dobbelkamp -

This day

Few people think before they use their words

Jeg er s lei av at folk misforstr. At de spr andre om hva som er rett og galt, og ikke meg. Akkurat n fler jeg det er ingen som forstr meg. Ensomheten angriper. Jeg vil ikke dette. Hvorfor er det ingen som hrer p meg? Hvorfor har alle andre makt, og ikke jeg? Det fles urettferdig, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjre lenger. Jeg bare str der. Liten, ensom og svak. Gjr jeg noe galt? M jeg vise sykdommens ansikt tydeligere, for at noen skal forst meg bedre? Jeg vet ikke lenger hva krav andre har, jeg er bare lei av at ingen spr meg og at alle bare gr til andre bak min rygg. S utrolig lei av det.

Hvem er dere?

Jeg lurer litt p hvem dere er, dere som leser bloggen min og kommenterer. S;

Hvem er dere?

Hvor kommer dere fra?

Hvor og nr fant du bloggen min?

Er du fast eller bare innom?

Today; this is the reason for my smile



You are free to make your choices, but you are not free to choose the consequences ~



Det er vanskelig for meg si hva som er verst med sykdommen, om jeg skulle valgt n spesiell ting eller situasjon, hadde det tatt veldig lang tid. Sykdommen gir psykiske og fysiske konsekvenser. De konsekvensene jeg ikke hadde verken tenkt p eller forventet meg. Det var nesten som overraskelse etter overraskelse nr jeg etter hvert fant ut at det ikke var noe g rundt lure eller tenke p - rsaken var ikke s veldig vanskelig si. Nr jeg ser n hva sykdommen gjr med kroppen min, kjenner jeg bare at jeg har lyst til grine. Det var vanskelig forst fr dette var synlig. S uendelig.

Jeg pleier veldig ofte g med lue, selv nr det er varmt ute og strlende vr. Ikke alltid fordi jeg fryser, men fordi jeg syns hret mitt er s stygt og ekkelt. Jeg har mistet en del hr. Det har blitt veldig tynt faktisk. Jeg er ofte kvalm. Det er det som hindrer meg en del til spise. Og for jeg som hater kaste opp, s er det kanskje ikke s vanskelig forst at jeg har lyst til presse innp med mer mat? Hendene mine har ofte sprekker, pne sr og er veldig trr. Jeg m s og si hele tiden g rundt med hansker, smre meg med masse fuktighetskrem og en krem som er litt fetere. Frustrerende. Vondt.

Jeg kjenner veldig lite til sulthetsflelse. Ofte bare om natten er det jeg kjenner p den, men da str jeg ikke opp for spise noe mat. Jeg trenger virkelig den svnen jeg fr i meg og som jeg strekker til, s det er mye jeg prioriterer frst av alt. Fr alt annet. Jeg kjenner jeg er lei alt som har med sykdommen gjre. Alt som har med kvalme, svimmelhet, feber og magesmerter gjre. Det er et helvete jeg m gjennom, men det er godt tenke p at det er mange som har klart det. Da er det heller ikke helt umulig for meg, selv om det noen ganger kan kjennes slik. Noen ganger fler jeg meg motls.

Hadde det bare vrt s enkelt . . .



Selv om anoreksien har frt med seg bde gode og vonde opplevelser, er det helt klart mest av de vonde hendelsene. Det har skremt meg litt. Jeg skal fortelle noe av det litt senere en gang, men det krever det ogs. skrive. Reflektere. Passe p skrive med korte og enkle ord, som er lett forst. Det er s vondt bli misforsttt. Jeg hater den flelsen av g rundt med en usikkerhet. Flelsen av vre utrygg. Jeg har lrt s mye av livet. Jeg kan fint klare si at livet er vakkert som det er, bare jeg klarer se det positive og det gode bak trene og smertene. Bak elendighet og hplshet. Bak skuffelse.

Bak skuffelse, frustrasjon og fortvilelse. Noen ganger m jeg bare lete litt ekstra. Litt lenger. Jeg finner det til slutt. Noen ganger krever det bare litt mer enn det jeg har gi. Enn det jeg har inni meg, innerst inne. Det er ikke lett holde ut i det vonde, men jeg trster meg samtidig litt med at det ikke er umulig heller. Motivasjonen og viljen m komme innenfra. Det kan ikke bare vre massvis av ytre motivasjon og kloke ord som kommer fra munnen, det m komme fra sjelen og hjertet, og jeg m gjre det ogs. Anoreksien fanger kroppen, gir ikke slipp. Ikke i det hele tatt. Den klamrer seg fast. Godt fast.

Jeg m gjre det jeg utsetter gang p gang, og ikke bare si til meg selv at jeg skal fullfre det og gjennomfre det med det samme. Jeg m gjennom det verste som er tenkelig, uansett. Selv om det frister lite, er det bare noe jeg m. Jeg m bare hoppe i det, hvis jeg virkelig har lyst til n fram til drmmene og mlene mine, noe jeg virkelig nsker. Det er s mye lettere sagt enn gjort. Det er s mange som tror det er s lett bare spise. Hvis det hadde vrt enkelt, hadde ikke s mange hatt sykdommen. Det er s enkelt, samtidig som det er s forferdelig vanskelig. Hadde det bare vrt s enkelt . . .

Something beautiful



Hope

Jeg har ikke lenger ord.

I dag er bare en vond dag. Trene har strmmet p og det har bare vrt vondt. Alt sammen. Humret er p det laveste og egentlig s vil jeg bare at de neste timene skal g fort. Mye har skjedd men ord blir fattig i en slik situasjon som dette. Flelser som fortvilelse, frustrasjon, sinne, tristhet, hplshet, elendighet og bare det fle at man er oppgitt - det er mine flelser akkurat n. Det er det jeg sitter inne med. Det er bare s vanskelig med slike dager som dette. Jeg prver holde fokus og ha en positiv innstilling uten knekke i sammen, men i dag klarer jeg det bare ikke. I dag er ikke min dag.

Den flelsen av miste hp, gir en flelse p at du mister alt. Jeg sitter igjen med den flelsen akkurat n. Innerst inne, helt inn til hjertet, vet jeg at dette er noe jeg kommer til klare komme meg ut fra helt til slutt, en eller annen gang. Det er bare s jvlig tenke p hvor mye det faktisk krever. Hva skal jeg kjempe med nr jeg er helt tom for krefter og energi? Alt som finnes og alt som er av overskudd til klare dette? Jeg kjenner til konsekvensene, det er bare s vondt g rundt tenke p det. Vre klar over det. Jeg vet hvor mye sykdommen delegger for meg, kroppen og livet mitt generelt. Mye.

I dag har trene vrt uendelig mange. Nesten som ut-av-kroppen-opplevelse der jeg ikke helt har vrt tilstede og vrt meg selv. Jeg er s takknemlig for alle de klemmene jeg har ftt. Heldig er jeg som kjenner s mange fantastiske, gode og herlige mennesker. Omsorgsfulle og omtenksomme, for ikke glemme det. Noen ganger kommer bare nedturene s brtt p. Noen ganger blir det litt for mye p n gang. Jeg hper jeg klarer f mot nok til kjempe hardere imot sykdommen. Jeg hper jeg fr litt mer motivasjon. Jeg trenger hp. Jeg trenger at noen har tro. Ellers mister jeg mer av meg selv.

Flelsen av miste hp virker nesten som flelsen av at hele verden raser sammen.

Pause

Jeg trenger en pause

. . .

Grey flowers are beautiful too

Jeg er s frustrert. S fortvilet og lei.

Alt er kaos. Fullstendig kaos. Jeg prver alt jeg kan forklare de nrmeste om hvordan det er akkurat n med mat og spising. Det er ekstra vanskelig og jeg kjenner det veldig godt at dette er en drlig periode for meg. Selv om jeg forstr at mas og mye snakk om mat er "viktig" for de jeg er sammen med hver dag, s er jeg bare s utrolig lei av det n. Hele tiden hrer jeg det. Snakk om mat. Snakk om hva jeg kan spise og hva jeg skal spise p det og det tidspunktet. Kostplanen er lenge siden jeg har klart flge, jeg vet ikke om jeg har klart flge den konkret og fullt engang heller. Jeg husker ikke.

Noen ganger er det bare s kleint. S bittert og s surt. Egentlig har jeg mange dager der jeg bare vil skrike og f ut litt sinne, men i stedenfor holder jeg det for meg selv eller ved skrive det ned. h - herregud, av og til holder jeg p bli spr av dette. Av og til fles det akkurat slik. Slik som dette. Jeg vil ikke vise andre at jeg skal f i meg noe nring. Jeg hater det bare mer og mer n, jeg merker det veldig godt. Selv nringsdrikke eller nr jeg skal lage med noen nringsrike drikker som jeg skal f i meg. Jeg vet ikke. Jeg kjenner jeg bare er s forvirret. Ambivalensen river og drar i meg. Bare kaos.

Jeg kan tenke meg det er helt forferdelig se noen nre p denne mten i en slik situasjon. Men likevel, det er s lite som skal til fr jeg blir sint. Jeg hater det, for dette er virkelig ikke meg. Dette er virkelig ikke den jenta jeg kjenner og som jeg skal vre. Jeg blir s irritert. Sm kommentarer fr meg til knekke. Ikke mer enn det. Sm kommentarer. Blikk.

Kaos


Tankene surrer rundt. Det er fullstendig kaos.

Det er vondt se hvordan sykdommen delegger. Hvor lite som skal til for at det fles mistet. Fortapt. Hvor lite som skal til for miste de grunnleggende verdiene. Det som betyr noe for deg. Trene renner. Trene presser p. Jeg vet ikke hva som er normal reaksjon. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Hvordan gjr man det egentlig, nr man plutselig helt brtt og uforventet fr livet snudd opp ned? Livskrise. Den flelsen kjennes ofte ut som "utavkroppen" opplevelse. Den flelsen der du bare fler du eksisterer i en tom kropp. I et tomt skall. Ikke noe mer enn det. Ikke noe mer. Ikke noe annet.

Selv om jeg vet dette vil vre med p gjre meg sterkere psykisk, er det mange ganger vanskelig hente inn ny motivasjon til kjempe hardere imot noe som virker sterkere enn noen sinne. Sterkere enn noen sinne motstand som man virkelig har sett og flt p. Motstanden kjenner jeg tett inntil kroppen, jeg mter sykdommens blikk hver eneste dag. Et blikk fullt av hat, sinne, ondskap. Den flelsen er jvlig. Det er da jeg kunne nske jeg kunne bestemme litt mer selv. Styre. Kontrollere. Det er da jeg kunne nske jeg bare klarte lukke igjen ynene, og la vre se. Det gjr s vondt.

Jeg kan egentlig velge veldig mye selv, det er egentlig ganske s fritt for meg ogs selv om sykdommen rammer, men hva skjer egentlig om jeg velger skjule meg bak masken for alltid? Hva skjer om jeg gr inn i kvisthullet mitt og blir der? Jeg mister bare meg selv mer og mer med tiden. Jeg taper. Det er ikke p den mten jeg kommer til vinne. For meg, s gjelder det n kjempe, sloss, fighte, og bruke alt jeg har kjempe for og med. Jeg har ikke s veldig mange valg. Jeg m trre kjenne p smertehelvete. Jeg m trre st i det uutholdelige uansett hvor slitsomt og tft det er og blir. Jeg m.

You never know tomorrows happening

Man vet aldri hva man mter eller hva som str bak neste dr. Plutselig skjer det. Plutselig er man der.

Det er mye som har overrasket meg. S mye jeg ikke har trodd eller forventet med sykdommen. Man vet aldri nr neste nedtur kommer. Plutselig s str man ansikt til ansikt mot det verste man bare kunne tenke. Jeg kjenner jeg er lei alt som har med sykdom gjre. Lei av blodprver, venefloner, intravens, lei av vkne midt p natten p grunn av de store smertene. Det er s vondt tenke p at det gr utover andre. Nre og kjre m vre forferdelig slitne. Ut og inn av legevakten, mye styr og mye kav. Jeg kjenner ofte p den drlige samvittigheten overfor de jeg har rundt meg. Ofte.

Jeg er redd for tape. Redd for d av sykdommen. Redd for at den skal seire. Jeg er livredd. Aldri fr har jeg hatt s mye ddsangst som n. Jeg brydde meg ikke s mye fr. Jeg tenkte ikke s mye p det. "Det kommer ikke til skje meg". Jeg sa det flere ganger. Jeg husker det veldig godt. Likevel skjedde det. Man vet aldri hva man har, fr man mister det. Jeg fler sykdommen har tatt fra meg s uendelig mye. Jeg prver med alt jeg har holde fast p det jeg har igjen av verdier og viktige ting. Det som jeg virkelig brenner for og det som virkelig hjelper meg p de vonde dagene. Umistelig.

Pancake

N har jeg nettopp laget speltpannekaker som er sunnere enn vanlig pannekaker. De er faktisk uten sukker og egg, de ble vellykket og helt OK etter noen ganger med mislykket forsk. velse gjr mester, er det ikke det vi sier? Haha. Nam. De s litt gode ut, og jeg tror de var det ogs ettersom de forsvant ganske s fort. Jeg smakte ikke p de. Kanskje jeg orker neste gang? Kjenner jeg er lei nringsdrikker og alt som er flytende n. Sykdommen er noe drit, det er det ingen tvil om.

"Hvor har du vondt?"


Alt er ikke helt klart, men det er mye jeg fremdeles kan huske fra denne dagen. Den verste dagen i mitt liv. Den dagen jeg trodde jeg skulle d. Jeg glemmer ikke smerten. Jeg glemmer ikke ordene som ble ropt ut. Jeg trodde det var slutten.

Det var en mandag. Jeg flte meg egentlig veldig slapp og sliten i kroppen denne dagen, men det skulle ikke stoppe meg. Jeg tenkte det jeg vanligvis pleier tenke "dette skal g bra, dette skal jeg klare". Jeg fryktet ingenting. Jeg s ingenting kom til skje, i hvert fall ikke dette. Jeg hadde mange rundt meg. Vi lo og smilte, koste oss og holdt p den gode stemningen. Slik som fr. Slik som det alltid er. Jeg flte meg litt nummen og synet ble litt prikkete. Jeg hadde ikke spist p en stund. Heller ikke drukket noe eller ftt i meg noe form for vske. Jeg prvde holde motet oppe. Holde fokus.

Jeg kjente jeg bare ble drligere og drligere, og til slutt mtte jeg sette meg ned. Jeg fikk et glass vann som jeg prvde drikke litt av. Det gikk fint. Likevel ble jeg bare mer og mer svimmel, og fra da skjedde alt s fort. S uvirkelig og s skremmende fort. Jeg l p gulvet og skalv. Det gjorde vondt i hjertet. Som om noen knep skikkelig hardt. Jeg var kvalm, hadde store magesmerter og jeg kjente plutselig ikke bena mine. Hadde jeg de fremdeles? Hadde jeg blitt lam? Hva skjedde egentlig? Alt virket s uklart. Jeg husket veldig lite. Jeg husket ikke hvilken dag det var eller hvor jeg var.

Det fltes ut som om noe hardt presset kroppen min mot bakken. Mot gulvet. Det gjorde vondt i hele kroppen. Det gjorde vondt og puste, og jeg kjente panikken fange kroppen min. Jeg hadde ikke kjent p s mye smerte fr. Fysisk smerte. Jeg var iskald men kjente det bare kokte i hodet. Jeg skalv. Frs. Ble bare kaldere og kaldere. Noen prvde snakke til meg. Jeg klarte ikke holde ynene oppe s lenge, de ble glidde igjen. De bare lukket seg. Jeg klarte s vidt bevege meg. Klarte ikke st oppreist. Klarte nesten ingenting, bare ligge der, helt i ro. Jeg prvde holde motet oppe. Vre sterk.

Jeg fikk holde en i hnden. Jeg var klam og fremdeles iskald. Jeg husker ikke helt hva de sa til meg, jeg hrte bare noe mumling. Alt var s uklart. Det gjorde bare mer og mer vondt i hjerte. Egentlig ville jeg bare skrike og grte av smerte, men jeg hadde ikke krefter til det. Jeg ble bare drligere og drligere, og p det tidspunktet var jeg nesten sikker p at jeg kom til d. Jeg tenkte at det ikke kunne bli noe verre. Ambulansen ble tilkalt og noen ringte 113. Jeg prvde holde ynene oppe. Jeg prvde vre s vken som jeg klarte. Det var det jeg fikk beskjed om. Bare for se om jeg var bevisst.

Ambulansen kom p stedet, og jeg hadde ikke blitt noe bedre. Formen hadde blitt verre og verre, og hvert sekund var som nesten uutholdende. Jeg s noen grnne uniformer og en bre. Jeg s ikke s veldig mye mer enn det. Jeg s det var to fra ambulansen. "Hei, hvor har du vondt henne?". Jeg husker ikke helt hva jeg svarte eller hva jeg klarte f ut med ord, men jeg pekte. "Har du vondt i magen, hjertet, noen andre steder?". Jeg klarte fremdeles ikke reise meg opp, jeg flte kroppen var lam. S tung. Jeg klarte bare ligge helt i ro. Kroppstemperaturen var veldig lav. Unormal. Helt iskald.

Jeg fikk beskjed om holde ynene oppe, siden jeg hadde s vondt i hjerte. Det var en avtale. Jeg prvde pne ynene med en gang igjen etter de var lukket. Det var tungt pne de igjen. Det gjorde vondt. Jeg ville ikke se hvem som s meg. Jeg ville ikke tenke tanken en gang. Jeg orket ikke. Klarte ikke. Mtte bare fokusere p overleve smerten og kjempe imot. Det var en intens smerte. Det verste jeg hadde opplevd og vrt gjennom. Jeg bl lftet opp i ambulansesengen, pakket inn i tre-fire dyner og ble godt tatt vare p. Jeg ble kjrt inn i ambulansen, ogs var det avgrde til legevakten frst.

Det var ingen tvil om at jeg mtte p sykehuset. Jeg begynte hyperventilere, ansiktet ble blekere og jeg flte meg bare mer og mer svimmel og drlig. Legen mtte p meg og sa at det ikke var noe annet enn sykehuset neste. Det fltes som en evighet. Hvert sekund og minutt som gikk. Jeg var fremdeles like kald som jeg var i begynnelsen. Nr jeg kollapset. Jeg prvde f tilbake normal pust igjen. Det gjorde vondt i hjertet fremdeles og det kjentes ut som om det knt seg skikkelig fast. Jeg prvde bite tennene i sammen. Jeg prvde bare holde ut. Vre sterk nok til overleve dette. Jeg sloss imot.

Jeg kunne ikke f veneflon i ambulansen. Jeg var for kald til det. Jeg var for kald selv nr jeg var godt pakket inn i ambulansetepper og tykke dyner. Kroppen kjentes tung, veldig tung. Jeg fikk holde en hnd. Aldri fr hadde jeg vrt s redd for d. Aldri fr hadde jeg vrt s redd for miste meg selv og livet. Jeg mtte dden i ynene, men prvde kjempe med all styrke jeg bare hadde igjen. Jeg spurte med skjelvende stemme "Kommer jeg til d, n?". Det fltes trygt og godt vre der som noen andre var. At jeg ikke var helt alene. At noen holdt meg i hnden og passet p. Det var trygt.

Jeg mtte fremdeles prve holde ynene oppe, det var ikke s veldig mye de kunne gjre i ambulansen fr jeg kom til sykehuset. Det var det lang ventetid, og det fltes ut som en hel evighet.Jeg ble trillet inn p akuttmottaket og ble mtt av mange leger og sykepleiere. "Trenger dere hjelp?" spurte de. Sekundene, minuttene og timene gikk. Jeg trodde jeg fremdeles skulle d, og lurte p om jeg ikke kunne f noe som hjalp for smerten. Jeg mtte bli varm frst. Fr jeg kunne f veneflon og intravens. Den flelsen var jvlig. vente. Det fltes ut som om jeg mtte vente p d. Til det var min tur.

Jeg vknet av et stikk. Dden hadde ikke seiret enda. Jeg var fremdeles i live. Endelig kunne de stikke veneflon og gi meg intravens vske. Det fltes som en lettelse, selv om kroppen var veldig tung og sliten. Jeg orket ikke bevege kroppen. Jeg var tungpustet og hadde problemer med puste normalt. De mtte observere hele tiden. Rapportere og flge med hele tiden. Passe p at ikke tilstanden min ble noe verre. Jeg ble sendt til obs post. Jeg visste ikke om jeg skulle grte eller le. Det var egentlig bare latterlig. Hvorfor var jeg p sykehuset? 1.etasje? Jeg ville bare lukke igjen lynene. Hvile. F krefter.

Blodprver ble tatt i haugevis, jeg fikk flere liter med intravens vske og jeg hadde hele tiden noen som passet p tilstanden og s om det ble noe verre. Jeg fikk heldigvis noe som hjalp for de intense smertene, og det gjorde meg mye mer rolig. Det fltes litt godt. Jeg flte i noen sekunder at jeg hadde nettopp vunnet mot dden. Sett den rett i ynene og vunnet over den enorme styrken og kraften som den har. Det kjente jeg p. Det var ikke noe tvil en gang, egentlig. Det fles ut som om kroppen skulle eksplodere mange ganger. Den flelsen gjorde meg bare urolig og enda mer redd. Mye.

S l jeg der. Det var mye brk og mye sty rundt meg. Pasienter gikk frem og tilbake, telefoner ringte og meldinger strmmet inn. Ikke s lydlst, akkurat. Flere ganger vknet jeg av at noen ristet litt borti armen min. "Heisann, jeg tenkte ta noen blodprver av deg, jeg." Jeg mtte bare strekke ut armen og bite tennene sammen. Bare f det gjort. Bare bli ferdig med det. Jeg kjente det svidde p grunn av den intravense vsken. Saltvannet. Det fltes bedre etter hvert og utover kvelden og dagen. Jeg flte jeg hadde litt mer krefter og litt mer energi. Den flelsen gjorde meg godt. Veldig godt.

"Du m ikke se s syk ut, kjre deg. Du skremmer oss" kom det plutselig fra siden. Hvordan later jeg som om jeg er frisk og fler meg bra? Fler meg opplagt i en slik situasjon som dette? Jeg ville bare si "Beklager, men jeg fler ikke for smile nr jeg kollapset tidligere i dag og trodde jeg skulle d. Det er ikke meningen, men jeg hper det gr greit. Kanskje jeg har mer smile for i morgen." Det var litt ironisk, s jeg valgte derfor la vre. Jeg ga heller bare et smil. Jeg lukker igjen ynene for sove litt. I hp om vre mer opplagt og bedre til morgendagen. Hret var rufsete. Kroppen kald. Vond.

Det tok litt tid fr jeg klarte komme tilbake til meg selv igjen. Jeg ble utskrevet og tok med meg lrdom videre. Heldigvis overlevde jeg smerten. Heldigvis klarte jeg kjempe imot og sloss. Det var da jeg inns hvor verdifullt og viktig livet er, uansett hvor vanskelig situasjonen er. Jeg dde nesten, men tok i bruk livet. Jeg valgte kjempe. Sloss. Fighte. Jeg hadde mot nok. Jeg klarte bite tennene i sammen. Ha en positiv innstilling som tidligere p dagen da det skjedde. Jeg ga ikke opp. Jeg lot ikke dden ta meg. "Dette skal jeg klare, dette skal g bra". Det reddet tross alt livet mitt.

Sndagskos



Har ikke noe negativt si om denne herlige sndagen. Bare smil, latter og gledestrer.

Forstr du?


Jeg kjenner kroppen er sliten.

Er det noe jeg er lei av, s er det mten sykdommen gr utover andre p. Krangling, vanskelige diskusjoner som ender i sinne og trer, misforstelser og mye frem og tilbake. Slik kunne jeg fortsatte ramse opp, det er s mye. Jeg prver velge rett og tenke p konsekvensene. Konsekvensene for sykdommen som jeg s og oppdager s sent. Jeg prver vre p vakt for nye slag som kommer imot meg, plutselig klarer jeg bare ikke konsentrere meg om det jeg skal og da skjer det. Enda ett nytt slag i tryne fra sykdommen. Jeg kjenner det godt. Jeg legger ikke skjul p den.

Jeg forstr det m vre vanskelig for de nrmeste g i mine sko. vise empati. Sette seg inn i min hverdag og prve kjenne etter p hvordan det kan fles. Jeg prver s godt jeg kan sette sammen to ulike situasjoner som kan vre medp sette nytt syn p situasjonen min og sykdommen. Jeg prver gjre det lettere for dem forst meg slik som det er akkurat n, noen ganger er det bare ekstra vanskelig. For meg er det viktig fungere i hverdagen selv med sykdommen. Jeg prver og jeg kjemper hardt for f det til. Noen ganger gr det bare ikke.

Noen ganger er det bare ekstra tft. Veldig.

Selv om jeg har kommet enda nrmere familien, er det veldig tft for meg. De forstr ikke p samme mte som jeg som er i situasjonen. De str utenfor, mens jeg str inni denne onde sirkelen til sykdommen. Jeg forventer ikke at de skal forst meg helt og fullt, jeg vil bare at de skal hre p meg nr jeg snakker og ikke tro at jeg pynter p sannheten hver eneste gang - for det gjr jeg ikke. Dette er ingen lek, dette er alvor. Dette er ikke noe jeg egentlig vil, da er det bare s ekstra vondt nr noen gr rundt tenker p det og tror det - selv nr jeg faktisk sier at det ikke er slik.

Det stemmer ikke.

I wish I was strong like a solider ~

Det m vre godt slippe sykdom.

Den flelsen. Jeg drmmer ofte om det. bli fri. ta ut mine egne vinger, som vil hjelpe meg til riktig sti og riktig retning. Jeg lurer p hvordan det kommer til bli. Livet etter. Jeg er redd for falle tilbake. Redd for falle tilbake og kjenne anoreksiens slag p slag i tryne. Det er like vondt hver gang. Det kjennes uutholdelig noen ganger. P de vonde dagene orker jeg veldig lite. Det er ikke s lett se det for andre. Jeg forventer det ikke, men noen ganger kunne jeg nske de fikk se det - med egne yne. At de s meg med de samme ynene som jeg ser med. Ofte kunne jeg nske det.

Hpet glinser ikke alltid like vakkert. En rose er ikke tornefri, det er slik med livet ogs. Livet er ikke problemfritt. Noe jeg er glad for med sykdommen, er alt jeg har erfart og lrt meg. Selvflgelig kunne jeg nske at det var litt annerledes, men jeg prver s godt jeg bare kan finne noe positivt i det negative og i det vonde. Det gjr det litt lettere for meg. Lettere holde ut. Lettere overleve. Jeg tror det skjer av ren refleks, egentlig. Nr man kjenner det er vanskelig puste skikkelig med lungene, prver man i full panikk sikre frie luftveier eller finne en annen lsning som hjelper p.

Snn er det n ogs. Med meg. Med meg i min situasjon. Jeg vil ikke skrike etter oppmerksomhet. Jeg vil ikke ha noe mer oppmerksomhet enn et menneske trenger for kunne overleve - en av mine strste drmmer hver dag er kunne f muligheten til leve normalt. Kunne leve uten bekymringer, uten s mange tanker og s mye kaos. Jeg hater se den syke kroppen min. Jeg hater se at jeg kan dra hrstr ut av hret mitt. Jeg hater se hvor fort livet kan snu, det fles bare direkte jvlig. Man prver bare overleve. Holde ut. St oppreist uten falle bakover og miste balansen.

Nr alt gr imot

Det er nok trer i dag. Jeg vil ikke grte mer. N m jeg erstatte det med noen ord.


Noen ganger fles det ut som om hele verden raser sammen. Alt blir knust i tusen biter, du ser rundt deg, ser alle de sm bitene som er knust og m begynne finne ut hvilken bit som passer sammen. Hvor begynner man? Hvor er det viktigst begynne? Hjertet kjennes halvt, ikke like helt som fr. Du prver trekke pusten dypt, for konsentrere deg om det viktigste - reise seg opp p bena, ikke bli liggende p bakken etter et fall. Frykten for falle igjen og kjenne p den samme smell som kroppen kjenner til og som den kjenner igjen. Ofte fles det som om alt bare gr imot. Absolutt alt.

Som om ingenting hjelper. Som om noe drar deg lenger ned i sla. Flelsen skaper frustrasjon og fortvilelse. Hjertet banker fortere og fortere, og av all desperasjon prver man krabbe oppover med nebb og klr.Hva skjer nr man plutselig er tom? Nr man plutselig ikke har noe overskudd lenger? Nr man plutselig ikke har noe energi? Den flelsen er jvlig. Flelsen av vre tom, samtidig som om alt kjennes kaos. Fullstendig kaos og forvirring. Hva gjr man da? Jeg er sint og oppgitt over meg selv. Hvorfor mtte dette skje? Hvorfor n? Hvorfor akkurat n? Det fles s urettferdig.

S hplst og elendig.

Tenk s fantastisk det m vre fle frihet. Vre fri. Det m vre herlig slippe vente alle de gangene p venterommet for komme inn til legen eller p sykehuset. Det m vre helt fantastisk slippe alle mulige bekymringer og sm ting som fr kroppen til knekke i sammen og falle i grus. Tenk s fantastisk slippe ta blodprver hver tredje mned? Det hadde i hvert fall vrt veldig fint for meg, som har s stor spryteskrekk. Flelsen av frihet m kjennes som en slags lykkerus. En ekte og god lykkerus som fles riktig. Som er bra. Som ikke er usunt for kroppen eller for sjelen. Det m vre uvirkelig.

Cupcakes



I dag har jeg bakt cupcakes. Noen andre som liker bake?

Vondt verre


Det er mye som gjr vondt verre.

Det hjelper ikke for meg hre andre kjefte og vre rasende sint p meg. Jeg begynner lett grte, fordi jeg kjenner p s mye skyldflelse og skam. Som om alt dette skal vre min feil. Alt som finnes av problemer. Den flelsen er grusom og helt forferdelig. Det hjelper ikke noe srlig p den lave selvtilliten og den drlige selvflelsen min, akkurat. Jeg kjenner jeg er drit lei av krangle med andre rundt meg som jeg virkelig er glad i og som jeg virkelig bryr meg om. Jeg har ikke lyst til vise meg s mye for andre, derfor dropper jeg ofte familiebesk, middagsbesk, og slike sosiale sammenhenger.

Det er vondt og tft p samme tid fortelle det, men noen ganger fler jeg at valgmulighetene er s f. Det er ikke mange av dem. Jeg forstr de er sinte og triste. Det er jo en normal reaksjon, de fr lov av meg vre sint p grunn av sykdommen som absolutt m ta s stor plass, men jeg har ikke lyst at det skal vre slik hele tiden. Jeg trenger fle at jeg puster. Jeg trenger at jeg fler jeg kan f en liten pause fra det vonde, ellers blir jeg helt spr. Det er viktig for meg oppleve noe annet enn at andre er sinte. Jeg bare m.Jeg trenger det like mye som alle andre trenger det - leve.

Jeg har sagt at det er helt greit nr noen vil vre sinte p meg, jeg skjnner det. Jeg forstr at det er mye frustrasjon rundt sykdommen. Jeg merker jeg selv er veldig frustrert nr jeg merker s mange fysiske konsekvenser, herregud - jeg skriker den dagen jeg mister alt hret. Jeg tenkte det ikke ville skje, jeg tenkte ikke det var aktuelt, men jeg har hrt noen fortelle meg det. Hret mitt. Mitt eget. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er s opphengt i akkurat det, men det er s vondt tenke p. Det kan sammenlignes med det miste noe som er betydningsfullt. Hva gjr du da, nr du plutselig en dag mister det?

Nr man plutselig mister noe helt brtt og uforventet. Den flelsen kan jeg kjenne igjen. Du fler du mister fotfeste, faller bakover og mister alt som er av balanse. Hva gjr du da? Hva er plan b? Hva om det ikke finnes en annen plan eller en annen lsning? Da gjelder det bare holde ut. Bite tennene sammen. Prve gjre livet til noe som er litt bedre, selv i den situasjonen man havner i og befinner seg i. Det er jvlig, men jeg vet det ogs er mulig. Kunsten er bare se det selv. Det krever mye mot.

Svar del 2

Hva er dine drmmer etter at du har blitt frisk?



Jeg drmmer om bli sykepleier og hjelpe andre mennesker. Jeg drmmer om jobbe p litt ulike steder og ulike avdelinger, s det er det som er s fint med sykepleieryrket - man har s mange muligheter. Jeg har ogs lyst til gjre ferdig boka helt, gi ut boka og kanskje skrive flere. Jeg har veldig lyst til hjelpe andre mennesker som har det vanskelig, s jeg fler meg egentlig veldig sikker p at det er sykepleier jeg drmmer om bli og at det er det som er det rette og det beste for meg. Jeg drmmer om flytte og bo et annet sted, gifte meg og gi barna mine en trygg og god oppvekst. Jeg har ogs veldig lyst til jobbe i Rde Kors hjelpekorps og vre rundt andre mennesker. Jeg har egentlig veldig mange drmmer, dette er bare noen f av dem.

Hva er det verste?

Det er litt vanskelig si hva som er det verste, det varierer faktisk litt fra periode til periode og hvordan det gr. Slik som n, s gr det ikke s veldig bra. Jeg hater at blodprvene blir drlige, at jeg kjenner p magesmerter, kvalme, svimmelhet, feber, hodepine, slapphet og trtthet, det ikke ha overskudd, det kjenne at kroppen er s forferdelig sliten og bare har lyst til sove og ikke gjre noe som helst annet. Flelsen av vre syk er veldig vond bre p. Jeg hater det. Det er vanskelig sitte sammen med andre spise den samme maten som de spiser,og ikke minst det flge kostlisten konkret og helt riktig. Det er en kamp i seg selv. Det er vondt tenke p at det er snakk om livskamp og at det er veldig viktig. Det er vondt i seg selv, sykdommen. Jeg kjenner jeg er lei av sitte p venterom, lei av alle blodprver, lei av kjenne s stor motstand og at veldig mye gr imot meg. Jeg kjenner det knekker meg nr jeg fr drlige nyheter og drlige beskjeder. (Jeg vet ikke helt om det var et bra nok svar.. men..)

Hva fr deg i bedre humr?

Selv om det er krevende noen ganger, s hjelper det bare vre sammen med venner, familie og gjre ting som betyr noe. Noe som har verdi i seg og som jeg fremdeles har og som jeg enda ikke har mistet. Det gjr meg glad nr jeg fler meg litt mer fri, for eksempel hvis jeg slipper en dag vre s kvalm som jeg pleier. Da fler jeg at jeg kan slippe meg mer ls og vre meg selv, prve le og smile og bare vre den samme gamle meg som jeg var fr sykdommen kom inn i bilde. Det gjr meg glad hre p musikk, gladsanger, bake, synge, fotografere, oppleve nye ting og ikke minst oppleve mestring. Ofte s skal det ikke s veldig mye til. Jeg blir i bedre humr om jeg for eksempel har hatt en veldig god samtale med en behandler eller med en eller annen nr. Jeg blir glad av smil, klemmer og det gjre andre glad.

Hvordan fant du ut at du hadde det?

Jeg hadde noen samtaler med legen min og tok en del blodprver og andre prver. Jeg fortalte situasjonen min og vekttapet, og det var ingen tvil om at jeg hadde ftt diagnosen anoreksi. Jeg flte meg egentlig veldig forvirret og veldig tom faktisk. Visste ikke helt om jeg skulle grte eller le. Noen ganger nr det var snakk om et alvorlig tema, kunne jeg finne p le. Det var masken jeg gjemte meg bak og som jeg har som en slags "trygghet". Det er noe jeg gjr hvis jeg ikke helt vet hvordan jeg skal reagere eller hvordan jeg skal vre og oppfre meg. Det fles litt spesielt og litt rart, men det er bare slik det er. Det er bare slik det har blitt. De sjekket BMI'en og vekten med hyden, og da gikk jeg under den type diagnose.

Hvordan reagerte du da du klarte innrmme for deg selv at du hadde gtt for langt?

Jeg skjnner jo at sykdommen brer med seg mange konsekvenser, det tok bare lang tid for meg forst det og se det. Det har vel vrt flelser som skam, selvhat, sinne, frustrasjon, fortvilelse, mange trer og veldig mye forvirring rundt akkurat dette.

Hvilke blogger leser du fast?

Jeg leser veldig mange blogger faktisk, men noen av dem er; anna edwin, maren vik, kristinehi, ragnhildfredrikke, odakarina ++

Hvor lenge har du hatt sykdommen?

Jeg har hatt sykdommen i 2 r.

Favoritt:

Mat - Tika masala kanskje? det m nesten vre det hvis jeg skal si skikkelig mat, nutridrink er ikke noe skikkelig mat akkurat.

Fag - Psykologi?

Lrer - Det er vanskelig si, kjenner s mange snille

Blogg - alt for vanskelig si, kanskje jeg m si annais! er s mange favoritter

Stil - Elsker blonder og lyse fine sommerklr, men jeg elsker ogs store tykke strikkegensre

Jente - Er ikke helt sikker?

Gutt - Er ikke helt sikker?

rstid - Sommeren og vinteren

Hva gleder du deg mest til?

Jeg gleder meg mest til bli frisk igjen slik at jeg kan vre fri og leve livet mitt p en bedre og lettere mte. Jeg gleder meg ogs til fullfre utdanningen helt, slik at jeg virkelig kan begynne livet mitt.

Beste minne?

Det er umulig si, det er s uendelig mange gode minner!

Ynglingsantrekk?

God og varm hals, stor strikkegenser og tights, faktisk. Men, det blir lite av det faktisk. Det er mest slaskeklr for si det med andre ord.

Drmmeyrke?

Sykepleier.

Gr du til psykolog?

Ja, det gjr jeg.

Har du byttet psykolog mange ganger? - hvordan var det?

Nei, det har jeg ikke. Jeg har bare snakket med n psykolog under sykdomsperioden.

Hvordan gr det?

Akkurat n kunne jeg fint sagt at det kunne gtt mye bedre. Kroppen er sliten og sykdommen er veldig sterk.

Hva tar du mest bilder av?

Natur kanskje? eller ting jeg mter p i hverdagen, det varierer litt egentlig.

Hvor vil du helst dra akkurat n?

Til afrika.

Hvorfor blogger du?

Jeg blogger fordi jeg har lyst til fortelle om min hverdag, oppturer, nedturer, hindringer og utfordringer med sykdommen som preger hverdagen min og livet mitt. Dette blir som en slags dagbok.

Hva fikk deg til skrive?

Jeg er faktisk litt usikker. Jeg merker bare at det hjelper skrive litt, derfor er det godt f ryddet opp i kaoset.

Hva liker du drive med p "gode dager"?

Det er ikke s veldig mye jeg orker gjre eller har overskudd og krefter til gjre nr dagene er mindre gode. Nr jeg er kvalm og i drlig form sover jeg for det meste. Jeg prver alltid gjre dagen litt bedre og lettere med gjre ting som gjr meg glad, men det kommer litt an p ogs hvordan det er og hvordan det fles. Sove, hre p musikk, synge, g turer nr jeg orker og klarer, vre sammen med andre hvis jeg er i form til det osv.

Hva gjr deg glad?

Musikk, baking, lage god mat til andre, glede andre og gjre de glad, overraskelser, nye opplevelser, greys anatomy, flelsen av mestring, gode dager der jeg er litt mer frisk og i bedre form ++

Svar del 1

Hei dere.

Tenkte svare litt p sprsml som har kommetp mail og her i kommentarfeltet, s hper dere fr svar p det dere mtte lure p. Om det er noe annet dere kommer p, s fortsett still sprsml. Jeg skal prve svare s godt og s rlig som mulig.Om det er noe uklart, s m dere bare si i fra, s skal jeg prve ordne opp i det.

Nr fikk du diagnosen anoreksi?

Jeg husker det var veldig mye frem og tilbake, og jeg ville egentlig ikke innrmme at jeg hadde noen problem til mat og kalorier. Men jeg fikk diagnosen i 2010, alts, jeg har hatt sykdommen i snart 2 r.

Hvordan fant du eller familie/venner ut at du var syk?

Vekttapet. Det var veldig mange som la merke til det og begynte komme med kommentarer. De spurte aldri om jeg spiste eller ikke, men som oftest fant jeg bare p en drlig unnskyldning. Det er faktisk noe av det verste man kan gjre, "pynte p sannheten". Det har jeg lrt meg etter denne sykdomsperioden. Det hjelper i hvert fall ikke, det vil ikke vre med p gjre situasjonen noe bedre selv om det kanskje fles ut som det i begynnelsen og fra starten. Plutselig ser man at det bare blir vanskeligere og vanskeligere, tffere og tffere. Familien min reagerte kanskje mest p vekttapet, men de forstod ikke hvorfor jeg ikke skulle spise alle de mltidene som fr, og hvorfor jeg ikke spiste nr det var felles mltider som middag for eksempel. Det ble mye krangling og mange diskusjoner, og de forstod egentlig ikke helt hva som skjedde. Vennene mine s den store forandringen. De kjente meg nesten ikke igjen, noe som var veldig trist. Jeg syns ogs det var trist. Jeg hater se andre er lei seg eller at andre har det vondt. Jeg hater det virkelig. Det gjr noe med meg. Det preger.

Hvordan startet alt for deg?

Det er egentlig litt vanskelig si hvordan det startet, ettersom det var en veldig forvirrende tid for meg. Det var mye som hadde skjedd, tidligere mobbing og jeg hadde mistet veldig mange nre. Etter ddsfall og sykdom i familien gjorde det ikke situasjonen noe spesielt bedre. Jeg skulle begynne p ny skole og flte jeg mtte bli litt tynnere og g litt ned i vekt. Etter hvert og med tiden flte jeg bare at det ikke var godt nok, s jeg mtte enda mer ned i vekt. Det var da anoreksien fanget kroppen min og var veldig bevisst. Jeg forstod ikke s veldig mye, spesielt ikke konsekvensene. Jeg tenkte som "det skjer ikke meg". Likevel skjedde det. Jeg prvde vre sterk, holde smilet p plass og holde det oppe. Plutselig knakk jeg sammen. Jeg hadde mange nedturer, drlige dager og det kom mange trer. Jeg begynte kanskje innse etter hvert at det ikke var vanlig eller normalt. Jeg s selv at kroppen forandret seg, men likevel var det ikke godt nok eller "farlig nok".

N ser jeg konsekvensene og er godt fanget av monsteret inni meg som bare vil meg vondt. Jeg har opplevd veldig mange skremmende opplevelser som jeg aldri kommer til glemme. Jeg kan kanskje skrive litt om de senere, om dere nsker det. Jeg flte meg sett nr vekten raste nedover. Noen s meg. Det fltes s godt. Jeg fikk mange kommentarer p at jeg hadde blitt s tynn, og det var som en slags "nring" for anoreksien. Plutselig s flte jeg at det var den eneste mten jeg kunne fle mestring p, jeg klarte bare ikke se hvordan det kom til bli. Jeg ville jo bare bli litt tynnere. S, sorg, ddsfall, sykdom nrt og veldig mye slankepress var med p starte dette. Jeg begynte fle veldig ubehag nr jeg hadde mat i magen, og etter hvert var det kaste opp det verste jeg visste om og kunne tenke meg. Jeg tenkte hele tiden at jeg slapp kaste opp nr jeg ikke hadde mat i magen, men det er virkelig ingen god lsning. Hadde jeg kunne gjort noe annerledes, hadde jeg gjort det med det samme. Jeg er sint p meg selv for at det skjedde.

Hva er det kjekkeste du gjr?



Jeg liker jo selvflgelig vre sammen med de fantastiske vennene mine og mine nrmeste, men det er mye jeg liker gjre. Det er vanskelig velge ut n spesiell ting, men jeg elsker bake, lage god mat til andre, overraske andre og gjre andre glad, fotografere, synge etc.

Hva er dine hobbyer?

Mine hobbyer m vel vre bake og fotografere.

Hvordan har de nrmeste rundt deg (familie og nre venner) hndtert sykdommen din?

Det har gtt veldig mye opp og ned. De har vrt veldig sinte p meg, men jeg vet de bare har vrt veldig redde, og at de fremdeles er det. Det er nok fordi formen og tilstanden varierer og gr litt opp og ned. Det blir en del krangling og diskusjoner, noe som er veldig vanskelig over lengre tid. Jeg fler ofte det er min feil og at det er jeg som lager problemer for dem p grunn av sykdommen som preger livet mitt og hverdagen. Jeg hater virkelig den flelsen. At dette skal g utover andre, de jeg virkelig bryr meg om og de jeg er glad i. Jeg syns de er virkelig sterke. Herregud s fantastiske alle sammen er. Jeg beundrer dem virkelig, det er s godt vite at jeg har noen jeg kan snakke med om jeg bare spr og om jeg sier i fra. Jeg vet jeg er veldig heldig som har de vennene jeg har.

Som har foreldre som str p og som kjemper sammen med meg. Jeg har kommet veldig nr bde vennene mine og familien min, selv om det er veldig mye de ikke forstr heller. Jeg forventer ikke at de skal forst alt siden de ikke er i "mine sko", men det er veldig vondt nr de misforstr eller tolker noe helt feil. Da er det s vanskelig finne de rette ordene som strekker bedre til og som gjr det lettere. Selvflgelig er det veldig mange utfordringer og hindringer som oppstr, det vet jeg jo. Noen ganger er det bare veldig vanskelig fordi jeg vet det er tft for de nrmeste rundt meg ogs. Ja, hva skal jeg si? Det gr hele tiden veldig mye opp og ned, og det varierer litt. Krangling, diskusjoner, nedturer, oppturer, gode og drlige dager. Det er tft for dem, det forstr jeg, jeg forstr veldig godt de er sliten.

Sykehuset


I dag skal jeg p sykehuset igjen en liten tur.

Jeg gruer meg, fordi jeg vet jeg skal ta blodprver og noe som har med stikk gjre. Jeg hater blodprver og spryter, jeg har s stor spryteskrekk at jeg ikke finner ord for det. Jeg gleder meg ikke i det hele tatt, bare til alt er over og til at alt er ferdig. Jeg hper bare alt gr bra, det hadde vrt fint om blodprvene var litt bedre enn de forrige, men jeg m rlig innrmme at jeg er veldig usikker p det. Hvordan skal jeg forberede meg godt nok til enda en nedtur? Jeg vet ikke om jeg er klar til det enda. Hvordan skal jeg klare psyke meg opp godt nok til det? Hvordan skal jeg klare st p begge bena nr de strste blgene herjer som verst, uten falle eller miste balansen? Noen ganger kjennes det nesten umulig, selv om jeg innerst inne vet at det ikke er det. Jeg vet selv veldig godt at det ikke er noe som er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid. Og slik er det bare noen ganger. Jeg m bare godta det. Lre akseptere det. En rose er aldri tornefri.

Hret mitt


Vr s snill, ikke la hret mitt bli tynnere og mindre av det n. Jeg vil ha hret mitt. Jeg vil beholde det samme hret som jeg alltid har hatt, jeg har verken farget det eller gjort noe spesielt med det. Herregud, det er s frustrerende og vondt st dra ut klyser med hr, jeg tenker p hva som skjer. Det kan ikke vre mulig. Det er ikke logisk. N kan jeg ikke miste mer hr, det er nok n. Etter jeg har vrt i dusjen og tatt meg et varmt bad, ser jeg bare hvor mye jeg mister. Jeg hadde tykkere hr fr, mye mye tykkere enn det jeg har n. Faen. Dette er noe dritt. Nedtur i seg selv, uten tvil.

It's okay to be scared, It just mean that you have something to loose ~



I dag er formen helt elendig. Jeg kjenner bare det skal bli godt sove litt, om jeg bare klarer. Som vanlig pleier jeg sovne til slutt etter mange ganger frsk, jeg kjenner bare hvor trtt og sliten kroppen er n. Jeg kjenner jeg er lei av alt som har med sykdom gjre, kvalme, svimmelhet, magesmerte, drlig form generelt. Jeg hater det. Kan ikke alt bare bli bra igjen? Kan jeg ikke bare bli frisk og vkne opp frisk neste morgen? Det hadde vrt en fantastisk flelse. Det vil vre en fin drm.

Jeg kunne bare nske dette var et vondt mareritt om natten. Et mareritt som jeg snart vil vkne opp fra. Det er bare hardt vite at det er virkelighet. At det er sannheten. Det er ingen vond drm om natten. Den er ekte. Den er virkelighet.

Sprsmlsrunde

Hei dere.

Tenkte ta en liten sprsmlsrunde, s om det er noe dere lurer p, s er det bare skrike ut. Det er selvflgelig noen sprsml jeg ikke svarer p, men jeg tror de aller fleste forstr at jeg ikke legger ut vekt og hvordan kroppen ser ut. Jeg vil ikke at dette skal ha noen negativ effekt p noen som helst mte, s jeg hper dere tar hensyn til det og at dere tenker fr dere skriver og stiller sprsml. Nr jeg svarer p sprsmlene, kommer litt an p hvor mange sprsml det blir. Kanskje det blir to deler? Om det er noe dere lurer p, s er det bare til komme med sprsml som dere mtte lure p og sitte inne med. Jeg tar imot og svarer s godt jeg bare kan.

Er det ikke snart over?



Er det ikke snart over?

Jeg kjenner det er vanskelig nr sykdommen river i kroppen og nr den er s sterk. Nr den har s mye motstand med seg. Er det ikke snart over? Kan ikke trene bare stoppe renne litt, bare for en liten stund? Det trenger ikke alltid vre s lenge, bare jeg fr oppleve noe godt og noe positivt s er det til godta og akseptere. Da er det greit. Bare jeg fr noen gode dager n i dagene som kommer og de dagene jeg gr i mte, jeg trenger virkelig ny motivasjon og nye krefter til kjempe enda hardere mot sykdommen og det vonde. Jeg trenger ny positiv energi, som kan gjre at det er lettere puste.

Jeg hper det blir bedre etter hvert. Jeg hper det snart er jeg som tar over makten nr det gjelder mitt liv og mine valg. Jeg vil ikke at sykdommen skal styre, bestemme og kontrollere hele tiden s mye som den faktisk gjr. Det delegger mer enn ord kan beskrive og strekke ut til. Det er s vanskelig vite hvordan jeg skal forklare p en god nok mte. Slik at det skal vre lettere forst. Slik at det skal vre lettere se "hele bildet". Sykdommen gjr at jeg kjenner meg s maktesls og s liten. Det skal s lite til fr trene strmmer p. Det gjr at jeg fler meg s svak. Det gir meg en veldig vond flelse.

Unfair

Jeg kjenner hjertebank, fortere og fortere. Det er s mye jeg lurer p som jeg ikke har svar p. S vondt. S frustrerende. Fortvilelse.

Jeg vil ikke vise den syke kroppen min, egentlig vil jeg ikke se noen inn i ynene. Ja, noen dager er akkurat som denne. Ikke at jeg er redd for se noen inn i ynene eller ha yekontakt, jeg vil bare ikke at noen skal se det samme som jeg ser, i mine egne yne, dypt dypt - langt innerst inne. Jeg kan se det selv, det er ikke s veldig vanskelig. Spesielt i drlige perioder kan jeg selv se at kroppen ikke har det s veldig bra. Motstanden er tff kjempe imot, men jeg prver likevel, jeg skal jo klare dette - skal jeg ikke? Jeg kan ikke slutte denne kampen. Da er jeg bare feig. Urettferdig.

Om jeg hadde gitt opp, hadde jeg gitt livet mitt direkte i armene til sykdommen. Ja, den venter faktisk p at jeg skal gjre det, den venter p vinne og ta over hele meg som er av liv. Men nei. Jeg stopper der. Jeg vil ikke. Jeg kan ikke. Jeg skal ikke. Jeg kan ikke gi livet mitt til en sykdom som bare vil et menneske noe vondt. Hva vinner jeg p det? Ingenting. Jeg taper bare alt jeg har. Alt av drmmer. Alt av ml og verdier. Alt av gull og diamanter i hjertet mitt, som ligger langt innerst inne. Det ligger der, noen ganger m jeg bare lete litt ekstra lenge. S lenge jeg finner noe, er vel det godt nok, er det ikke? Jeg prver sette meg sm ml. Sm ml om gangen, delml. Jeg prver. Jeg trenger bare tid.

Far away

Jeg kjenner sykdommen river i meg. Den river i kroppen, drar meg frem og tilbake i to ulike retninger. Det er fullstendig konflikter med det indre. Det skremmer meg snn. Jeg kunne s inderlig nske at alt var annerledes. Absolutt alt.

Jeg har hatt mye feber i det siste. Magesmerter, kvalme og mange trer. Jeg kjenner anoreksiens mnster n etter en god stund. Jeg kjenner straffen jeg fr, ingenting er godt nok av det jeg gjr. Ingenting, selv nr jeg kjemper hardt til svetten renner. Jeg prver hre mer p den friske meg. Den friske delen av meg som vet hva som er rett og galt, og som vet hvordan jeg skal komme meg ut fra sykdommen - den strste utfordringen har s mange sm og store utfordringer i seg, jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne. Hvor jeg skal g. Hvor jeg skal starte, jeg vet i hvert fall at jeg ikke kan drive rmme unna, lpe langt vekk. Late som ingenting hjelper i hvert fall ikke, jeg skal prve bli flinkere p lytte til flelsene mine og kjenne etter hvordan jeg egentlig har det. Noen ganger er det bare s vanskelig, spesielt nr det er s mye kaos og s mye sortere. Hvor begynner jeg egentlig? Det er alltid et like stort sprsml. S fjernt.

Please, let me breath

Jeg kjenner kvalmen bre seg ut i hele kroppen. Trene renner. Det er ingen tvil om at jeg er i en drlig og vond periode. Den er ikke noe god vre i. Ikke i det hele tatt. Jeg er ikke i tvil et sekund, en gang. Det er s vondt se andre s triste. S vondt tenke p at jeg kanskje kunne gjort noe annerledes for muligens stoppe dette fr det ble verre. Jeg kan ikke endre eller forandre p det som har skjedd og det som er gjort, men jeg hper jeg en eller annen gang lrer. At jeg ser alvoret selv. Jeg gjr ikke det helt enda. I hvert fall ikke helt. Jeg kunne nske jeg flte meg sterkere. At jeg ikke bare gikk rundt med de vonde flelsene som svak, liten og s maktesls. Jeg vet hvem som styrer n. Jeg vet hvem som styrer livet mitt og hverdagen. Det er sykdommen. Den river i meg og styrer p.



Akkurat slik som den vil. Den er s ond.



Sykdommen er autopilot i mitt liv. Det burde vrt omvendt. Det burde vrt jeg som var frerpiloten og som satt styrte. Slik er det ikke n. Slik har det ikke vrt p en god stund. Det er s slitsomt nr dagene er s lange, spesielt nr de er vonde. Drlige dager. Da hjelper det veldig lite krype under dyna og bare tette nesa etter alle trer. Det blir vanskelig puste og jeg kjenner jeg m konsentrere meg dypt om gjennomfre og fullfre dype ndedrag. Full konsentrasjon. Det er s mye som pvirker og som preger meg fortiden. Slik har det egentlig vrt lenge. Sm ting fr ofte store konsekvenser. Jeg fler meg s svak nr jeg er s srbar som jeg er n. Det er s frustrerende og s vondt tenke p. Kommentarer, blikk, sprsml og misforstelser er smertefullt oppleve. Det er da frustrasjonen vokser.



Du m bare st p, s kommer alt til g bra til slutt. Gjr jeg ikke det da? Ser ikke noen hvor hardt jeg kjemper? Ser ikke noen at jeg sliter meg gjennom, biter tennene sammen og prver vre sterk hele tiden? Det er visstnok ikke s veldig mange som ser det, etter alle kommentarer jeg fr. Jeg klarer ikke kjempe hardere akkurat n. Jeg m ha enda mer motivasjon og enda mer styrke. Jeg vil ikke hre at det gr bedre med meg, fr jeg virkelig kan kjenne p det selv. Jeg vil ikke g rundt tro det, nr det ikke er sant. Nr det ikke er sannheten eller hvordan virkeligheten er. Jeg prver kjempe. Jeg prver sloss. Noen ganger er det bare ekstra vanskelig. Noen ganger gr bare alt imot meg. Da kan jeg ikke bare lpe avgrde. Da kan jeg ikke bare tro at alt er perfekt og bra igjen.

At bare alt blir fantastisk.

A smile can say more than a sign

Herregud s fantastisk det er med litt glede og positivitet i hverdagen - ah, det lettet veldig p humret mitt. I dag er en dag jeg kan si at jeg har det bra, s godt som i hvert fall. Ja, jeg er kvalm og ikke feberfri, men dette kan egentlig ikke delegge den store gleden jeg sitter inne med akkurat n. S herlig. S fantastisk. Jeg er i lykkerus, selv om det er sm ting som gjr meg glad og som fr meg til smile. Om noen dager jeg skal p hytten en liten tur sammen med noen flotte mennesker som betyr veldig mye for meg. Spesielt gjennom denne tffe sykdomstiden og sykdomsperioden. Denne gangen bryr jeg meg ikke om hvor mye det vonde skal delegge - Jeg skal p fjellet og st p ski, drikke varm kakao og bare kose meg sammen med andre. Jeg skal le og smile, og virkelig kjenne at livet kan vre herlig ogs.

Jeg skal bake pskecupcakes senere i kveld som jeg skal ta med meg. Elsker virkelig bake, s dette vil egentlig bare gjre humret mitt enda bedre og enda lykkeligere. Jeg skal bare kose meg i ferien n. Bare tenke p alt annet enn sykdom og elendighet. Alt vondt som sykdommen brer med seg og som gir meg motstand. Jeg skal g lange turer s lenge bena mine orker, jeg skal spille spill om kvelden som vi alltid pleier gjre, og jeg skal overleve gjennom natten ogs. Jeg skal virkelig ha en fin ferie, der jeg skal slappe av, kjenne stillheten og bare spre glede rundt meg s godt jeg kan. Jeg skal ha med meg en del ting opp til fjellet ogs, s kanskje jeg begynner pakke allerede i morgen? Haha, det er s typisk meg pakke mye som jeg ikke trenger og som jeg skal bruke en gang. Noen andre som kjenner seg igjen?

Kommer oppskrift senere p cupcakesene som jeg skal lage i kveld, om noen er interesserte?



It's tough



Dagene er s lange. Jeg kunne nske jeg hadde hatt litt mer overskudd, energi og krefter til gjre det jeg har lyst til gjre. Det jeg har lyst til bruke tiden min p. Sykdommen tar s stor plass. Sykdommen tar s enormt stor plass i hverdagen og i livet mitt. Jeg kjenner trene bare renner. Jeg orker ikke grte mer. ynene er s sr. Det gjr meg s trtt og sliten. Det er s vondt nr noen misforstr. Noen ganger kjennes det ut som om jeg snakker til veggen. Som om det jeg sier ikke er s veldig viktig. Jeg har merket mer til de fysiske konsekvensene de siste mnedene, og det har vrt noen veldig lange mneder. Jeg prver alt jeg kan for dempe smertene litt. Jeg merker hvor mye det tapper meg for krefter og energi. Kvalme, svimmelhet, magesmerter, hodepine, feber og smerter i kroppen.



Jeg prver leve s normalt som mulig, men det er tft og vanskelig. Det er ikke lett i det hele tatt. Jeg prver gjemme meg bak masken. Jeg prver holde smilet og motet oppe. Jeg prver holde blikket rettet mot det gode og det positive. Jeg prver, men jeg klarer det ikke alltid like bra. Jeg fler sykdommen er s sterk. Den brer med seg s mye motstand. S mye som er s vanskelig kjempe imot og overvinne. S vanskelig sloss imot og kjempe. Fighte. Jeg vet aldri hvordan morgendagen blir. Jeg kan ikke planlegge noe som helst, egentlig. Ikke nr det er frem i tid. Ikke nr det gjelder morgendagen og dagene etter det igjen. Jeg vet aldri hvor sterk sykdommen er. Hvor sterke slag den kommer med. Jeg vet aldri. Jeg vet aldri hva som str venter meg bak neste dr. Tr jeg pne opp?



Det er s vondt ikke vite. S vondt g rundt med flelsen av usikkerhet. Jeg merker hvor fort ting snur. Det er s vanskelig for meg godta alt dette. Akseptere. Si at det er greit. Skal jeg bare la den styre og rive i meg, akkurat slik som den vil, uten at jeg m gjre noe spesielt, eller skal jeg kjempe imot og prve holde ut med den enorme smerten og straffen som jeg fr rett i ansiktet? Det er minst vondt flge etter anoreksien. Jeg slipper gjre s mye. Lykkerusen jeg fr og som den belnner meg virker s trygt og s godt. Men jeg vet selv veldig godt at jeg m komme meg fri fra det store stygge monsteret som har fanget meg og kroppen min. Jeg vet jeg m komme meg fri for n frem til drmmene og mlene mine. Jeg er bare ndt. Jeg er bare ndt til hoppe i det. Hoppe ut i det skumle.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits