dobbelkamp -

En fin dag


Dette har vrt enhelt sykt bra dag. Ah,det fles s utrolig herlig.I dag har jeg gjort s mye som ryddet hele klesskapet mitt og kastet en del, drukket x antall kopper med pepsi max og kakao, laget verdens beste gelgodis som jeg virkelig ble fornyd med (=mestringsflelse), kjpt en del interirting til rommet mitt og tatt massevis av bilder til dere. Ogs hadde jeg verdens beste lunsj i dag. h, nam. Csarsalat med masse, masse kylling. Har jeg nevnt at jeg har til og med solt meg i mars ogs? for noen timer siden sovnet jeg faktisk midt i sola, og merket at jeg var godt brent etterp. Jeg m sole meg mer, siden jeg har s ekstremt lavt med D-vitaminer. Det fles utrolig godt blogge igjen, dere. Og det blir det mer av ogs, bare stay tuned.

Torsdag


Hei og god morgen dere. I dag vknet jeg av vrsol og bl himmel, og sitter n med en varm kopp kakao og en salatbolle. Har herved funnet ut at det er noks lurt lage sm porsjoner og mltider i matbokser dagen fr det skal spises, s slipper jeg s bruke s ekstremt mye tenking og tid til lage mat. Jeg elsker jo lage mat, men noen ganger tror jeg at jeg rett og slett er litt for lat, haha. Csarsalat med kylling, spekeskinke, isbergsalat og agurk m.m. er bare s fantastisk. Det er himmelsk, rett og slett. Siden jeg er helt alene hjemme en stund, skal jeg bare slappe av og kose meg. Senere blir det bakingbakingbaking.

Noen som har lyst til se bildedryss eller? nytt kamera er egentlig veldig fint.

Det er vr



Hei dere. N er det endelig vr, og lysere tider kommer oss i mte. Jeg kjenner gleden strmme gjennom kroppen, det fles nesten uvirkelig. Det skal s lite til, noen ganger. Bare se lyset. Hre fuglene kvittre. Komme inn til et varmt teppe og tenne stearinlys. Kjenne kulden trenge p, samtidig som at man kan pakke hele seg inn i masse varme ullgensre og tykke klr. Jeg elsker denne rstiden, jeg. Enda bedre er det med tanke p at det nrmer seg sommer med stormskritt. Ah, n kjenner jeg virkelig at det gr litt framover. Riktig vei. Kroppen har det fremdeles ikke det de fleste kan kalle "bra", men jeg prver komme meg opp p beina igjen. Det er tungt, men det gr. Det skal g. Det er ikke snakk om noe annet. Psykologen min er den personen som virkelig hrer pog er der, jeg kan si hva jeg vil og snakke om hva som helst som jeg mtte ha p hjerte. Den flelsen er veldig god, det skal jeg love dere. Med tanke p at kroppen har alt for lite D-vitaminer, m jeg komme meg ut mest mulig nr det er sol. Ellers gr det i D-vitaminer p resept, noe som er utrolig kjipt. Hele tiden glemmer jeg tablettene, noe som resulterer at jeg blir trtt, slapp og veldig utmattet = ingen energi til blogging. Men hei, n er jeg her igjen. Jeg faller, jeg reiser meg igjen og jeg prver videre. S lett, men s vanskelig. Jeg har i alle fall hatt en bedre dag enn p veldig lenge, noe som gjr humret helt p topp.

Hvordan har dere det?

Snart tilbake


Hei dere. Jeg kommer snart tilbake med full blogging igjen som fr, jeg trenger bare en ukes pause der jeg slapper helt av og samler opp krefter igjen. Tusen takk til alle dere som fortsatt er her og som er s gode. Det betyr veldig mye for meg. Gleder meg veldig til dele oppskrifter med dere, skrive om mat, hverdagen, oppturer og nedturer og kampen videre mot sykdom.

Som et slag i magen



Det gjr vondt, pulsen er 90/min og ganske hy. Jeg kjenner jeg bare vil grte, skrike av fortvilelse og frustrasjon. De rundt meg smiler og ler, de har det bra. De uttrykker glede. Jeg prver bite tennene sammen, men mye hindrer meg. Mye gjr det ekstra vanskelig. Feberen gjr at det dunker og slr i hodet, ynene er helt sr og det virker ikke som om jeg har ftt et eneste sekund med svn. Det er vel ikke s veldig langt i fra heller, akkurat n venter jeg bare p at de neste dagene skal g fort. Ikke la det bare s stille, jeg trenger virkelig en opptur og noe godt som skal skje. Jeg trenger mte noe som gir meg pfyll med motivasjon og krefter, jeg trenger det virkelig for at jeg skal klare kjempe og sloss imot det som gjr s vondt.

Jeg prver smile, holde hodet hevet og tenke positivt. Likevel fr jeg hre jeg er negativ. Hva skal jeg si da? "Oj, beklager - beklarer for alt". Beklager for at jeg ikke klarer takle s mange krav og forventninger p samme tid, beklager for at jeg ikke klarer vre s positiv. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, ord blir s tomme i en slik situasjon. Jeg fler bare alt jeg sier blir helt feil. Jeg tr nesten ikke si noe som helst lenger. Jeg fler jeg bare gr rundt klager og syter p absolutt alt, jeg er s livredd for gjre det akkurat n. Akkurat n vil jeg bare krype under dyna og bli liggende der til jeg blir litt bedre. Det er for mye som skjer for tiden, og det er alt for mye tenke p. Derfor er det ekstra godt skrive. Bruke ordene selv om de virker litt meningslse.

vre positiv er ikke ukjent for meg, jeg prver holde motetoppe og jeg prver lete fram de positive tingene med hverdagen jeg mter p, men vr s snill - det er virkelig ikke lett nr man fler at alt i livet gr imot. Det er virkelig ikke lett nr man fr hre om fra det ene til det andre, om enda flere nedturer og prve kjempe imot trene. Nr kroppen ikke fr tilstrekkelig nok med nring opp i alt dette, s kan jeg ikke vre noe supermenneske likevel vre sterk uten grte eller uten knekke i sammen. Jeg er ingen superkvinne med superkrefter, jeg kan ikke alltid holde trene inne og kjempe imot.

Det er bare slik det er. Det er bare slik jeg er, ingen kan forandre p det. Uansett om det er godt likt eller ikke. Stadig skjer det noe med kroppen. Forandringer. Fysisk. Har dere noen gang prvd vre positiv nr man samtidig m kjempe imot smertene? Bare det holde ut? Det er virkelig ikke lett. Det er virkelig en utfordring i seg selv. Akkurat n har jeg ingen god flelse, jeg fler bare jeg str i veien for andre og at jeg delegger bare p grunn av sykdommen. At de blir sliten, skjnner jeg s forferdelig godt. Desverre.

Jeg kunne nske det var annerledes, jeg kunne virkelig nske det ikke var slik som dette. Jeg er lei av alt som heter blodprver, jeg er lei av vekke noen for reise p legevakten midt p natten fordi smertene i kroppen kommer med slag p slag. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Men, hva gjr man egentlig i en slik situasjon som dette? Selv om det er mange som sliter med det samme, betyr det ikke at absolutt alt er s likt. At alt er som det samme. Hverdagen er tff, men jeg hper virkelig p en bedre periode n. Jeg trenger det. Desperat etter det.

Sykehuset

Det blir korte oppdateringer fra meg, ser dere. De siste dagene har jeg ikke gjort s veldig mye, selv om jeg veldig gjerne skulle nske jeg kunne komme med noe positivt. I dag har jeg vrt p sykehuset, noe som gikk begge veier. Litt bra og drlig. Jeg vet ikke hvor mye jeg orker dele helt enda, jeg fler meg kanskje litt "tom" og "mlls" fremdeles. Ellers m jeg bare si dere at dere alle er helt, helt, helt fantastiske som fremdeles er her og som kommenterer alle de fine, gode ordene dere kommer med. Tusen, tusen hjertelig takk. Det betyr alt for meg, spesielt p en dag som dette.

Jeg kommer sterkere tilbake. Snart.

Ord fra hjertet


Det er vanskelig tenke p hvor lite kroppen egentlig tler, bare p grunn av sykdommen. Bare p grunn av sykdommens motstand og kraft. Nr jeg virkelig har bestemt meg for n et ml, er det s uendelig lite som skal til fr jeg knekker i sammen igjen. Det er s lite som skal til, fr jeg virkelig mister motet og alt som finnes av hp. Heldigvis s vet jeg, langt innerst inne, at det er er hp selv i de mrkeste kroker. Det fles godt tenke p det p en tung dag. Det fles godt tenke p det nr det bare er trer som kommer ut. Nr det bare er trene som strmmer p og er uendelig.

Kroppen min er ikke vant til mat, den reagerer etter s lite. Kvalme og utmattelse er reaksjonene, jeg kjenner bare humret forandrer seg med en gang etter s kort tid. Jeg blir sint, gretten og veldig lett for grte. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig at det skal vre slik. Hvorfor s vanskelig? Hvorfor s uendelig? Det er bare slik livet er, urettferdig og vondt. Men det m aksepteres, for jeg vet s alt for godt at det ikke hjelper et sekund irritere seg over hver minste ting som dette. Av og til, kunne jeg bare nske dette ikke var virkelighet. Sykdom, sorg, trer og smerte. nske.

Det er s vanskelig forst nr man str fra et annet synspunkt og fra et annet ststed. S vanskelig kjenne p de samme flelsene som svirrer rundt i kroppen nr man ikke har de samme sko p. Det er umulig forst alt, til og med jeg forstr ikke alt fra a til b. Men likevel er det ikke s viktig, jeg tror ikke det er meningen kunne ha svar p absolutt alt, jeg tror ikke det er ment for vre lett bli frisk og fri fra sykdom. Jeg bare hater den kvalmen etterp. Metthetsflelsen etter ha spist to skjeer med yoghurt eller noe liknende. Jeg hater at det skal s lite til fr det skjer.

Jeg kunne nske jeg var s fri som fuglen. Som bare kunne fly s langt avsted som bare nsket. Tenk s fantastisk. Tenk s herlig det mtte ha vrt ha den flelsen. vre fri, kunne dra hvor enn man ville og bare se ned p det vakre landskapet. Jeg sier ikke at det er s bra komme bort fra problemer, for de blir som skygger bak din rygg helt til du ordner opp og fikser p dem. Men noen ganger kunne jeg bare nske det var s annerledes. At det ikke var som det er akkurat n. Jeg kunne bare nske at livet var s annerledes enn det livet som er n. Det livet akkurat n.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012
November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits