dobbelkamp -

Frykt


Jeg er livredd.

 

Jeg er livredd for å tape denne kampen. Jeg er redd for å dø. Redd for at jeg bare skal ha vondt og kjenne smerter før jeg dør. Jeg tenker ikke så mye på det, men det er ganske skummelt å tenke på. Det skremmer meg litt. Jeg er redd for at ingenting skal bli bra igjen. Redd for at sykdommen skal føre med seg enda mer helvete og elendighet enn det den har gjort til nå. Jeg er så redd for at jeg ikke skal ha noen der, når jeg kommer tilbake. Når jeg har klart å ta knekken på sykdommen og monsteret inni meg som bare gjør seg stor. Hva om det ikke blir bra igjen? Hva skjer da? Hva skjer om jeg dør? Er det da jeg bare forsvinner? Kommer kroppen min til å bli iskald? Komme jeg til å kjenne noe i det hele tatt? Jeg er bare redd. Jeg vet aldri hvordan morgendagen blir. Jeg kan ikke planlegge hvordan den skal bli.



Jeg vet ikke om jeg er redd for å dø eller om det ikke ligger så mye frykt i det. Men jeg tenker en del på det når jeg ser den syke kroppen min og når jeg kjenner slag på slag fra sykdommen. Når jeg kjenner sykdommen er på det sterkeste. Det er da jeg blir litt redd. Det er da jeg blir så usikker og så utrygg. Jeg prøver bare å konsentrere meg om å puste. Klare å stå oppreist. Ta ett skritt før jeg tar neste skritt. Før jeg våger å gå det neste må jeg kjenne at det er trygt å stå. At jeg ikke faller. At det ikke er vanskelig å stå på det ståstedet. Det er så vanskelig. Jeg prøver å holde motet oppe. Det er derfor jeg fremdeles kan si at livet er vakkert. For det er det. Livet er vakkert fordi det finnes så mange flotte farger bak sykdommen. Jeg hadde bare trengt en skikkelig opptur akkurat nå. Dagene varierer sånn.

 

Enough

Jeg kjenner sykdommen river i meg.

Kroppen kjennes veldig slapp og sliten, spesielt i dag. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarer å holde meg oppreist. Gå i oppoverbakker og gå i fortere tempo enn vanlig. Jeg skjønner ikke hvor jeg får energien fra. Jeg har veldig dårlig matlyst fortiden. Det er så vanskelig. Så vanskelig å godta og akseptere. Hva skal jeg si, egentlig? Sykdommen har tatt så stor plass i hverdagen og livet mitt. Livet mitt generelt. Den skriker etter mer oppmerksomhet. Mer oppmerksomhet enn den har fra før av. Jeg prøver å gjøre det beste utav situasjonen. Det er bare så vanskelig. Så ufattelig vanskelig.

Jeg prøver.

Noen ganger føler jeg at jeg ikke kommer noen vei. Det kjennes ut som om noe stort og sterkt står meg imot. Som noe stort jeg må komme meg gjennom, det finnes ingen annen vei ut. Jeg må ta knekken på sykdommen. Jeg må slå anoreksien i svime, og prøve å holde den i sjakk slik at jeg ikke opplever noe tilbakefakk. Det kan jeg ikke tenke meg en gang. Det vil jeg helst ikke oppleve. Jeg vil ikke oppleve dette helvete på nytt igjen. - Its enough.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits