dobbelkamp -

En fin dag


Dette har vært en helt sykt bra dag. Ah, det føles så utrolig herlig. I dag har jeg gjort så mye som å ryddet hele klesskapet mitt og kastet en del, drukket x antall kopper med pepsi max og kakao, laget verdens beste gelègodis som jeg virkelig ble fornøyd med (=mestringsfølelse), kjøpt en del interiørting til rommet mitt og tatt massevis av bilder til dere. Også hadde jeg verdens beste lunsj i dag. Åh, nam. Cæsarsalat med masse, masse kylling. Har jeg nevnt at jeg har til og med solt meg i mars også? for noen timer siden sovnet jeg faktisk midt i sola, og merket at jeg var godt brent etterpå. Jeg må sole meg mer, siden jeg har så ekstremt lavt med D-vitaminer. Det føles utrolig godt å blogge igjen, dere. Og det blir det mer av også, bare stay tuned.

Torsdag


Hei og god morgen dere. I dag våknet jeg av vårsol og blå himmel, og sitter nå med en varm kopp kakao og en salatbolle. Har herved funnet ut at det er nokså lurt å lage små porsjoner og måltider i matbokser dagen før det skal spises, så slipper jeg så bruke så ekstremt mye tenking og tid til å lage mat. Jeg elsker jo å lage mat, men noen ganger tror jeg at jeg rett og slett er litt for lat, haha. Cæsarsalat med kylling, spekeskinke, isbergsalat og agurk m.m. er bare så fantastisk. Det er himmelsk, rett og slett. Siden jeg er helt alene hjemme en stund, skal jeg bare slappe av og kose meg. Senere blir det bakingbakingbaking.

Noen som har lyst til å se bildedryss eller? nytt kamera er egentlig veldig fint.

Det er vår



Hei dere. Nå er det endelig vår, og lysere tider kommer oss i møte. Jeg kjenner gleden strømme gjennom kroppen, det føles nesten uvirkelig. Det skal så lite til, noen ganger. Bare å se lyset. Høre fuglene kvittre. Komme inn til et varmt teppe og tenne stearinlys. Kjenne kulden trenge på, samtidig som at man kan pakke hele seg inn i masse varme ullgensre og tykke klær. Jeg elsker denne årstiden, jeg. Enda bedre er det med tanke på at det nærmer seg sommer med stormskritt. Ah, nå kjenner jeg virkelig at det går litt framover. Riktig vei. Kroppen har det fremdeles ikke det de fleste kan kalle "bra", men jeg prøver å komme meg opp på beina igjen. Det er tungt, men det går. Det skal gå. Det er ikke snakk om noe annet. Psykologen min er den personen som virkelig hører på og er der, jeg kan si hva jeg vil og snakke om hva som helst som jeg måtte ha på hjerte. Den følelsen er veldig god, det skal jeg love dere. Med tanke på at kroppen har alt for lite D-vitaminer, må jeg komme meg ut mest mulig når det er sol. Ellers går det i D-vitaminer på resept, noe som er utrolig kjipt. Hele tiden glemmer jeg tablettene, noe som resulterer at jeg blir trøtt, slapp og veldig utmattet = ingen energi til blogging. Men hei, nå er jeg her igjen. Jeg faller, jeg reiser meg igjen og jeg prøver videre. Så lett, men så vanskelig. Jeg har i alle fall hatt en bedre dag enn på veldig lenge, noe som gjør humøret helt på topp.

 

Hvordan har dere det?

Snart tilbake

 
Hei dere. Jeg kommer snart tilbake med full blogging igjen som før, jeg trenger bare en ukes pause der jeg slapper helt av og samler opp krefter igjen. Tusen takk til alle dere som fortsatt er her og som er så gode. Det betyr veldig mye for meg. Gleder meg veldig til å dele oppskrifter med dere, skrive om mat, hverdagen, oppturer og nedturer og kampen videre mot sykdom.

Som et slag i magen



Det gjør vondt, pulsen er 90/min og ganske høy. Jeg kjenner jeg bare vil gråte, skrike av fortvilelse og frustrasjon. De rundt meg smiler og ler, de har det bra. De uttrykker glede. Jeg prøver å bite tennene sammen, men mye hindrer meg. Mye gjør det ekstra vanskelig. Feberen gjør at det dunker og slår i hodet, øynene er helt sår og det virker ikke som om jeg har fått et eneste sekund med søvn. Det er vel ikke så veldig langt i fra heller, akkurat nå venter jeg bare på at de neste dagene skal gå fort. Ikke la det bare så stille, jeg trenger virkelig en opptur og noe godt som skal skje. Jeg trenger å møte noe som gir meg påfyll med motivasjon og krefter, jeg trenger det virkelig for at jeg skal klare å kjempe og sloss imot det som gjør så vondt.

Jeg prøver å smile, holde hodet hevet og tenke positivt. Likevel får jeg høre jeg er negativ. Hva skal jeg si da? "Oj, beklager - beklarer for alt". Beklager for at jeg ikke klarer å takle så mange krav og forventninger på samme tid, beklager for at jeg ikke klarer å være så positiv. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, ord blir så tomme i en slik situasjon. Jeg føler bare alt jeg sier blir helt feil. Jeg tør nesten ikke å si noe som helst lenger. Jeg føler jeg bare går rundt å klager og syter på absolutt alt, jeg er så livredd for å gjøre det akkurat nå. Akkurat nå vil jeg bare krype under dyna og bli liggende der til jeg blir litt bedre. Det er for mye som skjer for tiden, og det er alt for mye å tenke på. Derfor er det ekstra godt å skrive. Bruke ordene selv om de virker litt meningsløse.

Å være positiv er ikke ukjent for meg, jeg prøver å holde motet oppe og jeg prøver å lete fram de positive tingene med hverdagen jeg møter på, men vær så snill - det er virkelig ikke lett når man føler at alt i livet går imot. Det er virkelig ikke lett når man før høre om fra det ene til det andre, om enda flere nedturer og prøve å kjempe imot tårene. Når kroppen ikke får tilstrekkelig nok med næring opp i alt dette, så kan jeg ikke være noe supermenneske å likevel være sterk uten å gråte eller uten å knekke i sammen. Jeg er ingen superkvinne med superkrefter, jeg kan ikke alltid holde tårene inne og kjempe imot.

Det er bare slik det er. Det er bare slik jeg er, ingen kan forandre på det. Uansett om det er godt likt eller ikke. Stadig skjer det noe med kroppen. Forandringer. Fysisk. Har dere noen gang prøvd å være positiv når man samtidig må kjempe imot smertene? Bare det å holde ut? Det er virkelig ikke lett. Det er virkelig en utfordring i seg selv. Akkurat nå har jeg ingen god følelse, jeg føler bare jeg står i veien for andre og at jeg ødelegger bare på grunn av sykdommen. At de blir sliten, skjønner jeg så forferdelig godt. Desverre.

Jeg kunne ønske det var annerledes, jeg kunne virkelig ønske det ikke var slik som dette. Jeg er lei av alt som heter blodprøver, jeg er lei av å vekke noen for å reise på legevakten midt på natten fordi smertene i kroppen kommer med slag på slag. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Men, hva gjør man egentlig i en slik situasjon som dette? Selv om det er mange som sliter med det samme, betyr det ikke at absolutt alt er så likt. At alt er som det samme. Hverdagen er tøff, men jeg håper virkelig på en bedre periode nå. Jeg trenger det. Desperat etter det.

Sykehuset

Det blir korte oppdateringer fra meg, ser dere. De siste dagene har jeg ikke gjort så veldig mye, selv om jeg veldig gjerne skulle ønske jeg kunne komme med noe positivt. I dag har jeg vært på sykehuset, noe som gikk begge veier. Litt bra og dårlig. Jeg vet ikke hvor mye jeg orker å dele helt enda, jeg føler meg kanskje litt "tom" og "målløs" fremdeles. Ellers må jeg bare si dere at dere alle er helt, helt, helt fantastiske som fremdeles er her og som kommenterer alle de fine, gode ordene dere kommer med. Tusen, tusen hjertelig takk. Det betyr alt for meg, spesielt på en dag som dette.

Jeg kommer sterkere tilbake. Snart.

Ord fra hjertet


Det er vanskelig å tenke på hvor lite kroppen egentlig tåler, bare på grunn av sykdommen. Bare på grunn av sykdommens motstand og kraft. Når jeg virkelig har bestemt meg for å nå et mål, er det så uendelig lite som skal til før jeg knekker i sammen igjen. Det er så lite som skal til, før jeg virkelig mister motet og alt som finnes av håp. Heldigvis så vet jeg, langt innerst inne, at det er er håp selv i de mørkeste kroker. Det føles godt å tenke på det på en tung dag. Det føles godt å tenke på det når det bare er tårer som kommer ut. Når det bare er tårene som strømmer på og er uendelig.

Kroppen min er ikke vant til mat, den reagerer etter så lite. Kvalme og utmattelse er reaksjonene, jeg kjenner bare humøret forandrer seg med en gang etter så kort tid. Jeg blir sint, gretten og veldig lett for å gråte. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig at det skal være slik. Hvorfor så vanskelig? Hvorfor så uendelig? Det er bare slik livet er, urettferdig og vondt. Men det må aksepteres, for jeg vet så alt for godt at det ikke hjelper et sekund å irritere seg over hver minste ting som dette. Av og til, kunne jeg bare ønske dette ikke var virkelighet. Sykdom, sorg, tårer og smerte. Ønske.

Det er så vanskelig å forstå når man står fra et annet synspunkt og fra et annet ståsted. Så vanskelig å kjenne på de samme følelsene som svirrer rundt i kroppen når man ikke har de samme sko på. Det er umulig å forstå alt, til og med jeg forstår ikke alt fra a til b. Men likevel er det ikke så viktig, jeg tror ikke det er meningen å kunne ha svar på absolutt alt, jeg tror ikke det er ment for å være lett å bli frisk og fri fra sykdom. Jeg bare hater den kvalmen etterpå. Metthetsfølelsen etter å ha spist to skjeer med yoghurt eller noe liknende. Jeg hater at det skal så lite til før det skjer.

Jeg kunne ønske jeg var så fri som fuglen. Som bare kunne fly så langt avsted som bare ønsket. Tenk så fantastisk. Tenk så herlig det måtte ha vært å ha den følelsen. Å være fri, å kunne dra hvor enn man ville og bare se ned på det vakre landskapet. Jeg sier ikke at det er så bra å komme bort fra problemer, for de blir som skygger bak din rygg helt til du ordner opp og fikser på dem. Men noen ganger kunne jeg bare ønske det var så annerledes. At det ikke var som det er akkurat nå. Jeg kunne bare ønske at livet var så annerledes enn det livet som er nå. Det livet akkurat nå.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012
November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits