dobbelkamp -

Tilbake

Hei dere.

Jeg har n bestemt meg for ta opp bloggingen igjen, i hp om at kanskje det vil hjelpe meg videre p veien jeg gr. Det er tft, det er mange utfordringerog det gr sakte men sikkert opp for meg; men jeg gir likevel aldri opp kampen. En dag skal jeg st p en fjelltopp med armenestrektut i vret og juble. Juble over seieren og livet. For ja, sykdommen skal aldri noen gang vinne. Noen ganger kjenner jeg den river ekstra i meg, andre ganger fles det ut som om det er jeg som har overtaket og har makten. Det er godt, men samtidig veldig skummelt kjenne p. Det er mye som har skjedd siden sist, jeg kommer nok til skrive om det etter hvert som jegskriver.En ting er helt sikkert, jeg er mer motivert enn jeg noensinne har vrt. Det er en god flelsejeg klamrer meg fasttil. Deter faktisk mitt liv som jeg m ta tak i og jobbe for, for jeg vet s alt for godt at selve seieren kommer aldri av seg selv. Det er faktisk noe jeg m jobbefor hver eneste dag. Hvert valg er veldig avgjrende.

Ja, det er litt skummelt. Fles litt utrygt, p en mte.

Men, la g -vi prver igjen.

Verdt det

Noen ganger forandrer alt seg. Ikke alle forandringer er positive. Jeg lukker ynene, puster dypt og tenker tilbake til da alt startet. Jeg tenker p alt som har forandret seg. Alt som er annerledes. Selv nr jeg ser de store stegene jeg har tatt i riktig retning,fler jeg ingen stor seier. Jeg blir sittende igjen med flelsen av at ingenting jeg gjr, er godt nok. At uansett hvor hardt jeg sloss og kjemper, s er det likevel mye som kunne vrt gjort enda bedre. Det sliter meg ut, helt fullstendig. Jeg prver s hardt, hver eneste dag. Hver eneste dag, ved ta riktige, bevisste valg som jeg vet har veldig mye si. Kroppen min har det gjerne bedre enn p veldig lenge, men hva er viktigst? Jeg vet ikke lenger, fysisk eller psykisk helse? Det er s vanskelig akkurat n. S veldig, veldig vanskelig.

Jeg prver smile til meg selv nr jeg ser i speilet. Prver vre glad for de sm hverdagsgledene jeg mter p. Jeg er underveis, og jeg kjemper. Jeg har ikke stoppet opp, eller skyvet noesom helst til side. Mer enn 3 r med sykdom er ikke bare til legge bak seg. Det er ikke bare til bestemme seg for g videre i livet, og klistre smilet p. Jeg kommer meg, blir bedre, men det tar tid. Det gr sakte, og det er bare noe jeg er ndt til godta og finne meg i. Jeg har tatt mange vanskelige avgjrelser n, som har vrt veldig ubehagelig og tft, men p sikt tror jeg dette er det riktige. N fr jeg mer hjelp, forhpentligvis. Kanskje det hres enkelt ut. "Det er jo bare til hoppe i det". Hva om du tviler? Hva om du fler du trenger litt tid p bestemme deg, men m bestemme deg raskt? Det er tft.

Det er mange konsekvenser kroppen min kjenner p. Mangelsykdom, som gjr at jeg blir utmattet, trtt og sliten gir meg enda flere utfordringer. Er dette livet? Er dette fortsettelsen? Skal det vre snn, for alltid? Jeg spr meg selv, men finner ingen svar. Likevel biter jeg tennene sammen og holder meg sterk, dette skal ikke knekke meg helt p noen som helst mte. Jeg blir sint, lei meg og veldig skuffet nr jeg hrer om andre som nsker anoreksi. Jeg blir sint, skuffet og lei meg nr jeg leser om andre som legger ut kostlisten sin p blogg, og er i tvil om de har spist for mye. Dette trigger meg ikke lenger, men jeg vet det er andre som gjr det. Jeg vet at det har alt for mange konsekvenser. Og til de som legger ut oppskrift for hvordan man fr en spiseforstyrrelse? Jeg blir skuffet.

Dere vet ikke hvor jvlig hardt det er, mtte bestemme seg for snu. Snu mot livet, og droppe dden. For ja, jeg hadde et valg. Det valget kunne ingen ta for meg. Ikke en gang en spesialist. Lege. En sykepleier. Familie og venner. De kunne ikke bestemme for meg, hva jeg skulle velge. Jeg valgte livet. S sliten, lei, syk, drlig og s langt nede som jeg var, var jeg i stand til ta det livsviktige valget som leve videre og kjempe. Kjempe til seieren var tatt. Det har kostet meg forferdelig mye, men jeg er glad for at jeg tok det valget. Ja, det vil vre mye som er vanskelig framover, men jeg gir meg ikke. Jeg gir aldri opp, fr jeg den dag kan kjenne det er godt vre meg i min kropp. Jeg kunne ddd om jeg lot sykdommen fortsette. Det ble mange trer, vanskelige diskusjoner og mye tvil. Skulle jeg?

bli frisk fra anoreksi og spiseforstyrrelser, egentlig sykdom i seg selv, er en langvarig kamp. Det er livet som str p spill, og det er forferdelig krevende. Likevel er det verdt det.

Keep fighting


Det er veldig tungt. Jeg kjenner frykten ta kvelertak og hvordan den hemmer. Mten det gjr hverdagen s vanskelig. Det er s fryktelig tungt akkurat n.

Likevel biter jeg tennene sammen. Likevel prver jeg holde ut.

Et tygg og en matbit blir en stor seier, men p samme mte somd et fles som et stort tap.

Nedtur

Hei dere, jeg beklager for mitt store fravr. Jeg har ikke hatt det noe srlig bra for tiden, og dermed har det ikke vrt tid, krefter eller noe energi til blogging. En ufrivillig lang pause, har det blitt. Etter at det bare gikk oppover og at jeg kom til et punkt der jeg flte meg skremmende bra i form, kom det som et slag midt i tryne. En nedtur som var lengre enn jeg trodde, og mye hardere og tffere enn jeg hadde trodd og sett for meg. Jeg trenger litt tid n. Tid for meg selv, der jeg prver hente meg inn igjen. Jeg hper dere forstr.

Kunsten se


Ordet "muligheter" har vrt veldig sentral og viktig for meg i det siste. Jeg innser at det er muligheter n. Jeg innser ogs at jeg har mye erfaring p at smerter gr over. For ja, det gr alltid over. Alltid. Hver eneste gang. Noen ganger er det bare s slitsomt, jeg kjemper med nebb og klr for holde sykdommen i sjakk og ikke la den styre livet mitt. Forandringen n er at jeg styrer mest. Det er det siste nye. Uansett hvor lenge jeg fler jeg ligger i koma etter at jeg har kjempet, s er det viktigste at jeg vet det gr framover. At det gr riktig vei.

Det er krevende, jeg kan ikke ta noe ferie eller pause. Jeg m bare fortsette og fortsette .. og aldri gi opp.

4 r

Det nrmer seg. Snart har sykdommen vrt en del av hverdagen min og livet mitt i 4 r. Hele 4 r med oppturer og nedturer, sykehus, kostlister, uendelig mange trer, misforstelser, samtaler med prest, samtaler med psykolog, drlige nyheter, uendelig mange blodprver og underskelser. Kroppen er utslitt og det merker jeg veldig godt. Vil det snart snu mot riktig vei? Vil det g riktig vei?

Ingen dans p roser

Det er ikke et eneste vindpust kjenne. Jeg m vre i min dypeste konsentrasjon om jeg skal klare kjenne at jeg har bakkekontakt og at jeg fremdeles er i live, noe som gjr vondt. Friheten er ikke nr, den er nesten ikke til kjenne p. Det gr plutselig opp for meg hvor lenge sykdommen har hatt kontroll idet tankene svirrer rundt uten stopp. Hvordan fles det egentlig vre helt, helt frisk og faktisk ha en dag som er bra? Jeg husker lite. Jeg burde, men det gr opp for meg. Jeg husker virkelig ikke.

Uansett hvor hardt jeg prver fortelle for at andre skal forst, er det likevel s fjernt alt sammen. Jeg godtar det mer n enn fr, det er helt greit. Kanskje det ikke er meningen at de ikke skal forst alt heller. Til og med jeg forstr ikke alt, selv om sykdommen er s nr og selv om den er inni meg. N som det nrmer seg sommer hper jeg det kommer bedre tider. Flere gode dager. Sommer for meg er jordbr, honningmelon, smoothie, pepsi max p boks og atter en gang frukt og br.

Jeg hater mtte si det, men det gr drlig for tiden. Derfor lite blogging. Takk til dere vakre sjeler som fremdeles er her og leser.

Veien videre

Veien er lang, men den er der. Det er kanskje det viktigste, det er mulig bli fri fra sykdommen. I denne uka skal jeg p sykehuset igjen. Prver og underskelser skal tas, og det er noe jeg aldri gleder meg til. Jeg kjenner p hvor hardt anoreksien sliter i meg og viser meg veien hvor jeg egentlig skal g, jeg kjenner det ekstra godt om jeg gjr noe utenom det vanlige. Om jeg gjr noe som er utenfor de trygge rammene som anoreksien har satt seg. Jeg har bestemt meg n, dette helvete skal det bli slutt p.

Det vil komme nedturer, trer, oppturer, vonde og gode dager. Jeg vil plutselig kjenne p motivasjonen som er p topp, og like fort vil jeg kjenne den gr ned igjen. Hva er det egentlig som s holder meg oppe? Drmmene mine. Mlene mine for framtiden. Jeg vil, jeg vil. Det betyr s mye for meg ha drmmer. ville noe. nske noe for framtiden. Ellers kunne jeg vel bare gitt opp, kunne ikke jeg? Men, jeg kan ikke det n, nr jeg har valgt livet. Det valget var klart og tydelig for meg, jeg mtte velge det.

Du tror vel det bare er til spise. Du er ikke alene om tro det, jeg irriterer meg snn gang p gang. Hadde det vrt s enkelt spise, hadde ingen vrt syke. Da hadde alle vrt friske, da. Jeg skal fortsette blogge, men jeg kommer ikke til vre s aktiv som jeg har vrt fr. Det kommer et innlegg eller to nr jeg fler for det og nr jeg har krefter til det. Kroppen min trenger veldig mye hvile, s jeg hper dere alle har forstelse for dette. Jeg har det ikke noe bra, men jeg kommer meg framover og oppover etter hvert og med tiden.

Et pent hjerte

Det er en sliten jente som skriver. De siste dagene har vrt tunge, forferdelig tunge. Jeg har grtt uendelige trer, vrt flere ganger til legen og tatt en rekke underskelser. Det er s vondt, midt oppi alt, se hvordan det srer de andre rundt meg. Det er mye sinne, sorg og krangling, noe som gjr situasjonen noen hakk vondt verre. Jeg har sagt, nrmest skreket hyt ut at jeg er klar for bli frisk og at jeg er villig til utsette meg selv og kroppen min for enda mer kamp og smerte, akkurat n fler jeg bare for ta en liten pause. Anoreksien n er s sterk.

Jeg fler ikke alltid jeg blir hrt, det er s vondt med misforstelser og krangling. Noen ganger vil jeg bare sette livet p pause, bare for klare puste normalt igjen og finne fram til balansen jeg trenger for ikke falle. Det har skjedd mye de siste mnedene, og det er en av grunnene til at jeg ikke har blogget s mye. Har ikke hatt krefter eller energi til sette meg ned trykke p tastaturet, bare druknet i mine egne trer og i min egen dyp forstvilelse og frustrasjon. Jeg hater sykdommen og hva den gjr med meg, jeg fler meg s fanget.

Jeg str midt i mellom Mr.frisk og Mr.syk, de drar meg i armene og vet ikke helt hva enighet betyr. Jeg fr ikke i meg den nringen jeg skal, og heller ikke vske. Det er tungt nr jeg virkelig prver hardt og har trodd jeg har gjort mitt beste, ogs kommer noen forteller meg at det er langt i fra godt nok. "Du m spise mer og drikke mer enn dette her, om du vil overleve dette". Det er da grten kommer, sakte men sikkert. Jeg er bare s lei, s utrolig lei. Enkelte mennesker kan bare ikke forst hvordan det er og hvordan det fungerer.

For det er s lett for andre, tro. Tro noe. Tolke noe. Tenke noe og bygge videre fra det som de fr hre av andre. Hvem er det er snakk om her? Jeg vet jeg hres egoistisk ut n, men det er hvordan det er. S lei av bli tolket feil og s lei av snakke til en snudd rygg og til tunghrte rer. Jeg ER ikke anoreksien, den er bare inni meg og herjer. Det kommer hye blger, stormen herjer med kroppen og det blir vanskelig st oppreist p begge fttene. S roer det seg litt igjen, fr neste storm kommer. Snn er det leve med sykdom.

Jeg fler meg bare s tom, akkurat n. Ord blir s tomme. Ord blir s meningslse. Hvordan gir man mening i det meningslse, og hvordan gir man hp i det hplse?

... jeg bare spr ... jeg

Jeg kunne nske...

... at det var sommer
... at jeg fant mer glede av sm ting
... at jeg kunne spise hva enn jeg ville
... at jeg flte meg frisk og fri
... at det ikke fantes noen sykdom i verden
... at jeg var glad p innsiden
... at jeg slapp vre syk
... at jeg kunne lpe fra anoreksien
... at jeg fikk til noe stort
... at kroppen hadde det bra
... at det var en bedre verden
... at det var mindre urettferdighet
... at jeg kunne lpe gjennom en blomstereng
... at jeg hadde energi og krefter til noe
... at jeg fikk se mer av verden
... at det alltid ville vre sol ute

akkurat som i livet ...

jeg fler jeg bare eksisterer

lurer du p hvordan det er leve med anoreksi?

snn fles det ... akkurat snn

Som et slag i magen



Det gjr vondt, pulsen er 90/min og ganske hy. Jeg kjenner jeg bare vil grte, skrike av fortvilelse og frustrasjon. De rundt meg smiler og ler, de har det bra. De uttrykker glede. Jeg prver bite tennene sammen, men mye hindrer meg. Mye gjr det ekstra vanskelig. Feberen gjr at det dunker og slr i hodet, ynene er helt sr og det virker ikke som om jeg har ftt et eneste sekund med svn. Det er vel ikke s veldig langt i fra heller, akkurat n venter jeg bare p at de neste dagene skal g fort. Ikke la det bare s stille, jeg trenger virkelig en opptur og noe godt som skal skje. Jeg trenger mte noe som gir meg pfyll med motivasjon og krefter, jeg trenger det virkelig for at jeg skal klare kjempe og sloss imot det som gjr s vondt.

Jeg prver smile, holde hodet hevet og tenke positivt. Likevel fr jeg hre jeg er negativ. Hva skal jeg si da? "Oj, beklager - beklarer for alt". Beklager for at jeg ikke klarer takle s mange krav og forventninger p samme tid, beklager for at jeg ikke klarer vre s positiv. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, ord blir s tomme i en slik situasjon. Jeg fler bare alt jeg sier blir helt feil. Jeg tr nesten ikke si noe som helst lenger. Jeg fler jeg bare gr rundt klager og syter p absolutt alt, jeg er s livredd for gjre det akkurat n. Akkurat n vil jeg bare krype under dyna og bli liggende der til jeg blir litt bedre. Det er for mye som skjer for tiden, og det er alt for mye tenke p. Derfor er det ekstra godt skrive. Bruke ordene selv om de virker litt meningslse.

vre positiv er ikke ukjent for meg, jeg prver holde motetoppe og jeg prver lete fram de positive tingene med hverdagen jeg mter p, men vr s snill - det er virkelig ikke lett nr man fler at alt i livet gr imot. Det er virkelig ikke lett nr man fr hre om fra det ene til det andre, om enda flere nedturer og prve kjempe imot trene. Nr kroppen ikke fr tilstrekkelig nok med nring opp i alt dette, s kan jeg ikke vre noe supermenneske likevel vre sterk uten grte eller uten knekke i sammen. Jeg er ingen superkvinne med superkrefter, jeg kan ikke alltid holde trene inne og kjempe imot.

Det er bare slik det er. Det er bare slik jeg er, ingen kan forandre p det. Uansett om det er godt likt eller ikke. Stadig skjer det noe med kroppen. Forandringer. Fysisk. Har dere noen gang prvd vre positiv nr man samtidig m kjempe imot smertene? Bare det holde ut? Det er virkelig ikke lett. Det er virkelig en utfordring i seg selv. Akkurat n har jeg ingen god flelse, jeg fler bare jeg str i veien for andre og at jeg delegger bare p grunn av sykdommen. At de blir sliten, skjnner jeg s forferdelig godt. Desverre.

Jeg kunne nske det var annerledes, jeg kunne virkelig nske det ikke var slik som dette. Jeg er lei av alt som heter blodprver, jeg er lei av vekke noen for reise p legevakten midt p natten fordi smertene i kroppen kommer med slag p slag. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Men, hva gjr man egentlig i en slik situasjon som dette? Selv om det er mange som sliter med det samme, betyr det ikke at absolutt alt er s likt. At alt er som det samme. Hverdagen er tff, men jeg hper virkelig p en bedre periode n. Jeg trenger det. Desperat etter det.

Sykehuset

Det blir korte oppdateringer fra meg, ser dere. De siste dagene har jeg ikke gjort s veldig mye, selv om jeg veldig gjerne skulle nske jeg kunne komme med noe positivt. I dag har jeg vrt p sykehuset, noe som gikk begge veier. Litt bra og drlig. Jeg vet ikke hvor mye jeg orker dele helt enda, jeg fler meg kanskje litt "tom" og "mlls" fremdeles. Ellers m jeg bare si dere at dere alle er helt, helt, helt fantastiske som fremdeles er her og som kommenterer alle de fine, gode ordene dere kommer med. Tusen, tusen hjertelig takk. Det betyr alt for meg, spesielt p en dag som dette.

Jeg kommer sterkere tilbake. Snart.

Troen p livet

N er det lenge siden, dere. Beklager.

Hva har skjedd siden sist? Jeg har vrt syk. Veldig syk. Inn og ut fra legevakt, inn og ut fra sykehus, mye fram og tilbake om hva som skal skje videre osvosv. Det har gjort meg veldig sliten, men n tror jeg at jeg er p riktig gli igjen. Endelig. Den flelsen fles faktisk helt fantastisk. Den er nesten ikke til beskrive. Akkurat n er jeg mer lei av anoreksi og sykdom enn jeg noen gang har vrt fr, s motivasjonen er heldigvis der den skal vre igjen. Jeg er bare s heldig som har s mange rundt meg, som kommer med s mange gode ord.

Medisinene er ikke s god mot meg, spesielt om vi tenker bivirkninger. Jeg fryser veldig mye, selv om jeg sitter under typpe ulltepper. Jeg vet s lite om framtiden eller hvordan det kommer til bli, men en ting er helt sikkert; jeg er klar til kjempe. Jeg er klar til bli frisk og ta tilbake livet mitt. Anoreksien vil ikke slippe til den har vunnet og tatt livet mitt, men det skal den ikke f lov til. Ingen sykdom skal det, det er bestemt. Helt. Det er n det begynner. Det er n det gjelder, hver eneste handling m vre friske handlinger, ikke syke.

Kjre anoreksi, slipp meg fri.

yeblikk

Jeg er sliten, det er derfor jeg ikke har vrt s aktiv her i det siste. Jeg kjemper for f i meg mat og det som er s viktig, men det gr hele tiden opp og ned. Selv om jeg har lite krefter, har jeg likevel hatt alt for mye gjre p de siste dagene. Holder p med en film som jeg kanskje vil publisere til dere en eller annen gang i framtiden, et fotoprosjekt og noe annet. I tillegg venter jeg spent p svar fra forlaget jeg har kontakt med, s dette blir veldig spennende fortelle dere mer om. Slike gode yeblikk i hverdagen, m jeg ta godt vare p.

Det nrmer seg en ny rstid. Kroppen pleier vre sliten om sommeren, s hper ikke det blir s alt for varmt heller. Hpet om at hret snart vil vokse ut igjen, er stort. Jeg hper og hper, ber og ber. Det er litt frustrerende og vondt, men jeg prver motivere meg selv for hver dag som gr. Tusen takk til alle dere fantastiske lesere som fremdeles leser og er innom. Tusen takk til alle dere som fremdeles har tro p meg, og som kommenterer s utrolig mange fine ord. Det gjr en drlig dag litt lettere.



Life is wonderful If we want it to be wonderful


Jeg vil kjenne jeg leve. Jeg vil kjenne kroppen er levende, ikke bare se det ved fysiske og klare tegn.

Tenk s fantastisk leve et friskt liv uten kjenne s mye motstand og smerte imot kroppen. Tenk s fantastisk. Det m vre godt vkne opp frisk og opplagt, klar for en ny dag med nye muligheter. Om kveldene ligger jeg lenge vken. Jeg tenker s mye p hva som vil skje neste dag, hvor kvalm jeg kommer til vre og alle de andre konsekvensene som sykdommen sloss med. Mot meg. Mot min kropp og meg. Jeg lurer p hvor sliten og trtt kroppen kjennes til slutt. Det er ingen god flelse. Den flelsen er nesten den aller verste. Den verste kjenne p og bre. Det er vondt se livet forandre seg s fort. S vondt se kroppens store forandringer. S vondt se hvor fort alt gr. S vondt ikke kunne stoppe.

Noen ganger fler jeg at det ikke er noe jeg kan gjre for forebygge og for hindre. For gjre sykdommen svakere. For gjre det bedre og lettere for kroppen min og meg selv. Det er da jeg kjenner jeg er s hjelpesls, s liten og s svak. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg forstr ikke hvorfor det m vre s vanskelig stoppe motstanden som raser imot meg. Som river og som delegger. Sykdommen er ikke noe god. Den vil meg bare vondt. Den er ond. Full av hat.

Er det ikke snart over?

Jeg kan ikke la sykdommen vinne over meg og livet mitt. Det kan jeg bare ikke. Jeg vil ikke at det skal skje. Jeg har s mye jeg m gjre ferdig. Jeg har s mye jeg har lyst til oppleve. Livet mitt har s vidt begynt. Jeg har fremtiden og hele livet foran meg. Det er s mye jeg ikke fr muligheten til oppleve igjen. Ungdomstiden. Disse rene. Jeg vet jeg vinner til slutt. Jeg skal. En vakker dag skal jeg klare sl sykdommen i svime og ta knekken p den. Det har jeg lovet meg selv og andre. Jeg m overvinne den, det er jo ikke snakk om noe annet. Jeg har s mye jeg ikke har opplevd enda som jeg vil.

Sloss for livet

Jeg er egentlig stupett etter frste skje med havregrt, men mat man ha. Kroppen trenger mat for fungere. N er alt avgjrende, jeg vet jeg m spise hver eneste dag og gi kroppen det den trenger, jeg har ikke vrt noe snill mot kroppen min n p mange r, s n er det skjerpings her. Mat smaker ikke godt helt enda, men forhpentligvis vil det vre litt bedre og litt lettere nr jeg har klart komme meg over det tffeste og det verste av alt. Jeg m lre meg takle metthetsflelsen. Jeg m komme meg ut fra anoreksiens onde klr. Jeg m.

Noen ganger m man gjre det man verst kan tenke gjre. Det gjr jeg n. Jeg hater mat. Kalorier. Nring i seg selv. Men jeg gjre det likevel. For uansett hvor jvlig det fles, bde fr, nr jeg str i det og etter, s blir det aldri en lett kamp kjempe. Det blir ikke lettere kjempe imot sykdommen i morgen eller neste mned, jeg m ta opp kampen n. Her og n, og ikke vente. Jeg er alt for flink til utsette, s det m jeg prve unng mest mulig. Det vil g bra til slutt, akkurat n er det bare veldig vanskelig. Jeg m kjempe videre. Sloss for livet.

Dear anorexia. I hate you

N er jeg lei av vre syk.

Wake me up

Det gr ikke s bra for tiden. Jeg er mye drlig og sengeliggende, for si det snn. Nr hver dag blir til kamp, handler alt om overleve. Jeg ligger dagdrmmer hele tiden om hva jeg skal gjre nr jeg har litt mer krefter igjen, jeg gleder meg snn til fotografere og visere dere bilder, jeg gleder meg til bake cupcakes og dekorere dem fint med fin pynt. Jeg gleder meg til g ut i frisk luft og trkke rundt omkring. Jeg orker ikke s mye, rett og slett. Ikke n. Ikke akkurat n i disse dager. N skal jeg bare slappe av, og samle opp mot.

Takk til dere som gir s mange gode ord, jeg blir s glad av det. Hper dere forstr hvorfor jeg ikke er s aktiv akkurat n.

Klem

Tankespinn


N sitter jeg godt pakket inn i dundynen med hret surret opp til en dott p hodet. Jeg kjenner lukten fra varm rykende skogsbrte som skal gi meg litt varme til den iskalde kroppen, jeg er skikkelig frysepinne uten tvil. Det var godt med en liten tur ut i frisk luft n p kvelden, det er jo s fint ute n. Stjerneklar himmel og kulden som treffer kroppen som et slag. Ja, det fles faktisk godt. Jeg fler meg s mye mer levende nr jeg klarer bevege meg litt ut fra disse fire hvite vegger. Det var litt godt f snakket med mamma ogs. Jeg trengte fortelle noe.

Jeg mtte fortelle henne at det ikke gikk bra, s da fikk jeg sagt mitt og det jeg gr rundt kjenner p. Syns det er s godt bare bli ferdig med fortelle det, det tapper meg alt for mye for energi nr jeg gr rundt gruer meg til si det slik som det er, uten gjemme meg bak noen maske. Det gikk faktisk overraskende bra ogs, det var godt f sagt noen ord og formulert noen setninger fra den rlige sjelen som jeg pleier vre. P den turen vi gikk, gikk vi innom butikken for kjpe oss et nytt blad og noen halspastiller. Kremt. Ja, forkjlelse nok en gang hos familien.

Jeg kjpte et helt nytt blad og mine faste venner som jeg er blitt s avhengig av. Men jeg m bli flinkere til drikke. F i meg vske. Ellers trbler magen seg igjen, med tanke p medisinenes funksjon. Noen ganger s fles det s godt bare komme seg ut, prve la dagen ende godt. Det kan jeg egentlig si at denne dagen ble, jeg sitter med en god flelse og kjenner jeg er klar for noen timers svn. Kroppen er sliten og trtt, utmattet og lei, men kampen fortsetter. Kampen som virkelig er verdt kjempe. En gang skal jeg klare ta knekken p monsteret.

Takk, verdens beste lesere. Jeg kunne ikke bedt om noe annet enn dere.

Den onde sirkel



Jeg fler meg innesperret i anoreksiens onde sirkel. Den river i meg. Gnager og spiser meg opp innenfra. Fortiden har jeg virkelig ingen energi eller krefter. Jeg sover for det meste, siden jeg ikke sover nok om natten. Jeg kjenner dette tapper meg veldig mye. Hvorfor kan det ikke bare vre en vond drm om nattens om noen kan vekke meg opp fra? Jeg kunne s inderlig nske at konsekvensene ikke var s mange. At jeg kunne beholde alle hrstr fra hret mitt, jeg orker ikke fle meg s srbar og s svak fordi jeg knekker i sammen bare jeg merker sykdommen s tett.

Jeg grter. Vil bare vre alene og ikke snakke med noen. Noen dager er slike. Heldigvis ikke alle. Sykdommen gir aldri slipp p meg fr jeg har gitt opp og fr jeg har gitt alt videre til den. Den vil virkelig vinne, men det vil jeg ogs. Det blir som en slags drakamp. Dette er s vanskelig. S tungt hele tiden kjempe hver bidige dag om prve ta dagens seier.

Kroppen min har det ikke bra n, det kjenner jeg. Jeg kan ikke la anoreksien delegge mer n. Det er nok. Jeg prver med all min kraft holde fast p det gode, slik at jeg ikke hele tiden fler meg s maktesls og motls. Det krever s enormt mye mot. Hele tiden. Har jeg nok til klare det? Jeg hper det. Jeg hper det virkelig. Om anoreksin hadde vunnet og om jeg bare hadde stoppet helt opp, hadde jeg gitt alt til sykdommen som er av nring. Den hadde vokst seg strre og strre og til slutt tatt over livet mitt og kroppen min. Herregud, jeg blir kvalm bare av tanken. Det kan ikke skje. Er det rart jeg er redd? Dette blir min livsviktige og kanskje den strste kampen jeg noen gang kommer til kjempe. Jeg kan ikke tape alt. Da mister jeg ogs alt.

Det kan bare ikke skje, vr s snill. Jeg ber.

La det bli bra, la det g over

Formen er ikke noe bra. Nr jeg prver senke skuldrene og slappe av litt, kjenner jeg det dunker i hodet. Jeg er slapp og sliten og det eneste jeg vil akkurat n er bare sove. Lukke igjen ynene og vkne opp igjen i morgen tidlig. Starte p nytt. Prve f en litt bedre dag der kroppen samarbeider litt bedre og enda mer. Hendene mine er ikke blitt noe bedre, er skummelt at jeg plutselig begynner bl bare jeg kommer borti noe. S trr og sprukken er de. Stiv i muskler og ledd, staheten tar grep og jeg kjenner at det er et ork. Jeg hper p en bedre dag i morgen.

Virkelig.

Bak masken finnes det sanne ansikt


Humret er p bnn, og det er veldig tydelig. Jeg er s sint p meg selv, s sint p monsteret av sykdom og s lei alt som heter "syk". Jeg trives ikke i det hele tatt i den syke kroppen min, det gjr s vondt. Trene strmmer p, det er s vanskelig stoppe. Det er ikke noe annet som irriterer meg mest med alle de rdene jeg fr, herregud. Tror folk virkelig at jeg ikke vet hva jeg m gjre og hva som hjelper? Jeg vet de prver hjelpe, men det hjelper meg ikke. Jeg trenger ikke hre at jeg m spise, at jeg m komme meg ut, for det vet jeg.

Jeg kjemper.

Jeg kunne bare nske jeg kunne si at jeg hadde det bra. At det gikk greit. Men nei, bak masken der det finnes det sanne ansikt, forteller det alt annet enn smil og latter slik som de fleste sier. Noen tenker kanskje ikke hvorfor jeg er mer penog rlig for de rundt meg, men det er det mange grunner til. Noen ganger m jeg ta et valg som kanskje ikke er s veldig bra, spesielt nr jeg ikke orker f s mange kommentarer. Enkelte tenker bare ikke hva de sier, fr de sier det. Jeg er s lei av det. S utrolig lei.

holde ut

Akkurat n er jeg hos tante. Det er levende lys i alle kroker, det er varme fra peisen og jeg venter p at kakaoen skal koke opp og bli ferdig. Jeg fryser. Kroppen skjelver helt og angsten fyller hele kroppen. Det blir en lang kveld, men snn som jeg kjenner tante, kan jeg snakke med henne om det som er vanskelig. Det som er s vondt. Selv om det er mye jeg skriver her, s betyr det ikke at det er alt. Noe klarer jeg bare ikke skrive om, det er s vanskelig. Jeg ser hvor mye snen laver ned, utelysene gir lys i mrket. Glede.

Levende lys, kakao, og en god prat med verdens beste og snilleste, vil nok gjre det lettere sove gjennom natten. Akkurat n fler jeg meg ikke komfortabel i min egen kropp, og det er ingenting annet som er mer ubehagelig og vondt enn mat. Bare det ha det i munnen, og det svelge, er helt forferdelig og grusomt. Det, bare det, er en kamp. Heldigvis vet jeg at det ikke er snn for alltid, det vil bli bedre. Det vil bli lettere, fr eller senere. Det handler bare om st i det vonde, og bite tennene sammen. Holde ut.

Det skal jeg.

Sndag



Jeg elsker sndager som dette. Med nye blomster p bordet, nytrekt te og herlig vintervr, har jeg absolutt ingenting klage p. Magen er stupmett etter dagens frokost, som ble couscous salat etterfulgt med en boks fruktsalat som bestod av kun herligheter. Jordbr, mandarin og pre, anbefales virkelig. Jeg m spise, selv om det ikke frister. Jeg eier ingen matlyst. Selv om det er en kamp svelge maten, vil jeg heller prve det og unng litt av alle legebeskene. Jeg har valgt dette selv. Jeg har valgt kjempe. Valt sloss for livet.

Da har jeg valgt et helvete ogs. Men det blir bedre, det er det ingen tvil om. Jeg er s heldig som har noen rundt meg som sttter meg og som stiller opp, selv om det er veldig tft og vanskelig slippe de til. Det er tungt nr jeg ikke fler jeg kan stole p s veldig mange lenger, men likevel, s vet jeg at det alltid vil vre noen der. Det er til en liten trst, jeg vil jo s gjerne leve et normalt, sunt og friskt liv, der mat ikke er en s stor del og plage av livet mitt og hverdagen. Jeg hper jeg snart kan trives i min egen kropp. I denne verden.

Akkurat n er jeg bare ikke den sterkeste. Anoreksien styrer.

Hjertet grter

Det er en kamp. Hver eneste dag. I stille grt, hikster jeg og prver konsentrerer meg om puste. Finne ro. Men likevel kommer trene. Uansett hvor mye jeg vrir og vender p det, triller trene mer og mer. Selv om jeg er pen og rlig her, er det likevel veldig mye jeg ikke skriver om. Jeg vet ikke helt om det er fordi det er s vanskelig finne de rette ordene og forklare slik at det skal vre meningsfylt og forstelig, elle rom det er for vondt skrive det, men vanskelig er det. Jeg klarer aldri bli enig med meg selv, det er derfor jeg er stille.

Nr man har mange rundt seg, s trenger det ikke alltid vre s positivt. Det betyr ikke at det alltid er s bra, hele tiden. Jeg snakker ikke med noen, fordi jeg ikke takler bli snudd ryggen til nr jeg er i en snn srbar situasjon som jeg er i n. Jeg orker ikke krangle s mye, hre p alle de vanskelige diskusjonene som dukker fram og p at flere snakker mer enn de lytter og hrer p. Det gjr kampen enda tffere og hardere, jeg vet n at det er opptil meg og jeg som m kjempe for mitt. Det er nemlig ingen som kan gjre det for meg.

En tanke slr meg; "Hvorfor har jeg ikke tatt det mer p alvor, fr n? Hvorfor har jeg ikke forsttt det fr?". Kroppen slites ut. Sykdommen trer p kroppens indre organer, det handler ikke bare om mat, trening og kalorier. Det handler ikke bare om vekt og kontroll, det handler om s utrolig mye mer enn det. De som virkelig sier at de ser meg og sier at jeg har det bra, har ikke sett godt nok. Da har de ikke sett skikkelig etter, og tatt bort masken fra ansiktet som jeg desperat holder p. Dette er livet, folkens. Det er n det gjelder. Her og n. Jeg trenger noen timers svn. Jeg er fullstendig utslitt og har vondt.

Kjempe

Uansett hvor jeg gr, er anoreksiens skygge bak meg. Jeg kan ikke riste den av som stv eller blse den bort, jeg m jobbe ut i fra det indre. Det er en hardere, tffere og mer krevende jobb som ikke er gjort over natten, det er derfor det tar s lang tid. Nr ikke alt stemmer og klarer samarbeide p samme team, er det kjempe vanskelig holde balansen. Min mte takle maten bedre p, blir rett og slett gjre mest mulig i lpet av hverdagen. Jeg fyller dagene opp, passer p ha mange gjreml og ikke minst lage min egen rutine.

Kostplanen ligger p nattbordet og p kjleskapet slik at det er det jeg mter hver morgen. Jeg kan ikke se bort i fra det eller la vre, for jeg vet at sykdommen kan ta livet mitt. Istedenfor at jeg skal ha ettersmak etter laktuloseoljen, pleier jeg drikke en hel liter med vann og funlight. Det er skikkelig kvalmendes og ekkelt, men nr jeg vet det gjr fordyelsessystemet bedre og at det fungerer bedre ved hjelp av den, er det ingen tvil om hva jeg m gjre. Jeg m ta den hver dag. ke dosen. Drikke mer og mer vann. Vske.

Jeg er lei. Veldig lei alle tankene mine som svirrer rundt, det er aldri fred f.

Bare gjr meg en tjeneste, dere. Ikke bli syk. Hold dere friske, og prv hold kroppen sunn, frisk og sterk. vre 18 og ha sykdom i kroppen, er ikke noe okay. vre avhengig av medisiner for at magen skal fles normal og fungere som en vanlig person, er ikke noe jeg kan anbefale. Vr s snill, tenk dere om. Se rundt dere, se p livet. Det er avgjrende, vet dere, og tenk p at livet er bare noe vi kan oppleve n gang. Det kommer ikke i reprise. Ikke sant? Derfor er det viktig tenke p gjre det beste utav det.

Min mte overleve p n er bite tennene sammen.

En vond drm

Uansett hva tallet p vekta viser, blir ikke anoreksien fornyd. Det har jeg innsett. Det er noe jeg n har skjnt og forsttt. En tanke slr meg da: "Vil jeg noen gang bli helt frisk igjen og helt fri fra sykdommen? Vil jeg en gang klare godta kroppen min akkurat som den er?". Jeg er redd det skal vre en s stor del av meg og livet mitt i for lang tid. Konsekvensene er ikke ukjent for meg, men jeg vet selv at jeg verken kan ta sorger eller gleder p forskudd. Jeg blir stende midt i mellom. Midt i mellom alt. Noen ganger fles alt bare usikkert.

Hverdagen er en kamp. En utfordring. Jeg prver smile til meg selv i speilet, men erstattes raskt og etter kort tid med trer. Etter ha gtt bak masken og klistret p et smil som jeg hele tiden kjemper for holde oppe, knekker jeg i sammen. Kroppen vr tler ikke alt, nr den har vrt sterk i s lang tid, gir den tegn om at noe er galt. Et signal om at ting er ikke som det skal vre. Jeg er ikke s flink til lytte til kroppens signaler. Anoreksien fr meg til gi en god faen i hva som skjer, uansett hva det handler om.

Jeg orker lite. Krefter og energi er ikke akkurat det jeg eier mest av, akkurat. Jeg slser det bort p all tenking, grubling og bekymring. Alle trene som triller. Jeg kunne brukt den energien p sl hardere imot sykdommen, jeg vet jeg ikke gjr mitt beste n, snn som jeg egentlig burde. Akkurat n kunne jeg nske jeg kunne ta en pause fra sykdommen og livet med den s tett i kroppen, det trer p og sliter meg fullstendig ut. Jeg kunne nske dette var en vond drm. Alt sammen.

Kampklar

Etter en god samtale med en veldig klok og fornuftig dame som jeg er s heldig f snakke med, s fler jeg meg litt mer kampklar enn det jeg har vrt de siste dagene. Det har blitt mange trer og mange vanskelige valg og diskusjoner, men n er jeg klar til kamp igjen. Sykdommen skal ikke vinne, selv om jeg vet det er det den vil. Den vil bare stjele og ta alt fra meg. Den vil rive alt ut fra mine armer og delegge mest mulig. Den kan det delegge ogs, det er den veldig flink til. Men n skal jeg vise. N er det jeg som skal bestemme litt. Styre.

Jeg skal kjempe. Sloss. Jeg skal bli frisk igjen og vinne.

Tankespinn


Jeg er ikke frisk og jeg har det ikke s bra. Ingen mat smaker godt heller, s lysten til spise er ikke akkurat noe jeg kan skryte av heller. Men jeg m spise, jeg har ikke noen valg lenger. Jeg m ke inntaket og jeg m pushe meg selv mye mer enn det jeg gjr, jeg som trodde jeg gjorde mitt beste og gjorde det jeg kunne. Den flelsen av prve, og f beskjed om at det ikke er godt nok, er rettere sagt helt jvlig. Skal love dere jeg har hatt noen vanskelige diskusjoner her de siste dagene, og det som irriterer meg mest av alt, er nr folk sier "..joda, jeg forstr.."

Kampen er jvlig. Jeg kunne s inderlig nske det var lettere. For alle, ikke bare for meg selv. Det er hardt, jeg m ha hjelp av noen kvalmende medisiner som gjr at fordyelsessystemet mitt skal fungere som vanlig og snn som det skal gjre, og ja, bare bite tennene sammen. Heldigvis er det litt lettere spise nr jeg har kvalmestillende, er det noe jeg hater, s er det kvalme, skjnner dere. Da er det ikke snakk om at jeg skal spise noe som helst, for i mitt hode vil jeg bare f det ut igjen. Det vil jeg ikke. Det hater jeg. S, for meg er kvalmestillende positivt.

Jeg holder meg hjemme i dag, jeg orker ikke g ut eller gjre noe spesielt. Kroppen er forferdelig slapp og sliten, og tankene er bare et stort kaos. Hper jeg fr tankene over p andre ting, og ikke hvor mye jeg hater dette og hvor mye jeg irriterer meg over alt og ingenting. Dette er bare ingen god dag. Dette er bare ikke min dag. Ikke i det hele tatt. Skal lese det nye bladet jeg fikk i posten som fremdeles ligger i plasten, sammen med en varm kopp kakao og favorittserien Glee. Det skal bli godt slappe av. Senke skuldrene og hvile litt.

leve med sykdom

Det er veldig mange av dere som spr om hvordan jeg har det og hvordan det gr med meg, noe jeg syns er veldig koselig. Jeg setter veldig stor pris p det. Noen ganger vet jeg rlig ikke hvordan det gr, jeg fler jeg str midt i mellom det gode og det vonde. Derfor trenger jeg noen ganger litt tenketid fr jeg kan komme med en konkret og godt svar. Jeg har bde gode og drlige perioder, og slik vil det alltid vre ogs. Det er en del av livet. En del av det vre menneske. Noen ganger fles bare alt urettferdig og vondt.

Da handler alt om overleve. St i det. Bite tennene sammen.

I en periode kan jeg virke mer glad og proppfull av masse energi, helt uten at jeg vet hvorfor. Det er viktig for meg fylle hverdagen med noe jeg smiler og ler av, da kan jeg glemme litt av tankekjret og alt som virker helt kaos. Fullstendig kaos. Da kan jeg glemme smertene litt, trene og det som plager meg fysisk og psykisk. Men, det hender jeg ikke orker, og jeg er redd for si at det er litt for ofte. Det er spesielt vanskelig nr jeg fler meg s alene i situasjonen jeg str i. S vanskelig for de rundt meg forst. Stungt for de rundt hjelpe.

Jeg forstr det er vanskelig, jeg hadde kanskje gjort det samme som de rundt meg gjr ogs. Jeg vet de vil mitt beste og at de prver s godt de kan,men de m forst at det ikke er s lett som det ser ut til. Jeg har ofte dager der jeg ikke orker vise meg for noen som helst. Ikke en eneste levende sjel. Noen ganger m jeg bare unng alt som heter vekt og speil, da er det s lite som skal til fr kroppen ikke klarer holde seg oppreist. Det er en del av hverdagen, dette. En kald og skjr kropp, som ikke har det bra fysisk og psykisk.

Frustrasjon er det mye av. Jeg blir helt spr og helt fortvilet nr jeg merker hvor lite kroppen tler, fr jeg blir veldig drlig igjen. Hvis jeg prver spise litt, kanskje ke mengden med mat og prve spise litt variert, blir jeg forferdelig drlig og kvalm. Da vil jeg bare ligge i en seng eller holde meg p badegulvet, da trenger kroppen hvile og ta det helt med ro uten at noe rundt meg skal stresse meg eller presse meg. Det er kjempe vanskelig, for det er da jeg virkelig mister hpet om bli frisk igjen. Om bli bra.

Da er det som om det blir dratt ut fra armene mine.

Nr sykdommen er som verst, blir jeg skremt nr jeg ser meg selv i speilet. Jeg er helt svart rundt ynene nesten, likblek, fler meg svak og egentlig helt hpls. Elendig. Det er da jeg kjenner ddsangsten sl til ogs, jeg tenker med en gang "Dr jeg n?". Det er litt rart, for plutselig kan jeg g fra vre livredd til ha en slags indre ro i kroppen. Alt gr opp og ned, og jeg mter p bde gode og drlige dager, oppturer og nedturer. Jeg prver kjempe hardt. Jeg prver kjempe videre, men jeg msi det er tffere enn jeg trodde.

Akkurat n er jeg veldig drlig. Jeg er i en drlig periode der jeg fler alt gr meg imot, og der alt er avgjrende. Men, det er en viktig kamp for meg. Dette er ikke noe tulle med eller spke med, neon ganger kunne jeg bare nske at mine nrmeste hrte mer p meg. At jeg flte jeg hadde noen der, som jeg kunne fortelle alt til. Jeg vet det vil komme bedre tider, jeg m bare prve holde fast p hpet videre. Det er s godt tenke p at jeg fr s mange fine ord fra dere, det hjelper virkelig.

Plutselig blir det lettere for meg trke bort trene og ta fram smilet.

Tid

Det vil ta tid, veldig lang tid. Det vil ta lang tid fr jeg kan stille meg foran speilet, smile et ekte smil til meg selv og gi et klapp p skuldra.

Jeg m lre meg takle livet slik som det blir i ettertid, jeg m trene opp kroppen og gjre det sunnere og sterkere p den rette mten, og ikke p den feile. Jeg m behandle kroppen min p en bedre mte enn jeg har gjort til n, og bare det vil kanskje ta flere mneder/r. Det er s lett miste motivasjon. S lett falle igjen. S lett for g tilbake i de samme gamle fotspor. Jeg er redd for det, livredd. Noen ganger kunen jeg nske at jeg slapp dette. At seieren bare kom av seg selv. Men nei, det er nok bare noe jeg kan drmme om. Seieren m vre fortjent.

Nr hver dag blir kamp

Jeg smiler, men det betyr ikke at jeg er s glad alltid. Jeg ler, men det betyr ikke at jeg er s lykkelig. Noen ganger orker jeg ikke fortelle hva som ligger bak. Noen ganger er det nok deprimerende snn som det er, da gjelder det bare for meg overleve. Bite tennene sammen. St i det. Prve ikke vise min frykt. Men, jeg tror sykdommen har sett hvor redd jeg er. Hvor redd jeg egentlig er. Sannheten er at det er ingen som vet alt, det er bare jeg som sitter igjen med det som skjer. Det som jeg opplever. Det er bare jeg som vet hvordan det er, for min kropp.

Nr hver dag blir en kamp, handler alt om overleve. Komme gjennom hverdagen. Flykte. Rmme. Lpe langt vekk fra dden nr den nrmer seg. Jeg har sett dden i hvityet. Egentlig er det utrolig at jeg fremdeles lever. Men jeg kan ikke hvile. Jeg kan ikke senke skuldrene og tro at alt ordner seg av seg selv. Likevel er det mange som tror det. Jeg m vre p vakt, prve ikke la meg lure og jeg m fremdeles kjempe og sloss. Hvorfor? Det er s langt igjen, dere skulle bare visst. Jeg vet ikke, jeg er usikker, men det m g bra til slutt for meg ogs.

Det er s mange som har klart det, og det vil jeg ogs. Det skal jeg ogs. Jeg vil vre en av de. Uansett hvor hardt det er og uansett hvor tungt det kommer til bli, m jeg bare trre st i det. Jeg syns det er godt ha s gode venninner som jeg har nr det blir ekstra tft. Nr ting blir ekstra tungt bre p. Jeg trodde det skulle g bedre. Jeg trodde jeg skulle vre friskere og mer fri fra sykdommen n, men da ville det vre lyve. Det vil jeg ikke. Men jeg m fremdeles leve i hpet. Jeg m fremdeles kjempe hver eneste bidige dag for dette. For livet. For alt.

Ta vare p alt dere har, vakre lesere. Dere er alle fantastiske, fra innsiden og ut.

Tomme ord



Ord blir tomme. Hvordan gir man mening til ord, nr de er meningslse?

Trene renner fremdeles og jeg kjenner klumpen i magen blir verre og verre idet jeg puster. Jeg trodde jeg hadde det bedre. Jeg trodde jeg hadde det litt bra. Hadde litt tro p holde meg oppreist p begge ben, bare for en liten stund og for se selv med egne yne at jeg faktisk klarer. At jeg faktisk kan. Men nei, jeg ville lyve om jeg hadde sagt det. Om jeg hadde sagt jeg hadde det bra og at det gikk bedre. Motivasjonen er p null, selvtilliten dras bare lengre og lengre ned og det gjr vondt. Veldig vondt. I dag er en dag der jeg ikke orker noe annet enn bli liggende.

Alt jeg kan hre i bakgrunnen er musikk, jeg orker ikke ha noen form for dialog eller kommunikasjon i dag. Jeg bare ... orker ikke. Ikke orker jeg ta p meg skikkelige klr engang, jeg forblir i morgenkpen med hret surret opp til en dott. Jeg vil ikke ha kontakt med speilet i det hele tatt, men jeg kan kjenne det godt. Dette er ingen god dag i det hele tatt, og heller ikke en god periode. Jeg fler s mye skam. S mye hat til meg selv og kroppen. Sykdommens onde klr blir bare vondere og vondere, og jeg biter tennene sammen. Jeg gjr det for overleve. St i det.

Jeg spr meg selv om hvorfor. Hvorfor det m vre s vanskelig. S forbanna vanskelig ta knekken p sykdommen. Hvorfor det m vre s vanskelig ta Betulac Mikstur oljen for at fordyelsessystemet mitt i det hele tatt velger samarbeide litt med meg og fungere. Hvorfor jeg m kjenne etter den forferdelige og kvalmende smaken av den. Jeg brekker meg. Kjenner jeg blir kvalm og fr vondt i magen fysisk nr jeg inntar mat. Fra der stopper alt. Jeg kommer ikke lengre. I det samme jeg puster for frste gang etter det, blir jeg med det samme dratt tilbake.

"Det gr vel bedre, gjr det ikke?". Jeg kunne ikke blitt mer sint og irritabel nr jeg hrer slike kommentarer, hvorfor spr de egentlig nr de vet de bare nsker hre et jvla positivt svar? "Joda, selvflgelig". Det er bare det som kommer fra mine ord og fra min munn, jeg klarer ikke ta fram den sinte, sre meg. "Nei, hva faen tror du da? Herregud". Akkurat n er jeg bare frustrert. Fortvilet. Hret mitt er fremdeles p hodet og hrstrene henger der de skal vre, men likevel er det alt for tynt og alt for stygt. Jeg vet ikke helt, men jeg er s maktesls og s svak. S liten.

Faen som jeg hater dette.

Om det bare hadde vrt annerledes

Jeg vil kjenne at jeg lever, ikke bare se de sm fysiske tegnene til det. Jeg vil kjenne at kroppen er i live, kjenne mitt eget hjerte banke og kjenne at pulsen sl. Jeg vil kjenne p livet. Livet der ute. Livet som frisk og fri fra alt som heter sykdom. Alt som har med sykdom gjre.

Jeg drmmer om oppleve verden, gjre noe. Gjre noe nytt og noe spesielt. Noe annet. Jeg vil komme meg bort herfra, dra ut i verden og oppleve spennende ting. Jeg vil kjenne gleden strmme gjennom kroppen, jeg vil kjenne at det er godt vre meg. At det er godt leve.

Jeg vil strle og bare ose av energi og krefter, jeg vil danse gjennom blomsteregnen og lpe barfot p nyklippet gress. Jeg vil kjenne at det er sommer. Samtidig som jeg drmmer om leve i hvert yeblikk som gjr meg levende, nsker jeg ikke at det skal vre i evighet. Jeg vil at tiden skal g fort.

Hadde sykdommen bare gitt meg lov og muligheten til leve en hel dag uten noen som helst anoreksi? h, herregud. Da hadde jeg virkelig vrt travel og opptatt, jeg hadde ikke hatt tid til snakke med noen engang. Fjellturer, opplevelser, fantastisk utsikt, god mat som jeg har savnet. God drikke. Alt.

Om det bare hadde vrt annerledes.

Im gonna make this. I will survive this


Spiseforstyrrelsen tar for stor plass. Alt for stor plass. Noen ganger fles det ut som om den bare presser p mer og mer slik at jeg blir igjen i et lite hjrne. Det er slitsomt leve p den mten, vre perfeksjonist som full stilling sliter meg bare mer og mer ut. Hele tiden fr jeg beskjed om hva jeg br gjre. Noen ganger gjr det meg bare mer frustrert og enda mer fortvilet, det fles nesten ut som om det er s lett for andre, slik som de ser det. Jeg lurer p hvordan de hadde sett p sykdommen om de hadde vrt i samme situasjon som jeg er i n. Jeg lurer p hva de hadde sagt og hva de hadde tenkt om de gikk med samme skoa p.

Er du der, kjre frihet?


Friheten.

Livet uten anoreksi.

Den sunne meg.

Er du der ute?

Er du der, langt langt borte?

Bare om du er der, s skal du vite jeg kommer. Jeg er p vei.

Vil du vente?

Jeg kommer.

Masken



Jeg prver forklare. Jeg prver finne de rette ord. Noen ganger finnes ikke de ordene man trenger. Noen ganger blir man s ordfattig. S frustrert. Oppgitt. S fortvilet. Det er vanskelig godta alt som ikke kan aksepteres. Hvordan?

Det er akkurat det jeg fler n. spise sammen med andre er en stor utfordring for meg, problemet er ikke vre sammen med andre eller vre blant mange p samme tid, jeg bekymrer meg bare s mye for hva de tror, tenker og mener. Anoreksien fr meg til bekymre meg s mye som jeg gjr, hodet fylles med bekymringer og kaos. Fullstendig kaos. Tankekjr. Det koker nesten litt over noen ganger, ofte kjennes det ut som om det ikke er plass til flere tanker som jeg kan tenke og gruble p. Den flelsen er ikke noe god g rundt bre p. Hvert fall ikke alene.

Det gjr vondt.

"Skal du ikke spise litt middag sammen med oss?". Nei. Det skal jeg ikke. Enkelt og greit, jeg vil ikke komme med de dummeste unnskyldningene lenger. Jeg orker ikke. Vil ikke spille eller gjemme meg s godt bak masken lenger. Svar som "Jeg har nettopp spist" eller "Jeg er ikke sulten" er s typisk meg komme med. Egentlig vet jeg ikke om det er noen som tror p det en gang de f gangene jeg sier det. For si det snn, s er det ikke middag som blir det frste jeg inntar kroppen. Det er ikke det frste jeg kommer til spise med denne sykdommen, det vet jeg bare.

Jeg er ikke i tvil engang. Jeg er nok kvalm og drlig fra fr, middag er et tungt mltid som bare gjr meg enda mer kvalm - det orker jeg bare ikke. I hvert fall ikke n. Jeg m ta den tiden jeg trenger, jeg kan ikke lpe fortere eller g i et raskere tempo. Jeg vi likke falle.

Fuck

Jeg er veldig drlig fortiden.

Det er s frustrerende, for uansett hvor tidlig jeg legger meg for sove vkner jeg opp utallige ganger. Noe fles galt. Alt stemmer bare ikke. Det fles bare helt jvlig, ikke noe annet enn det. Jeg kjenner trene er tunge grte, men likevel gjr det veldig godt endelig f slippe dem ut. Ikke stenge dem inne eller holde p dem - de blir bare tyngre og tyngre. Nr jeg bare ligger i senga og krller meg sammen til fosterstilling, vil jeg bare ikke at noen skal se meg. Jeg vil ikke at noen skal ha kontakt med meg og alt jeg vil og orker er bare stenge omverdenen ute.

Jeg orker ikke ha kontakt med noen. Orker ikke vre sammen med noen. Bare ligge under dyna. Bare vre der. P rommet mitt. P det lyse, kalde rommet mitt. Tankene bare surrer gjennom hodet. Det er s kaos. Jeg fler s mye kritikk og s mye negativt imot meg, alt er liksom s galt. Ingen forstr, selv om jeg prver fortelle og forklare meg ord. De tror de forstr. De sier de forstr. Jeg blir s frustrert. S fortvilet. S oppgitt. Ingenting nytter, ordene mine blir ikke hrt likevel. Jeg kjenner bare jeg vil grte enda mer. Det fles s vanskelig akkurat n. S tungt. S mye.

Jeg ber til Gud. Det er det eneste jeg gjr.

"Er dette alt?"

I dag blir ikke annet enn en veldig rolig dag, jeg kjenner kroppen er sliten og trenger egentlig ikke annet enn hvile. Natten har bare vrt helt jvlig og sinnsyk. Bruker ordet "sinnsyk" fordi jeg ikke helt forstod alt som skjedde, det skjedde s fort. Hyperventilering, besvimelser, syke magesmerter og n har jeg faen meg ftt urinveisinfeksjon ogs. Jeg grt i hele natt og jeg ville egentlig bare ikke vise meg i det hele tatt for noen, men mamma mtte vre der hele tiden sammen med meg. Jeg hylgrt og vekket sikkert alle som sov av naboer, jeg kjenner bare p skammen i dag.

"Er det mer n, mamma? Er det serist mer enn dette? Er dette hverdagskost? Det vil jeg ikke".

Mamma grt nesten hun ogs.

Prikken over i'en er vel at jeg ikke har matlyst i det hele tatt. Ikke en gang smoothie eller en varm kopp kakao frister meg akkurat n. Bare svn. Hvile.

A good feeling


M bare si tusen hjertelig takk for alle de gode ordene fra dere vakre, fantastiske mennesker som skriver.

Trene ble grtt ut i gr. Hvert fall veldig mange av dem jeg hadde stengt inne fra fr. Kroppen er helt utslitt n mens jeg ligger halvveis sttt opp med en kopp kamillete. Tante sa jeg mtte drikke det om jeg ikke flte meg s veldig bra, det skulle gi en viss ro i kroppen. Jeg har ikke engang ord for hvor glad jeg var for se verdens beste tante igjen i gr, hun sov her til og med. Hun l p sofaen ved siden av og holdt meg i hnden og grt sammen med meg. Noen netter er bare s jvlige. S lange. Jeg kjenner det gjr direkte vondt puste. Da vil jeg bare sovne fort.

I dag blir det kanskje litt skriving og egentlig bare hvile kroppen. Det m bli bedre til i morgen, for da skal jeg en liten tur til byen. Men bare en liten tur, jeg orker ikke noe mer enn det fortiden. Sint og irritert p alt og alle nesten, noe som irriterer meg veldig. Hater vre sint. Hater vre s lei og med deppehumr. Takk gud for alle gladsangene jeg fant fram i gr, de skal virkelig brukes og tas til godt nytte. Jeg blir s glad av det, jeg. Det forandrer humret mitt helt fra drlig til noe som er enda bedre, da kan jeg ikke gjre annet enn smile.

Stengte trer

Alt av mat gjr meg kvalm. Drlig Jeg tler ingenting lenger. Jeg rekker brekke meg fr angsten slr meg rett i tryne. Nesten overraskende og som lyn fra klar himmel og som ild i trt gress. Det fles ikke annet enn jvlig, jeg som hater kvalmen. Det fles nesten som en evighet. Uutholdelig. Jeg prver bite tennene sammen, sukker oppgitt men prver likevel puste skikkelig. Jeg prver konsentrere meg og slippe trene ls- jeg kan bare ikke holde dem inne lenger. Jo lengre jeg holder dem inne, jo tyngre blir det grte dem ut. Det orker jeg bare ikke.

Holdt fast og gi slipp

Noen ganger trenger man bare litt pause fra omverdenen. En pause fra de kaotiske tankene og de vonde flelsene som bare setter tennene sine fast i kroppen. En pause fra alt mas, alt snakk og alle vanskelige diskusjoner rundt det som brer smerte, sorg og sykdom. Jeg husker veldig godt tilbake, men samtidig begynner jeg glemme. Jeg glemmer veldig mye, trene blir bare utstoppelige og det er noe som skremmer meg. Det finnes ikke noen rom her i nrheten, der man kan vre helt og konkret tenkefri. Smertefri. Fri fra alt som er av det vonde. Det er vondt.

Sykdommen angriper indre organer, det sies til og med at de slankes. Hjernen slankes og hukommelsen kan bli enda drligere. Det skremmer meg og det gjr direkte vondt. Selv om kommentarer slenges rett imot meg, vet jeg innerst inne at de bare prver desperat gjre det som er det beste for meg. For meg og mitt liv. Jeg kjenner bare p det store hatet, hvor mye jeg hater all sykdom som bare finnes i denne verdenen. For jeg, som mange andre, har sett, flt og virkelig kjent p hvordan det er. Jeg har kjent p den sorgen en sykdom kan gi. Hvor fort alt snur.

Hvor fort alt kan knuse og g i tusen biter. Snart m jeg komme meg p bedringsvei, jeg m ha med meg begge ftter fr jeg vger g videre og ta neste steg. Men, jeg klarer det bare ikke alene. Jeg klarer ikke st helt sttt alene, det er derfor jeg trenger noen der. Noen som kan vre der, i tilfelle hvis jeg skulle miste litt balanse og falle bakover. Hvem str der da? Hvem str med pne armer og tar meg imot? Jeg hater den flelsen av vre s usikker. Flelsen av ikke vite. Flelsen av vre forvirret, utrygg og usikker.

De vonde flelsene biter tennene fast i meg.

Jeg kjenner det.

Smerte er ingen fiende. Det er en venn som minner deg p at du fremdeles er i live ~

Det har vrt en jvlig natt, for si det rett ut. Jeg klarte ikke stoppe trene, visste ikke helt hvor jeg skulle gjre av meg eller i det hele tatt hvordan jeg skulle klare sove med s mange tanker og flelser svirrende rundt i hodet og resten av kroppen. Med mye latter og glede tidligere p dagen snudde bare alt snn plutselig. Hodepine til feber, magesmerter til kvalme and so on. Litt frisk luft trodde jeg skulle hjelpe litt p og gjre ting litt bedre og lettere, men tydeligvis ikke denne gangen. Det fltes litt godt ha noen ved siden av meg i natt. Noen som var der.

Heldigvis er formen litt bedre, men likevel tror jeg det blir nok s en rolig og avslappende dag der jeg bare hviler kroppen og lader litt opp. Flaks for meg at jeg har kjpt meg s mange nye serier og filmer som jeg ikke har sett enda, s tror ikke dagen skal virke s kjedelig. Om ikke det blir etterfulgt med litt hjemmespa ogs, det er nesten litt utrolig hvor lite som skal til enkelte ganger. Snne sm ting som dette. Jeg kjenner jeg gleder meg til komme tilbake til legen igjen, utrolig nok. Egentlig hadde jeg aldri trodd at noe slikt skulle komme fra meg. Det ermine ekteord.

Jeg hater det

I dag kjenner jeg p kroppen at det er ingen god dag. Jeg klarer ikke holde trene tilbake, jeg klarer det bare ikke. Det gjr det nesten litt verre hvis jeg prver bite tennene sammen og holde dem inne, trene bare strmmer mer og mer. Noen ganger fles det ganske godt grte, bare det f ut litt frustrasjon og fortvilelse. Bare f lov til grte ut alle de stengte trene som har blitt holdt s lenge p. Men ikke i dag. I dag er det ingen gode, lette trer, det er mer tunge og vonde. I dag er en dag der kroppen min ikke vil samarbeide med meg i det hele tatt.

Jeg prver holde motet oppe og tenke positivt, hente fram det gode. Men det er s mye lettere sagt enn gjort enkelte ganger, det virker som om noe holder meg igjen, som om noe holder meg fast. Snart er det tid for alle legetimer, prver, vanskelige diskusjoner og vanskelige samtaler. Jeg gruer meg. Noen ganger orker jeg faktisk ikke sitte der hre p alt de sier, jeg orker det bare ikke, noen ganger gjr det bare s forferdelig vondt. S vondt hre om hvordan det str til, hva som kommer til skje videre, s vondt hre om alle konsekvenser.

Det vanskeligste av alt er godta det som er, jeg har prvd s lenge n uten merke noe forskjell. Jeg grter nr jeg ser det tynne, slitte hret mitt bli tynnere og tynnere, flere ganger har jeg bare hatt lyst til finne en saks og bare klippe resten av. Men, noe har stoppet meg. Jeg tror jeg ville angret, egentlig br jeg vre glad det er i hvert fall noe igjen og at det ikke er helt fullstendig borte. Det er vondt fordi jeg har sett hvor fort alt kan snu, hvor fort livet kan vende. Jeg hater tanken p det, jeg hater anoreksiens konsekvenser sl imot med de kraftigste slag.

Jeg hater det.

Leve n

Jeg er lei av sykdommen. Lei av magesmertene. Lei av alle trene. Jeg hater tanken p hvor fort livet kan vende og hvor fort alt ting kan snu. Jeg hater tanken p at det er s langt tilbake, s langt til ml. Men, jeg tenker, det m vel vre muligheter og noen nye drer som pnes noen andre drer lukkes. Jeg kunne bare nske jeg kunne kjenne p den gode flelsen. vre levende. Kjenne at livet er der, kjenne mitt eget hjertebank, kjenne min egen puls lpe avgrde. Bare kjenne at kroppen er levende, ikke bare se de fysiske tegn til det. Det er to helt forskjellige ting.

Jeg vil ikke hre alle kommentarene som kommer slengende mot meg, bevisst og ubevisst. "Du ser ikke frisk ut", "Du ser ikke helt bra ut, er alt bra? Er alt som det skal vre?". Nei. Ingenting er som det skal vre, men nr jeg frst har en bedre og lysere dag, vr s snill, jeg trenger det. Jeg trenger leve de dagene fullt ut som jeg bare klarer og som jeg bare har mulighet til. De dagene er faktisk de yeblikkene som jeg setter mest pris p. Bare det f kjenne p livet der ute, bare det f kjenne p friheten og den friske og sunne flelsen. Den savner jeg veldig.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


November 2013
September 2013
August 2013
Juli 2013
Juni 2013
Mai 2013
April 2013
Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012
November 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits