dobbelkamp -

Kjære deg

Når dere leser dette, vil jeg at dere skal tenke.

Hvordan er det egentlig å leve i en kropp med sykdom, som herjer og er sterk? Hvordan er hverdagen og kampen? Jeg kjemper og sloss hver dag. Hver eneste bidige dag. Da jeg fikk beskjed fra legen om at jeg måtte gå opp i vekt og snu mot riktig vei, føltes det ut som om verden skulle rase sammen for meg. Jeg kunne ikke tenke meg hvordan det ville være, om kroppen skulle forandres bevisst eller at vekten skulle øke. Jeg forstod det ikke, tok det ikke en gang seriøst. Helt til den dagen legen kom med setningen. "Du kommer til å dø".

Jeg stoppet å le. Ansiktet mitt ble bleikt og jeg kjempe klumpen i magen. "Dø?", svarte jeg med et stort spørsmålstegn. Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så langt, det kom jo selvfølgelig ikke til å skje meg? Det er slik vi mennesker tenker. Alt for ofte. Plutselig skjer det noe i livet som helt brått forandrer alt. Jeg bestemte meg for å gradvis spise mer og øke kaloriinntaket. Jeg gråt hver kveld og hadde mye vondt i kroppen. Det var ofte en tur innom legevakten når smertene tok overhånd og jeg ikke klarte å sove det bort.

Det tok fra meg gnisten. Vektøkning reddet livet mitt. Vekten jeg hadde der og da, var ikke sunn i det hele tatt. Det var ikke noe godt for kroppen. Selv om det er veldig mange som tenker jeg er frisk, har jeg veldig langt igjen å gå. Men, jeg er på riktig vei. Jeg vet hva det krever, det er en kamp hver eneste dag. Likevel er det godt å våkne i sin egen seng, uten å måtte være på sykehuset med intravenøst og ha noen rutine på mediner og slike ting som må følges opp. Noen ganger, kunne jeg bare ønske dette var et mareritt.

Et mareritt jeg snart kom til å våkne opp fra.

"Det er jo bare til å spise". Hadde det vært så enkelt som å bare spise, ville det ikke vært noen problem. Så mange som sliter med spiseforstyrrelser den dag i dag, ville ikke hatt sykdommen eller diagnosen på papirene. Men, slik er jo det ikke. Det er en kamp. En daglig kamp. For å holde den i sjakk, handler det om å gjøre friske og sunne handlinger. Hver eneste dag. Selv om det er vanskelig å se på et gjennomført måltid som en seier, er det likevel noe stort. Det gir meg bare ikke den gleden enda, som jeg drømmer om.

Jeg vil ikke være så trist, sint, nedfor, sliten, utmattet eller så redd. Selv om jeg innerst inne vet det ikke vil bli like vondt for alltid og resten av livet ut, er det vanskelig. Det kommer oppturer og nedturer, gode og dårlige dager - om vi så liker det eller ei. Det er en del av livet. En del av det å være menneske. Om det var noe jeg kunne gjøre om igjen og på nytt, så ville det vært mye. Selv om jeg har lært mye om livet fra anoreksien, er ikke dette noe godt liv jeg unner noen som helst person. Ikke en gang min verste fiende. Tenk dere om, ikke la dere bli presset. Dere vil ikke møte depresjon, angst eller andre problemer, det er så vanskelig å bli fri fra det. Dere vil vel ikke gjøre dette mot dere selv? Ødelegge tarmene, magesekken, spiserøret og la det gå så hardt utover kroppen? Jeg skal fortelle dere èn ting: hver dag angrer jeg meg i hjel. Jeg hadde gjort alt for å bare forandre og gå tilbake i tid, bare jeg nå tenker over hva dette har ødelagt for meg og kroppen min. Det er ikke noe godt liv i det hele tatt, å kjempe imot sykdom. Aldri.

Kjære dere, gjør meg en tjeneste. Prøv å vær glad for den dere er, uansett. Utseende teller ikke, det er den du er.

Øyeblikk

Jeg er sliten, det er derfor jeg ikke har vært så aktiv her i det siste. Jeg kjemper for å få i meg mat og det som er så viktig, men det går hele tiden opp og ned. Selv om jeg har lite krefter, har jeg likevel hatt alt for mye å gjøre på de siste dagene. Holder på med en film som jeg kanskje vil publisere til dere en eller annen gang i framtiden, et fotoprosjekt og noe annet. I tillegg venter jeg spent på svar fra forlaget jeg har kontakt med, så dette blir veldig spennende å fortelle dere mer om. Slike gode øyeblikk i hverdagen, må jeg ta godt vare på.

Det nærmer seg en ny årstid. Kroppen pleier å være sliten om sommeren, så håper ikke det blir så alt for varmt heller. Håpet om at håret snart vil vokse ut igjen, er stort. Jeg håper og håper, ber og ber. Det er litt frustrerende og vondt, men jeg prøver å motivere meg selv for hver dag som går. Tusen takk til alle dere fantastiske lesere som fremdeles leser og er innom. Tusen takk til alle dere som fremdeles har tro på meg, og som kommenterer så utrolig mange fine ord. Det gjør en dårlig dag litt lettere.



Vårsol

Helg

Dagen i dag har rett og slett vært helt fantastisk. Har blant annet fått gjort en del ærend på senteret som jeg bare måtte, og godt var det å få det unnagjort. Kjøpte blant annet noen småting til jeg skal reise snart, og en del nye klær som fikk sin faste plass i klesskapet. Utrolig hva man kan klare å få til, bare man rydder litt. Haha. Det er så fint vær ute, så om formen blir litt bedre, tenker jeg å gå en liten tur når kvelden nærmer seg. I dag blir en avslappende dag sammen med familien, noe som er lenge siden. Det skal bli koselig.

Det føles nesten uvirkelig med slike dager. Kjente meg veldig svimmel i klesbutikkene i dag, men ble heldigvis litt bedre utover. Det ble jammen noen timer der som gjorde at jeg kom hjem igjen med noen x antall poser mer. Det var nødvendigheter denne gangen, noe som ikke gir meg så veldig dårlig samvittighet. Kjenner det skal bli godt å lage litt mat senere, redigere litt bilder til dere som kommer i morgen og benke foran tv'en for resten av kvelden. Ah, jeg elsker virkelig at det er helg og lørdag, jeg.

Life is wonderful If we want it to be wonderful


Jeg vil kjenne jeg leve. Jeg vil kjenne kroppen er levende, ikke bare se det ved fysiske og klare tegn.

Tenk så fantastisk å leve et friskt liv uten å kjenne så mye motstand og smerte imot kroppen. Tenk så fantastisk. Det må være godt å våkne opp frisk og opplagt, klar for en ny dag med nye muligheter. Om kveldene ligger jeg lenge våken. Jeg tenker så mye på hva som vil skje neste dag, hvor kvalm jeg kommer til å være og alle de andre konsekvensene som sykdommen sloss med. Mot meg. Mot min kropp og meg. Jeg lurer på hvor sliten og trøtt kroppen kjennes til slutt. Det er ingen god følelse. Den følelsen er nesten den aller verste. Den verste å kjenne på og bære. Det er vondt å se livet forandre seg så fort. Så vondt å se kroppens store forandringer. Så vondt å se hvor fort alt går. Så vondt å ikke kunne stoppe.

Noen ganger føler jeg at det ikke er noe jeg kan gjøre for å forebygge og for å hindre. For å gjøre sykdommen svakere. For å gjøre det bedre og lettere for kroppen min og meg selv. Det er da jeg kjenner jeg er så hjelpesløs, så liten og så svak. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg forstår ikke hvorfor det må være så vanskelig å stoppe motstanden som raser imot meg. Som river og som ødelegger. Sykdommen er ikke noe god. Den vil meg bare vondt. Den er ond. Full av hat.

Er det ikke snart over?

Jeg kan ikke la sykdommen vinne over meg og livet mitt. Det kan jeg bare ikke. Jeg vil ikke at det skal skje. Jeg har så mye jeg må gjøre ferdig. Jeg har så mye jeg har lyst til å oppleve. Livet mitt har så vidt begynt. Jeg har fremtiden og hele livet foran meg. Det er så mye jeg ikke får muligheten til å oppleve igjen. Ungdomstiden. Disse årene. Jeg vet jeg vinner til slutt. Jeg skal. En vakker dag skal jeg klare å slå sykdommen i svime og ta knekken på den. Det har jeg lovet meg selv og andre. Jeg må overvinne den, det er jo ikke snakk om noe annet. Jeg har så mye jeg ikke har opplevd enda som jeg vil.

Fin lørdag

Hei og god morgen dere.

I skrivende sekund sitter jeg med en varm kopp kakao og pepperkaker. I går var jeg i byen for å kjøpe en del ting til jeg reiser på  mandag, det var godt å endelig få det unnagjort. I dag gjenstår det bare å få tak i ny lommebok, jeg har jo så klart fått til å miste den, så da må jeg på utkikk i dag etter en ny, woop woop. Dagen i dag er full av planer, men kanskje det blir litt mer blogging senere om jeg får tid. Været er bare så fantastisk, det gjør meg så glad. Det føles godt å ha så mye å se fram til, og denne måneden er det mye som skjer.

Håper dere alle får en fin lørdag.

Hvil i fred, engel



Det har vært noen tunge dager. Siden jeg mistet bestekompisen min for ikke mange dager og uker siden, har jeg ikke hatt krefter eller energi til å skrive noe meningsfult her. Jeg kjenner jeg gleder meg veldig til å snakke med psykolog nå, alt er så kaos i hodet mitt med så mange tanker, følelser, sorg og ubesvarte spørsmål. Sorgen er tung, man må ta vare på de man har, før de en gang forsvinner. Helt. Det er det verste av alt, jeg klarer ikke engang å skrive om dette eller snakke åpent om det uten å kjenne klumpen i magen og tårene.

Kjære gode, snille bestevenn, jeg elsker deg. Takk for at du var der for meg så mye som du var den tiden vi var sammen. Tusen takk for alle de minnene vi fikk sammen, på så kort tid. Tusen takk for alle ord du skrev. Tusen takk for at du ga alle de varme, gode klemmene dine som du ga meg hver eneste gang vi møttes. Takk for samtalene våre, jeg kunne så inderlig og så sårt trengt deg akkurat nå, når det er så tungt og vanskelig. Du hjalp meg litt til å få bedre tider, du ga meg så mye å kjempe videre for. Det er så tomt her uten deg.

Jeg tenker på hvor du er nå, kjære deg. Ser du sorgen og hvor mange som savner deg? Det er så urettferdig og vondt å sitte igjen. Du var der alltid tilstede om det var noen som hadde det tungt og trengte en skulder å gråte på, du gjorde alt du kunne for at andre skulle ha det best mulig. Men, du tenkte ikke på deg selv, det glemte du helt etter alt fokuset du la over på de du hadde rundt deg. Jeg savner smilet ditt. Stemmen din. Alt ved deg. Hvor er du nå? Det er mange her som savner deg så sårt, jeg kunne ønske du kom tilbake.

Håper du har det bra der du er nå ~ vi sees igjen.

Jeg reiser til helgen. Jeg trenger å komme meg litt bort, men skal prøve å holde bloggen i live selv om. Takk for all støtte fra dere, kjære gode lesere. Dere er fantastisk.

Sloss for livet

Jeg er egentlig stupett etter første skje med havregrøt, men mat å man ha. Kroppen trenger mat for å fungere. Nå er alt avgjørende, jeg vet jeg må spise hver eneste dag og gi kroppen det den trenger, jeg har ikke vært noe snill mot kroppen min nå på mange år, så nå er det skjerpings her. Mat smaker ikke godt helt enda, men forhåpentligvis vil det være litt bedre og litt lettere når jeg har klart å komme meg over det tøffeste og det verste av alt. Jeg må lære meg å takle metthetsfølelsen. Jeg må komme meg ut fra anoreksiens onde klør. Jeg må.

Noen ganger må man gjøre det man verst kan tenke å gjøre. Det gjør jeg nå. Jeg hater mat. Kalorier. Næring i seg selv. Men jeg å gjøre det likevel. For uansett hvor jævlig det føles, både før, når jeg står i det og etter, så blir det aldri en lett kamp å kjempe. Det blir ikke lettere å kjempe imot sykdommen i morgen eller neste måned, jeg må ta opp kampen nå. Her og nå, og ikke vente. Jeg er alt for flink til å utsette, så det må jeg prøve å unngå mest mulig. Det vil gå bra til slutt, akkurat nå er det bare veldig vanskelig. Jeg må kjempe videre. Sloss for livet.

Dear anorexia. I hate you

Nå er jeg lei av å være syk.

Arkivbilder

Jeg har ingenting å si. Derfor får dere noen bilder fra arkivet.

Noe å tenke på

Det passer aldri bra å kjempe mot sykdom. Kampen blir ikke noe lettere eller bedre på noen som helst måte i morgen, overimorgen eller i neste uke. Det er derfor jeg ikke kan utsette. Stoppe opp. Holde meg fast og stå stille. Jeg må komme meg videre, våge å ta et skritt om gangen før jeg klarer å få med meg den andre foten også. Det er ukjent, utrygt og virker helt fremmed for meg. Jeg vet ikke hva jeg vil møte på eller hva som står å venter på meg bak og rundt neste sving. Men jeg har valgt det. Jeg har valgt livet, og da må jeg kjempe for det.

Jeg prøver å se fram i tid. Sette meg mål. Følge drømmene mine. Selv om det helt automatisk kobler over til de negative tankene og den feile innstilling, prøver jeg likevel å holde hodet klart for hva jeg egentlig vil og ønsker. Jeg vil fullføre sykepleien, bære noen liv i magen og selv være et godt forbilde for barna mine. Jeg drømmer om å bli en god mamma sammen med drømmemannen som virkelig liker meg for den jeg er, ikke bare for kroppen og utseende. Hvordan jeg ser ut. For egentlig, så har det ikke noen betydning. Slik er det med vekt også.

Det er bare tall.

Det er så lett for andre å si noe, men de vet egentlig ikke hvordan det er å stå der som jeg står nå. Det er så mye som spiller inn, så mye som påvirker meg og så mye som trekker meg lengre ned. Etter mange undersøkelser, blodprøver og andre prøver, kommer det klart og tydelig fram at kroppen min har det ikke så veldig bra. Noe er lavt, noe er midt på, noe er litt bra men som ligger på vippet til å gå lengre nedover og bli til noe negativt og ikke bra. Vel .. jeg kan si at dette får meg til å tenke litt. Egentlig er det nå jeg faktisk lever. Det er nå jeg innser det.

Egentlig er ikke gode dager en selvfølge, så ta vare på alle dere får oppleve.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012
November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits