dobbelkamp -

Paradis

Please

rh, merker hvor sint jeg er p meg selv n. Med en tarm og med en mage som ikke fungerer som den skal, m jeg ta mer olje og andre medisiner som gjr det bedre og lettere. Jeg m ta en olje for tarmen som smaker bare sukker og ekkelt, men heldigvis hjelper det litt blande den med noe flytende som vann eller pepsi max. Merker bare hvor utrolig lei jeg er av alt dette styret med sykdommen n, alle rutiner og alt som m til. Hvorfor kan ikke dette bare vre en vond drm, som bare kan forsvinne? Som jeg bare kan vkne opp fra? Hadde det bare vrt s enkelt.

Det er tungt nr hver dag blir en kamp. S tungt og s slitsomt nr det er over lengre tid. Jeg prver hele tiden ha oppe smilet nr jeg gr forbi noen, men jeg knekker i sammen nr det blir alt for mye. Det gjr at jeg fler meg s svak. S forferdelig svak. Det er ingen god flelse g rundt med, spesielt nr det er s mye framover som jeg gruer meg til og som jeg gr rundt tenker p. Jeg hper bare disse sm gledene som jeg skal oppleve og g i mte kan lfte det tunge litt opp. Det hadde vrt s godt fle seg litt frisk og litt fri, inni mellom alt. Det hadde vrt en fantastisk flelse.

Det kommer flere innlegg, kjre, ste lesere. Dere er s herlig! Skal love dere en del oppskrifter og veldig mange bildeinnlegg, m bare se det litt an p hvor det passer inn.

Sm gleder

Det har vrt veldig mange vanskelige dager i det siste, og jeg har rett og slett ikke orket gjre s veldig mye. Jeg hper sm ting kan f opp humret litt, for n merker jeg hvor lei jeg er av det sutrehumret som gjr at jeg fler meg som en liten unge. Uff, heldigvis s har jeg noe glede meg til. Det betyr s mye, selv om det ikke kan ta bort smerte og elendighet. Jeg skal blant annet kjpe meg nytt speilrefleks, ettersom jeg fler jeg trenger ett nytt med litt utfordringer. Alltid godt med noe nytt og prve ut noe, om dere har noen gode tips til et veldig godt speilrefelkskamera, s skrik ut.

Jeg har faktisk bakt veldig mye i det siste, noe jeg elsker bruke tiden min p. Jeg har hatt en del fotoshoot og jeg har tatt mange bilder som jeg gleder meg til vise dere. Ah, sm gleder i hverdagen lfter litt p tunge skuldre og et tungt hode. Det er en del ting jeg gleder meg til n i de neste mnedene som vi gr i mte, hper bare p at tiden gr fort og at det blir litt flere av disse gode dagene. Man blir s utrolig sliten og tung i kroppen av drlige dager der det bare er trer og krangling med vanskelige diskusjoner. Jeg m forresten takke dere, herlige lesere for alt dere skriver. Dere er herlig.

Reising og sykdommen

Kroppen min tler ikke s mye, jeg merker hvor hardt varmen slr inn. I gr besvimte jeg fordi jeg ikke hadde ftt i meg nok drikke. Jeg som syns jeg drikker ganske s bra, er det tydeligvis ikke nok. Det er egentlig langt i fra nok, hvis jeg skal f i meg 3 liter. Jeg m begynne i smtt, jeg m begynne sette meg sm og lettere ml, s tror jeg det vil virke litt mer overkommelig ogs. Frst en liter, s to, s kanskje tre om jeg klarer de to frste mlene. Jeg syns det er veldig vanskelig med tanke p sykdommen og hvor mye den faktisk delegger, noen ganger innser jeg det og det virker nesten overraskende.

Det kommer nesten som et slag i tryne. Noen ganger innser jeg det bare hvor mye sykdommen egentlig delegger for meg og hverdagen. For livet generelt. Jeg vet ikke hvordan det blir med reising i sommer osv, men jeg hper i hvert fall at jeg fr oppleve noe nytt og noe som kan gi meg motivasjon videre. Jeg trenger det. Jeg trenger det virkelig, jeg merker det er vanskelig holde kroppen stille og i ro, jeg er s desperat. Jeg tror ikke det blir noe varmere strk eller syden for meg med den tilstanden jeg er i n, men jeg hper i hvert fall at det blir noe positivt og noe godt utav det hele. Jeg trenger nytt mot.

Med sykdommen s besvimer jeg veldig lett, s jeg prver s godt jeg bare kan passe p hva jeg m gjre for hindre dette. Det er virkelig ingen god opplevelse, men noe jeg ser fram til, er jo herlig vr. Jeg hper vi alle blir heldige med vret, er s kjedelig og s bittert nr det er hstvr midt p sommeren. Jeg skal lage god mat til andre, jeg skal p fisketurer, byturer og kanskje p fjellet om jeg kommer meg s langt? Uansett, s blir jeg aldri s lenge vekke, sykdommen hindrer meg og gjr det veldig veldig vanskelig. Men, jeg tenker, litt er absolutt bedre enn ingenting. Det er noe tenke over.

Jeg gleder meg til ta masse bilder, bake god bakst og bare sole meg masse selv om det ogs blir en utfordring. Jeg hper i hvert fall p litt brunfarge, det er s fint. Jeg hater virkelig vise meg og hvordan kroppen er n foran andre, men om det bare er nre og kjente, s gjr det egentlig ikke s veldig mye. Nr de vet om sykdommen og alt det der, s er det liksom greit. I hvert fall pleier det vre det.



Im sorry for you, mom


Jeg fler meg ikke noe bra, det er egentlig lenge siden jeg har virkelig flt meg bra og nrmere frisk. At kroppen har det bra bde fysisk og psykisk. Varmen slr hardt og det er nesten slitsomt vre inne og ute, kroppstemperaturen synker og ker med stor variasjon og dagene gr svrt sakte. Jeg er ikke s god til gjre s mye heller, s det virker nesten som en evighet. Kunne virkelig nske dagene gikk litt fortere og at det kom noen gode dager ogs, ikke s mange av de drlige der trene renner og der det bare er krangling og smelling av drer.

FINT

En fin dag med fine mennesker, med fint vr og med fin stemning. Sommeren er ikke s verst, likevel.

Man vil aldri tenke .. man vil aldri tro det

Hva sier du nr du mter nedtur etter nedtur, drlig nyhet p drlig nyhet og p smerte etter smerte? Hva sier du til slag p slag i tryne, nr du bare synker og blir s liten, helt plutselig? Lar du motstanden i kroppen og det vonde fortsette sloss og kjempe imot, eller kjemper du enda hardere for vinne? Jeg vet ikke om det er n jeg skal grte eller le, jeg vet ikke om jeg skal ta alt serist eller bare krysse fingrene for at alt bare er en vond drm. Noen ganger s opplever jeg ut-av-kroppen-opplevelser, der jeg ikke klarer vre meg selv og i min egen kropp.

Jeg forstr ikke hvorfor det skjer, jeg forstr ikke alt dette som jeg vil forst og som jeg en eller annen gang m lre meg se hele bilde av. Jeg prver hele tiden vre sterk, bite tennene i sammen. Det er s vanskelig snakke om enkelte ting, fordi jeg vet jeg bare blir deprimert og trist av det. Nr det gjelder sykdommen og hvor langt jeg har kommet, s kan jeg ikke akkurat skryte eller si at det er s veldig bra. Jeg orker virkelig ingenting lenger, jeg kjenner bare fortvilelse, frustrasjon og hvor desperat jeg er. Hvorfor kan ikke sykdommen bare gi slipp, slippe meg fri og la meg vre i fred? Kroppen min har det ikke bra.

Hva sier du nr du blir overrasket og sjokkert, nr du fr beskjed om noe du aldri hadde tenkt eller trodd? Jeg knekker i sammen nr det skjer med meg. Visste dere at sykdommen delegger spiserr, noe som er veldig alvorlig hvis det utvikler seg til kreft? Jeg har ikke visst dette s veldig lenge, s det har vrt veldig mange trer. Jeg har klart delegge spiserret mitt, i en veldig ung alder som n, og jeg fler meg nesten som et lite barn igjen som ligger febersyk i sengen. Jeg hater den flelsen, det er virkelig ikke slik det skal vre. Jeg hater den flelsen jeg sitter igjen med n. Jeg hater det virkelig. Trene renner.

Fuckings shit

Syk, sliten og helt elendig. Men det er fint vr da, i allefall. Og jeg tror det skal fortsette vre det i en lang stund framover. Varmen gjr at jeg nesten renner vekk, det er helt sykt egentlig. Men jaja, s er jo deg ogs syk, s det passer vel tipp topp tommel opp.

Let it be okay

Pepsi max . Isklumper . Blomster . Sommer . Mkeskrik . Latter og glede.

I dag har jeg tatt en del bilder som jeg skal bruke i boka jeg holder p skrive, gleder meg veldig til se resultatene og alt, men jeg har lrt meg at ting som dette tar veldig lang tid. Men det gjr ting litt lettere for meg, skrive. Akkurat n syns jeg det er litt for varmt ute, noe kroppen ikke helt tler s veldig bra. Utmattet, utslitt og dehydrert. Jeg m drikke veldig mye i lpet av dagen, men akkurat n er det ikke noe annet enn vann og pepsi max som gr ned. gud, la dette g bra.


Hate you

Hvorfor m det vre s vanskelig? Ord blir s tomme. S meningslse og s tomme. Ingenting av mat frister meg, absolutt ingenting. Kvalme, feber og en kropp som et utmattet fles s tung bre med seg og dra med seg videre. Noen ganger krever det litt ekstra f med begge bena, fr jeg i det hele tatt kan g videre. Fr jeg kan trre. Fr jeg kan vge. Noen ganger fr alle krefter og all energi til puste. Puste normalt og overleve. Det er vondt, ekstra vondt tenke p alt dette som delegger. Noen ganger innser jeg det litt ekstra, som om det kommer litt snikende innp meg og at det slr meg skikkelig.

Jeg kan aldri vre godt nok forberedt, jeg kan aldri vre klar for en ny smell, en ny nedtur eller et nytt slag i tryne eller magen. Jeg kan aldri vre helt hundre prosent sikker p hvor sterk sykdommen er eller hva den har tenkt gjre, den er s forferdelig lur. S sinnsykt lur og s smart av alle ting. Kjenner jeg begynner bli lei av vekke alle andre p grunn av trene som bare strmmer p og som nesten er ustoppelig om natten, det er da de fleste tunge trer kommer. Jeg kjenner det kniper skikkelig i magen, som om det bare presser p med alle trer som bare finnes. Jeg hater dette.

Jeg hater dette virkelig.

Every day is a good day, even if we want it to be




Vondt

Trene er vanskelig stoppe, de bare presser seg p. Jeg fler jeg har grtt meg i svn hver eneste kveld n, det dunker i hodet med en gang jeg legger meg ned p puten for hvile. I gr kveld knakk jeg totalt i sammen, som om jeg endelig hadde innsett noe. Jeg tok kammen og skulle ordne hret mitt, nr jeg s det ikke ble bra nok, merket jeg at jeg bare kunne dra ut mange hrstr om gangen. Jeg fikk panikk, stresset, begynte kaldsvette og til slutt s bare rev jeg av store klyser med hr. Jeg skrek, begynte hylgrte og det gjorde vondt holde kroppen oppreist.

Jeg har s lenge tenkt "det verste som jeg kan tenke meg, skjer ikke". Men jo. Det skjedde. Det skjer. Jeg mter stadig slag i tryne og nedturer, jeg vet aldri hvordan jeg skal takle det p en best mulig mte. Spiserret gjr vondt og jeg har klart med sykdommen gjre skade p det. Det er s mye mer ogs, men jeg finner ikke de rette ordene. Jeg fler det blir s vondt skrive, s vondt innrmme og s vondt se sannheten med egne yne. Hva som er. Hva som er akkurat n. Det er helt forferdelig, jeg vet jeg ikke kan vre godt nok forberedt p det som mter meg og hva som er det neste.

Jeg vet ikke hva jeg kan endre eller forandre p, jeg vet ikke hva jeg m lre meg leve med. Jeg vet ingenting fler jeg, er bare s forvirret og fortvilet hele tiden. Har bare lyst til skrike. Nr spiserr ikke fungerer som det skal, gjr det vondt, helt jvlig. Det er ikke s veldig bra, akkurat. Slange ned i magen, mye styr, medisiner og alt mulig styr. Jeg hater det. Jeg gruer meg s mye til tiden framover n. Mye sykehus, enda flere prver og enda flere tusen trer. Tar det aldri slutt? Ender ikke elendigheten snart? Er det mer som venter p meg, som skal ramme? Som skal gjre det tffere?


En fin dag


I dag har jeg det bra. Bedre enn i gr, i hvert fall.

I kveld kommer det et veldig langt innlegg, dere. Noe jeg har brukt veldig lang tid p ogs. Jeg hper det fles godt etterp f det gjort. Unnagjort. Det er s godt f skrevet ned tanker og flelser, istedenfor bare stenge det inne og holde det for seg selv. Ting blir s mye verre og tyngre da.




"Det skjer ikke meg"

Jeg syns det er vanskelig skrive dette, for det fles bare ikke riktig. Det er bare kaos, fullstendig kaos. Jeg vet ikke en gang hvor jeg begynner fortelle, det er alt for mange tanker som surrer gjennom hodet mitt akkurat n. Selv om jeg vet en del om min egen sykdom, s er det s mye jeg ikke vet ogs. Det er s utrolig mye som overrasker meg, s mye som kommer imot meg som er s uventet og fremmed. S ukjent, men samtidig kjent. Jeg knekker i sammen hver gang det skjer, enda en ny nedtur. Hva gjr man da, egentlig? Nr verden raser sammen. Hvordan holder man kroppen oppreist?

Hjertet dunker fortere og fortere, kommer jeg til klare dette? Kommer det til g bra? Jeg prver holde fast p de viktige verdiene i livet mitt, jeg prver ikke miste det siste som sykdommen ikke har tatt fra meg enda. Men hva skjer, nr jeg kanskje mister det? Hva har jeg da igjen? Jeg syns det er forferdelig bare tenke p det, og jeg forstr bare ikke hvorfor det m vre s vanskelig som det er akkurat n. Visste dere forresten at sykdommen delegger spiserret? At man kan utvikle kreft? Visste dere at sykdommen er den tredje mest kjente ddsrsaken? Er det n jeg fr lov til ha angst?

Selvflgelig skal jeg klare det, selvflgelig skal jeg vinne. Jeg vet bare ikke hvordan. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det, eller i det hele tatt hvor jeg skal begynne. Jeg prver si det til meg selv hele tiden. "Jeg skal klare det", men jeg vet ikke lenger hvor mye det hjelper meg til holde motet oppe. Det er mer effektivt bite tennene sammen, faktisk. Utrolig nok s er det det. Akkurat n vil jeg bare grte. Krype under dynen og ikke komme ut til syne p en god stund. Jeg har delagt spiserret mitt. Det har ftt sine konsekvenser, alvorlige konsekvenser. Jeg sa "det skjer ikke meg".

Vi pleier si det ganske ofte, egentlig. Men hva sier man nr man plutselig havner der, man aldri hadde trodd eller forventet? Det man aldri hadde sett komme, hva sier man egentlig da? Jeg merker hvor fort jeg mister motet nr jeg frst er klar for kjempe enda hardere, det bare forsvinner. Det blir borte. Det er s mye vanskeligere, det skal s lite til fr jeg knekker. Jeg hater det virkelig. Jeg hater det. Det finnes ikke noe som heter sultflelse hos meg eller nrmere matlyst. Ingenting er godt lenger. Ikke en gang favorittretten som var populr fr. Alt s er s forandret. Med dette som har skjedd, blir det ikke bedre.

Hva sier man nr det ikke lenger finnes ord? Nr ord blir s tomme og s meningslse? Fortsetter man lete etter de rette ordene til man finner de, eller gir man bare opp med si noe? Jeg vet ikke, jeg str midt i mellom alt n kjenner jeg, det er s vanskelig. Etter ha ftt denne beskjeden som jeg ikke nsket meg, s har jeg bde grtt og vrt "glad". Noen ganger er jeg glad jeg er litt for flink til skjule smerten ved gjemme meg bak masken, det gir meg litt ogs bare det smile, selv om det ikke alltid betyr noe stort. Selv om ikke det akkurat er et smil fordi jeg er glad for noe, s er det likevel noe.

Jeg merker hvor sliten kroppen er, den kan umulig ha det bra. Magen skriker etter mat, hjernen ogs. Jeg merker hvor lite det frister meg nr jeg tenker over alt, jeg klarer bare ikke stoppe tenke. h, det er s fortvilende. S frustrerende og vondt, hvorfor kan jeg ikke bare stoppe tenke, bare for kunne senke skuldrene og slappe av litt? Bare for en liten stund? Denne natten har vrt den verste p veldig lenge, jeg kan ikke si at jeg er opplagt til denne dagen eller at jeg fler meg noe bra. Ta vare p kroppen deres og helsen, det er det viktigste. Dere m ta vare p dere selv, lov meg det.

Nyt det

Hper dere alle nyter det flotte vret vi (alle) har i dag, og at dere holder dere friske og raske. Kommer sterkere tilbake i morgen, holder p skrive et langt innlegg til dere som kommer etter hvert. Noen ganger tar tid litt ekstra tid, ekstra tid enn det vi hadde beregnet og tenkt i forkant. Nyt det herlige sommervret, folkens. S lenge det er.

Bellerina

Er det n?

Er det n jeg fr lov til grte?



Engel


Tenk s fantastisk det m vre fly. Vre en engel. Kunne fly bort fra det utrygge, skumle og det som var vondt. Tenk s fantastisk det m vre bare sveve over jorden med noen vakre vinger som holder kroppen oppe - som gjr kroppen s lett som et lite fjr. Det m vre en herlig flelse, bare det kunne sveve og fly rundt om alle plasser man bare kunne drmme om. Bare lukke ynene og hre etter. Hre p stillheten rundt. Bare vente p at vinden skal komme i mte slik at man ikke trengte bruke noen krefter - kun danse med vinden og la den ta all kraft. Den flelsen m vre helt fantastisk.

En engel med langt, brunt og krllet hr med noen krystallklare bl yne. Tenk s fantastisk. Bare det kunne slippe s mange bekymringer. S mange tanker - kaos i det minste fall. Det som er vondt. Bare det ha muligheten til fly rundt og danse i drmmeland. Himmelparadis. Himmelriket. Det m vre herlig kjenne lukten av nyklippet gress, ha skikkelig sommerflelse hele tiden. En engel med en hvit blondekjole med bare lyse farger og kontraster. Som bare lper gjennom blomsterengen og kjenner lykkerus og flelsen av frihet. Et sted der det alltid er bl himmel og ingen sky se. S herlig.

En dag skal jeg komme til drmmeland, til det jeg kaller for himmelparadis. Det er stedet hvor alle andre er, som er frisk og rask. Til himmelparadis der det ikke finnes sykdom og smerte. Jeg har tro p at det kommer en dag der jeg klarer komme dit, men det vil kreve et slit. Det vil kreve trer, mot og det vil kreve hard jobbing. Jeg m bare f tid p meg, s skal det vel g bra, skal det ikke? Jeg har lovet mange, jeg har ogs lovet meg selv. I gr grt jeg sammen med mamma. Hun strk meg over hret og sa at hun ikke ville miste meg. Det skal hun heller ikke. Jeg lover. Jeg skal kjempe til seier.

Selv om jeg er redd for d, s skal jeg ikke det. Jeg skal ikke la frykten ta meg. Jeg skal ikke la frykten fange kroppen min. Nr den virkelig gjr det, skal jeg bruke alle mulige krefter for komme meg ls igjen, det skal jeg. Det m jeg bare, jeg har ikke s veldig mange andre valg. Her er det ikke snakk om bak, hyre eller venstre, men rett fram. Det er ikke snakk om noe annet, jeg vet hvilken vei jeg skal - det tar bare tid fr jeg fr resten av kroppen min med p det samme. Det krever bare forferdelig mye, og det er mye jeg m ordne opp i for klare komme meg videre. Jeg m gi slipp, jeg m.

Sykdommen vil aldri gi slipp p meg og min kropp, den vil bare klamre seg til og holde tett. Dette blir tft. Dette blir tungt. Men jeg m. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal klare det. Jeg vet det blir jeg som m avgjre og at det er helt opptil meg selv. Alt jeg gjr er veldig avgjrende, derfor m jeg ikke miste motet og derfor er jeg ndt til handle riktig og holde hodet kaldt. Ja, det kommer til gjre forferdelig vondt, men jeg m gjennom dette uansett. Jeg m gjennom dette helvete uansett, s jeg m finne noen muligheter og lsninger som gjr det lettere for meg holde ut. Holde ut i smerten.

Dans ditt liv

Livet er ikke som en dans p roser, det handler om s mye mer enn det. leve er lide, det kommer ikke bare glede, smil og latter, det finnes ikke bare godhet og alt man bare kunne finne av de vakreste skatter. Livet handler om reise seg opp etter fall. Fall p fall p fall. Det handler om lre seg bruke vinger slik at man kan komme oppover igjen nr bunnen har ndd. Tenk s fantastisk det hadde vrt om det var mulig vre mer forberedt p neste smell? Jeg tror egentlig at det vil gjre oss sterkere, det ikke vite hva som venter bak neste sving. Den som fortsetter g, for se hva som kommer i mte.Jeg skal fortsette g, selv om det er vanskelig.

Jeg vet jeg ikke kommer meg gjennom livet uten skrubbsr her og der og uten blmerker p kroppen. Det gjr ingen av oss. Det er godt med noen som kan g de tunge veien og de mrke stiene, slik at man ikke gr alene. Det er godt nr noen kan hjelpe litt bre den tunge ryggsekken man brer, og kanskje legge oppi noen lettere stener og ta utav de tyngste stenene som gjr livet ekstra vondt og vanskelig. Ta vare p livet som er - man lever bare n gang, hvorfor vente? Man vet aldri hva morgendagen bringer, derfor er det s viktig leve her og n. Leve i nuet. Det prver jeg i hvert fall p.

Sannheten er at man ikke kan begynne leve den dagen man blir dende, da er det kanskje for sent.

Sushi

I dag har jeg laget sushi. Nigiri sushi. Frst trodde jeg det var veldig komplisert og veldig vanskelig lage, men vet dere - jeg tror de fleste blir positivt overrasket over hvor enkelt det er. Det ble veldig fort spist opp, s regner med de andre likte det, haha. Det beste med at det ble spist s fort opp og godt likt, er vel at det er veldig sunt. I hvert fall et godt mltid.

Liker dere sushi? Har dere prvd lage det fr?

Trer

Nr alt gr imot, hva gjr du egentlig da? Kroppen fles fanget. Jeg kommer ingen vei. Blir bare stende. Blir bare stende der jeg helst ikke vil vre. Jeg kan ikke fortsette g imot, nr kroppen fles s stiv og elendig. Jeg kommer ikke s langt med bare det, jeg m vite hvordan jeg skal g. Jeg m lre meg det og begynne helt fra begynnelsen igjen. Det er vanskelig, veldig vanskelig. Hvordan vet man hva man skal begynne med, hva skal man ordne opp i frst? Det som gjr minst eller mest vondt? For i det hele tatt klare komme videre, er jeg ndt til klare st oppreist. Jeg m ha balansen fr jeg kan klare ta det neste skritt.

1705012



Hurra!

Gratulerer med dagen, alle sammen!

I dag er en stor dag for oss alle, jeg hper dere fr en fortreffelig dag og at dere koser dere masse sammen med nre og kjre. Selv om formen er langt i fra bra, s skal denne dagen bli fin. Jeg stod opp tidlig i dag for lage Mongolia Bakery Cupcakes og jeg har ftt gjort veldig mye allerede. Ah - den flelsen er helt fantastisk. Jeg har pyntet ostekaker, laget fruktskl med mase godis oppi, jeg har laget potetsalat og jeg har gjort alt klart til litt senere i dag. Jeg gleder meg mye til ta imot flotte gjester, kvelden blir fantastisk. Jeg har allerede tatt masse bilder som jeg skal vise dere, s tenker jeg vel at det kommer i kveld og litt senere, bruker en del tid ogs skjnner dere, haha.

Bunaden skal snart p, jeg har ikke helt bestemt meg for hvordan jeg skal ha hret mitt enda. Om jeg skal ha det stritt eller om jeg skal krlle det, det er ikke s mye hr igjen s jeg fr vel finne p noe enkelt. Jeg liker virkelig ikke stresse, derfor er det s herlig og s utrolig godt vre ferdig med noen av dagens gjreml. Jeg merker hvor mye mor stresser, men jeg er veldig glad for at hun ga meg lov styre litt og hjelpe til, haha. Verdens beste, uten noen tvil. Flagg er p plass og bord er pyntet, n kan bare dagen starte.

Kos dere masse, alle sammen!

Morgendagen

Jeg vet ikke hvordan morgendagen blir, men ettersom jeg har klart pdra meg full feber, s blir det en tidligere kveld p meg. Helt utslitt og utkjrt. Hper dere alle fr en fantastisk fin dag i morgen, og at det blir et bra vr slik at det er mulig nyte dagen sammen ute. Dere er alle helt fantastiske og helt unike, en stor klem til dere alle.

ThatFeeling#

ynene er helt sr og nesten litt rd p grunn av alle trene. Men nok er nok, n skal jeg ikke grte mer. Jeg kan ikke la noe som dette knekke meg mer enn det har gjort til n og fra fr av. Jeg har lyst til fortelle dere noe, men jeg trenger ogs litt tid p meg, kjre dere som leser det jeg skriver. Noen ganger m man manne seg opp og psyke seg litt mer opp for klare fortelle det. Og nei, det er ikke s veldig positivt akkurat, men for vre negativ og positiv, s skal jeg heller komme med en litt fra nyhet senere, snn at dere ikke drukner i det vonde i livet mitt, uff.

Den flelsen av at du holder noe verdifullt fast i armene dine og er helt desperat med holde fast p dem, hva skjer egentlig nr du mister det? Man knekker i sammen. Det blir vanskelig holde seg oppreist og st p begge bena. Slik er det. Den flelsen jeg kjenner p n. Jeg hadde et lite hp om at det ikke skulle vre noe ekstra stri med annet enn anoreksien, men neida. Selvflgelig var det noe mer, herregud, hvordan kunne jeg tenke at det var hp? Selvflgelig klarte den jvla drittsykdommen delegge noe ekstra og enda mer for meg - h, er bare s flott.

Beklager for dette, virkelig. Det er ikke meningen vre s negativ, men spesielt i dag gir jeg meg selv lov. Jeg kan ikke vre positiv i dag nr jeg bare fr drlige beskjeder og drlige nyheter, der gr grensen. Jeg hper det gr bra med dere alle, og stay tuned - det kommer masse bilder til dere i dagene som kommer framover, det lover jeg dere. Har allerede skrevet mange innlegg som jeg bare kan publisere, s da er det mye lettere for m huske det ogs.



Er det ikke snart over?

Du, kjre sykdom.

Det er p grunn av deg jeg grter om kvelden fr jeg skal legge meg, du gjr det vanskelig for meg og du gjr det tft fordi jeg gruer meg snn til kjempe morgendagens kamp. Det er p grunn av deg jeg m ta ekstra kosttilskudd som smaker langt i fra godt. Det er p grunn av deg jeg mister hret, vet du det? Det er rett fr jeg klipper det helt av, det sm som er igjen av det, det er bare noen stygge tuster som stikker ut. Takk for det, kjre sykdom. Jeg hper du er fornyd, n nr jeg sier det rett ut til deg? Du har klart mye, det er det ingen tvil om.

Det er p grunn av det jeg har det vondt. Det er p grunn av deg jeg sliter komme meg gjennom hverdagen fysisk. Er det gyt se p, kanskje? Er det gyt se p at jeg fryser snn, og at jeg m pakke meg inn i tykke varme klr mens de andre tar fram lettere klr n som det er varmere vr? Jeg hater deg, vet du det? Du som absolutt m ta glede fra meg og hp. Hvor blir det av det, egentlig? Hvorfor kan du ikke vente til jeg er litt sterkere enn det jeg er n? Hvorfor m du vre s god p vite nr jeg er mest srbar og nr du kan ramme min skjre kropp? Du vet alt, og det hater jeg. Jeg fler meg som et lite barn igjen, nesten. Takket vre deg. Takk skal du faen meg ha.

Det er p grunn av deg jeg ikke orker s mye eller har noen spesiell form for overskudd, det er p grunn av deg jeg er s usikker og s utrygg. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal g eller hvordan jeg skal gjre det. Jeg vet ikke hva som blir rett eller galt, fordi du lurer meg hele tiden. Du komme rmed dine slag, du har de hardeste slagene med knyttneven, og du smeller til s hardt du bare kan. Er det ikke nok, snart? Er det ikke nok n? Har jeg ikke ftt nok? Har jeg ikke sett nok av din syksomsverden og ditt helvete? Jeg hater deg og hvordan du delegger for meg.

Bare p grunn av deg, jvla sykdom, s m jeg lre mye p nytt igjen. Jeg m lre holde en balanse, jeg m bygge opp skjelettet mitt til noe som er sterkere, jeg m f bedre vskebalanse og jeg m gi kroppen den nringen den trenger. Det blir som lre g p nytt igjen - tror du det vil vre lett for meg, kjre sykdom? Tror du jeg er motivert til det, og at det gjres p noen sekunder? Nei, jeg m lre meg leve igjen. Leve et liv uten deg. Det kommer til bli hardt, tft og vanskelig. Hvorfor kan du ikke bare forsvinne? Hvorfor kan du ikke bare slippe meg fri? La meg leve. Vr s snill, kjre sykdom.





Jeg savner det

Jeg savner vkne opp med en frisk kropp, slik som jeg gjorde fr.

Jeg savner kunne gjre det jeg vil, uten tenke p sykdommen som en hindring.

Jeg savner kunne kjenne energi og bare det ha litt overskudd til gjre noe som jeg har lyst til.

Jeg savner fle meg sterk fysisk og psykisk.

Jeg savner det friske. Det gamle som jeg fler jeg har mistet med sykdommen.

Jeg savner det gamle hret mitt, n som jeg har mistet s mye av det.

Jeg savner leve.

Du, kjre sykdom



Du, kjre sykdom - slipp meg fri fra ditt fangenskapog ondskap. Du har delagt nok for kroppen min n. Du har delagt nok for meg gjennom hverdagens nedturer og hverdagens harde kamp. Er det ikke nok n? Kan jeg ikke bare f lov til puste skikkelig, uten mtte anstrenge meg? Bare for en liten stund? Takket vre deg er det for meg noen ganger vanskelig vite hvordan jeg fyller lungene mine med oksygen nok. Takket vre deg m jeg lre meg g p nytt igjen. Er du fornyd n? Har du gjort jobben din, og det du kom til meg for gjre? Kroppen har det vondt, og det er bare din feil.

Du har ftt meg til grte alle trene bare p grunn av deg. Bare p grunn av dine slag der jeg ikke har klart sl tilbake mot deg. Syns du det er rart, nr kroppen er sliten av denne kamp? Forventer du at jeg skal klare sl tilbake til deg hver eneste gang du treffer? Beklager, jeg er ingen supermenneske, jeg klarer det bare ikke. Noen ganger er det en kamp holde ut i den smerten du brer med deg i dine armer, hvorfor kan du ikke bare g langt bort og aldri komme tilbake, du kjre sykdom? Jeg vil leve i frihet, jeg vil ikke vre avhengig av noe s jvli og idiotisk som deg. Bare vr s snill, g.

Du ruser min kropp med lykke nr jeg ikke kjemper s hardt imot deg. De gangene jeg m konsentrere meg om andre ting, og ikke deg. Jeg m konsentrere meg om overleve, komme meg gjennom dette uten falle s mange ganger. Den gangen jeg s deg og dden i ansiktet, vant jeg over dere. Husker du, kjre sykdom? Da jeg kjempet i ambulansen om holde ynene vken? Da kjempet jeg imot deg. Jeg pnet ynene mine opp igjen, det var du som lukket de, husker du det? Du tapte, selv om du var vanskelig kjempe imot. Jeg overlevde og stirret dere to, ondskapsdfulle jvler helt i senk.

Du, kjre sykdom - hvorfor gir du ikke bare slipp p meg og alle de andre sjeler dere rammer? Det er nokn, jeg har kjent p nok. Smerten er nesten uutholdelig, hvorfor lar du meg ikke bare g videre? Du vet s jvlig godt hvor mye jeg drmmer om et friskt liv uten sykdom og smerte. Du vet s jvlig godt hvor viktig drmmene mine er for meg, det er derfor du ikke gir slipp. Du vil ikke at jeg skal ha det bra. Du vil ikke at jeg skal smile, le, fle lykke og glede. Du vil bare ha oppmerksomhet. Du vil bare suge deg til positivitet og alt som er bra i livet mitt. Det gode fr du, det gode mister jeg.

La meg fly n. La meg slippes fri. La meg komme til drmmeland der det ikke finnes noe som heter sykdom og smerte. Det er der de alle andre er. De som er fri. De som ikke du rammer, kjre sykdom. Ikke la meg bli med deg resten, ikke la meg tape - selv om jeg vet det er ditt ml og selv om jeg vet det er drmmen din. sluke min kropp, og bare se meg lide. Hvorfor har jeg fortjent dette? Hvorfor kom du til livet mitt akkurat n, n som jeg skulle leve mine r som ung? Jeg har gtt glipp av s uendelig mye, bare p grunn av deg. Du delegger. Du smerter. Du er bare i veien for meg. Bare forsvinn.

Du, kjre sykdom - ikke la meg bli fanget i en evighet. Jeg trenger puste. Jeg trenger lre meg g igjen p nytt. La meg bli fri fra deg. La meg fly med mine egne vinger, det er derfor jeg har dem. For at jeg skalredde meg selv ved fly bort fra det vonde. Fra det som gjr vondt. Jeg er sung, jeg har hele livet foran meg. Vr s snill, kjre sykdom.

Jeg ber deg.La meg leve.

I tusen biter

N er jeg bare sint. Irritert. Fortvilet. Ordene fortsetter.

Flelsen av miste noe som har hjulpet en til holde motet oppe og vre sterk nr nedturene har sltt til med all sin kraft, kan sammenlignes med at verden raser sammen. At man mister deler av seg selv. Jeg hadde noe se frem til som jeg n har mistet. Den flelsen. Det er ikke bare fortsette holde motet oppe, for akkurat dette betydde s utrolig mye for meg. Det er viktig ha noe se frem til, det gjr ting s mye lettere for meg. Slik tror jeg det er med oss flest, det er nok mange som kan kjenne seg igjen i det. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal forklare det. Ord blir tomme. S uendelig tomme.

That makes me smile


Nr jeg fikk muligheten til lage dette, s endret humret seg helt.

A flower makes me smile, two flowers makes me happy


Vil dere se flere?

Keep fighting, keep going, keep running

Tankene strmmer gjennom hodet. Alt for mange tanker p n gang.


Det nrmer seg sommer og en ny rstid med store skritt, dette var noe jeg lenge hadde gledet meg til. Sol, sommer og varme. Bare ligge i solstol med en frisk og sommerlig smoothie, med sol stekende i ansiktet og bare kjenne at det svir i pannen. N vet jeg ikke lenger. Jeg vet ikke om det er noe jeg gleder meg til s mye som jeg gjorde fr. Jeg gleder meg ikke til enda mer matpress, kaos, forventninger, krav, vanskelige valg og diskusjoner. Jeg liker det virkelig ikke. Det gjr meg s ekstra sliten. Disse sm ting.

Hadde livet vrt annerledes, s hadde jeg kanskje smilt litt mer og vist litt mer glede. Det er s mange som forventer at jeg skal vre s glad. Jeg prver, men det er virkelig ikke enkelt alltid. Beklager til de som krever det, jeg bare lurer p hva andre hadde tenkt og forandret om de gikk i samme sko. Jeg vil ikke kritisere noen som helst person, det er ikke det som er meningen, men noen ganger blir jeg bare s sliten av hre p det andre sier rett ut. At andre tror det er s enkelt st imot og kjempe imot noe som er s sterkt. Sykdommen.

Det er vondt, fordi det er s langt igjen. Det gjr at jeg mister motivasjon.


Let me scream louder


Jeg syns det er vanskelig se p denne dagen som mest god eller ond, det har vrt s mye p n gang. Tankene svirrer rundt i hodet mitt, det er fullstendig kaos. Selvflgelig gjorde det veldig godt f gjort unna noen rend og kikke litt rundt i butikker og komme hjem med en del poser, men det er fremdeles veldig vanskelig sitte her skrive. Det er s vanskelig vite hva jeg skal si eller hvor jeg i det hele tatt skal begynne. Det er ikke noe lett. Ikke i det hele tatt. Jeg kjenner en stor klump i magen. Den gnager. River i meg. Jeg kjenner det. Jeg kjenner det veldig godt. Kroppen er helt utslitt. Litt tom.

"Hvordan gr det med deg?" er alltid s vanskelig svare p. Det sprsmlet. Skal jeg lyve og fortelle at det gr bra, eller skal jeg si det rett ut som det er? Det er like vanskelig hver gang. Hver eneste gang. Det er bare kollisjon mellom anoreksien og den friske meg. To helt forskjellige. Hodet braker og buldrer fordi jeg tenker s mye. "Jo, eh, det gr greit". Det er ingenting annet som frister enn bare krype under dyna. Jeg hater nr stemningen er s klein. Spesielt n. I dag har vrt en tff dag med veldig veldig mye krangling, kjefting og smelling av drer. Den mest kleineste stemningen.

Jeg vet ikke helt. Hvordan reagerer man nr man fr en beskjed om at man har kronisk betennelse? Kroniske smerter? Hva sier man nr man fr beskjed om at spiserret er skadet og tret p? Nr man har mangel p ditt og mangel p datt, nr hret blir tynnere og nr man fler seg mer og mer slapp etter hvert? Nei, si det. Jeg nsker svar. Jeg trenger svar, jeg vet jeg ikke finner noe fasit siden vi mennesker reagerer s ulikt og forskjellig, men jeg fler bare alt blir s feil. S feil av det jeg gjr. N gleder jeg meg bare til krype under dyna med varmeflasken som hjelper mot magesmertene.

Helg

For ikke synke lenger ned i jorden enn det jeg er, s skal jeg prve f humret litt opp med shopping og en liten bytur. Jeg skal fortelle dere litt senere i kveld, akkurat n trenger jeg bare komme meg litt ut og komme p noen bedre tanker. Er s lei av vre sint og s frustrert, spesielt nr det gr utover alle andre. Hater det virkelig. Det er ingen god flelse, akkurat. Men, n er det heldigvis helg, og det har jeg lenge sett fram til. De siste tre dagene har gtt veldig sakte, noe som ikkehar vrt verken bra eller positiv. Det blir godt med noe nytt og noen forandring, skal jeg si dere. Jeg gleder meg litt.

Blogges senere

Too much

Jeg trenger en liten pause i hvert fall til imorgen. Det er litt for mye som skjer og litt for mye tenke p i dag ...

Pictures with words

Den gangen verden raste

En gang var jeg en helt normal, glad, sprudlende og lykkelig jente som prvde leve i nuet. Trening, venner, jentekvelder, byturer og kvelder sammen med de fantastiske jeg hadde rundt meg der det bare var latter og glede var livet mitt. Det var mye som hadde skjedd som gjorde at jeg ikke flte at alt var som det skulle vre, men jeg tenkte som jeg fikk beskjed om "det kommer til g bra". Jeg prvde vre sterk, holde hodet hevet og ikke miste motet. Det skulle jo g bra, skulle det ikke? Jo. Det var et hp. Det var en drm. Det var planen. Slik fortsatte det. Jeg prvde vre sterk. Holde vingene oppe.

Jeg mistet mange nre og kjre, det ble mange trer, mye sorg, mange nedturer og drlige dager. Jeg sa alltid at jeg ikke hadde behov for noe spesielt. Jeg klarte jo meg fint, gjorde jeg ikke? Jeg prvde leve i hpet. Jeg prvde gjre det beste utav den situasjonen jeg befant meg i - allitd. Plutselig knakk jeg i sammen. Plutselig ble jeg liggende, helt til noen s meg og hjalp meg til reise meg opp p bena igjen. S handlet det bare om holde ut og overleve. Prve bli vrende der, og ikke falle s mange ganger. S inns jeg bare etter flere fall at jeg ikke kunne vre den sterke som jeg nsket. Sannhet.

Jeg prvde g videre nr noen dde og gikk bort fra livet mitt. Jeg klarte aldri bearbeide alt sammen, og gjennom denne sykdomsperioden og flere perioder har jeg bare flt at all motstand som bare har fantes har trukket meg og dratt meg tilbake igjen. Det har vrt helt jvlig. Ord finnes ikke. Ord strekker ikke til og jeg fr ikke sagt det nok. Hjertet mitt fles tungt, forferdelig tungt. Hvorfor m det vre s vanskelig? De siste rene har jeg mistet ti personer som har betydd ufattelig mye for meg. Det er bare helt uvirkelig. Det gjr ikke denne situasjonen noe bedre eller lettere for meg. Aldri.

Og nei - det er ikke noe positivt vre der jeg er akkurat n. Jeg har ikke lyst p noe som helst nr jeg er i familiebesk eller middagsbesk, uansett hvor mye de maser og spr meg. Det hjelper ikke. Nr motivasjon og vilje ikke er p samme lag, da gr det ikke s veldig bra heller. Ikke i det hele tatt. Sykdommen har dratt med seg s uendelig mye, jeg har bare ikke orket skrive alt enda her. Men en gang skal jeg gjre det. Kanskje snart? Jeg hper det. Det er s vanskelig sortere alle tankene nr bare alt er s kaos. Fullstendig kaos. Jeg kjenner jeg sliten. Hodet er utslitt av alle tankene og alt.

Keep fighting until you win

Think before you scream it out, bitch

Det er vanskelig hre noen tro at det er enkelt. At det er s lett. Jeg kan med hnden p hjertet si at dette er det tffeste jeg noen gang har opplevd, og jeg hadde aldri kunne forestilt meg en slik situasjon nr jeg var utenfor dette. Nr jeg var en helt annen jente enn det jeg er n. Innerst inne er jeg fremdeles den samme som jeg var fr som frisk, men det er mye som har skjedd og det er mye som har forandret seg p veldig kort tid. Jeg hater bare tanken p hvor fort livet kan snu feil vei. Hvor fort livet kan snus om og settes rett p hodet. Jeg orker nesten ikke tanken p det en gang. Fortvilende. S vondt.

Jeg prver s godt jeg kan, mer kan jeg ikke klare akkurat n. Ikke i den situasjonen jeg er i og som jeg befinner meg i. Likevel hrer jeg "Kom igjen, du m kjempe hardere og du m vre tffere enn du er. Du klarer dette, du klarer mer enn du gir n". Gjr jeg virkelig det? Det er s slitsomt. Som om noen forteller meg at det jeg gjr aldri er bra nok, fr det virkelig blir "godkjent" fra andre. Jeg blir nesten p grten av det, det er s grusomtog s vondt nr man fler det ikke er godt nok nr man likevel har tro p at det faktisk betyr noe. At det er bra det man gjr. Det er da alt kan rase sammen.

Enkelte tenker bare ikke over hva de sier, fr de sier det. Og nei. Jeg vil ikke ha noe mer oppmerksomhet enn det vi mennesker trenger for overleve. Nei - jeg ber ikke om at noen skal ta synd p meg eller vise sympati, jeg vil bare at noen skal hre p det jeg sier og det som kommer fra hjertet, og ikke bare hre p hva alle andre sier og bygger videre p. Jeg vil bli sett, hrt og lyttet til. Er det kanskje for mye be om? Nei. Det burde i hvert fall ikke vre det. Hvordan skal vi ellers klare overleve, om vi ikke har noen som ser, hrer og lytter til det vi har si? Enkelte gjr meg virkelg pissed of.

Let me breath


Hvorfor m det vre s vanskelig kjempe imot noe som sykdom? Jeg trenger svar. I stedenfor finne svar, mter jeg bare p enda flere ubesvarte sprsml. Det er ikke det jeg er ute etter eller nsker finne. Jeg har nok sprsml, jeg bare graver lenger og lenger ned i dem, uten lykkes med noe. Jeg skjnner ikke hvorfor det m vre s lett, men samtidig s vanskelig. Men, midt opp i frustrasjon og fortvilelse er det godt kunne krype under en varm dyne og lese MAG.

Run away

Jeg vil ikke rmme. Lpe avsted og la sykdommen vre skyggen som lper og jager. Livet.

Det gjr vondt, for dette er ikke noe jeg vil. Dette er ikke noe jeg nsker. Jeg vil ikke la sykdommen ta s stor plass eller gi den noe mer oppmerksomhet. Mer oppmerksomhet enn det den har fra fr av. Det fles s vondt gi slipp. Kroppen brer s mye frykt. Sjelen. S mye redsel og frykt som skriker og roper hyrt inni meg. Det fanger kroppen min. Fullstendig. S vanskelig ta skritt fram. S vanskelig vite hvilken fot jeg skal begynne med, hva som er rett og hva som vil fre meg dit jeg egentlig vil. Usikkerheten gnager. Samvittigheten. Redselen gjr det vanskelig for meg vite.

Jeg vil ikke vre redd for noe som sykdommen. Jeg vil ikke vise frykten i ynene. Mine egne yne. Sykdommen elsker se meg redd. Sykdommen lever p det. Sykdommen trives godt med se meg ha det vondt. Latteren er nesten ondskapsfull. Den er det, jeg er ikke i tvil om det en gang. Det gjr s vondt, s forferdelig vondt. Jeg vil ikke rmme fra meg selv eller problemene mine. Jeg vil ikke rmme i fra sykdommen fr det er avgjort hvem som har vunnet kampen. Livskampen. Jeg hper det er jeg som str framme med pokalen og gevinsten i hendene. En dag. Til slutt. Jeg lurer.

Dagens frustrasjon

Kjenner jeg trenger f ut litt frustrasjon n, ettersom hodet bare fylles med flere tusen tanker p n gang. Det er s mye kaos. S mye tankekjr. S mye tenke p. Noen ganger virker det som om alle andre vet absolutt alt. Som om de nesten kan kjenne smerten og vite hvordan det er, uten vre i samme situasjon. Jeg blir frustrert. Sint og lei. Hva vet vel de?

Vi er alt for flinke til dmme hverandre fr vi en gang kjenner de det gjelder, jeg kjenner jeg blir s frustrert og s oppgitt. Jeg har hrt s utrolig mye som gjr meg trist, jeg finner nesten ikke ord for det lenger. Jeg prver s godt jeg kan tenke positivit og ha den rette innstillingen. Jeg prver s godt jeg bare kan bite tennene sammen og holde hodet hevet, men jeg er bare et menneske jeg ogs. Jeg gjr mine feil, jeg har mine drlige dager og jeg har mine nedturer jeg ogs. Hva er galt med det? Er det ikke lov? Jeg lurer p hva andre hadde sagt i min situasjon. Jeg lurer virkelig p det.

Jeg vet ikke, kanskje det er galt og fullstendig feil det jeg gjr - men jeg vet jeg ikke kan vre den som sprudler og hopper av glede hver eneste dag jeg kjenner dagen er langt i fra god. Hvem gjr egentlig det? Masken kan man ikke holde p hele tiden heller, en eller annen gang knekker man i sammen, og det er like vondt hver gang det skjer. Det er vanskelig for meg smile, hele tiden vre glad og strle av glede nr sykdommen river og gnager. Nr den er s sterk som den er. Er det feil av meg vise flelser? Er det feil av meg grte, vre trist, sint og lei? Er det noe galt med vre srbar? Nei. Normalt.

Jeg kjenner jeg blir s frustrert nr det er s mange som ikke tenker over hva de sier, fr de i det hele tatt sier det. Hva vet vel andre om hvordan det er, nr de ikke har vrt der eller er der selv? Det er noe helt annet vre der og det vre tilskuer/prrende/en nr. Det er to helt forskjellige ting. Det er klart at de kanskje kan kjenne det p en eller annen mte, men det er s stor forskjell i mellom. Det er klart det er mange som viser empati og som forstr, men det er ingens om vil forst helt, fr de havner i samme spor selv. Slik er det, om de vil eller ei - det er bare slik livet er. Det er livet.

Noen ganger m jeg skrike for bli hrt. For bli forsttt. Det burde ikke vre ndvendig, egentlig. Jeg bare skjnner ikke helt. Jeg forstr ikke hvorfor det skal vre s vanskelig forst. Se hele bildet p samme mte som jeg gjr. Jeg prver finne de rette ordene, men det er s vanskelig nr jeg fler de ikke strekker til eller er godt nok i det hele tatt. Hvorfor skulle jeg lyve om sykdommen og konsekvensene? Hvorfor skulle jeg lyve om magesmerter og kvalme? Det er bare s undvendig, det gjr s forferdelig vondt nr noen tror noe som er s veldig langt i fra sannheten. Det er bare jeg som er fanget i min kropp, det er ingen andre. Noen ganger skulle jeg nesten tro det, etter alt jeg fr hre fra andre som er rundt meg. Jeg er meg og ingen andre, ingen er meg. Det er bare snn det er. Snn det blir. Alltid. Resten av livet.

Hva vet vel andre, egentlig?

Let it be okay

Jeg kjenner jeg er lei av magesmerter og kvalme. Metthetsflelse av noen f smuler er virkelig ikke noen god flelse, jeg bare er s klar for kaste opp igjen. Den flelsen er til grte av, kommer det virkelig til bli slik resten? Den beste medisinen for kvalme n fortiden har vrt sove ut. Hvile kroppen. Jeg kjenner jeg er sliten, men likevel veldig forvirret og frustrert. Noen ganger er det bare s sjokkerende for meg, selv om jeg vet sykdommen er i livet mitt og er en stor del av hverdagen min. Noen ganger s virker det som om alt av dette overrasker meg. Som om det er nylig. Som om det er nytt.

Jeg kunne nske dette var en drm jeg ville vkne opp fra snart. Jeg lukker ynene, hper p at det snart er over. Jeg pner igjen for se om noe har forandret seg, da er det bare s forferdelig vondt se at det er virkeligheten og slik sannheten er. S vondt se at det ikke er en vond drm, at detikke er et mareritt om natten. Det er virkelig. La det g bra.

Hendene mine

Trre, sre og sprukne hender er noe som skyldes sykdommen. Merker hvor sint jeg er p meg selv nr det bare svir og gjr direkte vondt vaske hendene og vre i vann med dem. Jeg m bruke en spesiell spe som er enda mer vennlig mot huden, og det er ikke alltid like lett huske p skal jeg si dere. Plutselig glemmer jeg meg helt, og da er det gjort. Det verste og det mest kjipeste med dette er at det tar lang tid fr smertene gr over. Det begynner gjre vondt oppover i armene ogs, s det er ikke s veldig bra tegn akkurat. Jeg bare hper at det blir bedre etter hvert. At det ordner seg.

Ser det noe fint ut? Nei. Jeg hper i hvert fall ikke det. Sykdommen pvirker hud, hr, negler og veldig mye annet. Det er ikke bare det psykiske det handler om, men hele kroppen rammes og blir pvirket p ulike mter. Veldig frustrerende.

Visste dere dette? Noe dere lurer p forresten?

Fix you

When you try your best, but you don't succeed
When you get what you want, but not what you need
When you feel so tired, but you can't sleep
Stuck in reverse

And the tears come streaming down your face
When you lose something you can't replace
When you love someone, but it goes to waste
Could it be worse?

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

And high up above or down below
When you're too in love to let it go
But if you never try you'll never know
Just what you're worth

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

Tears stream down on your face
When you lose something you cannot replace
Tears stream down on your face
And I...

Tears stream down on your face
I promise you I will learn from my mistakes
Tears stream down on your face
And I...

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you



Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits