dobbelkamp -

Frykt


Jeg er livredd.

Jeg er livredd for tape denne kampen. Jeg er redd for d. Redd for at jeg bare skal ha vondt og kjenne smerter fr jeg dr. Jeg tenker ikke s mye p det, men det er ganske skummelt tenke p. Det skremmer meg litt. Jeg er redd for at ingenting skal bli bra igjen. Redd for at sykdommen skal fre med seg enda mer helvete og elendighet enn det den har gjort til n. Jeg er s redd for at jeg ikke skal ha noen der, nr jeg kommer tilbake. Nr jeg har klart ta knekken p sykdommen og monsteret inni meg som bare gjr seg stor. Hva om det ikke blir bra igjen? Hva skjer da? Hva skjer om jeg dr? Er det da jeg bare forsvinner? Kommer kroppen min til bli iskald? Komme jeg til kjenne noe i det hele tatt? Jeg er bare redd. Jeg vet aldri hvordan morgendagen blir. Jeg kan ikke planlegge hvordan den skal bli.



Jeg vet ikke om jeg er redd for d eller om det ikke ligger s mye frykt i det. Men jeg tenker en del p det nr jeg ser den syke kroppen min og nr jeg kjenner slag p slag fra sykdommen. Nr jeg kjenner sykdommen er p det sterkeste. Det er da jeg blir litt redd. Det er da jeg blir s usikker og s utrygg. Jeg prver bare konsentrere meg om puste. Klare st oppreist. Ta ett skritt fr jeg tar neste skritt. Fr jeg vger g det neste m jeg kjenne at det er trygt st. At jeg ikke faller. At det ikke er vanskelig st p det ststedet. Det er s vanskelig. Jeg prver holde motet oppe. Det er derfor jeg fremdeles kan si at livet er vakkert. For det er det. Livet er vakkert fordi det finnes s mange flotte farger bak sykdommen. Jeg hadde bare trengt en skikkelig opptur akkurat n. Dagene varierer snn.

Enough

Jeg kjenner sykdommen river i meg.

Kroppen kjennes veldig slapp og sliten, spesielt i dag. Jeg skjnner ikke hvordan jeg klarer holde meg oppreist. G i oppoverbakker og g i fortere tempo enn vanlig. Jeg skjnner ikke hvor jeg fr energien fra. Jeg har veldig drlig matlyst fortiden. Det er s vanskelig. S vanskelig godta og akseptere. Hva skal jeg si, egentlig? Sykdommen har tatt s stor plass i hverdagen og livet mitt. Livet mitt generelt. Den skriker etter mer oppmerksomhet. Mer oppmerksomhet enn den har fra fr av. Jeg prver gjre det beste utav situasjonen. Det er bare s vanskelig. S ufattelig vanskelig.

Jeg prver.

Noen ganger fler jeg at jeg ikke kommer noen vei. Det kjennes ut som om noe stort og sterkt str meg imot. Som noe stort jeg m komme meg gjennom, det finnes ingen annen vei ut. Jeg m ta knekken p sykdommen. Jeg m sl anoreksien i svime, og prve holde den i sjakk slik at jeg ikke opplever noe tilbakefakk. Det kan jeg ikke tenke meg en gang. Det vil jeg helst ikke oppleve. Jeg vil ikke oppleve dette helvete p nytt igjen. - Its enough.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits