kan tenke å gjøre. Det gjør jeg nå. Jeg hater mat. Kalorier. Næring i seg selv. Men jeg å gjøre det likevel. For uansett hvor jævlig det føles, både før, når jeg står i det og etter, så blir det aldri en lett kamp å kjempe. Det blir ikke lettere å kjempe imot sykdommen i morgen eller neste måned, jeg må ta opp kampen nå. Her og nå, og ikke vente. Jeg er alt for flink til å utsette, så det må jeg prøve å unngå mest mulig. Det vil gå bra til slutt, akkurat nå er det bare veldig vanskelig. Jeg må kjempe videre. Sloss for livet.

Dear anorexia. I hate you

Nå er jeg lei av å være syk.

Wake me up

Det går ikke så bra for tiden. Jeg er mye dårlig og sengeliggende, for å si det sånn. Når hver dag blir til kamp, handler alt om å overleve. Jeg ligger å dagdrømmer hele tiden om hva jeg skal gjøre når jeg har litt mer krefter igjen, jeg gleder meg sånn til å fotografere og visere dere bilder, jeg gleder meg til å bake cupcakes og dekorere dem fint med fin pynt. Jeg gleder meg til å gå ut i frisk luft og tråkke rundt omkring. Jeg orker ikke så mye, rett og slett. Ikke nå. Ikke akkurat nå i disse dager. Nå skal jeg bare slappe av, og samle opp mot.

Takk til dere som gir så mange gode ord, jeg blir så glad av det. Håper dere forstår hvorfor jeg ikke er så aktiv akkurat nå.

Klem

Tankespinn


Nå sitter jeg godt pakket inn i dundynen med håret surret opp til en dott på hodet. Jeg kjenner lukten fra varm rykende skogsbærte som skal gi meg litt varme til den iskalde kroppen, jeg er skikkelig frysepinne uten tvil. Det var godt med en liten tur ut i frisk luft nå på kvelden, det er jo så fint ute nå. Stjerneklar himmel og kulden som treffer kroppen som et slag. Ja, det føles faktisk godt. Jeg føler meg så mye mer levende når jeg klarer å bevege meg litt ut fra disse fire hvite vegger. Det var litt godt å få snakket med mamma også. Jeg trengte å fortelle noe.

Jeg måtte fortelle henne at det ikke gikk bra, så da fikk jeg sagt mitt og det jeg går rundt å kjenner på. Syns det er så godt å bare bli ferdig med å fortelle det, det tapper meg alt for mye for energi når jeg går rundt å gruer meg til å si det slik som det er, uten å gjemme meg bak noen maske. Det gikk faktisk overraskende bra også, det var godt å få sagt noen ord og formulert noen setninger fra den ærlige sjelen som jeg pleier å være. På den turen vi gikk, gikk vi innom butikken for å kjøpe oss et nytt blad og noen halspastiller. Kremt. Ja, forkjølelse nok en gang hos familien.

Jeg kjøpte et helt nytt blad og mine faste venner som jeg er blitt så avhengig av. Men jeg må bli flinkere til å drikke. Få i meg væske. Ellers trøbler magen seg igjen, med tanke på medisinenes funksjon. Noen ganger så føles det så godt å bare komme seg ut, prøve å la dagen ende godt. Det kan jeg egentlig si at denne dagen ble, jeg sitter med en god følelse og kjenner jeg er klar for noen timers søvn. Kroppen er sliten og trøtt, utmattet og lei, men kampen fortsetter. Kampen som virkelig er verdt å kjempe. En gang skal jeg klare å ta knekken på monsteret.

Takk, verdens beste lesere. Jeg kunne ikke bedt om noe annet enn dere.

Den onde sirkel



Jeg føler meg innesperret i anoreksiens onde sirkel. Den river i meg. Gnager og spiser meg opp innenfra. Fortiden har jeg virkelig ingen energi eller krefter. Jeg sover for det meste, siden jeg ikke sover nok om natten. Jeg kjenner dette tapper meg veldig mye. Hvorfor kan det ikke bare være en vond drøm om nattens om noen kan vekke meg opp fra? Jeg kunne så inderlig ønske at konsekvensene ikke var så mange. At jeg kunne beholde alle hårstrå fra håret mitt, jeg orker ikke å føle meg så sårbar og så svak fordi jeg knekker i sammen bare jeg merker sykdommen så tett.

Jeg gråter. Vil bare være alene og ikke snakke med noen. Noen dager er slike. Heldigvis ikke alle. Sykdommen gir aldri slipp på meg før jeg har gitt opp og før jeg har gitt alt videre til den. Den vil virkelig vinne, men det vil jeg også. Det blir som en slags drakamp. Dette er så vanskelig. Så tungt hele tiden å kjempe hver bidige dag om å prøve å ta dagens seier.

Kroppen min har det ikke bra nå, det kjenner jeg. Jeg kan ikke la anoreksien ødelegge mer nå. Det er nok. Jeg prøver med all min kraft å holde fast på det gode, slik at jeg ikke hele tiden føler meg så maktesløs og motløs. Det krever så enormt mye mot. Hele tiden. Har jeg nok til å klare det? Jeg håper det. Jeg håper det virkelig. Om anoreksin hadde vunnet og om jeg bare hadde stoppet helt opp, hadde jeg gitt alt til sykdommen som er av næring. Den hadde vokst seg større og større og til slutt tatt over livet mitt og kroppen min. Herregud, jeg blir kvalm bare av tanken. Det kan ikke skje. Er det rart jeg er redd? Dette blir min livsviktige og kanskje den største kampen jeg noen gang kommer til å kjempe. Jeg kan ikke tape alt. Da mister jeg også alt.

Det kan bare ikke skje, vær så snill. Jeg ber.

La det bli bra, la det gå over

Formen er ikke noe bra. Når jeg prøver å senke skuldrene og slappe av litt, kjenner jeg det dunker i hodet. Jeg er slapp og sliten og det eneste jeg vil akkurat nå er å bare sove. Lukke igjen øynene og våkne opp igjen i morgen tidlig. Starte på nytt. Prøve å få en litt bedre dag der kroppen samarbeider litt bedre og enda mer. Hendene mine er ikke blitt noe bedre, er skummelt at jeg plutselig begynner å blø bare jeg kommer borti noe. Så tørr og sprukken er de. Stiv i muskler og ledd, staheten tar grep og jeg kjenner at det er et ork. Jeg håper på en bedre dag i morgen.

Virkelig.

Bak masken finnes det sanne ansikt


Humøret er på bånn, og det er veldig tydelig. Jeg er så sint på meg selv, så sint på monsteret av sykdom og så lei alt som heter "syk". Jeg trives ikke i det hele tatt i den syke kroppen min, det gjør så vondt. Tårene strømmer på, det er så vanskelig å stoppe. Det er ikke noe annet som irriterer meg mest med alle de rådene jeg får, herregud. Tror folk virkelig at jeg ikke vet hva jeg må gjøre og hva som hjelper? Jeg vet de prøver å hjelpe, men det hjelper meg ikke. Jeg trenger ikke å høre at jeg må spise, at jeg må komme meg ut, for det vet jeg.

Jeg kjemper.

Jeg kunne bare ønske jeg kunne si at jeg hadde det bra. At det gikk greit. Men nei, bak masken der det finnes det sanne ansikt, forteller det alt annet enn smil og latter slik som de fleste sier. Noen tenker kanskje ikke hvorfor jeg er mer åpen og ærlig for de rundt meg, men det er det mange grunner til. Noen ganger må jeg ta et valg som kanskje ikke er så veldig bra, spesielt når jeg ikke orker å få så mange kommentarer. Enkelte tenker bare ikke hva de sier, før de sier det. Jeg er så lei av det. Så utrolig lei.

Å holde ut

Akkurat nå er jeg hos tante. Det er levende lys i alle kroker, det er varme fra peisen og jeg venter på at kakaoen skal koke opp og bli ferdig. Jeg fryser. Kroppen skjelver helt og angsten fyller hele kroppen. Det blir en lang kveld, men sånn som jeg kjenner tante, kan jeg snakke med henne om det som er vanskelig. Det som er så vondt. Selv om det er mye jeg skriver her, så betyr det ikke at det er alt. Noe klarer jeg bare ikke å skrive om, det er så vanskelig. Jeg ser hvor mye snøen laver ned, utelysene gir lys i mørket. Glede.

Levende lys, kakao, og en god prat med verdens beste og snilleste, vil nok gjøre det lettere å sove gjennom natten. Akkurat nå føler jeg meg ikke komfortabel i min egen kropp, og det er ingenting annet som er mer ubehagelig og vondt enn mat. Bare det å ha det i munnen, og det å svelge, er helt forferdelig og grusomt. Det, bare det, er en kamp. Heldigvis vet jeg at det ikke er sånn for alltid, det vil bli bedre. Det vil bli lettere, før eller senere. Det handler bare om å stå i det vonde, og bite tennene sammen. Holde ut.

Det skal jeg.

Søndag



Jeg elsker søndager som dette. Med nye blomster på bordet, nytrekt te og herlig vintervær, har jeg absolutt ingenting å klage på. Magen er stupmett etter dagens frokost, som ble couscous salat etterfulgt med en boks fruktsalat som bestod av kun herligheter. Jordbær, mandarin og pære, anbefales virkelig. Jeg må spise, selv om det ikke frister. Jeg eier ingen matlyst. Selv om det er en kamp å svelge maten, vil jeg heller prøve det og unngå litt av alle legebesøkene. Jeg har valgt dette selv. Jeg har valgt å kjempe. Valt å sloss for livet.

Da har jeg valgt et helvete også. Men det blir bedre, det er det ingen tvil om. Jeg er så heldig som har noen rundt meg som støtter meg og som stiller opp, selv om det er veldig tøft og vanskelig å slippe de til. Det er tungt når jeg ikke føler jeg kan stole på så veldig mange lenger, men likevel, så vet jeg at det alltid vil være noen der. Det er til en liten trøst, jeg vil jo så gjerne leve et normalt, sunt og friskt liv, der mat ikke er en så stor del og plage av livet mitt og hverdagen. Jeg håper jeg snart kan trives i min egen kropp. I denne verden.

Akkurat nå er jeg bare ikke den sterkeste. Anoreksien styrer.

Hjertet gråter

Det er en kamp. Hver eneste dag. I stille gråt, hikster jeg og prøver å konsentrerer meg om å puste. Finne ro. Men likevel kommer tårene. Uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, triller tårene mer og mer. Selv om jeg er åpen og ærlig her, er det likevel veldig mye jeg ikke skriver om. Jeg vet ikke helt om det er fordi det er så vanskelig å finne de rette ordene og forklare slik at det skal være meningsfylt og forståelig, elle rom det er for vondt å skrive det, men vanskelig er det. Jeg klarer aldri å bli enig med meg selv, det er derfor jeg er stille.

Når man har mange rundt seg, så trenger det ikke alltid å være så positivt. Det betyr ikke at det alltid er så bra, hele tiden. Jeg snakker ikke med noen, fordi jeg ikke takler å bli snudd ryggen til når jeg er i en sånn sårbar situasjon som jeg er i nå. Jeg orker ikke å krangle så mye, høre på alle de vanskelige diskusjonene som dukker fram og på at flere snakker mer enn de lytter og hører på. Det gjør kampen enda tøffere og hardere, jeg vet nå at det er opptil meg og jeg som må kjempe for mitt. Det er nemlig ingen som kan gjøre det for meg.

En tanke slår meg; "Hvorfor har jeg ikke tatt det mer på alvor, før nå? Hvorfor har jeg ikke forstått det før?". Kroppen slites ut. Sykdommen tærer på kroppens indre organer, det handler ikke bare om mat, trening og kalorier. Det handler ikke bare om vekt og kontroll, det handler om så utrolig mye mer enn det. De som virkelig sier at de ser meg og sier at jeg har det bra, har ikke sett godt nok. Da har de ikke sett skikkelig etter, og tatt bort masken fra ansiktet som jeg desperat holder på. Dette er livet, folkens. Det er nå det gjelder. Her og nå. Jeg trenger noen timers søvn. Jeg er fullstendig utslitt og har vondt.

Kjempe

Uansett hvor jeg går, er anoreksiens skygge bak meg. Jeg kan ikke riste den av som støv eller blåse den bort, jeg må jobbe ut i fra det indre. Det er en hardere, tøffere og mer krevende jobb som ikke er gjort over natten, det er derfor det tar så lang tid. Når ikke alt stemmer og klarer å samarbeide på samme team, er det kjempe vanskelig å holde balansen. Min måte å takle maten bedre på, blir rett og slett å gjøre mest mulig i løpet av hverdagen. Jeg fyller dagene opp, passer på å ha mange gjøremål og ikke minst lage min egen rutine.

Kostplanen ligger på nattbordet og på kjøleskapet slik at det er det jeg møter hver morgen. Jeg kan ikke se bort i fra det eller la være, for jeg vet at sykdommen kan ta livet mitt. Istedenfor at jeg skal ha ettersmak etter laktuloseoljen, pleier jeg å drikke en hel liter med vann og funlight. Det er skikkelig kvalmendes og ekkelt, men når jeg vet det gjør fordøyelsessystemet bedre og at det fungerer bedre ved hjelp av den, er det ingen tvil om hva jeg må gjøre. Jeg må ta den hver dag. Øke dosen. Drikke mer og mer vann. Væske.

Jeg er lei. Veldig lei alle tankene mine som svirrer rundt, det er aldri fred å få.

Bare gjør meg en tjeneste, dere. Ikke bli syk. Hold dere friske, og prøv å hold kroppen sunn, frisk og sterk. Å være 18 og ha sykdom i kroppen, er ikke noe okay. Å være avhengig av medisiner for at magen skal føles normal og fungere som en vanlig person, er ikke noe jeg kan anbefale. Vær så snill, tenk dere om. Se rundt dere, se på livet. Det er avgjørende, vet dere, og tenk på at livet er bare noe vi kan oppleve èn gang. Det kommer ikke i reprise. Ikke sant? Derfor er det viktig å tenke på å gjøre det beste utav det.

Min måte å overleve på nå er å bite tennene sammen.

En vond drøm

Uansett hva tallet på vekta viser, blir ikke anoreksien fornøyd. Det har jeg innsett. Det er noe jeg nå har skjønt og forstått. En tanke slår meg da: "Vil jeg noen gang bli helt frisk igjen og helt fri fra sykdommen? Vil jeg en gang klare å godta kroppen min akkurat som den er?". Jeg er redd det skal være en så stor del av meg og livet mitt i for lang tid. Konsekvensene er ikke ukjent for meg, men jeg vet selv at jeg verken kan ta sorger eller gleder på forskudd. Jeg blir stående midt i mellom. Midt i mellom alt. Noen ganger føles alt bare usikkert.

Hverdagen er en kamp. En utfordring. Jeg prøver å smile til meg selv i speilet, men erstattes raskt og etter kort tid med tårer. Etter å ha gått bak masken og klistret på et smil som jeg hele tiden kjemper for å holde oppe, knekker jeg i sammen. Kroppen vår tåler ikke alt, når den har vært sterk i så lang tid, gir den tegn om at noe er galt. Et signal om at ting er ikke som det skal være. Jeg er ikke så flink til å lytte til kroppens signaler. Anoreksien får meg til å gi en god faen i hva som skjer, uansett hva det handler om.

Jeg orker lite. Krefter og energi er ikke akkurat det jeg eier mest av, akkurat. Jeg sløser det bort på all tenking, grubling og bekymring. Alle tårene som triller. Jeg kunne brukt den energien på å slå hardere imot sykdommen, jeg vet jeg ikke gjør mitt beste nå, sånn som jeg egentlig burde. Akkurat nå kunne jeg ønske jeg kunne ta en pause fra sykdommen og livet med den så tett i kroppen, det tærer på og sliter meg fullstendig ut. Jeg kunne ønske dette var en vond drøm. Alt sammen.

Kampklar

Etter en god samtale med en veldig klok og fornuftig dame som jeg er så heldig å få snakke med, så føler jeg meg litt mer kampklar enn det jeg har vært de siste dagene. Det har blitt mange tårer og mange vanskelige valg og diskusjoner, men nå er jeg klar til kamp igjen. Sykdommen skal ikke vinne, selv om jeg vet det er det den vil. Den vil bare stjele og ta alt fra meg. Den vil rive alt ut fra mine armer og ødelegge mest mulig. Den kan det å ødelegge også, det er den veldig flink til. Men nå skal jeg vise. Nå er det jeg som skal bestemme litt. Styre.

Jeg skal kjempe. Sloss. Jeg skal bli frisk igjen og vinne.

Tankespinn


Jeg er ikke frisk og jeg har det ikke så bra. Ingen mat smaker godt heller, så lysten til å spise er ikke akkurat noe jeg kan skryte av heller. Men jeg må spise, jeg har ikke noen valg lenger. Jeg må øke inntaket og jeg må pushe meg selv mye mer enn det jeg gjør, jeg som trodde jeg gjorde mitt beste og gjorde det jeg kunne. Den følelsen av å prøve, og få beskjed om at det ikke er godt nok, er rettere sagt helt jævlig. Skal love dere jeg har hatt noen vanskelige diskusjoner her de siste dagene, og det som irriterer meg mest av alt, er når folk sier "..joda, jeg forstår.."

Kampen er jævlig. Jeg kunne så inderlig ønske det var lettere. For alle, ikke bare for meg selv. Det er hardt, jeg må ha hjelp av noen kvalmende medisiner som gjør at fordøyelsessystemet mitt skal fungere som vanlig og sånn som det skal gjøre, og ja, bare bite tennene sammen. Heldigvis er det litt lettere å spise når jeg har kvalmestillende, er det noe jeg hater, så er det kvalme, skjønner dere. Da er det ikke snakk om at jeg skal spise noe som helst, for i mitt hode vil jeg bare få det ut igjen. Det vil jeg ikke. Det hater jeg. Så, for meg er kvalmestillende positivt.

Jeg holder meg hjemme i dag, jeg orker ikke å gå ut eller gjøre noe spesielt. Kroppen er forferdelig slapp og sliten, og tankene er bare et stort kaos. Håper jeg får tankene over på andre ting, og ikke hvor mye jeg hater dette og hvor mye jeg irriterer meg over alt og ingenting. Dette er bare ingen god dag. Dette er bare ikke min dag. Ikke i det hele tatt. Skal lese det nye bladet jeg fikk i posten som fremdeles ligger i plasten, sammen med en varm kopp kakao og favorittserien Glee. Det skal bli godt å slappe av. Senke skuldrene og hvile litt.

Å leve med sykdom

Det er veldig mange av dere som spør om hvordan jeg har det og hvordan det går med meg, noe jeg syns er veldig koselig. Jeg setter veldig stor pris på det. Noen ganger vet jeg ærlig ikke hvordan det går, jeg føler jeg står midt i mellom det gode og det vonde. Derfor trenger jeg noen ganger litt tenketid før jeg kan komme med en konkret og godt svar. Jeg har både gode og dårlige perioder, og slik vil det alltid være også. Det er en del av livet. En del av det å være menneske. Noen ganger føles bare alt urettferdig og vondt.

Da handler alt om å overleve. Stå i det. Bite tennene sammen.

I en periode kan jeg virke mer glad og proppfull av masse energi, helt uten at jeg vet hvorfor. Det er viktig for meg å fylle hverdagen med noe jeg smiler og ler av, da kan jeg glemme litt av tankekjøret og alt som virker helt kaos. Fullstendig kaos. Da kan jeg glemme smertene litt, tårene og det som plager meg fysisk og psykisk. Men, det hender jeg ikke orker, og jeg er redd for å si at det er litt for ofte. Det er spesielt vanskelig når jeg føler meg så alene i situasjonen jeg står i. Så vanskelig for de rundt meg å forstå. Så tungt for de rundt å hjelpe.

Jeg forstår det er vanskelig, jeg hadde kanskje gjort det samme som de rundt meg gjør også. Jeg vet de vil mitt beste og at de prøver så godt de kan,men de må forstå at det ikke er så lett som det ser ut til. Jeg har ofte dager der jeg ikke orker å vise meg for noen som helst. Ikke en eneste levende sjel. Noen ganger må jeg bare unngå alt som heter vekt og speil, da er det så lite som skal til før kroppen ikke klarer å holde seg oppreist. Det er en del av hverdagen, dette. En kald og skjør kropp, som ikke har det bra fysisk og psykisk.

Frustrasjon er det mye av. Jeg blir helt sprø og helt fortvilet når jeg merker hvor lite kroppen tåler, før jeg blir veldig dårlig igjen. Hvis jeg prøver å spise litt, kanskje øke mengden med mat og prøve å spise litt variert, blir jeg forferdelig dårlig og kvalm. Da vil jeg bare ligge i en seng eller holde meg på badegulvet, da trenger kroppen hvile og å ta det helt med ro uten at noe rundt meg skal stresse meg eller presse meg. Det er kjempe vanskelig, for det er da jeg virkelig mister håpet om å bli frisk igjen. Om å bli bra.

Da er det som om det blir dratt ut fra armene mine.

Når sykdommen er som verst, blir jeg skremt når jeg ser meg selv i speilet. Jeg er helt svart rundt øynene nesten, likblek, føler meg svak og egentlig helt håpløs. Elendig. Det er da jeg kjenner dødsangsten slå til også, jeg tenker med en gang "Dør jeg nå?". Det er litt rart, for plutselig kan jeg gå fra å være livredd til å ha en slags indre ro i kroppen. Alt går opp og ned, og jeg møter på både gode og dårlige dager, oppturer og nedturer. Jeg prøver å kjempe hardt. Jeg prøver å kjempe videre, men jeg må si det er tøffere enn jeg trodde.

Akkurat nå er jeg veldig dårlig. Jeg er i en dårlig periode der jeg føler alt går meg imot, og der alt er avgjørende. Men, det er en viktig kamp for meg. Dette er ikke noe å tulle med eller spøke med, neon ganger kunne jeg bare ønske at mine nærmeste hørte mer på meg. At jeg følte jeg hadde noen der, som jeg kunne fortelle alt til. Jeg vet det vil komme bedre tider, jeg må bare prøve å holde fast på håpet videre. Det er så godt å tenke på at jeg får så mange fine ord fra dere, det hjelper virkelig.

Plutselig blir det lettere for meg å tørke bort tårene og ta fram smilet.

Tid

Det vil ta tid, veldig lang tid. Det vil ta lang tid før jeg kan stille meg foran speilet, smile et ekte smil til meg selv og gi et klapp på skuldra.

Jeg må lære meg å takle livet slik som det blir i ettertid, jeg må trene opp kroppen og gjøre det sunnere og sterkere på den rette måten, og ikke på den feile. Jeg må behandle kroppen min på en bedre måte enn jeg har gjort til nå, og bare det vil kanskje ta flere måneder/år. Det er så lett å miste motivasjon. Så lett å falle igjen. Så lett for å gå tilbake i de samme gamle fotspor. Jeg er redd for det, livredd. Noen ganger kunen jeg ønske at jeg slapp dette. At seieren bare kom av seg selv. Men nei, det er nok bare noe jeg kan drømme om. Seieren må være fortjent.

Når hver dag blir kamp

Jeg smiler, men det betyr ikke at jeg er så glad alltid. Jeg ler, men det betyr ikke at jeg er så lykkelig. Noen ganger orker jeg ikke å fortelle hva som ligger bak. Noen ganger er det nok deprimerende sånn som det er, da gjelder det bare for meg å overleve. Bite tennene sammen. Stå i det. Prøve å ikke vise min frykt. Men, jeg tror sykdommen har sett hvor redd jeg er. Hvor redd jeg egentlig er. Sannheten er at det er ingen som vet alt, det er bare jeg som sitter igjen med det som skjer. Det som jeg opplever. Det er bare jeg som vet hvordan det er, for min kropp.

Når hver dag blir en kamp, handler alt om å overleve. Komme gjennom hverdagen. Flykte. Rømme. Løpe langt vekk fra døden når den nærmer seg. Jeg har sett døden i hvitøyet. Egentlig er det utrolig at jeg fremdeles lever. Men jeg kan ikke hvile. Jeg kan ikke senke skuldrene og tro at alt ordner seg av seg selv. Likevel er det mange som tror det. Jeg må være på vakt, prøve å ikke la meg lure og jeg må fremdeles kjempe og sloss. Hvorfor? Det er så langt igjen, dere skulle bare visst. Jeg vet ikke, jeg er usikker, men det må gå bra til slutt for meg også.

Det er så mange som har klart det, og det vil jeg også. Det skal jeg også. Jeg vil være en av de. Uansett hvor hardt det er og uansett hvor tungt det kommer til å bli, må jeg bare tørre å stå i det. Jeg syns det er godt å ha så gode venninner som jeg har når det blir ekstra tøft. Når ting blir ekstra tungt å bære på. Jeg trodde det skulle gå bedre. Jeg trodde jeg skulle være friskere og mer fri fra sykdommen nå, men da ville det være å lyve. Det vil jeg ikke. Men jeg må fremdeles leve i håpet. Jeg må fremdeles kjempe hver eneste bidige dag for dette. For livet. For alt.

Ta vare på alt dere har, vakre lesere. Dere er alle fantastiske, fra innsiden og ut.

Tomme ord



Ord blir tomme. Hvordan gir man mening til ord, når de er meningsløse?

Tårene renner fremdeles og jeg kjenner klumpen i magen blir verre og verre idet jeg puster. Jeg trodde jeg hadde det bedre. Jeg trodde jeg hadde det litt bra. Hadde litt tro på å holde meg oppreist på begge ben, bare for en liten stund og for å se selv med egne øyne at jeg faktisk klarer. At jeg faktisk kan. Men nei, jeg ville lyve om jeg hadde sagt det. Om jeg hadde sagt jeg hadde det bra og at det gikk bedre. Motivasjonen er på null, selvtilliten dras bare lengre og lengre ned og det gjør vondt. Veldig vondt. I dag er en dag der jeg ikke orker noe annet enn å bli liggende.

Alt jeg kan høre i bakgrunnen er musikk, jeg orker ikke å ha noen form for dialog eller kommunikasjon i dag. Jeg bare ... orker ikke. Ikke orker jeg å ta på meg skikkelige klær engang, jeg forblir i morgenkåpen med håret surret opp til en dott. Jeg vil ikke ha kontakt med speilet i det hele tatt, men jeg kan kjenne det godt. Dette er ingen god dag i det hele tatt, og heller ikke en god periode. Jeg føler så mye skam. Så mye hat til meg selv og kroppen. Sykdommens onde klør blir bare vondere og vondere, og jeg biter tennene sammen. Jeg gjør det for å overleve. Stå i det.

Jeg spør meg selv om hvorfor. Hvorfor det må være så vanskelig. Så forbanna vanskelig å ta knekken på sykdommen. Hvorfor det må være så vanskelig å ta Betulac Mikstur oljen for at fordøyelsessystemet mitt i det hele tatt velger å samarbeide litt med meg og fungere. Hvorfor jeg må kjenne etter den forferdelige og kvalmende smaken av den. Jeg brekker meg. Kjenner jeg blir kvalm og får vondt i magen fysisk når jeg inntar mat. Fra der stopper alt. Jeg kommer ikke lengre. I det samme jeg puster for første gang etter det, blir jeg med det samme dratt tilbake.

"Det går vel bedre, gjør det ikke?". Jeg kunne ikke blitt mer sint og irritabel når jeg hører slike kommentarer, hvorfor spør de egentlig når de vet de bare ønsker å høre et jævla positivt svar? "Joda, selvfølgelig". Det er bare det som kommer fra mine ord og fra min munn, jeg klarer ikke å ta fram den sinte, såre meg. "Nei, hva faen tror du da? Herregud". Akkurat nå er jeg bare frustrert. Fortvilet. Håret mitt er fremdeles på hodet og hårstråene henger der de skal være, men likevel er det alt for tynt og alt for stygt. Jeg vet ikke helt, men jeg er så maktesløs og så svak. Så liten.

Faen som jeg hater dette.

Om det bare hadde vært annerledes

Jeg vil kjenne at jeg lever, ikke bare se de små fysiske tegnene til det. Jeg vil kjenne at kroppen er i live, kjenne mitt eget hjerte banke og kjenne at pulsen slå. Jeg vil kjenne på livet. Livet der ute. Livet som frisk og fri fra alt som heter sykdom. Alt som har med sykdom å gjøre.

Jeg drømmer om å oppleve verden, gjøre noe. Gjøre noe nytt og noe spesielt. Noe annet. Jeg vil komme meg bort herfra, dra ut i verden og oppleve spennende ting. Jeg vil kjenne gleden strømme gjennom kroppen, jeg vil kjenne at det er godt å være meg. At det er godt å leve.

Jeg vil stråle og bare ose av energi og krefter, jeg vil danse gjennom blomsteregnen og løpe barfot på nyklippet gress. Jeg vil kjenne at det er sommer. Samtidig som jeg drømmer om å leve i hvert øyeblikk som gjør meg levende, ønsker jeg ikke at det skal være i evighet. Jeg vil at tiden skal gå fort.

Hadde sykdommen bare gitt meg lov og muligheten til å leve en hel dag uten noen som helst anoreksi? Åh, herregud. Da hadde jeg virkelig vært travel og opptatt, jeg hadde ikke hatt tid til å snakke med noen engang. Fjellturer, opplevelser, fantastisk utsikt, god mat som jeg har savnet. God drikke. Alt.

Om det bare hadde vært annerledes.

Im gonna make this. I will survive this


Spiseforstyrrelsen tar for stor plass. Alt for stor plass. Noen ganger føles det ut som om den bare presser på mer og mer slik at jeg blir igjen i et lite hjørne. Det er slitsomt å leve på den måten, å være perfeksjonist som full stilling sliter meg bare mer og mer ut. Hele tiden får jeg beskjed om hva jeg bør gjøre. Noen ganger gjør det meg bare mer frustrert og enda mer fortvilet, det føles nesten ut som om det er så lett for andre, slik som de ser det. Jeg lurer på hvordan de hadde sett på sykdommen om de hadde vært i samme situasjon som jeg er i nå. Jeg lurer på hva de hadde sagt og hva de hadde tenkt om de gikk med samme skoa på.

Er du der, kjære frihet?


Friheten.

Livet uten anoreksi.

Den sunne meg.

 

Er du der ute?

 

Er du der, langt langt borte?

 

Bare om du er der, så skal du vite jeg kommer. Jeg er på vei.

 

Vil du vente?

 

Jeg kommer.

Masken



Jeg prøver å forklare. Jeg prøver å finne de rette ord. Noen ganger finnes ikke de ordene man trenger. Noen ganger blir man så ordfattig. Så frustrert. Oppgitt. Så fortvilet. Det er vanskelig å godta alt som ikke kan aksepteres. Hvordan?

Det er akkurat det jeg føler nå. Å spise sammen med andre er en stor utfordring for meg, problemet er ikke å være sammen med andre eller å være blant mange på samme tid, jeg bekymrer meg bare så mye for hva de tror, tenker og mener. Anoreksien får meg til å bekymre meg så mye som jeg gjør, hodet fylles med bekymringer og kaos. Fullstendig kaos. Tankekjør. Det koker nesten litt over noen ganger, ofte kjennes det ut som om det ikke er plass til flere tanker som jeg kan tenke og gruble på. Den følelsen er ikke noe god å gå rundt å bære på. Hvert fall ikke alene.

Det gjør vondt.

"Skal du ikke spise litt middag sammen med oss?". Nei. Det skal jeg ikke. Enkelt og greit, jeg vil ikke komme med de dummeste unnskyldningene lenger. Jeg orker ikke. Vil ikke spille eller gjemme meg så godt bak masken lenger. Svar som "Jeg har nettopp spist" eller "Jeg er ikke sulten" er så typisk meg å komme med. Egentlig vet jeg ikke om det er noen som tror på det en gang de få gangene jeg sier det. For å si det sånn, så er det ikke middag som blir det første jeg inntar kroppen. Det er ikke det første jeg kommer til å spise med denne sykdommen, det vet jeg bare.

Jeg er ikke i tvil engang. Jeg er nok kvalm og dårlig fra før, middag er et tungt måltid som bare gjør meg enda mer kvalm - det orker jeg bare ikke. I hvert fall ikke nå. Jeg må ta den tiden jeg trenger, jeg kan ikke løpe fortere eller gå i et raskere tempo. Jeg vi likke falle.

Fuck

Jeg er veldig dårlig fortiden.

Det er så frustrerende, for uansett hvor tidlig jeg legger meg for å sove våkner jeg opp utallige ganger. Noe føles galt. Alt stemmer bare ikke. Det føles bare helt jævlig, ikke noe annet enn det. Jeg kjenner tårene er tunge å gråte, men likevel gjør det veldig godt å endelig få slippe dem ut. Ikke stenge dem inne eller holde på dem - de blir bare tyngre og tyngre. Når jeg bare ligger i senga og krøller meg sammen til fosterstilling, vil jeg bare ikke at noen skal se meg. Jeg vil ikke at noen skal ha kontakt med meg og alt jeg vil og orker er bare å stenge omverdenen ute.

Jeg orker ikke å ha kontakt med noen. Orker ikke å være sammen med noen. Bare ligge under dyna. Bare være der. På rommet mitt. På det lyse, kalde rommet mitt. Tankene bare surrer gjennom hodet. Det er så kaos. Jeg føler så mye kritikk og så mye negativt imot meg, alt er liksom så galt. Ingen forstår, selv om jeg prøver å fortelle og forklare meg ord. De tror de forstår. De sier de forstår. Jeg blir så frustrert. Så fortvilet. Så oppgitt. Ingenting nytter, ordene mine blir ikke hørt likevel. Jeg kjenner bare jeg vil gråte enda mer. Det føles så vanskelig akkurat nå. Så tungt. Så mye.

Jeg ber til Gud. Det er det eneste jeg gjør.

"Er dette alt?"

I dag blir ikke annet enn en veldig rolig dag, jeg kjenner kroppen er sliten og trenger egentlig ikke annet enn hvile. Natten har bare vært helt jævlig og sinnsyk. Bruker ordet "sinnsyk" fordi jeg ikke helt forstod alt som skjedde, det skjedde så fort. Hyperventilering, besvimelser, syke magesmerter og nå har jeg faen meg fått urinveisinfeksjon også. Jeg gråt i hele natt og jeg ville egentlig bare ikke vise meg i det hele tatt for noen, men mamma måtte være der hele tiden sammen med meg. Jeg hylgråt og vekket sikkert alle som sov av naboer, jeg kjenner bare på skammen i dag.

"Er det mer nå, mamma? Er det seriøst mer enn dette? Er dette hverdagskost? Det vil jeg ikke".

Mamma gråt nesten hun også.

Prikken over i'en er vel at jeg ikke har matlyst i det hele tatt. Ikke en gang smoothie eller en varm kopp kakao frister meg akkurat nå. Bare søvn. Hvile.

A good feeling


Må bare si tusen hjertelig takk for alle de gode ordene fra dere vakre, fantastiske mennesker som skriver.

Tårene ble grått ut i går. Hvert fall veldig mange av dem jeg hadde stengt inne fra før. Kroppen er helt utslitt nå mens jeg ligger halvveis stått opp med en kopp kamillete. Tante sa jeg måtte drikke det om jeg ikke følte meg så veldig bra, det skulle gi en viss ro i kroppen. Jeg har ikke engang ord for hvor glad jeg var for å se verdens beste tante igjen i går, hun sov her til og med. Hun lå på sofaen ved siden av og holdt meg i hånden og gråt sammen med meg. Noen netter er bare så jævlige. Så lange. Jeg kjenner det gjør direkte vondt å puste. Da vil jeg bare sovne fort.

I dag blir det kanskje litt skriving og egentlig bare å hvile kroppen. Det må bli bedre til i morgen, for da skal jeg en liten tur til byen. Men bare en liten tur, jeg orker ikke noe mer enn det fortiden. Sint og irritert på alt og alle nesten, noe som irriterer meg veldig. Hater å være sint. Hater å være så lei og med deppehumør. Takk gud for alle gladsangene jeg fant fram i går, de skal virkelig brukes og tas til godt nytte. Jeg blir så glad av det, jeg. Det forandrer humøret mitt helt fra dårlig til noe som er enda bedre, da kan jeg ikke gjøre annet enn å smile.

Stengte tårer

Alt av mat gjør meg kvalm. Dårlig Jeg tåler ingenting lenger. Jeg rekker å brekke meg før angsten slår meg rett i tryne. Nesten overraskende og som lyn fra klar himmel og som ild i tørt gress. Det føles ikke annet enn jævlig, jeg som hater kvalmen. Det føles nesten som en evighet. Uutholdelig. Jeg prøver å bite tennene sammen, sukker oppgitt men prøver likevel å puste skikkelig. Jeg prøver å konsentrere meg og slippe tårene løs - jeg kan bare ikke holde dem inne lenger. Jo lengre jeg holder dem inne, jo tyngre blir det å gråte dem ut. Det orker jeg bare ikke.

Holdt fast og gi slipp

Noen ganger trenger man bare litt pause fra omverdenen. En pause fra de kaotiske tankene og de vonde følelsene som bare setter tennene sine fast i kroppen. En pause fra alt mas, alt snakk og alle vanskelige diskusjoner rundt det som bærer smerte, sorg og sykdom. Jeg husker veldig godt tilbake, men samtidig begynner jeg å glemme. Jeg glemmer veldig mye, tårene blir bare utstoppelige og det er noe som skremmer meg. Det finnes ikke noen rom her i nærheten, der man kan være helt og konkret tenkefri. Smertefri. Fri fra alt som er av det vonde. Det er vondt.

Sykdommen angriper indre organer, det sies til og med at de slankes. Hjernen slankes og hukommelsen kan bli enda dårligere. Det skremmer meg og det gjør direkte vondt. Selv om kommentarer slenges rett imot meg, vet jeg innerst inne at de bare prøver desperat å gjøre det som er det beste for meg. For meg og mitt liv. Jeg kjenner bare på det store hatet, hvor mye jeg hater all sykdom som bare finnes i denne verdenen. For jeg, som mange andre, har sett, følt og virkelig kjent på hvordan det er. Jeg har kjent på den sorgen en sykdom kan gi. Hvor fort alt snur.

Hvor fort alt kan knuse og gå i tusen biter. Snart må jeg komme meg på bedringsvei, jeg må ha med meg begge føtter før jeg våger å gå videre og ta neste steg. Men, jeg klarer det bare ikke alene. Jeg klarer ikke å stå helt støtt alene, det er derfor jeg trenger noen der. Noen som kan være der, i tilfelle hvis jeg skulle miste litt balanse og falle bakover. Hvem står der da? Hvem står med åpne armer og tar meg imot? Jeg hater den følelsen av å være så usikker. Følelsen av å ikke vite. Følelsen av å være forvirret, utrygg og usikker.

De vonde følelsene biter tennene fast i meg.

Jeg kjenner det.

Smerte er ingen fiende. Det er en venn som minner deg på at du fremdeles er i live ~

Det har vært en jævlig natt, for å si det rett ut. Jeg klarte ikke å stoppe tårene, visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg eller i det hele tatt hvordan jeg skulle klare å sove med så mange tanker og følelser svirrende rundt i hodet og resten av kroppen. Med mye latter og glede tidligere på dagen snudde bare alt sånn plutselig. Hodepine til feber, magesmerter til kvalme and so on. Litt frisk luft trodde jeg skulle hjelpe litt på og gjøre ting litt bedre og lettere, men tydeligvis ikke denne gangen. Det føltes litt godt å ha noen ved siden av meg i natt. Noen som var der.

Heldigvis er formen litt bedre, men likevel tror jeg det blir nok så en rolig og avslappende dag der jeg bare hviler kroppen og lader litt opp. Flaks for meg at jeg har kjøpt meg så mange nye serier og filmer som jeg ikke har sett enda, så tror ikke dagen skal virke så kjedelig. Om ikke det blir etterfulgt med litt hjemmespa også, det er nesten litt utrolig hvor lite som skal til enkelte ganger. Sånne små ting som dette. Jeg kjenner jeg gleder meg til å komme tilbake til legen igjen, utrolig nok. Egentlig hadde jeg aldri trodd at noe slikt skulle komme fra meg. Det er mine ekte ord.

Jeg hater det

I dag kjenner jeg på kroppen at det er ingen god dag. Jeg klarer ikke å holde tårene tilbake, jeg klarer det bare ikke. Det gjør det nesten litt verre hvis jeg prøver å bite tennene sammen og holde dem inne, tårene bare strømmer mer og mer. Noen ganger føles det ganske godt å gråte, bare det å få ut litt frustrasjon og fortvilelse. Bare å få lov til å gråte ut alle de stengte tårene som har blitt holdt så lenge på. Men ikke i dag. I dag er det ingen gode, lette tårer, det er mer tunge og vonde. I dag er en dag der kroppen min ikke vil samarbeide med meg i det hele tatt.

Jeg prøver å holde motet oppe og tenke positivt, hente fram det gode. Men det er så mye lettere sagt enn gjort enkelte ganger, det virker som om noe holder meg igjen, som om noe holder meg fast. Snart er det tid for alle legetimer, prøver, vanskelige diskusjoner og vanskelige samtaler. Jeg gruer meg. Noen ganger orker jeg faktisk ikke å sitte der å høre på alt de sier, jeg orker det bare ikke, noen ganger gjør det bare så forferdelig vondt. Så vondt å høre om hvordan det står til, hva som kommer til å skje videre, så vondt å høre om alle konsekvenser.

Det vanskeligste av alt er å godta det som er, jeg har prøvd så lenge nå uten å merke noe forskjell. Jeg gråter når jeg ser det tynne, slitte håret mitt bli tynnere og tynnere, flere ganger har jeg bare hatt lyst til å finne en saks og bare klippe resten av. Men, noe har stoppet meg. Jeg tror jeg ville angret, egentlig bør jeg være glad det er i hvert fall noe igjen og at det ikke er helt fullstendig borte. Det er vondt fordi jeg har sett hvor fort alt kan snu, hvor fort livet kan vende. Jeg hater tanken på det, jeg hater anoreksiens konsekvenser slå imot med de kraftigste slag.

 Jeg hater det.

Leve nå

Jeg er lei av sykdommen. Lei av magesmertene. Lei av alle tårene. Jeg hater tanken på hvor fort livet kan vende og hvor fort alt ting kan snu. Jeg hater tanken på at det er så langt tilbake, så langt til mål. Men, jeg tenker, det må vel være muligheter og noen nye dører som åpnes noen andre dører lukkes. Jeg kunne bare ønske jeg kunne kjenne på den gode følelsen. Å være levende. Kjenne at livet er der, kjenne mitt eget hjertebank, kjenne min egen puls løpe avgårde. Bare kjenne at kroppen er levende, ikke bare se de fysiske tegn til det. Det er to helt forskjellige ting.

Jeg vil ikke høre alle kommentarene som kommer slengende mot meg, bevisst og ubevisst. "Du ser ikke frisk ut", "Du ser ikke helt bra ut, er alt bra? Er alt som det skal være?". Nei. Ingenting er som det skal være, men når jeg først har en bedre og lysere dag, vær så snill, jeg trenger det. Jeg trenger å leve de dagene fullt ut som jeg bare klarer og som jeg bare har mulighet til. De dagene er faktisk de øyeblikkene som jeg setter mest pris på. Bare det å få kjenne på livet der ute, bare det å få kjenne på friheten og den friske og sunne følelsen. Den savner jeg veldig.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


November 2013
September 2013
August 2013
Juli 2013
Juni 2013
Mai 2013
April 2013
Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012
November 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits