dobbelkamp -

Kjre deg

Nr dere leser dette, vil jeg at dere skal tenke.

Hvordan er det egentlig leve i en kropp med sykdom, som herjer og er sterk? Hvordan er hverdagen og kampen? Jeg kjemper og sloss hver dag. Hver eneste bidige dag. Da jeg fikk beskjed fra legen om at jeg mtte g opp i vekt og snu mot riktig vei, fltes det ut som om verden skulle rase sammen for meg. Jeg kunne ikke tenke meg hvordan det ville vre, om kroppen skulle forandres bevisst eller at vekten skulle ke. Jeg forstod det ikke, tok det ikke en gang serist. Helt til den dagen legen kom med setningen. "Du kommer til d".

Jeg stoppet le.Ansiktet mitt ble bleikt og jeg kjempe klumpen i magen. "D?", svarte jeg med et stort sprsmlstegn. Jeg hadde aldri trodd det skulle g s langt, det kom jo selvflgelig ikke til skje meg? Det er slik vi mennesker tenker. Alt for ofte. Plutselig skjer det noe i livet som helt brtt forandrer alt. Jeg bestemte meg for gradvis spise mer og ke kaloriinntaket. Jeg grt hver kveld og hadde mye vondt i kroppen. Det var ofte en tur innom legevakten nr smertene tok overhnd og jeg ikke klarte sove det bort.

Det tok fra meg gnisten. Vektkning reddet livet mitt. Vekten jeg hadde der og da, var ikke sunn i det hele tatt. Det var ikke noe godt for kroppen. Selv om det er veldig mange som tenker jeg er frisk, har jeg veldig langt igjen g. Men, jeg er p riktig vei. Jeg vet hva det krever, det er en kamp hver eneste dag. Likevel er det godt vkne i sin egen seng, uten mtte vre p sykehuset med intravenst og ha noen rutine p mediner og slike ting som m flges opp. Noen ganger, kunne jeg bare nske dette var et mareritt.

Et mareritt jeg snart kom til vkne opp fra.

"Det er jo bare til spise". Hadde det vrt s enkelt som bare spise, ville det ikke vrt noen problem. S mange som sliter med spiseforstyrrelser den dag i dag, ville ikke hatt sykdommen eller diagnosen p papirene. Men, slik er jo det ikke. Det er en kamp. En daglig kamp. For holde den i sjakk, handler det om gjre friske og sunne handlinger. Hver eneste dag. Selv om det er vanskelig se p et gjennomfrt mltid som en seier, er det likevel noe stort. Det gir meg bare ikke den gleden enda, som jeg drmmer om.

Jeg vil ikke vre s trist, sint, nedfor, sliten, utmattet eller s redd. Selv om jeg innerst inne vet det ikke vil bli like vondt for alltid og resten av livet ut, er det vanskelig. Det kommer oppturer og nedturer, gode og drlige dager - om vi s liker det eller ei. Det er en del av livet. En del av det vre menneske. Om det var noe jeg kunne gjre om igjen og p nytt, s ville det vrt mye. Selv om jeg har lrt mye om livet fra anoreksien, er ikke dette noe godt liv jeg unner noen som helst person. Ikke en gang min verste fiende. Tenk dere om, ikke la dere bli presset. Dere vil ikke mte depresjon, angst eller andre problemer, det er s vanskelig bli fri fra det. Dere vil vel ikke gjre dette mot dere selv? delegge tarmene, magesekken, spiserret og la det g s hardt utover kroppen? Jeg skal fortelle dere n ting: hver dag angrer jeg meg i hjel. Jeg hadde gjort alt for bare forandre og g tilbake i tid, bare jeg n tenker over hva dette har delagt for megog kroppen min. Det er ikke noe godt liv i det hele tatt, kjempe imot sykdom. Aldri.

Kjre dere, gjr meg en tjeneste. Prv vr glad for den dere er, uansett. Utseende teller ikke, det er den du er.

yeblikk

Jeg er sliten, det er derfor jeg ikke har vrt s aktiv her i det siste. Jeg kjemper for f i meg mat og det som er s viktig, men det gr hele tiden opp og ned. Selv om jeg har lite krefter, har jeg likevel hatt alt for mye gjre p de siste dagene. Holder p med en film som jeg kanskje vil publisere til dere en eller annen gang i framtiden, et fotoprosjekt og noe annet. I tillegg venter jeg spent p svar fra forlaget jeg har kontakt med, s dette blir veldig spennende fortelle dere mer om. Slike gode yeblikk i hverdagen, m jeg ta godt vare p.

Det nrmer seg en ny rstid. Kroppen pleier vre sliten om sommeren, s hper ikke det blir s alt for varmt heller. Hpet om at hret snart vil vokse ut igjen, er stort. Jeg hper og hper, ber og ber. Det er litt frustrerende og vondt, men jeg prver motivere meg selv for hver dag som gr. Tusen takk til alle dere fantastiske lesere som fremdeles leser og er innom. Tusen takk til alle dere som fremdeles har tro p meg, og som kommenterer s utrolig mange fine ord. Det gjr en drlig dag litt lettere.



Vrsol

Helg

Dagen i dag har rett og slett vrt helt fantastisk. Har blant annet ftt gjort en del rend p senteret som jeg bare mtte, og godt var det f det unnagjort. Kjpte blant annet noen smting til jeg skal reise snart, og en del nye klr som fikk sin faste plass i klesskapet. Utrolig hva man kan klare f til, bare man rydder litt. Haha. Det er s fint vr ute, s om formen blir litt bedre, tenker jeg g en liten tur nr kvelden nrmer seg. I dag blir en avslappende dag sammen med familien, noe som er lenge siden. Det skal bli koselig.

Det fles nesten uvirkelig med slike dager. Kjente meg veldig svimmel i klesbutikkene i dag, men ble heldigvis litt bedre utover. Det ble jammen noen timer der som gjorde at jeg kom hjem igjen med noen x antall poser mer. Det var ndvendigheter denne gangen, noe som ikke gir meg s veldig drlig samvittighet. Kjenner det skal bli godt lage litt mat senere, redigere litt bilder til dere som kommer i morgen og benke foran tv'en for resten av kvelden. Ah, jeg elsker virkelig at det er helg og lrdag, jeg.

Life is wonderful If we want it to be wonderful


Jeg vil kjenne jeg leve. Jeg vil kjenne kroppen er levende, ikke bare se det ved fysiske og klare tegn.

Tenk s fantastisk leve et friskt liv uten kjenne s mye motstand og smerte imot kroppen. Tenk s fantastisk. Det m vre godt vkne opp frisk og opplagt, klar for en ny dag med nye muligheter. Om kveldene ligger jeg lenge vken. Jeg tenker s mye p hva som vil skje neste dag, hvor kvalm jeg kommer til vre og alle de andre konsekvensene som sykdommen sloss med. Mot meg. Mot min kropp og meg. Jeg lurer p hvor sliten og trtt kroppen kjennes til slutt. Det er ingen god flelse. Den flelsen er nesten den aller verste. Den verste kjenne p og bre. Det er vondt se livet forandre seg s fort. S vondt se kroppens store forandringer. S vondt se hvor fort alt gr. S vondt ikke kunne stoppe.

Noen ganger fler jeg at det ikke er noe jeg kan gjre for forebygge og for hindre. For gjre sykdommen svakere. For gjre det bedre og lettere for kroppen min og meg selv. Det er da jeg kjenner jeg er s hjelpesls, s liten og s svak. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg forstr ikke hvorfor det m vre s vanskelig stoppe motstanden som raser imot meg. Som river og som delegger. Sykdommen er ikke noe god. Den vil meg bare vondt. Den er ond. Full av hat.

Er det ikke snart over?

Jeg kan ikke la sykdommen vinne over meg og livet mitt. Det kan jeg bare ikke. Jeg vil ikke at det skal skje. Jeg har s mye jeg m gjre ferdig. Jeg har s mye jeg har lyst til oppleve. Livet mitt har s vidt begynt. Jeg har fremtiden og hele livet foran meg. Det er s mye jeg ikke fr muligheten til oppleve igjen. Ungdomstiden. Disse rene. Jeg vet jeg vinner til slutt. Jeg skal. En vakker dag skal jeg klare sl sykdommen i svime og ta knekken p den. Det har jeg lovet meg selv og andre. Jeg m overvinne den, det er jo ikke snakk om noe annet. Jeg har s mye jeg ikke har opplevd enda som jeg vil.

Fin lrdag

Hei og god morgen dere.

I skrivende sekund sitter jeg med en varm kopp kakao og pepperkaker. I gr var jeg i byen for kjpe en del ting til jeg reiser p mandag, det var godt endelig f det unnagjort. I dag gjenstr det bare f tak i ny lommebok, jeg har jo s klart ftt til miste den, s da m jeg p utkikk i dag etter en ny, woop woop. Dagen i dag er full av planer, men kanskje det blir litt mer blogging senere om jeg fr tid. Vret er bare s fantastisk, det gjr meg s glad. Det fles godt ha s mye se fram til, og denne mneden er det mye som skjer.

Hper dere alle fr en fin lrdag.

Hvil i fred, engel



Det har vrt noen tunge dager. Siden jeg mistet bestekompisen min for ikke mange dager og uker siden, har jeg ikke hatt krefter eller energi til skrive noe meningsfult her. Jeg kjenner jeg gleder meg veldig til snakke med psykolog n, alt er s kaos i hodet mitt med s mange tanker, flelser, sorg og ubesvarte sprsml. Sorgen er tung, man m ta vare p de man har, fr de en gang forsvinner. Helt. Det er det verste av alt, jeg klarer ikke engang skrive om dette eller snakke pent om det uten kjenne klumpen i magen og trene.

Kjre gode, snille bestevenn, jeg elsker deg. Takk for at du var der for meg s mye som du var den tiden vi var sammen. Tusen takk for alle de minnene vi fikk sammen, p s kort tid. Tusen takk for alle ord du skrev. Tusen takk for at du ga alle de varme, gode klemmene dine som du ga meg hver eneste gang vi mttes. Takk for samtalene vre, jeg kunne s inderlig og s srt trengt deg akkurat n, nr det er s tungt og vanskelig. Du hjalp meg litt til f bedre tider, du ga meg s mye kjempe videre for.Det er s tomt her uten deg.

Jeg tenker p hvor du er n, kjre deg. Ser du sorgen og hvor mange som savner deg? Det er s urettferdig og vondt sitte igjen. Du var der alltid tilstede om det var noen som hadde det tungt og trengte en skulder grte p, du gjorde alt du kunne for at andre skulle ha det best mulig. Men, du tenkte ikke p deg selv, det glemte du helt etter alt fokuset du la over p de du hadde rundt deg. Jeg savner smilet ditt. Stemmen din. Alt ved deg. Hvor er du n? Det er mange her som savner deg s srt, jeg kunne nske du kom tilbake.

Hper du har det bra der du er n ~ vi sees igjen.

Jeg reiser til helgen. Jeg trenger komme meg litt bort, men skal prve holde bloggen i live selv om. Takk for all sttte fra dere, kjre gode lesere. Dere er fantastisk.

Sloss for livet

Jeg er egentlig stupett etter frste skje med havregrt, men mat man ha. Kroppen trenger mat for fungere. N er alt avgjrende, jeg vet jeg m spise hver eneste dag og gi kroppen det den trenger, jeg har ikke vrt noe snill mot kroppen min n p mange r, s n er det skjerpings her. Mat smaker ikke godt helt enda, men forhpentligvis vil det vre litt bedre og litt lettere nr jeg har klart komme meg over det tffeste og det verste av alt. Jeg m lre meg takle metthetsflelsen. Jeg m komme meg ut fra anoreksiens onde klr. Jeg m.

Noen ganger m man gjre det man verst kan tenke gjre. Det gjr jeg n. Jeg hater mat. Kalorier. Nring i seg selv. Men jeg gjre det likevel. For uansett hvor jvlig det fles, bde fr, nr jeg str i det og etter, s blir det aldri en lett kamp kjempe. Det blir ikke lettere kjempe imot sykdommen i morgen eller neste mned, jeg m ta opp kampen n. Her og n, og ikke vente. Jeg er alt for flink til utsette, s det m jeg prve unng mest mulig. Det vil g bra til slutt, akkurat n er det bare veldig vanskelig. Jeg m kjempe videre. Sloss for livet.

Dear anorexia. I hate you

N er jeg lei av vre syk.

Arkivbilder

Jeg har ingenting si. Derfor fr dere noen bilder fra arkivet.

Noe tenke p

Det passer aldri bra kjempe mot sykdom. Kampen blir ikke noe lettere eller bedre p noen som helst mte i morgen, overimorgen eller i neste uke. Det er derfor jeg ikke kan utsette. Stoppe opp. Holde meg fast og st stille. Jeg m komme meg videre, vge ta et skritt om gangen fr jeg klarer f med meg den andre foten ogs. Det er ukjent, utrygt og virker helt fremmed for meg. Jeg vet ikke hva jeg vil mte p eller hva som str venter p meg bak og rundt neste sving. Men jeg har valgt det. Jeg har valgt livet, og da m jeg kjempe for det.

Jeg prver se fram i tid. Sette meg ml. Flge drmmene mine. Selv om det helt automatisk kobler over til de negative tankene og den feile innstilling, prver jeg likevel holde hodet klart for hva jeg egentlig vil og nsker. Jeg vil fullfre sykepleien, bre noen liv i magen og selv vre et godt forbilde for barna mine. Jeg drmmer om bli en god mamma sammen med drmmemannen som virkelig liker meg for den jeg er, ikke bare for kroppen og utseende. Hvordan jeg ser ut. For egentlig, s har det ikke noen betydning. Slik er det med vekt ogs.

Det er bare tall.

Det er s lett for andre si noe, men de vet egentlig ikke hvordan det er st der som jeg str n. Det er s mye som spiller inn, s mye som pvirker meg og s mye som trekker meg lengre ned. Etter mange underskelser, blodprver og andre prver, kommer det klart og tydelig fram at kroppen min har det ikke s veldig bra. Noe er lavt, noe er midt p, noe er litt bra men som ligger p vippet til g lengre nedover og bli til noe negativt og ikke bra. Vel .. jeg kan si at dette fr meg til tenke litt. Egentlig er det n jeg faktisk lever. Det er n jeg innser det.

Egentlig er ikke gode dager en selvflge, s ta vare p alle dere fr oppleve.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012
November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits