dobbelkamp -

This day

Few people think before they use their words

Jeg er så lei av at folk misforstår. At de spør andre om hva som er rett og galt, og ikke meg. Akkurat nå føler jeg det er ingen som forstår meg. Ensomheten angriper. Jeg vil ikke dette. Hvorfor er det ingen som hører på meg? Hvorfor har alle andre makt, og ikke jeg? Det føles urettferdig, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre lenger. Jeg bare står der. Liten, ensom og svak. Gjør jeg noe galt? Må jeg vise sykdommens ansikt tydeligere, for at noen skal forstå meg bedre? Jeg vet ikke lenger hva krav andre har, jeg er bare lei av at ingen spør meg og at alle bare går til andre bak min rygg. Så utrolig lei av det.

Hvem er dere?

Jeg lurer litt på hvem dere er, dere som leser bloggen min og kommenterer. Så;

Hvem er dere?

Hvor kommer dere fra?

Hvor og når fant du bloggen min?

Er du fast eller bare innom?

Today; this is the reason for my smile



You are free to make your choices, but you are not free to choose the consequences ~



Det er vanskelig for meg å si hva som er verst med sykdommen, om jeg skulle valgt èn spesiell ting eller situasjon, hadde det tatt veldig lang tid. Sykdommen gir psykiske og fysiske konsekvenser. De konsekvensene jeg ikke hadde verken tenkt på eller forventet meg. Det var nesten som overraskelse etter overraskelse når jeg etter hvert fant ut at det ikke var noe å gå rundt å lure eller tenke på - årsaken var ikke så veldig vanskelig å si. Når jeg ser nå hva sykdommen gjør med kroppen min, kjenner jeg bare at jeg har lyst til å grine. Det var vanskelig å forstå før dette var synlig. Så uendelig.

Jeg pleier veldig ofte å gå med lue, selv når det er varmt ute og strålende vær. Ikke alltid fordi jeg fryser, men fordi jeg syns håret mitt er så stygt og ekkelt. Jeg har mistet en del hår. Det har blitt veldig tynt faktisk. Jeg er ofte kvalm. Det er det som hindrer meg en del til å spise. Og for jeg som hater å kaste opp, så er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at jeg har lyst til å presse innpå med mer mat? Hendene mine har ofte sprekker, åpne sår og er veldig tørr. Jeg må så og si hele tiden gå rundt med hansker, smøre meg med masse fuktighetskrem og en krem som er litt fetere. Frustrerende. Vondt.

Jeg kjenner veldig lite til sulthetsfølelse. Ofte bare om natten er det jeg kjenner på den, men da står jeg ikke opp for å spise noe mat. Jeg trenger virkelig den søvnen jeg får i meg og som jeg strekker til, så det er mye jeg prioriterer først av alt. Før alt annet. Jeg kjenner jeg er lei alt som har med sykdommen å gjøre. Alt som har med kvalme, svimmelhet, feber og magesmerter å gjøre. Det er et helvete jeg må gjennom, men det er godt å tenke på at det er mange som har klart det. Da er det heller ikke helt umulig for meg, selv om det noen ganger kan kjennes slik. Noen ganger føler jeg meg motløs.

Hadde det bare vært så enkelt . . .



Selv om anoreksien har ført med seg både gode og vonde opplevelser, er det helt klart mest av de vonde hendelsene. Det har skremt meg litt. Jeg skal fortelle noe av det litt senere en gang, men det krever det også. Å skrive. Reflektere. Passe på å skrive med korte og enkle ord, som er lett å forstå. Det er så vondt å bli misforstått. Jeg hater den følelsen av å gå rundt med en usikkerhet. Følelsen av å være utrygg. Jeg har lært så mye av livet. Jeg kan fint klare å si at livet er vakkert som det er, bare jeg klarer å se det positive og det gode bak tårene og smertene. Bak elendighet og håpløshet. Bak skuffelse.

Bak skuffelse, frustrasjon og fortvilelse. Noen ganger må jeg bare lete litt ekstra. Litt lenger. Jeg finner det til slutt. Noen ganger krever det bare litt mer enn det jeg har å gi. Enn det jeg har inni meg, innerst inne. Det er ikke lett å holde ut i det vonde, men jeg trøster meg samtidig litt med at det ikke er umulig heller. Motivasjonen og viljen må komme innenfra. Det kan ikke bare være massvis av ytre motivasjon og kloke ord som kommer fra munnen, det må komme fra sjelen og hjertet, og jeg må gjøre det også. Anoreksien fanger kroppen, gir ikke slipp. Ikke i det hele tatt. Den klamrer seg fast. Godt fast.

Jeg må gjøre det jeg utsetter gang på gang, og ikke bare si til meg selv at jeg skal fullføre det og gjennomføre det med det samme. Jeg må gjennom det verste som er tenkelig, uansett. Selv om det frister lite, er det bare noe jeg må. Jeg må bare hoppe i det, hvis jeg virkelig har lyst til å nå fram til drømmene og målene mine, noe jeg virkelig ønsker. Det er så mye lettere sagt enn gjort. Det er så mange som tror det er så lett å bare spise. Hvis det hadde vært enkelt, hadde ikke så mange hatt sykdommen. Det er så enkelt, samtidig som det er så forferdelig vanskelig. Hadde det bare vært så enkelt . . .

Something beautiful



Hope

Jeg har ikke lenger ord.

I dag er bare en vond dag. Tårene har strømmet på og det har bare vært vondt. Alt sammen. Humøret er på det laveste og egentlig så vil jeg bare at de neste timene skal gå fort. Mye har skjedd men ord blir fattig i en slik situasjon som dette. Følelser som fortvilelse, frustrasjon, sinne, tristhet, håpløshet, elendighet og bare det å føle at man er oppgitt - det er mine følelser akkurat nå. Det er det jeg sitter inne med. Det er bare så vanskelig med slike dager som dette. Jeg prøver å holde fokus og ha en positiv innstilling uten å knekke i sammen, men i dag klarer jeg det bare ikke. I dag er ikke min dag.

Den følelsen av å miste håp, gir en følelse på at du mister alt. Jeg sitter igjen med den følelsen akkurat nå. Innerst inne, helt inn til hjertet, vet jeg at dette er noe jeg kommer til å klare å komme meg ut fra helt til slutt, en eller annen gang. Det er bare så jævlig å tenke på hvor mye det faktisk krever. Hva skal jeg kjempe med når jeg er helt tom for krefter og energi? Alt som finnes og alt som er av overskudd til å klare dette? Jeg kjenner til konsekvensene, det er bare så vondt å gå rundt å tenke på det. Være klar over det. Jeg vet hvor mye sykdommen ødelegger for meg, kroppen og livet mitt generelt. Mye.

I dag har tårene vært uendelig mange. Nesten som ut-av-kroppen-opplevelse der jeg ikke helt har vært tilstede og vært meg selv. Jeg er så takknemlig for alle de klemmene jeg har fått. Heldig er jeg som kjenner så mange fantastiske, gode og herlige mennesker. Omsorgsfulle og omtenksomme, for å ikke glemme det. Noen ganger kommer bare nedturene så brått på. Noen ganger blir det litt for mye på èn gang. Jeg håper jeg klarer å få mot nok til å kjempe hardere imot sykdommen. Jeg håper jeg får litt mer motivasjon. Jeg trenger håp. Jeg trenger at noen har tro. Ellers mister jeg mer av meg selv.

Følelsen av å miste håp virker nesten som følelsen av at hele verden raser sammen.

Pause

Jeg trenger en pause

. . .

Grey flowers are beautiful too

Jeg er så frustrert. Så fortvilet og lei.

Alt er kaos. Fullstendig kaos. Jeg prøver alt jeg kan å forklare de nærmeste om hvordan det er akkurat nå med mat og spising. Det er ekstra vanskelig og jeg kjenner det veldig godt at dette er en dårlig periode for meg. Selv om jeg forstår at mas og mye snakk om mat er "viktig" for de jeg er sammen med hver dag, så er jeg bare så utrolig lei av det nå. Hele tiden hører jeg det. Snakk om mat. Snakk om hva jeg kan spise og hva jeg skal spise på det og det tidspunktet. Kostplanen er lenge siden jeg har klart å følge, jeg vet ikke om jeg har klart å følge den konkret og fullt engang heller. Jeg husker ikke.

Noen ganger er det bare så kleint. Så bittert og så surt. Egentlig har jeg mange dager der jeg bare vil skrike og få ut litt sinne, men i stedenfor holder jeg det for meg selv eller ved å skrive det ned. Åh - herregud, av og til holder jeg på å bli sprø av dette. Av og til føles det akkurat slik. Slik som dette. Jeg vil ikke vise andre at jeg skal få i meg noe næring. Jeg hater det bare mer og mer nå, jeg merker det veldig godt. Selv næringsdrikke eller når jeg skal lage med noen næringsrike drikker som jeg skal få i meg. Jeg vet ikke. Jeg kjenner jeg bare er så forvirret. Ambivalensen river og drar i meg. Bare kaos.

Jeg kan tenke meg det er helt forferdelig å se noen nære på denne måten i en slik situasjon. Men likevel, det er så lite som skal til før jeg blir sint. Jeg hater det, for dette er virkelig ikke meg. Dette er virkelig ikke den jenta jeg kjenner og som jeg skal være. Jeg blir så irritert. Små kommentarer får meg til å knekke. Ikke mer enn det. Små kommentarer. Blikk.

Kaos


Tankene surrer rundt. Det er fullstendig kaos.

Det er vondt å se hvordan sykdommen ødelegger. Hvor lite som skal til for at det føles mistet. Fortapt. Hvor lite som skal til for å miste de grunnleggende verdiene. Det som betyr noe for deg. Tårene renner. Tårene presser på. Jeg vet ikke hva som er normal reaksjon. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Hvordan gjør man det egentlig, når man plutselig helt brått og uforventet får livet snudd opp ned? Livskrise. Den følelsen kjennes ofte ut som "utavkroppen" opplevelse. Den følelsen der du bare føler du eksisterer i en tom kropp. I et tomt skall. Ikke noe mer enn det. Ikke noe mer. Ikke noe annet.

Selv om jeg vet dette vil være med på å gjøre meg sterkere psykisk, er det mange ganger vanskelig å hente inn ny motivasjon til å kjempe hardere imot noe som virker sterkere enn noen sinne. Sterkere enn noen sinne motstand som man virkelig har sett og følt på. Motstanden kjenner jeg tett inntil kroppen, jeg møter sykdommens blikk hver eneste dag. Et blikk fullt av hat, sinne, ondskap. Den følelsen er jævlig. Det er da jeg kunne ønske jeg kunne bestemme litt mer selv. Styre. Kontrollere. Det er da jeg kunne ønske jeg bare klarte å lukke igjen øynene, og la være å se. Det gjør så vondt.

Jeg kan egentlig velge veldig mye selv, det er egentlig ganske så fritt for meg også selv om sykdommen rammer, men hva skjer egentlig om jeg velger å skjule meg bak masken for alltid? Hva skjer om jeg går inn i kvisthullet mitt og blir der? Jeg mister bare meg selv mer og mer med tiden. Jeg taper. Det er ikke på den måten jeg kommer til å vinne. For meg, så gjelder det nå å kjempe, sloss, fighte, og bruke alt jeg har å kjempe for og med. Jeg har ikke så veldig mange valg. Jeg må tørre å kjenne på smertehelvete. Jeg må tørre å stå i det uutholdelige uansett hvor slitsomt og tøft det er og blir. Jeg må.

You never know tomorrows happening

Man vet aldri hva man møter eller hva som står bak neste dør. Plutselig skjer det. Plutselig er man der.

Det er mye som har overrasket meg. Så mye jeg ikke har trodd eller forventet med sykdommen. Man vet aldri når neste nedtur kommer. Plutselig så står man ansikt til ansikt mot det verste man bare kunne tenke. Jeg kjenner jeg er lei alt som har med sykdom å gjøre. Lei av blodprøver, venefloner, intravenøs, lei av å våkne midt på natten på grunn av de store smertene. Det er så vondt å tenke på at det går utover andre. Nære og kjære må være forferdelig slitne. Ut og inn av legevakten, mye styr og mye kav. Jeg kjenner ofte på den dårlige samvittigheten overfor de jeg har rundt meg. Ofte.

Jeg er redd for å tape. Redd for å dø av sykdommen. Redd for at den skal seire. Jeg er livredd. Aldri før har jeg hatt så mye dødsangst som nå. Jeg brydde meg ikke så mye før. Jeg tenkte ikke så mye på det. "Det kommer ikke til å skje meg". Jeg sa det flere ganger. Jeg husker det veldig godt. Likevel skjedde det. Man vet aldri hva man har, før man mister det. Jeg føler sykdommen har tatt fra meg så uendelig mye. Jeg prøver med alt jeg har å holde fast på det jeg har igjen av verdier og viktige ting. Det som jeg virkelig brenner for og det som virkelig hjelper meg på de vonde dagene. Umistelig.

Pancake

Nå har jeg nettopp laget speltpannekaker som er sunnere enn vanlig pannekaker. De er faktisk uten sukker og egg, de ble vellykket og helt OK etter noen ganger med mislykket forsøk. Øvelse gjør mester, er det ikke det vi sier? Haha. Nam. De så litt gode ut, og jeg tror de var det også ettersom de forsvant ganske så fort. Jeg smakte ikke på de. Kanskje jeg orker neste gang? Kjenner jeg er lei næringsdrikker og alt som er flytende nå. Sykdommen er noe drit, det er det ingen tvil om.

"Hvor har du vondt?"


Alt er ikke helt klart, men det er mye jeg fremdeles kan huske fra denne dagen. Den verste dagen i mitt liv. Den dagen jeg trodde jeg skulle dø. Jeg glemmer ikke smerten. Jeg glemmer ikke ordene som ble ropt ut. Jeg trodde det var slutten.

Det var en mandag. Jeg følte meg egentlig veldig slapp og sliten i kroppen denne dagen, men det skulle ikke stoppe meg. Jeg tenkte det jeg vanligvis pleier å tenke "dette skal gå bra, dette skal jeg klare". Jeg fryktet ingenting. Jeg så ingenting kom til å skje, i hvert fall ikke dette. Jeg hadde mange rundt meg. Vi lo og smilte, koste oss og holdt på den gode stemningen. Slik som før. Slik som det alltid er. Jeg følte meg litt nummen og synet ble litt prikkete. Jeg hadde ikke spist på en stund. Heller ikke drukket noe eller fått i meg noe form for væske. Jeg prøvde å holde motet oppe. Holde fokus.

Jeg kjente jeg bare ble dårligere og dårligere, og til slutt måtte jeg sette meg ned. Jeg fikk et glass vann som jeg prøvde å drikke litt av. Det gikk fint. Likevel ble jeg bare mer og mer svimmel, og fra da skjedde alt så fort. Så uvirkelig og så skremmende fort. Jeg lå på gulvet og skalv. Det gjorde vondt i hjertet. Som om noen knep skikkelig hardt. Jeg var kvalm, hadde store magesmerter og jeg kjente plutselig ikke bena mine. Hadde jeg de fremdeles? Hadde jeg blitt lam? Hva skjedde egentlig? Alt virket så uklart. Jeg husket veldig lite. Jeg husket ikke hvilken dag det var eller hvor jeg var.

Det føltes ut som om noe hardt presset kroppen min mot bakken. Mot gulvet. Det gjorde vondt i hele kroppen. Det gjorde vondt og puste, og jeg kjente panikken fange kroppen min. Jeg hadde ikke kjent på så mye smerte før. Fysisk smerte. Jeg var iskald men kjente det bare kokte i hodet. Jeg skalv. Frøs. Ble bare kaldere og kaldere. Noen prøvde å snakke til meg. Jeg klarte ikke å holde øynene oppe så lenge, de ble glidde igjen. De bare lukket seg. Jeg klarte så vidt å bevege meg. Klarte ikke å stå oppreist. Klarte nesten ingenting, bare å ligge der, helt i ro. Jeg prøvde å holde motet oppe. Være sterk.

Jeg fikk holde en i hånden. Jeg var klam og fremdeles iskald. Jeg husker ikke helt hva de sa til meg, jeg hørte bare noe mumling. Alt var så uklart. Det gjorde bare mer og mer vondt i hjerte. Egentlig ville jeg bare skrike og gråte av smerte, men jeg hadde ikke krefter til det. Jeg ble bare dårligere og dårligere, og på det tidspunktet var jeg nesten sikker på at jeg kom til å dø. Jeg tenkte at det ikke kunne bli noe verre. Ambulansen ble tilkalt og noen ringte 113. Jeg prøvde å holde øynene oppe. Jeg prøvde å være så våken som jeg klarte. Det var det jeg fikk beskjed om. Bare for å se om jeg var bevisst.

Ambulansen kom på stedet, og jeg hadde ikke blitt noe bedre. Formen hadde blitt verre og verre, og hvert sekund var som nesten uutholdende. Jeg så noen grønne uniformer og en båre. Jeg så ikke så veldig mye mer enn det. Jeg så det var to fra ambulansen. "Hei, hvor har du vondt henne?". Jeg husker ikke helt hva jeg svarte eller hva jeg klarte å få ut med ord, men jeg pekte. "Har du vondt i magen, hjertet, noen andre steder?". Jeg klarte fremdeles ikke å reise meg opp, jeg følte kroppen var lam. Så tung. Jeg klarte bare å ligge helt i ro. Kroppstemperaturen var veldig lav. Unormal. Helt iskald.

Jeg fikk beskjed om å holde øynene oppe, siden jeg hadde så vondt i hjerte. Det var en avtale. Jeg prøvde å åpne øynene med en gang igjen etter de var lukket. Det var tungt å åpne de igjen. Det gjorde vondt. Jeg ville ikke se hvem som så meg. Jeg ville ikke tenke tanken en gang. Jeg orket ikke. Klarte ikke. Måtte bare fokusere på å overleve smerten og kjempe imot. Det var en intens smerte. Det verste jeg hadde opplevd og vært gjennom. Jeg blå løftet opp i ambulansesengen, pakket inn i tre-fire dyner og ble godt tatt vare på. Jeg ble kjørt inn i ambulansen, også var det avgårde til legevakten først.

Det var ingen tvil om at jeg måtte på sykehuset. Jeg begynte å hyperventilere, ansiktet ble blekere og jeg følte meg bare mer og mer svimmel og dårlig. Legen møtte på meg og sa at det ikke var noe annet enn sykehuset neste. Det føltes som en evighet. Hvert sekund og minutt som gikk. Jeg var fremdeles like kald som jeg var i begynnelsen. Når jeg kollapset. Jeg prøvde å få tilbake normal pust igjen. Det gjorde vondt i hjertet fremdeles og det kjentes ut som om det knøt seg skikkelig fast. Jeg prøvde å bite tennene i sammen. Jeg prøvde bare å holde ut. Være sterk nok til å overleve dette. Jeg sloss imot.

Jeg kunne ikke få veneflon i ambulansen. Jeg var for kald til det. Jeg var for kald selv når jeg var godt pakket inn i ambulansetepper og tykke dyner. Kroppen kjentes tung, veldig tung. Jeg fikk holde en hånd. Aldri før hadde jeg vært så redd for å dø. Aldri før hadde jeg vært så redd for å miste meg selv og livet. Jeg møtte døden i øynene, men prøvde å kjempe med all styrke jeg bare hadde igjen. Jeg spurte med skjelvende stemme "Kommer jeg til å dø, nå?". Det føltes trygt og godt å være der som noen andre var. At jeg ikke var helt alene. At noen holdt meg i hånden og passet på. Det var trygt.

Jeg måtte fremdeles prøve å holde øynene oppe, det var ikke så veldig mye de kunne gjøre i ambulansen før jeg kom til sykehuset. Det var det lang ventetid, og det føltes ut som en hel evighet. Jeg ble trillet inn på akuttmottaket og ble møtt av mange leger og sykepleiere. "Trenger dere hjelp?" spurte de. Sekundene, minuttene og timene gikk. Jeg trodde jeg fremdeles skulle dø, og lurte på om jeg ikke kunne få noe som hjalp for smerten. Jeg måtte bli varm først. Før jeg kunne få veneflon og intravenøs. Den følelsen var jævlig. Å vente. Det føltes ut som om jeg måtte vente på å dø. Til det var min tur.

Jeg våknet av et stikk. Døden hadde ikke seiret enda. Jeg var fremdeles i live. Endelig kunne de stikke veneflon og gi meg intravenøs væske. Det føltes som en lettelse, selv om kroppen var veldig tung og sliten. Jeg orket ikke å bevege kroppen. Jeg var tungpustet og hadde problemer med å puste normalt. De måtte observere hele tiden. Rapportere og følge med hele tiden. Passe på at ikke tilstanden min ble noe verre. Jeg ble sendt til obs post. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le. Det var egentlig bare latterlig. Hvorfor var jeg på sykehuset? 1.etasje? Jeg ville bare lukke igjen lynene. Hvile. Få krefter.

Blodprøver ble tatt i haugevis, jeg fikk flere liter med intravenøs væske og jeg hadde hele tiden noen som passet på tilstanden og så om det ble noe verre. Jeg fikk heldigvis noe som hjalp for de intense smertene, og det gjorde meg mye mer rolig. Det føltes litt godt. Jeg følte i noen sekunder at jeg hadde nettopp vunnet mot døden. Sett den rett i øynene og vunnet over den enorme styrken og kraften som den har. Det kjente jeg på. Det var ikke noe tvil en gang, egentlig. Det føles ut som om kroppen skulle eksplodere mange ganger. Den følelsen gjorde meg bare urolig og enda mer redd. Mye.

Så lå jeg der. Det var mye bråk og mye støy rundt meg. Pasienter gikk frem og tilbake, telefoner ringte og meldinger strømmet inn. Ikke så lydløst, akkurat. Flere ganger våknet jeg av at noen ristet litt borti armen min. "Heisann, jeg tenkte å ta noen blodprøver av deg, jeg." Jeg måtte bare strekke ut armen og bite tennene sammen. Bare få det gjort. Bare bli ferdig med det. Jeg kjente det svidde på grunn av den intravenøse væsken. Saltvannet. Det føltes bedre etter hvert og utover kvelden og dagen. Jeg følte jeg hadde litt mer krefter og litt mer energi. Den følelsen gjorde meg godt. Veldig godt.

"Du må ikke se så syk ut, kjære deg. Du skremmer oss" kom det plutselig fra siden. Hvordan later jeg som om jeg er frisk og føler meg bra? Føler meg opplagt i en slik situasjon som dette? Jeg ville bare si "Beklager, men jeg føler ikke for å smile når jeg kollapset tidligere i dag og trodde jeg skulle dø. Det er ikke meningen, men jeg håper det går greit. Kanskje jeg har mer å smile for i morgen." Det var litt ironisk, så jeg valgte derfor å la være. Jeg ga heller bare et smil. Jeg lukker igjen øynene for å sove litt. I håp om å være mer opplagt og bedre til morgendagen. Håret var rufsete. Kroppen kald. Vond.

Det tok litt tid før jeg klarte å komme tilbake til meg selv igjen. Jeg ble utskrevet og tok med meg lærdom videre. Heldigvis overlevde jeg smerten. Heldigvis klarte jeg å kjempe imot og sloss. Det var da jeg innså hvor verdifullt og viktig livet er, uansett hvor vanskelig situasjonen er. Jeg døde nesten, men tok i bruk livet. Jeg valgte å kjempe. Sloss. Fighte. Jeg hadde mot nok. Jeg klarte å bite tennene i sammen. Ha en positiv innstilling som tidligere på dagen da det skjedde. Jeg ga ikke opp. Jeg lot ikke døden ta meg. "Dette skal jeg klare, dette skal gå bra". Det reddet tross alt livet mitt.

Søndagskos



Har ikke noe negativt å si om denne herlige søndagen. Bare smil, latter og gledestårer.

Forstår du?


Jeg kjenner kroppen er sliten.

Er det noe jeg er lei av, så er det måten sykdommen går utover andre på. Krangling, vanskelige diskusjoner som ender i sinne og tårer, misforståelser og mye frem og tilbake. Slik kunne jeg fortsatte å ramse opp, det er så mye. Jeg prøver å velge rett og tenke på konsekvensene. Konsekvensene for sykdommen som jeg så og oppdager så sent. Jeg prøver å være på vakt for nye slag som kommer imot meg, plutselig klarer jeg bare ikke å konsentrere meg om det jeg skal og da skjer det. Enda ett nytt slag i tryne fra sykdommen. Jeg kjenner det godt. Jeg legger ikke skjul på den.

Jeg forstår det må være vanskelig for de nærmeste å gå i mine sko. Å vise empati. Sette seg inn i min hverdag og prøve å kjenne etter på hvordan det kan føles. Jeg prøver så godt jeg kan å sette sammen to ulike situasjoner som kan være med på å sette nytt syn på situasjonen min og sykdommen. Jeg prøver å gjøre det lettere for dem å forstå meg slik som det er akkurat nå, noen ganger er det bare ekstra vanskelig. For meg er det viktig å fungere i hverdagen selv med sykdommen. Jeg prøver og jeg kjemper hardt for å få det til. Noen ganger går det bare ikke.

Noen ganger er det bare ekstra tøft. Veldig.

Selv om jeg har kommet enda nærmere familien, er det veldig tøft for meg. De forstår ikke på samme måte som jeg som er i situasjonen. De står utenfor, mens jeg står inni denne onde sirkelen til sykdommen. Jeg forventer ikke at de skal forstå meg helt og fullt, jeg vil bare at de skal høre på meg når jeg snakker og ikke tro at jeg pynter på sannheten hver eneste gang - for det gjør jeg ikke. Dette er ingen lek, dette er alvor. Dette er ikke noe jeg egentlig vil, da er det bare så ekstra vondt når noen går rundt å tenker på det og tror det - selv når jeg faktisk sier at det ikke er slik.

Det stemmer ikke.

I wish I was strong like a solider ~

Det må være godt å slippe sykdom.

Den følelsen. Jeg drømmer ofte om det. Å bli fri. Å ta ut mine egne vinger, som vil hjelpe meg til riktig sti og riktig retning. Jeg lurer på hvordan det kommer til å bli. Livet etter. Jeg er redd for å falle tilbake. Redd for å falle tilbake og kjenne anoreksiens slag på slag i tryne. Det er like vondt hver gang. Det kjennes uutholdelig noen ganger. På de vonde dagene orker jeg veldig lite. Det er ikke så lett å se det for andre. Jeg forventer det ikke, men noen ganger kunne jeg ønske de fikk se det - med egne øyne. At de så meg med de samme øynene som jeg ser med. Ofte kunne jeg ønske det.

Håpet glinser ikke alltid like vakkert. En rose er ikke tornefri, det er slik med livet også. Livet er ikke problemfritt. Noe jeg er glad for med sykdommen, er alt jeg har erfart og lært meg. Selvfølgelig kunne jeg ønske at det var litt annerledes, men jeg prøver så godt jeg bare kan å finne noe positivt i det negative og i det vonde. Det gjør det litt lettere for meg. Lettere å holde ut. Lettere å overleve. Jeg tror det skjer av ren refleks, egentlig. Når man kjenner det er vanskelig å puste skikkelig med lungene, prøver man i full panikk å sikre frie luftveier eller finne en annen løsning som hjelper på.

Sånn er det nå også. Med meg. Med meg i min situasjon. Jeg vil ikke skrike etter oppmerksomhet. Jeg vil ikke ha noe mer oppmerksomhet enn et menneske trenger for å kunne overleve - en av mine største drømmer hver dag er å kunne få muligheten til å leve normalt. Kunne leve uten bekymringer, uten så mange tanker og så mye kaos. Jeg hater å se den syke kroppen min. Jeg hater å se at jeg kan dra hårstrå ut av håret mitt. Jeg hater å se hvor fort livet kan snu, det føles bare direkte jævlig. Man prøver bare å overleve. Holde ut. Stå oppreist uten å falle bakover og miste balansen.

Når alt går imot

Det er nok tårer i dag. Jeg vil ikke gråte mer. Nå må jeg erstatte det med noen ord.


Noen ganger føles det ut som om hele verden raser sammen. Alt blir knust i tusen biter, du ser rundt deg, ser alle de små bitene som er knust og må begynne å finne ut hvilken bit som passer sammen. Hvor begynner man? Hvor er det viktigst å begynne? Hjertet kjennes halvt, ikke like helt som før. Du prøver å trekke pusten dypt, for å konsentrere deg om det viktigste - å reise seg opp på bena, ikke bli liggende på bakken etter et fall. Frykten for å falle igjen og kjenne på den samme smell som kroppen kjenner til og som den kjenner igjen. Ofte føles det som om alt bare går imot.  Absolutt alt.

Som om ingenting hjelper. Som om noe drar deg lenger ned i søla. Følelsen skaper frustrasjon og fortvilelse. Hjertet banker fortere og fortere, og av all desperasjon prøver man å krabbe oppover med nebb og klør. Hva skjer når man plutselig er tom? Når man plutselig ikke har noe overskudd lenger? Når man plutselig ikke har noe energi? Den følelsen er jævlig. Følelsen av å være tom, samtidig som om alt kjennes kaos. Fullstendig kaos og forvirring. Hva gjør man da? Jeg er sint og oppgitt over meg selv. Hvorfor måtte dette skje? Hvorfor nå? Hvorfor akkurat nå? Det føles så urettferdig.

Så håpløst og elendig.

Tenk så fantastisk det må være å føle frihet. Være fri. Det må være herlig å slippe å vente alle de gangene på venterommet for å komme inn til legen eller på sykehuset. Det må være helt fantastisk å slippe alle mulige bekymringer og små ting som får kroppen til å knekke i sammen og falle i grus. Tenk så fantastisk å slippe å ta blodprøver hver tredje måned? Det hadde i hvert fall vært veldig fint for meg, som har så stor sprøyteskrekk. Følelsen av frihet må kjennes som en slags lykkerus. En ekte og god lykkerus som føles riktig. Som er bra. Som ikke er usunt for kroppen eller for sjelen. Det må være uvirkelig.

Cupcakes



I dag har jeg bakt cupcakes. Noen andre som liker å bake?

Vondt verre


Det er mye som gjør vondt verre.

Det hjelper ikke for meg å høre andre kjefte og være rasende sint på meg. Jeg begynner lett å gråte, fordi jeg kjenner på så mye skyldfølelse og skam. Som om alt dette skal være min feil. Alt som finnes av problemer. Den følelsen er grusom og helt forferdelig. Det hjelper ikke noe særlig på den lave selvtilliten og den dårlige selvfølelsen min, akkurat. Jeg kjenner jeg er drit lei av å krangle med andre rundt meg som jeg virkelig er glad i og som jeg virkelig bryr meg om. Jeg har ikke lyst til å vise meg så mye for andre, derfor dropper jeg ofte familiebesøk, middagsbesøk, og slike sosiale sammenhenger.

Det er vondt og tøft på samme tid å fortelle det, men noen ganger føler jeg at valgmulighetene er så få. Det er ikke mange av dem. Jeg forstår de er sinte og triste. Det er jo en normal reaksjon, de får lov av meg å være sint på grunn av sykdommen som absolutt må ta så stor plass, men jeg har ikke lyst at det skal være slik hele tiden. Jeg trenger å føle at jeg puster. Jeg trenger at jeg føler jeg kan få en liten pause fra det vonde, ellers blir jeg helt sprø. Det er viktig for meg å oppleve noe annet enn at andre er sinte. Jeg bare må. Jeg trenger det like mye som alle andre trenger det - å leve.

Jeg har sagt at det er helt greit når noen vil være sinte på meg, jeg skjønner det. Jeg forstår at det er mye frustrasjon rundt sykdommen. Jeg merker jeg selv er veldig frustrert når jeg merker så mange fysiske konsekvenser, herregud - jeg skriker den dagen jeg mister alt håret. Jeg tenkte det ikke ville skje, jeg tenkte ikke det var aktuelt, men jeg har hørt noen fortelle meg det. Håret mitt. Mitt eget. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er så opphengt i akkurat det, men det er så vondt å tenke på. Det kan sammenlignes med det å miste noe som er betydningsfullt. Hva gjør du da, når du plutselig en dag mister det?

Når man plutselig mister noe helt brått og uforventet. Den følelsen kan jeg kjenne igjen. Du føler du mister fotfeste, faller bakover og mister alt som er av balanse. Hva gjør du da? Hva er plan b? Hva om det ikke finnes en annen plan eller en annen løsning? Da gjelder det bare å holde ut. Bite tennene sammen. Prøve å gjøre livet til noe som er litt bedre, selv i den situasjonen man havner i og befinner seg i. Det er jævlig, men jeg vet det også er mulig. Kunsten er bare å se det selv. Det krever mye mot.

Svar del 2

Hva er dine drømmer etter at du har blitt frisk?



Jeg drømmer om å bli sykepleier og hjelpe andre mennesker. Jeg drømmer om å jobbe på litt ulike steder og ulike avdelinger, så det er det som er så fint med sykepleieryrket - man har så mange muligheter. Jeg har også lyst til å gjøre ferdig boka helt, gi ut boka og kanskje skrive flere. Jeg har veldig lyst til å hjelpe andre mennesker som har det vanskelig, så jeg føler meg egentlig veldig sikker på at det er sykepleier jeg drømmer om å bli og at det er det som er det rette og det beste for meg. Jeg drømmer om å flytte og bo et annet sted, gifte meg og gi barna mine en trygg og god oppvekst. Jeg har også veldig lyst til å jobbe i Røde Kors hjelpekorps og være rundt andre mennesker. Jeg har egentlig veldig mange drømmer, dette er bare noen få av dem.

 

Hva er det verste?

Det er litt vanskelig å si hva som er det verste, det varierer faktisk litt fra periode til periode og hvordan det går. Slik som nå, så går det ikke så veldig bra. Jeg hater at blodprøvene blir dårlige, at jeg kjenner på magesmerter, kvalme, svimmelhet, feber, hodepine, slapphet og trøtthet, det å ikke ha overskudd, det å kjenne at kroppen er så forferdelig sliten og bare har lyst til å sove og ikke gjøre noe som helst annet. Følelsen av å være syk er veldig vond å bære på. Jeg hater det. Det er vanskelig å sitte sammen med andre å spise den samme maten som de spiser,og ikke minst det å følge kostlisten konkret og helt riktig. Det er en kamp i seg selv. Det er vondt å tenke på at det er snakk om livskamp og at det er veldig viktig. Det er vondt i seg selv, sykdommen. Jeg kjenner jeg er lei av å sitte på venterom, lei av alle blodprøver, lei av å kjenne så stor motstand og at veldig mye går imot meg. Jeg kjenner det knekker meg når jeg får dårlige nyheter og dårlige beskjeder. (Jeg vet ikke helt om det var et bra nok svar.. men..)

 

Hva får deg i bedre humør?

Selv om det er krevende noen ganger, så hjelper det å bare være sammen med venner, familie og gjøre ting som betyr noe. Noe som har verdi i seg og som jeg fremdeles har og som jeg enda ikke har mistet. Det gjør meg glad når jeg føler meg litt mer fri, for eksempel hvis jeg slipper en dag å være så kvalm som jeg pleier. Da føler jeg at jeg kan slippe meg mer løs og være meg selv, prøve å le og smile og bare være den samme gamle meg som jeg var før sykdommen kom inn i bilde. Det gjør meg glad å høre på musikk, gladsanger, bake, synge, fotografere, oppleve nye ting og ikke minst oppleve mestring. Ofte så skal det ikke så veldig mye til. Jeg blir i bedre humør om jeg for eksempel har hatt en veldig god samtale med en behandler eller med en eller annen nær. Jeg blir glad av smil, klemmer og det å gjøre andre glad.

 

Hvordan fant du ut at du hadde det?

Jeg hadde noen samtaler med legen min og tok en del blodprøver og andre prøver. Jeg fortalte situasjonen min og vekttapet, og det var ingen tvil om at jeg hadde fått diagnosen anoreksi. Jeg følte meg egentlig veldig forvirret og veldig tom faktisk. Visste ikke helt om jeg skulle gråte eller le. Noen ganger når det var snakk om et alvorlig tema, kunne jeg finne på å le. Det var masken jeg gjemte meg bak og som jeg har som en slags "trygghet". Det er noe jeg gjør hvis jeg ikke helt vet hvordan jeg skal reagere eller hvordan jeg skal være og oppføre meg. Det føles litt spesielt og litt rart, men det er bare slik det er. Det er bare slik det har blitt. De sjekket BMI'en og vekten med høyden, og da gikk jeg under den type diagnose.

 

Hvordan reagerte du da du klarte å innrømme for deg selv at du hadde gått for langt?

Jeg skjønner jo at sykdommen bærer med seg mange konsekvenser, det tok bare lang tid for meg å forstå det og se det. Det har vel vært følelser som skam, selvhat, sinne, frustrasjon, fortvilelse, mange tårer og veldig mye forvirring rundt akkurat dette.

 

Hvilke blogger leser du fast?

Jeg leser veldig mange blogger faktisk, men noen av dem er; anna edwin, maren vik, kristinehi, ragnhildfredrikke, odakarina ++

 

Hvor lenge har du hatt sykdommen?

Jeg har hatt sykdommen i 2 år.

 

Favoritt:

Mat - Tika masala kanskje? det må nesten være det hvis jeg skal si skikkelig mat, nutridrink er ikke noe skikkelig mat akkurat.

Fag - Psykologi?

Lærer - Det er vanskelig å si, kjenner så mange snille

Blogg - alt for vanskelig å si, kanskje jeg må si annais! er så mange favoritter

Stil - Elsker blonder og lyse fine sommerklær, men jeg elsker også store tykke strikkegensre

Jente - Er ikke helt sikker?

Gutt - Er ikke helt sikker?

Årstid - Sommeren og vinteren

 

Hva gleder du deg mest til?

Jeg gleder meg mest til å bli frisk igjen slik at jeg kan være fri og leve livet mitt på en bedre og lettere måte. Jeg gleder meg også til å fullføre utdanningen helt, slik at jeg virkelig kan begynne livet mitt.

 

Beste minne?

Det er umulig å si, det er så uendelig mange gode minner!

 

Ynglingsantrekk?

God og varm hals, stor strikkegenser og tights, faktisk. Men, det blir lite av det faktisk. Det er mest slaskeklær for å si det med andre ord.

 

Drømmeyrke?

Sykepleier.

 

Går du til psykolog?

Ja, det gjør jeg.

 

Har du byttet psykolog mange ganger? - hvordan var det?

Nei, det har jeg ikke. Jeg har bare snakket med èn psykolog under sykdomsperioden.

 

Hvordan går det?

Akkurat nå kunne jeg fint sagt at det kunne gått mye bedre. Kroppen er sliten og sykdommen er veldig sterk.

 

Hva tar du mest bilder av?

Natur kanskje? eller ting jeg møter på i hverdagen, det varierer litt egentlig.

 

Hvor vil du helst dra akkurat nå?

Til afrika.

 

Hvorfor blogger du?

Jeg blogger fordi jeg har lyst til å fortelle om min hverdag, oppturer, nedturer, hindringer og utfordringer med sykdommen som preger hverdagen min og livet mitt. Dette blir som en slags dagbok.

 

Hva fikk deg til å skrive?

Jeg er faktisk litt usikker. Jeg merker bare at det hjelper å skrive litt, derfor er det godt å få ryddet opp i kaoset.

 

Hva liker du å drive med på "gode dager"?

Det er ikke så veldig mye jeg orker å gjøre eller har overskudd og krefter til å gjøre når dagene er mindre gode. Når jeg er kvalm og i dårlig form sover jeg for det meste. Jeg prøver alltid å gjøre dagen litt bedre og lettere med å gjøre ting som gjør meg glad, men det kommer litt an på også hvordan det er og hvordan det føles. Sove, høre på musikk, synge, gå turer når jeg orker og klarer, være sammen med andre hvis jeg er i form til det osv.

 

Hva gjør deg glad?

Musikk, baking, lage god mat til andre, glede andre og gjøre de glad, overraskelser, nye opplevelser, greys anatomy, følelsen av mestring, gode dager der jeg er litt mer frisk og i bedre form ++

Svar del 1

Hei dere.

Tenkte å svare litt på spørsmål som har kommet på mail og her i kommentarfeltet, så håper dere får svar på det dere måtte lure på. Om det er noe annet dere kommer på, så fortsett å still spørsmål. Jeg skal prøve å svare så godt og så ærlig som mulig. Om det er noe uklart, så må dere bare si i fra, så skal jeg prøve å ordne opp i det.

 

Når fikk du diagnosen anoreksi?

Jeg husker det var veldig mye frem og tilbake, og jeg ville egentlig ikke innrømme at jeg hadde noen problem til mat og kalorier. Men jeg fikk diagnosen i 2010, altså, jeg har hatt sykdommen i snart 2 år.

 

Hvordan fant du eller familie/venner ut at du var syk?

Vekttapet. Det var veldig mange som la merke til det og begynte å komme med kommentarer. De spurte aldri om jeg spiste eller ikke, men som oftest fant jeg bare på en dårlig unnskyldning. Det er faktisk noe av det verste man kan gjøre, å "pynte på sannheten". Det har jeg lært meg etter denne sykdomsperioden. Det hjelper i hvert fall ikke, det vil ikke være med på å gjøre situasjonen noe bedre selv om det kanskje føles ut som det i begynnelsen og fra starten. Plutselig ser man at det bare blir vanskeligere og vanskeligere, tøffere og tøffere. Familien min reagerte kanskje mest på vekttapet, men de forstod ikke hvorfor jeg ikke skulle spise alle de måltidene som før, og hvorfor jeg ikke spiste når det var felles måltider som middag for eksempel. Det ble mye krangling og mange diskusjoner, og de forstod egentlig ikke helt hva som skjedde. Vennene mine så den store forandringen. De kjente meg nesten ikke igjen, noe som var veldig trist. Jeg syns også det var trist. Jeg hater å se andre er lei seg eller at andre har det vondt. Jeg hater det virkelig. Det gjør noe med meg. Det preger.

 

Hvordan startet alt for deg?

Det er egentlig litt vanskelig å si hvordan det startet, ettersom det var en veldig forvirrende tid for meg. Det var mye som hadde skjedd, tidligere mobbing og jeg hadde mistet veldig mange nære. Etter dødsfall og sykdom i familien gjorde det ikke situasjonen noe spesielt bedre. Jeg skulle begynne på ny skole og følte jeg måtte bli litt tynnere og gå litt ned i vekt. Etter hvert og med tiden følte jeg bare at det ikke var godt nok, så jeg måtte enda mer ned i vekt. Det var da anoreksien fanget kroppen min og var veldig bevisst. Jeg forstod ikke så veldig mye, spesielt ikke konsekvensene. Jeg tenkte som "det skjer ikke meg". Likevel skjedde det. Jeg prøvde å være sterk, holde smilet på plass og holde det oppe. Plutselig knakk jeg sammen. Jeg hadde mange nedturer, dårlige dager og det kom mange tårer. Jeg begynte kanskje å innse etter hvert at det ikke var vanlig eller normalt. Jeg så selv at kroppen forandret seg, men likevel var det ikke godt nok eller "farlig nok".

Nå ser jeg konsekvensene og er godt fanget av monsteret inni meg som bare vil meg vondt. Jeg har opplevd veldig mange skremmende opplevelser som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg kan kanskje skrive litt om de senere, om dere ønsker det. Jeg følte meg sett når vekten raste nedover. Noen så meg. Det føltes så godt. Jeg fikk mange kommentarer på at jeg hadde blitt så tynn, og det var som en slags "næring" for anoreksien. Plutselig så følte jeg at det var den eneste måten jeg kunne føle mestring på, jeg klarte bare ikke å se hvordan det kom til å bli. Jeg ville jo bare bli litt tynnere. Så, sorg, dødsfall, sykdom nært og veldig mye slankepress var med på å starte dette. Jeg begynte å føle veldig ubehag når jeg hadde mat i magen, og etter hvert var det å kaste opp det verste jeg visste om og kunne tenke meg. Jeg tenkte hele tiden at jeg slapp å kaste opp når jeg ikke hadde mat i magen, men det er virkelig ingen god løsning. Hadde jeg kunne gjort noe annerledes, hadde jeg gjort det med det samme. Jeg er sint på meg selv for at det skjedde.

 

Hva er det kjekkeste du gjør?



Jeg liker jo selvfølgelig å være sammen med de fantastiske vennene mine og mine nærmeste, men det er mye jeg liker å gjøre. Det er vanskelig å velge ut èn spesiell ting, men jeg elsker å bake, lage god mat til andre, overraske andre og gjøre andre glad, fotografere, synge etc.

 

Hva er dine hobbyer?

Mine hobbyer må vel være bake og fotografere.

 

Hvordan har de nærmeste rundt deg (familie og nære venner) håndtert sykdommen din?

Det har gått veldig mye opp og ned. De har vært veldig sinte på meg, men jeg vet de bare har vært veldig redde, og at de fremdeles er det. Det er nok fordi formen og tilstanden varierer og går litt opp og ned. Det blir en del krangling og diskusjoner, noe som er veldig vanskelig over lengre tid. Jeg føler ofte det er min feil og at det er jeg som lager problemer for dem på grunn av sykdommen som preger livet mitt og hverdagen. Jeg hater virkelig den følelsen. At dette skal gå utover andre, de jeg virkelig bryr meg om og de jeg er glad i. Jeg syns de er virkelig sterke. Herregud så fantastiske alle sammen er. Jeg beundrer dem virkelig, det er så godt å vite at jeg har noen jeg kan snakke med om jeg bare spør og om jeg sier i fra. Jeg vet jeg er veldig heldig som har de vennene jeg har.

Som har foreldre som står på og som kjemper sammen med meg. Jeg har kommet veldig nær både vennene mine og familien min, selv om det er veldig mye de ikke forstår heller. Jeg forventer ikke at de skal forstå alt siden de ikke er i "mine sko", men det er veldig vondt når de misforstår eller tolker noe helt feil. Da er det så vanskelig å finne de rette ordene som strekker bedre til og som gjør det lettere. Selvfølgelig er det veldig mange utfordringer og hindringer som oppstår, det vet jeg jo. Noen ganger er det bare veldig vanskelig fordi jeg vet det er tøft for de nærmeste rundt meg også. Ja, hva skal jeg si? Det går hele tiden veldig mye opp og ned, og det varierer litt. Krangling, diskusjoner, nedturer, oppturer, gode og dårlige dager. Det er tøft for dem, det forstår jeg, jeg forstår veldig godt de er sliten.

Sykehuset


I dag skal jeg på sykehuset igjen en liten tur.

Jeg gruer meg, fordi jeg vet jeg skal ta blodprøver og noe som har med stikk å gjøre. Jeg hater blodprøver og sprøyter, jeg har så stor sprøyteskrekk at jeg ikke finner ord for det. Jeg gleder meg ikke i det hele tatt, bare til alt er over og til at alt er ferdig. Jeg håper bare alt går bra, det hadde vært fint om blodprøvene var litt bedre enn de forrige, men jeg må ærlig innrømme at jeg er veldig usikker på det. Hvordan skal jeg forberede meg godt nok til enda en nedtur? Jeg vet ikke om jeg er klar til det enda. Hvordan skal jeg klare å psyke meg opp godt nok til det? Hvordan skal jeg klare å stå på begge bena når de største bølgene herjer som verst, uten å falle eller miste balansen? Noen ganger kjennes det nesten umulig, selv om jeg innerst inne vet at det ikke er det. Jeg vet selv veldig godt at det ikke er noe som er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid. Og slik er det bare noen ganger. Jeg må bare godta det. Lære å akseptere det. En rose er aldri tornefri.

Håret mitt


Vær så snill, ikke la håret mitt bli tynnere og mindre av det nå. Jeg vil ha håret mitt. Jeg vil beholde det samme håret som jeg alltid har hatt, jeg har verken farget det eller gjort noe spesielt med det. Herregud, det er så frustrerende og vondt å stå å dra ut klyser med hår, jeg tenker på hva som skjer. Det kan ikke være mulig. Det er ikke logisk. Nå kan jeg ikke miste mer hår, det er nok nå. Etter jeg har vært i dusjen og tatt meg et varmt bad, ser jeg bare hvor mye jeg mister. Jeg hadde tykkere hår før, mye mye tykkere enn det jeg har nå. Faen. Dette er noe dritt. Nedtur i seg selv, uten tvil.

It's okay to be scared, It just mean that you have something to loose ~



I dag er formen helt elendig. Jeg kjenner bare det skal bli godt å sove litt, om jeg bare klarer. Som vanlig pleier jeg å sovne til slutt etter mange ganger førsøk, jeg kjenner bare hvor trøtt og sliten kroppen er nå. Jeg kjenner jeg er lei av alt som har med sykdom å gjøre, kvalme, svimmelhet, magesmerte, dårlig form generelt. Jeg hater det. Kan ikke alt bare bli bra igjen? Kan jeg ikke bare bli frisk og våkne opp frisk neste morgen? Det hadde vært en fantastisk følelse. Det vil være en fin drøm.

Jeg kunne bare ønske dette var et vondt mareritt om natten. Et mareritt som jeg snart vil våkne opp fra. Det er bare hardt å vite at det er virkelighet. At det er sannheten. Det er ingen vond drøm om natten. Den er ekte. Den er virkelighet.

Spørsmålsrunde

Hei dere.

Tenkte å ta en liten spørsmålsrunde, så om det er noe dere lurer på, så er det bare å skrike ut. Det er selvfølgelig noen spørsmål jeg ikke svarer på, men jeg tror de aller fleste forstår at jeg ikke legger ut vekt og hvordan kroppen ser ut. Jeg vil ikke at dette skal ha noen negativ effekt på noen som helst måte, så jeg håper dere tar hensyn til det og at dere tenker før dere skriver og stiller spørsmål. Når jeg svarer på spørsmålene, kommer litt an på hvor mange spørsmål det blir. Kanskje det blir to deler? Om det er noe dere lurer på, så er det bare til å komme med spørsmål som dere måtte lure på og sitte inne med. Jeg tar imot og svarer så godt jeg bare kan.

Er det ikke snart over?



Er det ikke snart over?

Jeg kjenner det er vanskelig når sykdommen river i kroppen og når den er så sterk. Når den har så mye motstand med seg. Er det ikke snart over? Kan ikke tårene bare stoppe å renne litt, bare for en liten stund? Det trenger ikke alltid å være så lenge, bare jeg får oppleve noe godt og noe positivt så er det til å godta og akseptere. Da er det greit. Bare jeg får noen gode dager nå i dagene som kommer og de dagene jeg går i møte, jeg trenger virkelig ny motivasjon og nye krefter til å kjempe enda hardere mot sykdommen og det vonde. Jeg trenger ny positiv energi, som kan gjøre at det er lettere å puste.

Jeg håper det blir bedre etter hvert. Jeg håper det snart er jeg som tar over makten når det gjelder mitt liv og mine valg. Jeg vil ikke at sykdommen skal styre, bestemme og kontrollere hele tiden så mye som den faktisk gjør. Det ødelegger mer enn ord kan beskrive og strekke ut til. Det er så vanskelig å vite hvordan jeg skal forklare på en god nok måte. Slik at det skal være lettere å forstå. Slik at det skal være lettere å se "hele bildet". Sykdommen gjør at jeg kjenner meg så maktesløs og så liten. Det skal så lite til før tårene strømmer på. Det gjør at jeg føler meg så svak. Det gir meg en veldig vond følelse.

Unfair

Jeg kjenner hjertebank, fortere og fortere. Det er så mye jeg lurer på som jeg ikke har svar på. Så vondt. Så frustrerende. Fortvilelse.

Jeg vil ikke vise den syke kroppen min, egentlig vil jeg ikke se noen inn i øynene. Ja, noen dager er akkurat som denne. Ikke at jeg er redd for å se noen inn i øynene eller ha øyekontakt, jeg vil bare ikke at noen skal se det samme som jeg ser, i mine egne øyne, dypt dypt - langt innerst inne. Jeg kan se det selv, det er ikke så veldig vanskelig. Spesielt i dårlige perioder kan jeg selv se at kroppen ikke har det så veldig bra. Motstanden er tøff å kjempe imot, men jeg prøver likevel, jeg skal jo klare dette - skal jeg ikke? Jeg kan ikke slutte denne kampen. Da er jeg bare feig. Urettferdig.

Om jeg hadde gitt opp, hadde jeg gitt livet mitt direkte i armene til sykdommen. Ja, den venter faktisk på at jeg skal gjøre det, den venter på å vinne og ta over hele meg som er av liv. Men nei. Jeg stopper der. Jeg vil ikke. Jeg kan ikke. Jeg skal ikke. Jeg kan ikke gi livet mitt til en sykdom som bare vil et menneske noe vondt. Hva vinner jeg på det? Ingenting. Jeg taper bare alt jeg har. Alt av drømmer. Alt av mål og verdier. Alt av gull og diamanter i hjertet mitt, som ligger langt innerst inne. Det ligger der, noen ganger må jeg bare lete litt ekstra lenge. Så lenge jeg finner noe, er vel det godt nok, er det ikke? Jeg prøver å sette meg små mål. Små mål om gangen, delmål. Jeg prøver. Jeg trenger bare tid.

Far away

Jeg kjenner sykdommen river i meg. Den river i kroppen, drar meg frem og tilbake i to ulike retninger. Det er fullstendig konflikter med det indre. Det skremmer meg sånn. Jeg kunne så inderlig ønske at alt var annerledes. Absolutt alt.

Jeg har hatt mye feber i det siste. Magesmerter, kvalme og mange tårer. Jeg kjenner anoreksiens mønster nå etter en god stund. Jeg kjenner straffen jeg får, ingenting er godt nok av det jeg gjør. Ingenting, selv når jeg kjemper hardt til svetten renner. Jeg prøver å høre mer på den friske meg. Den friske delen av meg som vet hva som er rett og galt, og som vet hvordan jeg skal komme meg ut fra sykdommen - den største utfordringen har så mange små og store utfordringer i seg, jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne. Hvor jeg skal gå. Hvor jeg skal starte, jeg vet i hvert fall at jeg ikke kan drive å rømme unna, løpe langt vekk. Late som ingenting hjelper i hvert fall ikke, jeg skal prøve å bli flinkere på å lytte til følelsene mine og kjenne etter hvordan jeg egentlig har det. Noen ganger er det bare så vanskelig, spesielt når det er så mye kaos og så mye å sortere. Hvor begynner jeg egentlig? Det er alltid et like stort spørsmål. Så fjernt.

Please, let me breath

Jeg kjenner kvalmen bre seg ut i hele kroppen. Tårene renner. Det er ingen tvil om at jeg er i en dårlig og vond periode. Den er ikke noe god å være i. Ikke i det hele tatt. Jeg er ikke i tvil et sekund, en gang. Det er så vondt å se andre så triste. Så vondt å tenke på at jeg kanskje kunne gjort noe annerledes for å muligens stoppe dette før det ble verre. Jeg kan ikke endre eller forandre på det som har skjedd og det som er gjort, men jeg håper jeg en eller annen gang lærer. At jeg ser alvoret selv. Jeg gjør ikke det helt enda. I hvert fall ikke helt. Jeg kunne ønske jeg følte meg sterkere. At jeg ikke bare gikk rundt med de vonde følelsene som svak, liten og så maktesløs. Jeg vet hvem som styrer nå. Jeg vet hvem som styrer livet mitt og hverdagen. Det er sykdommen. Den river i meg og styrer på.



Akkurat slik som den vil. Den er så ond.



Sykdommen er autopilot i mitt liv. Det burde vært omvendt. Det burde vært jeg som var førerpiloten og som satt å styrte. Slik er det ikke nå. Slik har det ikke vært på en god stund. Det er så slitsomt når dagene er så lange, spesielt når de er vonde. Dårlige dager. Da hjelper det veldig lite å krype under dyna og bare tette nesa etter alle tårer. Det blir vanskelig å puste og jeg kjenner jeg må konsentrere meg dypt om å gjennomføre og fullføre dype åndedrag. Full konsentrasjon. Det er så mye som påvirker og som preger meg fortiden. Slik har det egentlig vært lenge. Små ting får ofte store konsekvenser. Jeg føler meg så svak når jeg er så sårbar som jeg er nå. Det er så frustrerende og så vondt å tenke på. Kommentarer, blikk, spørsmål og misforståelser er smertefullt å oppleve. Det er da frustrasjonen vokser.



«Du må bare stå på, så kommer alt til å gå bra til slutt». Gjør jeg ikke det da? Ser ikke noen hvor hardt jeg kjemper? Ser ikke noen at jeg sliter meg gjennom, biter tennene sammen og prøver å være sterk hele tiden? Det er visstnok ikke så veldig mange som ser det, etter alle kommentarer jeg får. Jeg klarer ikke å kjempe hardere akkurat nå. Jeg må ha enda mer motivasjon og enda mer styrke. Jeg vil ikke høre at det går bedre med meg, før jeg virkelig kan kjenne på det selv. Jeg vil ikke gå rundt å tro det, når det ikke er sant. Når det ikke er sannheten eller hvordan virkeligheten er. Jeg prøver å kjempe. Jeg prøver å sloss. Noen ganger er det bare ekstra vanskelig. Noen ganger går bare alt imot meg. Da kan jeg ikke bare løpe avgårde. Da kan jeg ikke bare tro at alt er perfekt og bra igjen.

 

At bare alt blir fantastisk.

 

A smile can say more than a sign

Herregud så fantastisk det er med litt glede og positivitet i hverdagen - ah, det lettet veldig på humøret mitt. I dag er en dag jeg kan si at jeg har det bra, så godt som i hvert fall. Ja, jeg er kvalm og ikke feberfri, men dette kan egentlig ikke ødelegge den store gleden jeg sitter inne med akkurat nå. Så herlig. Så fantastisk. Jeg er i lykkerus, selv om det er små ting som gjør meg glad og som får meg til å smile. Om noen dager jeg skal på hytten en liten tur sammen med noen flotte mennesker som betyr veldig mye for meg. Spesielt gjennom denne tøffe sykdomstiden og sykdomsperioden. Denne gangen bryr jeg meg ikke om hvor mye det vonde skal ødelegge - Jeg skal på fjellet og stå på ski, drikke varm kakao og bare kose meg sammen med andre. Jeg skal le og smile, og virkelig kjenne at livet kan være herlig også.

Jeg skal bake påskecupcakes senere i kveld som jeg skal ta med meg. Elsker virkelig å bake, så dette vil egentlig bare gjøre humøret mitt enda bedre og enda lykkeligere. Jeg skal bare kose meg i ferien nå. Bare tenke på alt annet enn sykdom og elendighet. Alt vondt som sykdommen bærer med seg og som gir meg motstand. Jeg skal gå lange turer så lenge bena mine orker, jeg skal spille spill om kvelden som vi alltid pleier å gjøre, og jeg skal overleve gjennom natten også. Jeg skal virkelig ha en fin ferie, der jeg skal slappe av, kjenne stillheten og bare spre glede rundt meg så godt jeg kan. Jeg skal ha med meg en del ting opp til fjellet også, så kanskje jeg begynner å pakke allerede i morgen? Haha, det er så typisk meg å pakke mye som jeg ikke trenger og som jeg skal bruke en gang. Noen andre som kjenner seg igjen?

Kommer oppskrift senere på cupcakesene som jeg skal lage i kveld, om noen er interesserte?



It's tough



Dagene er så lange. Jeg kunne ønske jeg hadde hatt litt mer overskudd, energi og krefter til å gjøre det jeg har lyst til å gjøre. Det jeg har lyst til å bruke tiden min på. Sykdommen tar så stor plass. Sykdommen tar så enormt stor plass i hverdagen og i livet mitt. Jeg kjenner tårene bare renner. Jeg orker ikke å gråte mer. Øynene er så sår. Det gjør meg så trøtt og sliten. Det er så vondt når noen misforstår. Noen ganger kjennes det ut som om jeg snakker til veggen. Som om det jeg sier ikke er så veldig viktig. Jeg har merket mer til de fysiske konsekvensene de siste månedene, og det har vært noen veldig lange måneder. Jeg prøver alt jeg kan for å dempe smertene litt. Jeg merker hvor mye det tapper meg for krefter og energi. Kvalme, svimmelhet, magesmerter, hodepine, feber og smerter i kroppen.



Jeg prøver å leve så normalt som mulig, men det er tøft og vanskelig. Det er ikke lett i det hele tatt. Jeg prøver å gjemme meg bak masken. Jeg prøver å holde smilet og motet oppe. Jeg prøver å holde blikket rettet mot det gode og det positive. Jeg prøver, men jeg klarer det ikke alltid like bra. Jeg føler sykdommen er så sterk. Den bærer med seg så mye motstand. Så mye som er så vanskelig å kjempe imot og overvinne. Så vanskelig å sloss imot og kjempe. Fighte. Jeg vet aldri hvordan morgendagen blir. Jeg kan ikke planlegge noe som helst, egentlig. Ikke når det er frem i tid. Ikke når det gjelder morgendagen og dagene etter det igjen. Jeg vet aldri hvor sterk sykdommen er. Hvor sterke slag den kommer med. Jeg vet aldri. Jeg vet aldri hva som står å venter meg bak neste dør. Tør jeg å åpne opp?



Det er så vondt å ikke vite. Så vondt å gå rundt med følelsen av usikkerhet. Jeg merker hvor fort ting snur. Det er så vanskelig for meg å godta alt dette. Akseptere. Si at det er greit. Skal jeg bare la den styre og rive i meg, akkurat slik som den vil, uten at jeg må gjøre noe spesielt, eller skal jeg kjempe imot og prøve å holde ut med den enorme smerten og «straffen» som jeg får rett i ansiktet? Det er minst vondt å følge etter anoreksien. Jeg slipper å gjøre så mye. Lykkerusen jeg får og som den belønner meg virker så trygt og så godt. Men jeg vet selv veldig godt at jeg må komme meg fri fra det store stygge monsteret som har fanget meg og kroppen min. Jeg vet jeg må komme meg fri for å nå frem til drømmene og målene mine. Jeg er bare nødt. Jeg er bare nødt til å hoppe i det. Hoppe ut i det skumle.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits