dobbelkamp -

Paradis

Please

Årh, merker hvor sint jeg er på meg selv nå. Med en tarm og med en mage som ikke fungerer som den skal, må jeg ta mer olje og andre medisiner som gjør det bedre og lettere. Jeg må ta en olje for tarmen som smaker bare sukker og ekkelt, men heldigvis hjelper det litt å blande den med noe flytende som vann eller pepsi max. Merker bare hvor utrolig lei jeg er av alt dette styret med sykdommen nå, alle rutiner og alt som må til. Hvorfor kan ikke dette bare være en vond drøm, som bare kan forsvinne? Som jeg bare kan våkne opp fra? Hadde det bare vært så enkelt.

Det er tungt når hver dag blir en kamp. Så tungt og så slitsomt når det er over lengre tid. Jeg prøver hele tiden å ha oppe smilet når jeg går forbi noen, men jeg knekker i sammen når det blir alt for mye. Det gjør at jeg føler meg så svak. Så forferdelig svak. Det er ingen god følelse å gå rundt med, spesielt når det er så mye framover som jeg gruer meg til og som jeg går rundt å tenker på. Jeg håper bare disse små gledene som jeg skal oppleve og gå i møte kan løfte det tunge litt opp. Det hadde vært så godt å føle seg litt frisk og litt fri, inni mellom alt. Det hadde vært en fantastisk følelse.

Det kommer flere innlegg, kjære, søte lesere. Dere er så herlig! Skal love dere en del oppskrifter og veldig mange bildeinnlegg, må bare se det litt an på hvor det passer inn.

Små gleder

Det har vært veldig mange vanskelige dager i det siste, og jeg har rett og slett ikke orket å gjøre så veldig mye. Jeg håper små ting kan få opp humøret litt, for nå merker jeg hvor lei jeg er av det sutrehumøret som gjør at jeg føler meg som en liten unge. Uff, heldigvis så har jeg noe å glede meg til. Det betyr så mye, selv om det ikke kan ta bort smerte og elendighet. Jeg skal blant annet kjøpe meg nytt speilrefleks, ettersom jeg føler jeg trenger ett nytt med litt utfordringer. Alltid godt med noe nytt og prøve ut noe, om dere har noen gode tips til et veldig godt speilrefelkskamera, så skrik ut.

Jeg har faktisk bakt veldig mye i det siste, noe jeg elsker å bruke tiden min på. Jeg har hatt en del fotoshoot og jeg har tatt mange bilder som jeg gleder meg til å vise dere. Ah, små gleder i hverdagen løfter litt på tunge skuldre og et tungt hode. Det er en del ting jeg gleder meg til nå i de neste månedene som vi går i møte, håper bare på at tiden går fort og at det blir litt flere av disse gode dagene. Man blir så utrolig sliten og tung i kroppen av dårlige dager der det bare er tårer og krangling med vanskelige diskusjoner. Jeg må forresten takke dere, herlige lesere for alt dere skriver. Dere er herlig.

Reising og sykdommen

Kroppen min tåler ikke så mye, jeg merker hvor hardt varmen slår inn. I går besvimte jeg fordi jeg ikke hadde fått i meg nok drikke. Jeg som syns jeg drikker ganske så bra, er det tydeligvis ikke nok. Det er egentlig langt i fra nok, hvis jeg skal få i meg 3 liter. Jeg må begynne i smått, jeg må begynne å sette meg små og lettere mål, så tror jeg det vil virke litt mer overkommelig også. Først en liter, så to, så kanskje tre om jeg klarer de to første målene. Jeg syns det er veldig vanskelig med tanke på sykdommen og hvor mye den faktisk ødelegger, noen ganger innser jeg det og det virker nesten overraskende.

Det kommer nesten som et slag i tryne. Noen ganger innser jeg det bare hvor mye sykdommen egentlig ødelegger for meg og hverdagen. For livet generelt. Jeg vet ikke hvordan det blir med reising i sommer osv, men jeg håper i hvert fall at jeg får oppleve noe nytt og noe som kan gi meg motivasjon videre. Jeg trenger det. Jeg trenger det virkelig, jeg merker det er vanskelig å holde kroppen stille og i ro, jeg er så desperat. Jeg tror ikke det blir noe varmere strøk eller syden for meg med den tilstanden jeg er i nå, men jeg håper i hvert fall at det blir noe positivt og noe godt utav det hele. Jeg trenger nytt mot.

Med sykdommen så besvimer jeg veldig lett, så jeg prøver så godt jeg bare kan å passe på hva jeg må gjøre for å hindre dette. Det er virkelig ingen god opplevelse, men noe jeg ser fram til, er jo herlig vær. Jeg håper vi alle blir heldige med været, er så kjedelig og så bittert når det er høstvær midt på sommeren. Jeg skal lage god mat til andre, jeg skal på fisketurer, byturer og kanskje på fjellet om jeg kommer meg så langt? Uansett, så blir jeg aldri så lenge vekke, sykdommen hindrer meg og gjør det veldig veldig vanskelig. Men, jeg tenker, litt er absolutt bedre enn ingenting. Det er noe å tenke over.

Jeg gleder meg til å ta masse bilder, bake god bakst og bare sole meg masse selv om det også blir en utfordring. Jeg håper i hvert fall på litt brunfarge, det er så fint. Jeg hater virkelig å vise meg og hvordan kroppen er nå foran andre, men om det bare er nære og kjente, så gjør det egentlig ikke så veldig mye. Når de vet om sykdommen og alt det der, så er det liksom greit. I hvert fall pleier det å være det.



 

Im sorry for you, mom


Jeg føler meg ikke noe bra, det er egentlig lenge siden jeg har virkelig følt meg bra og nærmere frisk. At kroppen har det bra både fysisk og psykisk. Varmen slår hardt og det er nesten slitsomt å være inne og ute, kroppstemperaturen synker og øker med stor variasjon og dagene går svært sakte. Jeg er ikke så god til å gjøre så mye heller, så det virker nesten som en evighet. Kunne virkelig ønske dagene gikk litt fortere og at det kom noen gode dager også, ikke så mange av de dårlige der tårene renner og der det bare er krangling og smelling av dører.

FINT

En fin dag med fine mennesker, med fint vær og med fin stemning. Sommeren er ikke så verst, likevel.

Man vil aldri tenke .. man vil aldri tro det

Hva sier du når du møter nedtur etter nedtur, dårlig nyhet på dårlig nyhet og på smerte etter smerte? Hva sier du til slag på slag i tryne, når du bare synker og blir så liten, helt plutselig? Lar du motstanden i kroppen og det vonde fortsette å sloss og kjempe imot, eller kjemper du enda hardere for å vinne? Jeg vet ikke om det er nå jeg skal gråte eller le, jeg vet ikke om jeg skal ta alt seriøst eller bare krysse fingrene for at alt bare er en vond drøm. Noen ganger så opplever jeg ut-av-kroppen-opplevelser, der jeg ikke klarer å være meg selv og i min egen kropp.

Jeg forstår ikke hvorfor det skjer, jeg forstår ikke alt dette som jeg vil forstå og som jeg en eller annen gang må lære meg å se hele bilde av. Jeg prøver hele tiden å være sterk, bite tennene i sammen. Det er så vanskelig å snakke om enkelte ting, fordi jeg vet jeg bare blir deprimert og trist av det. Når det gjelder sykdommen og hvor langt jeg har kommet, så kan jeg ikke akkurat skryte eller si at det er så veldig bra. Jeg orker virkelig ingenting lenger, jeg kjenner bare fortvilelse, frustrasjon og hvor desperat jeg er. Hvorfor kan ikke sykdommen bare gi slipp, slippe meg fri og la meg være i fred? Kroppen min har det ikke bra.

Hva sier du når du blir overrasket og sjokkert, når du får beskjed om noe du aldri hadde tenkt eller trodd? Jeg knekker i sammen når det skjer med meg. Visste dere at sykdommen ødelegger spiserør, noe som er veldig alvorlig hvis det utvikler seg til kreft? Jeg har ikke visst dette så veldig lenge, så det har vært veldig mange tårer. Jeg har klart å ødelegge spiserøret mitt, i en veldig ung alder som nå, og jeg føler meg nesten som et lite barn igjen som ligger febersyk i sengen. Jeg hater den følelsen, det er virkelig ikke slik det skal være. Jeg hater den følelsen jeg sitter igjen med nå. Jeg hater det virkelig. Tårene renner.

Fuckings shit

Syk, sliten og helt elendig. Men det er fint vær da, i allefall. Og jeg tror det skal fortsette å være det i en lang stund framover. Varmen gjør at jeg nesten renner vekk, det er helt sykt egentlig. Men jaja, så er jo deg også syk, så det passer vel tipp topp tommel opp.

Let it be okay

Pepsi max . Isklumper . Blomster . Sommer . Måkeskrik . Latter og glede.

I dag har jeg tatt en del bilder som jeg skal bruke i boka jeg holder på å skrive, gleder meg veldig til å se resultatene og alt, men jeg har lært meg at ting som dette tar veldig lang tid. Men det gjør ting litt lettere for meg, å skrive. Akkurat nå syns jeg det er litt for varmt ute, noe kroppen ikke helt tåler så veldig bra. Utmattet, utslitt og dehydrert. Jeg må drikke veldig mye i løpet av dagen, men akkurat nå er det ikke noe annet enn vann og pepsi max som går ned. Ågud, la dette gå bra.


Hate you

Hvorfor må det være så vanskelig? Ord blir så tomme. Så meningsløse og så tomme. Ingenting av mat frister meg, absolutt ingenting. Kvalme, feber og en kropp som et utmattet føles så tung å bære med seg og dra med seg videre. Noen ganger krever det litt ekstra å få med begge bena, før jeg i det hele tatt kan gå videre. Før jeg kan tørre. Før jeg kan våge. Noen ganger får alle krefter og all energi til å puste. Puste normalt og overleve. Det er vondt, ekstra vondt å tenke på alt dette som ødelegger. Noen ganger innser jeg det litt ekstra, som om det kommer litt snikende innpå meg og at det slår meg skikkelig.

Jeg kan aldri være godt nok forberedt, jeg kan aldri være klar for en ny smell, en ny nedtur eller et nytt slag i tryne eller magen. Jeg kan aldri være helt hundre prosent sikker på hvor sterk sykdommen er eller hva den har tenkt å gjøre, den er så forferdelig lur. Så sinnsykt lur og så smart av alle ting. Kjenner jeg begynner å bli lei av å vekke alle andre på grunn av tårene som bare strømmer på og som nesten er ustoppelig om natten, det er da de fleste tunge tårer kommer. Jeg kjenner det kniper skikkelig i magen, som om det bare presser på med alle tårer som bare finnes. Jeg hater dette.

Jeg hater dette virkelig.

Every day is a good day, even if we want it to be




Vondt

Tårene er vanskelig å stoppe, de bare presser seg på. Jeg føler jeg har grått meg i søvn hver eneste kveld nå, det dunker i hodet med en gang jeg legger meg ned på puten for å hvile. I går kveld knakk jeg totalt i sammen, som om jeg endelig hadde innsett noe. Jeg tok kammen og skulle ordne håret mitt, når jeg så det ikke ble bra nok, merket jeg at jeg bare kunne dra ut mange hårstrå om gangen. Jeg fikk panikk, stresset, begynte å kaldsvette og til slutt så bare rev jeg av store klyser med hår. Jeg skrek, begynte å hylgråte og det gjorde vondt å holde kroppen oppreist.

Jeg har så lenge tenkt "det verste som jeg kan tenke meg, skjer ikke". Men jo. Det skjedde. Det skjer. Jeg møter stadig slag i tryne og nedturer, jeg vet aldri hvordan jeg skal takle det på en best mulig måte. Spiserøret gjør vondt og jeg har klart med sykdommen å gjøre skade på det. Det er så mye mer også, men jeg finner ikke de rette ordene. Jeg føler det blir så vondt å skrive, så vondt å innrømme og så vondt å se sannheten med egne øyne. Hva som er. Hva som er akkurat nå. Det er helt forferdelig, jeg vet jeg ikke kan være godt nok forberedt på det som møter meg og hva som er det neste.

Jeg vet ikke hva jeg kan endre eller forandre på, jeg vet ikke hva jeg må lære meg å leve med. Jeg vet ingenting føler jeg, er bare så forvirret og fortvilet hele tiden. Har bare lyst til å skrike. Når spiserør ikke fungerer som det skal, gjør det vondt, helt jævlig. Det er ikke så veldig bra, akkurat. Slange ned i magen, mye styr, medisiner og alt mulig styr. Jeg hater det. Jeg gruer meg så mye til tiden framover nå. Mye sykehus, enda flere prøver og enda flere tusen tårer. Tar det aldri slutt? Ender ikke elendigheten snart? Er det mer som venter på meg, som skal ramme? Som skal gjøre det tøffere?


 

En fin dag


I dag har jeg det bra. Bedre enn i går, i hvert fall.

I kveld kommer det et veldig langt innlegg, dere. Noe jeg har brukt veldig lang tid på også. Jeg håper det føles godt etterpå å få det gjort. Unnagjort. Det er så godt å få skrevet ned tanker og følelser, istedenfor å bare stenge det inne og holde det for seg selv. Ting blir så mye verre og tyngre da.




"Det skjer ikke meg"

Jeg syns det er vanskelig å skrive dette, for det føles bare ikke riktig. Det er bare kaos, fullstendig kaos. Jeg vet ikke en gang hvor jeg begynner å fortelle, det er alt for mange tanker som surrer gjennom hodet mitt akkurat nå. Selv om jeg vet en del om min egen sykdom, så er det så mye jeg ikke vet også. Det er så utrolig mye som overrasker meg, så mye som kommer imot meg som er så uventet og fremmed. Så ukjent, men samtidig kjent. Jeg knekker i sammen hver gang det skjer, enda en ny nedtur. Hva gjør man da, egentlig? Når verden raser sammen. Hvordan holder man kroppen oppreist?

Hjertet dunker fortere og fortere, kommer jeg til å klare dette? Kommer det til å gå bra? Jeg prøver å holde fast på de viktige verdiene i livet mitt, jeg prøver å ikke miste det siste som sykdommen ikke har tatt fra meg enda. Men hva skjer, når jeg kanskje mister det? Hva har jeg da igjen? Jeg syns det er forferdelig å bare tenke på det, og jeg forstår bare ikke hvorfor det må være så vanskelig som det er akkurat nå. Visste dere forresten at sykdommen ødelegger spiserøret? At man kan utvikle kreft? Visste dere at sykdommen er den tredje mest kjente dødsårsaken? Er det nå jeg får lov til å ha angst?

Selvfølgelig skal jeg klare det, selvfølgelig skal jeg vinne. Jeg vet bare ikke hvordan. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det, eller i det hele tatt hvor jeg skal begynne. Jeg prøver å si det til meg selv hele tiden. "Jeg skal klare det", men jeg vet ikke lenger hvor mye det hjelper meg til å holde motet oppe. Det er mer effektivt å bite tennene sammen, faktisk. Utrolig nok så er det det. Akkurat nå vil jeg bare gråte. Krype under dynen og ikke komme ut til syne på en god stund. Jeg har ødelagt spiserøret mitt. Det har fått sine konsekvenser, alvorlige konsekvenser. Jeg sa "det skjer ikke meg".

Vi pleier å si det ganske ofte, egentlig. Men hva sier man når man plutselig havner der, man aldri hadde trodd eller forventet? Det man aldri hadde sett komme, hva sier man egentlig da? Jeg merker hvor fort jeg mister motet når jeg først er klar for å kjempe enda hardere, det bare forsvinner. Det blir borte. Det er så mye vanskeligere, det skal så lite til før jeg knekker. Jeg hater det virkelig. Jeg hater det. Det finnes ikke noe som heter sultfølelse hos meg eller nærmere matlyst. Ingenting er godt lenger. Ikke en gang favorittretten som var populær før. Alt så er så forandret. Med dette som har skjedd, blir det ikke bedre.

Hva sier man når det ikke lenger finnes ord? Når ord blir så tomme og så meningsløse? Fortsetter man å lete etter de rette ordene til man finner de, eller gir man bare opp med å si noe? Jeg vet ikke, jeg står midt i mellom alt nå kjenner jeg, det er så vanskelig. Etter å ha fått denne beskjeden som jeg ikke ønsket meg, så har jeg både grått og vært "glad". Noen ganger er jeg glad jeg er litt for flink til å skjule smerten ved å gjemme meg bak masken, det gir meg litt også bare det å smile, selv om det ikke alltid betyr noe stort. Selv om ikke det akkurat er et smil fordi jeg er glad for noe, så er det likevel noe.

Jeg merker hvor sliten kroppen er, den kan umulig ha det bra. Magen skriker etter mat, hjernen også. Jeg merker hvor lite det frister meg når jeg tenker over alt, jeg klarer bare ikke å stoppe å tenke. Åh, det er så fortvilende. Så frustrerende og vondt, hvorfor kan jeg ikke bare stoppe å tenke, bare for å kunne senke skuldrene og slappe av litt? Bare for en liten stund? Denne natten har vært den verste på veldig lenge, jeg kan ikke si at jeg er opplagt til denne dagen eller at jeg føler meg noe bra. Ta vare på kroppen deres og helsen, det er det viktigste. Dere må ta vare på dere selv, lov meg det.

 

 

Nyt det

Håper dere alle nyter det flotte været vi (alle) har i dag, og at dere holder dere friske og raske. Kommer sterkere tilbake i morgen, holder på å skrive et langt innlegg til dere som kommer etter hvert. Noen ganger tar tid litt ekstra tid, ekstra tid enn det vi hadde beregnet og tenkt i forkant. Nyt det herlige sommerværet, folkens. Så lenge det er.

Bellerina

Er det nå?

Er det nå jeg får lov til å gråte?



Engel


Tenk så fantastisk det må være å fly. Være en engel. Kunne fly bort fra det utrygge, skumle og det som var vondt. Tenk så fantastisk det må være å bare sveve over jorden med noen vakre vinger som holder kroppen oppe - som gjør kroppen så lett som et lite fjær. Det må være en herlig følelse, bare det å kunne sveve og fly rundt om alle plasser man bare kunne drømme om. Bare lukke øynene og høre etter. Høre på stillheten rundt. Bare vente på at vinden skal komme i møte slik at man ikke trengte å bruke noen krefter - kun danse med vinden og la den ta all kraft. Den følelsen må være helt fantastisk.

En engel med langt, brunt og krøllet hår med noen krystallklare blå øyne. Tenk så fantastisk. Bare det å kunne slippe så mange bekymringer. Så mange tanker - kaos i det minste fall. Det som er vondt. Bare det å ha muligheten til å fly rundt og danse i drømmeland. Himmelparadis. Himmelriket. Det må være herlig å kjenne lukten av nyklippet gress, ha skikkelig sommerfølelse hele tiden. En engel med en hvit blondekjole med bare lyse farger og kontraster. Som bare løper gjennom blomsterengen og kjenner lykkerus og følelsen av frihet. Et sted der det alltid er blå himmel og ingen sky å se. Så herlig.

En dag skal jeg komme til drømmeland, til det jeg kaller for himmelparadis. Det er stedet hvor alle andre er, som er frisk og rask. Til himmelparadis der det ikke finnes sykdom og smerte. Jeg har tro på at det kommer en dag der jeg klarer å komme dit, men det vil kreve et slit. Det vil kreve tårer, mot og det vil kreve hard jobbing. Jeg må bare få tid på meg, så skal det vel gå bra, skal det ikke? Jeg har lovet mange, jeg har også lovet meg selv. I går gråt jeg sammen med mamma. Hun strøk meg over håret og sa at hun ikke ville miste meg. Det skal hun heller ikke. Jeg lover. Jeg skal kjempe til seier.

Selv om jeg er redd for å dø, så skal jeg ikke det. Jeg skal ikke la frykten ta meg. Jeg skal ikke la frykten fange kroppen min. Når den virkelig gjør det, skal jeg bruke alle mulige krefter for å komme meg løs igjen, det skal jeg. Det må jeg bare, jeg har ikke så veldig mange andre valg. Her er det ikke snakk om bak, høyre eller venstre, men rett fram. Det er ikke snakk om noe annet, jeg vet hvilken vei jeg skal - det tar bare tid før jeg får resten av kroppen min med på det samme. Det krever bare forferdelig mye, og det er mye jeg må ordne opp i for å klare å komme meg videre. Jeg må gi slipp, jeg må.

Sykdommen vil aldri gi slipp på meg og min kropp, den vil bare klamre seg til og holde tett. Dette blir tøft. Dette blir tungt. Men jeg må. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal klare det. Jeg vet det blir jeg som må avgjøre og at det er helt opptil meg selv. Alt jeg gjør er veldig avgjørende, derfor må jeg ikke miste motet og derfor er jeg nødt til å handle riktig og holde hodet kaldt. Ja, det kommer til å gjøre forferdelig vondt, men jeg må gjennom dette uansett. Jeg må gjennom dette helvete uansett, så jeg må finne noen muligheter og løsninger som gjør det lettere for meg å holde ut. Holde ut i smerten. 

Dans ditt liv

Livet er ikke som en dans på roser, det handler om så mye mer enn det. Å leve er å lide, det kommer ikke bare glede, smil og latter, det finnes ikke bare godhet og alt man bare kunne finne av de vakreste skatter. Livet handler om å reise seg opp etter fall. Fall på fall på fall. Det handler om å lære seg å bruke vinger slik at man kan komme oppover igjen når bunnen har nådd. Tenk så fantastisk det hadde vært om det var mulig å være mer forberedt på neste smell? Jeg tror egentlig at det vil gjøre oss sterkere, det å ikke vite hva som venter bak neste sving. Den som fortsetter å gå, for se hva som kommer i møte. Jeg skal fortsette å gå, selv om det er vanskelig.

Jeg vet jeg ikke kommer meg gjennom livet uten skrubbsår her og der og uten blåmerker på kroppen. Det gjør ingen av oss. Det er godt med noen som kan gå de tunge veien og de mørke stiene, slik at man ikke går alene. Det er godt når noen kan hjelpe litt å bære den tunge ryggsekken man bærer, og kanskje legge oppi noen lettere stener og ta utav de tyngste stenene som gjør livet ekstra vondt og vanskelig. Ta vare på livet som er - man lever bare èn gang, hvorfor vente? Man vet aldri hva morgendagen bringer, derfor er det så viktig å leve her og nå. Leve i nuet. Det prøver jeg i hvert fall på.

Sannheten er at man ikke kan begynne å leve den dagen man blir døende, da er det kanskje for sent.

Sushi

I dag har jeg laget sushi. Nigiri sushi. Først trodde jeg det var veldig komplisert og veldig vanskelig å lage, men vet dere - jeg tror de fleste blir positivt overrasket over hvor enkelt det er. Det ble veldig fort spist opp, så regner med de andre likte det, haha. Det beste med at det ble spist så fort opp og godt likt, er vel at det er veldig sunt. I hvert fall et godt måltid.

Liker dere sushi? Har dere prøvd å lage det før?

Tårer

Når alt går imot, hva gjør du egentlig da? Kroppen føles fanget. Jeg kommer ingen vei. Blir bare stående. Blir bare stående der jeg helst ikke vil være. Jeg kan ikke fortsette å gå imot, når kroppen føles så stiv og elendig. Jeg kommer ikke så langt med bare det, jeg må vite hvordan jeg skal gå. Jeg må lære meg det og begynne helt fra begynnelsen igjen. Det er vanskelig, veldig vanskelig. Hvordan vet man hva man skal begynne med, hva skal man ordne opp i først? Det som gjør minst eller mest vondt? For å i det hele tatt klare å komme videre, er jeg nødt til å klare å stå oppreist. Jeg må ha balansen før jeg kan klare å ta det neste skritt.

1705012



Hurra!

Gratulerer med dagen, alle sammen!

I dag er en stor dag for oss alle, jeg håper dere får en fortreffelig dag og at dere koser dere masse sammen med nære og kjære. Selv om formen er langt i fra bra, så skal denne dagen bli fin. Jeg stod opp tidlig i dag for å lage Mongolia Bakery Cupcakes og jeg har fått gjort veldig mye allerede. Ah - den følelsen er helt fantastisk. Jeg har pyntet ostekaker, laget fruktskål med mase godis oppi, jeg har laget potetsalat og jeg har gjort alt klart til litt senere i dag. Jeg gleder meg mye til å ta imot flotte gjester, kvelden blir fantastisk. Jeg har allerede tatt masse bilder som jeg skal vise dere, så tenker jeg vel at det kommer i kveld og litt senere, bruker en del tid også skjønner dere, haha.

Bunaden skal snart på, jeg har ikke helt bestemt meg for hvordan jeg skal ha håret mitt enda. Om jeg skal ha det stritt eller om jeg skal krølle det, det er ikke så mye hår igjen så jeg får vel finne på noe enkelt. Jeg liker virkelig ikke å stresse, derfor er det så herlig og så utrolig godt å være ferdig med noen av dagens gjøremål. Jeg merker hvor mye mor stresser, men jeg er veldig glad for at hun ga meg lov å styre litt og hjelpe til, haha. Verdens beste, uten noen tvil. Flagg er på plass og bord er pyntet, nå kan bare dagen starte.

Kos dere masse, alle sammen!

Morgendagen

Jeg vet ikke hvordan morgendagen blir, men ettersom jeg har klart å pådra meg full feber, så blir det en tidligere kveld på meg. Helt utslitt og utkjørt. Håper dere alle får en fantastisk fin dag i morgen, og at det blir et bra vær slik at det er mulig å nyte dagen sammen ute. Dere er alle helt fantastiske og helt unike, en stor klem til dere alle.

ThatFeeling#

Øynene er helt sår og nesten litt rød på grunn av alle tårene. Men nok er nok, nå skal jeg ikke gråte mer. Jeg kan ikke la noe som dette knekke meg mer enn det har gjort til nå og fra før av. Jeg har lyst til å fortelle dere noe, men jeg trenger også litt tid på meg, kjære dere som leser det jeg skriver. Noen ganger må man manne seg opp og psyke seg litt mer opp for å klare å fortelle det. Og nei, det er ikke så veldig positivt akkurat, men for å være negativ og positiv, så skal jeg heller komme med en litt fra nyhet senere, sånn at dere ikke drukner i det vonde i livet mitt, uff.

Den følelsen av at du holder noe verdifullt fast i armene dine og er helt desperat med å holde fast på dem, hva skjer egentlig når du mister det? Man knekker i sammen. Det blir vanskelig å holde seg oppreist og stå på begge bena. Slik er det. Den følelsen jeg kjenner på nå. Jeg hadde et lite håp om at det ikke skulle være noe ekstra å stri med annet enn anoreksien, men neida. Selvfølgelig var det noe mer, herregud, hvordan kunne jeg tenke at det var håp? Selvfølgelig klarte den jævla drittsykdommen å ødelegge noe ekstra og enda mer for meg - åh, er bare så flott.

Beklager for dette, virkelig. Det er ikke meningen å være så negativ, men spesielt i dag gir jeg meg selv lov. Jeg kan ikke være positiv i dag når jeg bare får dårlige beskjeder og dårlige nyheter, der går grensen. Jeg håper det går bra med dere alle, og stay tuned - det kommer masse bilder til dere i dagene som kommer framover, det lover jeg dere. Har allerede skrevet mange innlegg som jeg bare kan publisere, så da er det mye lettere for må huske det også.



 

Er det ikke snart over?

Du, kjære sykdom.

Det er på grunn av deg jeg gråter om kvelden før jeg skal legge meg, du gjør det vanskelig for meg og du gjør det tøft fordi jeg gruer meg sånn til å kjempe morgendagens kamp. Det er på grunn av deg jeg må ta ekstra kosttilskudd som smaker langt i fra godt. Det er på grunn av deg jeg mister håret, vet du det? Det er rett før jeg klipper det helt av, det små som er igjen av det, det er bare noen stygge tuster som stikker ut. Takk for det, kjære sykdom. Jeg håper du er fornøyd, nå når jeg sier det rett ut til deg? Du har klart mye, det er det ingen tvil om.

Det er på grunn av det jeg har det vondt. Det er på grunn av deg jeg sliter å komme meg gjennom hverdagen fysisk. Er det gøyt å se på, kanskje? Er det gøyt å se på at jeg fryser sånn, og at jeg må pakke meg inn i tykke varme klær mens de andre tar fram lettere klær nå som det er varmere vær? Jeg hater deg, vet du det? Du som absolutt må ta glede fra meg og håp. Hvor blir det av det, egentlig? Hvorfor kan du ikke vente til jeg er litt sterkere enn det jeg er nå? Hvorfor må du være så god på å vite når jeg er mest sårbar og når du kan ramme min skjøre kropp? Du vet alt, og det hater jeg. Jeg føler meg som et lite barn igjen, nesten. Takket være deg. Takk skal du faen meg ha.

Det er på grunn av deg jeg ikke orker så mye eller har noen spesiell form for overskudd, det er på grunn av deg jeg er så usikker og så utrygg. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå eller hvordan jeg skal gjøre det. Jeg vet ikke hva som blir rett eller galt, fordi du lurer meg hele tiden. Du komme rmed dine slag, du har de hardeste slagene med knyttneven, og du smeller til så hardt du bare kan. Er det ikke nok, snart? Er det ikke nok nå? Har jeg ikke fått nok? Har jeg ikke sett nok av din syksomsverden og ditt helvete? Jeg hater deg og hvordan du ødelegger for meg.

Bare på grunn av deg, jævla sykdom, så må jeg lære mye på nytt igjen. Jeg må lære å holde en balanse, jeg må bygge opp skjelettet mitt til noe som er sterkere, jeg må få bedre væskebalanse og jeg må gi kroppen den næringen den trenger. Det blir som å lære å gå på nytt igjen - tror du det vil være lett for meg, kjære sykdom? Tror du jeg er motivert til det, og at det gjøres på noen sekunder? Nei, jeg må lære meg å leve igjen. Leve et liv uten deg. Det kommer til å bli hardt, tøft og vanskelig. Hvorfor kan du ikke bare forsvinne? Hvorfor kan du ikke bare slippe meg fri? La meg leve. Vær så snill, kjære sykdom.





Jeg savner det

Jeg savner å våkne opp med en frisk kropp, slik som jeg gjorde før.

Jeg savner å kunne gjøre det jeg vil, uten å tenke på sykdommen som en hindring.

Jeg savner å kunne kjenne energi og bare det å ha litt overskudd til å gjøre noe som jeg har lyst til.

Jeg savner å føle meg sterk fysisk og psykisk.

Jeg savner det friske. Det gamle som jeg føler jeg har mistet med sykdommen.

Jeg savner det gamle håret mitt, nå som jeg har mistet så mye av det.

Jeg savner å leve.

Du, kjære sykdom



Du, kjære sykdom - slipp meg fri fra ditt fangenskap og ondskap. Du har ødelagt nok for kroppen min nå. Du har ødelagt nok for meg gjennom hverdagens nedturer og hverdagens harde kamp. Er det ikke nok nå? Kan jeg ikke bare få lov til å puste skikkelig, uten å måtte anstrenge meg? Bare for en liten stund? Takket være deg er det for meg noen ganger vanskelig å vite hvordan jeg fyller lungene mine med oksygen nok. Takket være deg må jeg lære meg å gå på nytt igjen. Er du fornøyd nå? Har du gjort jobben din, og det du kom til meg for å gjøre? Kroppen har det vondt, og det er bare din feil.

Du har fått meg til å gråte alle tårene bare på grunn av deg. Bare på grunn av dine slag der jeg ikke har klart å slå tilbake mot deg. Syns du det er rart, når kroppen er sliten av denne kamp? Forventer du at jeg skal klare å slå tilbake til deg hver eneste gang du treffer? Beklager, jeg er ingen supermenneske, jeg klarer det bare ikke. Noen ganger er det en kamp å holde ut i den smerten du bærer med deg i dine armer, hvorfor kan du ikke bare gå langt bort og aldri komme tilbake, du kjære sykdom? Jeg vil leve i frihet, jeg vil ikke være avhengig av noe så jævli og idiotisk som deg. Bare vær så snill, gå.

Du ruser min kropp med lykke når jeg ikke kjemper så hardt imot deg. De gangene jeg må konsentrere meg om andre ting, og ikke deg. Jeg må konsentrere meg om å overleve, komme meg gjennom dette uten å falle så mange ganger. Den gangen jeg så deg og døden i ansiktet, vant jeg over dere. Husker du, kjære sykdom? Da jeg kjempet i ambulansen om å holde øynene våken? Da kjempet jeg imot deg. Jeg åpnet øynene mine opp igjen, det var du som lukket de, husker du det? Du tapte, selv om du var vanskelig å kjempe imot. Jeg overlevde og stirret dere to, ondskapsdfulle jævler helt i senk.

Du, kjære sykdom - hvorfor gir du ikke bare slipp på meg og alle de andre sjeler dere rammer? Det er nok nå, jeg har kjent på nok. Smerten er nesten uutholdelig, hvorfor lar du meg ikke bare gå videre? Du vet så jævlig godt hvor mye jeg drømmer om et friskt liv uten sykdom og smerte. Du vet så jævlig godt hvor viktig drømmene mine er for meg, det er derfor du ikke gir slipp. Du vil ikke at jeg skal ha det bra. Du vil ikke at jeg skal smile, le, føle lykke og glede. Du vil bare ha oppmerksomhet. Du vil bare suge deg til positivitet og alt som er bra i livet mitt. Det gode får du, det gode mister jeg.

La meg fly nå. La meg slippes fri. La meg komme til drømmeland der det ikke finnes noe som heter sykdom og smerte. Det er der de alle andre er. De som er fri. De som ikke du rammer, kjære sykdom. Ikke la meg bli med deg resten, ikke la meg tape - selv om jeg vet det er ditt mål og selv om jeg vet det er drømmen din. Å sluke min kropp, og bare se meg lide. Hvorfor har jeg fortjent dette? Hvorfor kom du til livet mitt akkurat nå, nå som jeg skulle leve mine år som ung? Jeg har gått glipp av så uendelig mye, bare på grunn av deg. Du ødelegger. Du smerter. Du er bare i veien for meg. Bare forsvinn.

Du, kjære sykdom - ikke la meg bli fanget i en evighet. Jeg trenger å puste. Jeg trenger å lære meg å gå igjen på nytt. La meg bli fri fra deg. La meg fly med mine egne vinger, det er derfor jeg har dem. For at jeg skal redde meg selv ved å fly bort fra det vonde. Fra det som gjør vondt. Jeg er så ung, jeg har hele livet foran meg. Vær så snill, kjære sykdom.

Jeg ber deg.  La meg leve.

I tusen biter

Nå er jeg bare sint. Irritert. Fortvilet. Ordene fortsetter.

Følelsen av å miste noe som har hjulpet en til å holde motet oppe og være sterk når nedturene har slått til med all sin kraft, kan sammenlignes med at verden raser sammen. At man mister deler av seg selv. Jeg hadde noe å se frem til som jeg nå har mistet. Den følelsen. Det er ikke bare å fortsette å holde motet oppe, for akkurat dette betydde så utrolig mye for meg. Det er viktig å ha noe å se frem til, det gjør ting så mye lettere for meg. Slik tror jeg det er med oss flest, det er nok mange som kan kjenne seg igjen i det. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal forklare det. Ord blir tomme. Så uendelig tomme.

 

That makes me smile


Når jeg fikk muligheten til å lage dette, så endret humøret seg helt.

A flower makes me smile, two flowers makes me happy


Vil dere se flere?

Keep fighting, keep going, keep running

Tankene strømmer gjennom hodet. Alt for mange tanker på èn gang.


Det nærmer seg sommer og en ny årstid med store skritt, dette var noe jeg lenge hadde gledet meg til. Sol, sommer og varme. Bare ligge i solstol med en frisk og sommerlig smoothie, med sol stekende i ansiktet og bare kjenne at det svir i pannen. Nå vet jeg ikke lenger. Jeg vet ikke om det er noe jeg gleder meg til så mye som jeg gjorde før. Jeg gleder meg ikke til enda mer matpress, kaos, forventninger, krav, vanskelige valg og diskusjoner. Jeg liker det virkelig ikke. Det gjør meg så ekstra sliten. Disse små ting.

Hadde livet vært annerledes, så hadde jeg kanskje smilt litt mer og vist litt mer glede. Det er så mange som forventer at jeg skal være så glad. Jeg prøver, men det er virkelig ikke enkelt alltid. Beklager til de som krever det, jeg bare lurer på hva andre hadde tenkt og forandret om de gikk i samme sko. Jeg vil ikke kritisere noen som helst person, det er ikke det som er meningen, men noen ganger blir jeg bare så sliten av å høre på det andre sier rett ut. At andre tror det er så enkelt å stå imot og kjempe imot noe som er så sterkt. Sykdommen.

Det er vondt, fordi det er så langt igjen. Det gjør at jeg mister motivasjon.


 

Let me scream louder


Jeg syns det er vanskelig å se på denne dagen som mest god eller ond, det har vært så mye på èn gang. Tankene svirrer rundt i hodet mitt, det er fullstendig kaos. Selvfølgelig gjorde det veldig godt å få gjort unna noen ærend og kikke litt rundt i butikker og komme hjem med en del poser, men det er fremdeles veldig vanskelig å sitte her å skrive. Det er så vanskelig å vite hva jeg skal si eller hvor jeg i det hele tatt skal begynne. Det er ikke noe lett. Ikke i det hele tatt. Jeg kjenner en stor klump i magen. Den gnager. River i meg. Jeg kjenner det. Jeg kjenner det veldig godt. Kroppen er helt utslitt. Litt tom.

"Hvordan går det med deg?" er alltid så vanskelig å svare på. Det spørsmålet. Skal jeg lyve og fortelle at det går bra, eller skal jeg si det rett ut som det er? Det er like vanskelig hver gang. Hver eneste gang. Det er bare kollisjon mellom anoreksien og den friske meg. To helt forskjellige. Hodet braker og buldrer fordi jeg tenker så mye. "Jo, eh, det går greit". Det er ingenting annet som frister enn å bare krype under dyna. Jeg hater når stemningen er så klein. Spesielt nå. I dag har vært en tøff dag med veldig veldig mye krangling, kjefting og smelling av dører. Den mest kleineste stemningen.

Jeg vet ikke helt. Hvordan reagerer man når man får en beskjed om at man har kronisk betennelse? Kroniske smerter? Hva sier man når man får beskjed om at spiserøret er skadet og tæret på? Når man har mangel på ditt og mangel på datt, når håret blir tynnere og når man føler seg mer og mer slapp etter hvert? Nei, si det. Jeg ønsker svar. Jeg trenger svar, jeg vet jeg ikke finner noe fasit siden vi mennesker reagerer så ulikt og forskjellig, men jeg føler bare alt blir så feil. Så feil av det jeg gjør. Nå gleder jeg meg bare til å krype under dyna med varmeflasken som hjelper mot magesmertene.

 

Helg

For å ikke synke lenger ned i jorden enn det jeg er, så skal jeg prøve å få humøret litt opp med shopping og en liten bytur. Jeg skal fortelle dere litt senere i kveld, akkurat nå trenger jeg bare å komme meg litt ut og komme på noen bedre tanker. Er så lei av å være sint og så frustrert, spesielt når det går utover alle andre. Hater det virkelig. Det er ingen god følelse, akkurat. Men, nå er det heldigvis helg, og det har jeg lenge sett fram til. De siste tre dagene har gått veldig sakte, noe som ikke har vært verken bra eller positiv. Det blir godt med noe nytt og noen forandring, skal jeg si dere. Jeg gleder meg litt.

Blogges senere

Too much

Jeg trenger en liten pause i hvert fall til imorgen. Det er litt for mye som skjer og litt for mye å tenke på i dag ...

Pictures with words

 

Den gangen verden raste

En gang var jeg en helt normal, glad, sprudlende og lykkelig jente som prøvde å leve i nuet. Trening, venner, jentekvelder, byturer og kvelder sammen med de fantastiske jeg hadde rundt meg der det bare var latter og glede var livet mitt. Det var mye som hadde skjedd som gjorde at jeg ikke følte at alt var som det skulle være, men jeg tenkte som jeg fikk beskjed om "det kommer til å gå bra". Jeg prøvde å være sterk, holde hodet hevet og ikke miste motet. Det skulle jo gå bra, skulle det ikke? Jo. Det var et håp. Det var en drøm. Det var planen. Slik fortsatte det. Jeg prøvde å være sterk. Holde vingene oppe.

Jeg mistet mange nære og kjære, det ble mange tårer, mye sorg, mange nedturer og dårlige dager. Jeg sa alltid at jeg ikke hadde behov for noe spesielt. Jeg klarte jo meg fint, gjorde jeg ikke? Jeg prøvde å leve i håpet. Jeg prøvde å gjøre det beste utav den situasjonen jeg befant meg i - allitd. Plutselig knakk jeg i sammen. Plutselig ble jeg liggende, helt til noen så meg og hjalp meg til å reise meg opp på bena igjen. Så handlet det bare om å holde ut og overleve. Prøve å bli værende der, og ikke falle så mange ganger. Så innså jeg bare etter flere fall at jeg ikke kunne være den sterke som jeg ønsket. Sannhet.

Jeg prøvde å gå videre når noen døde og gikk bort fra livet mitt. Jeg klarte aldri å bearbeide alt sammen, og gjennom denne sykdomsperioden og flere perioder har jeg bare følt at all motstand som bare har fantes har trukket meg og dratt meg tilbake igjen. Det har vært helt jævlig. Ord finnes ikke. Ord strekker ikke til og jeg får ikke sagt det nok. Hjertet mitt føles tungt, forferdelig tungt. Hvorfor må det være så vanskelig? De siste årene har jeg mistet ti personer som har betydd ufattelig mye for meg. Det er bare helt uvirkelig. Det gjør ikke denne situasjonen noe bedre eller lettere for meg. Aldri.

Og nei - det er ikke noe positivt å være der jeg er akkurat nå. Jeg har ikke lyst på noe som helst når jeg er i familiebesøk eller middagsbesøk, uansett hvor mye de maser og spør meg. Det hjelper ikke. Når motivasjon og vilje ikke er på samme lag, da går det ikke så veldig bra heller. Ikke i det hele tatt. Sykdommen har dratt med seg så uendelig mye, jeg har bare ikke orket å skrive alt enda her. Men en gang skal jeg gjøre det. Kanskje snart? Jeg håper det. Det er så vanskelig å sortere alle tankene når bare alt er så kaos. Fullstendig kaos. Jeg kjenner jeg sliten. Hodet er utslitt av alle tankene og alt.

Keep fighting until you win

Think before you scream it out, bitch

Det er vanskelig å høre noen tro at det er enkelt. At det er så lett. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette er det tøffeste jeg noen gang har opplevd, og jeg hadde aldri kunne forestilt meg en slik situasjon når jeg var utenfor dette. Når jeg var en helt annen jente enn det jeg er nå. Innerst inne er jeg fremdeles den samme som jeg var før som frisk, men det er mye som har skjedd og det er mye som har forandret seg på veldig kort tid. Jeg hater bare tanken på hvor fort livet kan snu feil vei. Hvor fort livet kan snus om og settes rett på hodet. Jeg orker nesten ikke tanken på det en gang. Fortvilende. Så vondt.

Jeg prøver så godt jeg kan, mer kan jeg ikke klare akkurat nå. Ikke i den situasjonen jeg er i og som jeg befinner meg i. Likevel hører jeg "Kom igjen, du må kjempe hardere og du må være tøffere enn du er. Du klarer dette, du klarer mer enn du gir nå". Gjør jeg virkelig det? Det er så slitsomt. Som om noen forteller meg at det jeg gjør aldri er bra nok, før det virkelig blir "godkjent" fra andre. Jeg blir nesten på gråten av det, det er så grusomt og så vondt når man føler det ikke er godt nok når man likevel har tro på at det faktisk betyr noe. At det er bra det man gjør. Det er da alt kan rase sammen.

Enkelte tenker bare ikke over hva de sier, før de sier det. Og nei. Jeg vil ikke ha noe mer oppmerksomhet enn det vi mennesker trenger for å overleve. Nei - jeg ber ikke om at noen skal ta synd på meg eller vise sympati, jeg vil bare at noen skal høre på det jeg sier og det som kommer fra hjertet, og ikke bare høre på hva alle andre sier og bygger videre på. Jeg vil bli sett, hørt og lyttet til. Er det kanskje for mye å be om? Nei. Det burde i hvert fall ikke være det. Hvordan skal vi ellers klare å overleve, om vi ikke har noen som ser, hører og lytter til det vi har å si? Enkelte gjør meg virkelg pissed of.

Let me breath


Hvorfor må det være så vanskelig å kjempe imot noe som sykdom? Jeg trenger svar. I stedenfor å finne svar, møter jeg bare på enda flere ubesvarte spørsmål. Det er ikke det jeg er ute etter eller ønsker å finne. Jeg har nok spørsmål, jeg bare graver lenger og lenger ned i dem, uten å lykkes med noe. Jeg skjønner ikke hvorfor det må være så lett, men samtidig så vanskelig. Men, midt opp i frustrasjon og fortvilelse er det godt å kunne krype under en varm dyne og lese MAG.

Run away

Jeg vil ikke rømme. Løpe avsted og la sykdommen være skyggen som løper og jager. Livet.

Det gjør vondt, for dette er ikke noe jeg vil. Dette er ikke noe jeg ønsker. Jeg vil ikke la sykdommen ta så stor plass eller gi den noe mer oppmerksomhet. Mer oppmerksomhet enn det den har fra før av. Det føles så vondt å gi slipp. Kroppen bærer så mye frykt. Sjelen. Så mye redsel og frykt som skriker og roper høyrt inni meg. Det fanger kroppen min. Fullstendig. Så vanskelig å ta skritt fram. Så vanskelig å vite hvilken fot jeg skal begynne med, hva som er rett og hva som vil føre meg dit jeg egentlig vil. Usikkerheten gnager. Samvittigheten. Redselen gjør det vanskelig for meg å vite.

Jeg vil ikke være redd for noe som sykdommen. Jeg vil ikke vise frykten i øynene. Mine egne øyne. Sykdommen elsker å se meg redd. Sykdommen lever på det. Sykdommen trives godt med å se meg ha det vondt. Latteren er nesten ondskapsfull. Den er det, jeg er ikke i tvil om det en gang. Det gjør så vondt, så forferdelig vondt. Jeg vil ikke rømme fra meg selv eller problemene mine. Jeg vil ikke rømme i fra sykdommen før det er avgjort hvem som har vunnet kampen. Livskampen. Jeg håper det er jeg som står framme med pokalen og gevinsten i hendene. En dag. Til slutt. Jeg lurer.

Dagens frustrasjon

Kjenner jeg trenger å få ut litt frustrasjon nå, ettersom hodet bare fylles med flere tusen tanker på èn gang. Det er så mye kaos. Så mye tankekjør. Så mye å tenke på. Noen ganger virker det som om alle andre vet absolutt alt.  Som om de nesten kan kjenne smerten og vite hvordan det er, uten å være i samme situasjon. Jeg blir frustrert. Sint og lei. Hva vet vel de?

Vi er alt for flinke til å dømme hverandre før vi en gang kjenner de det gjelder, jeg kjenner jeg blir så frustrert og så oppgitt. Jeg har hørt så utrolig mye som gjør meg trist, jeg finner nesten ikke ord for det lenger. Jeg prøver så godt jeg kan å tenke positivit og ha den rette innstillingen. Jeg prøver så godt jeg bare kan å bite tennene sammen og holde hodet hevet, men jeg er bare et menneske jeg også. Jeg gjør mine feil, jeg har mine dårlige dager og jeg har mine nedturer jeg også. Hva er galt med det? Er det ikke lov? Jeg lurer på hva andre hadde sagt i min situasjon. Jeg lurer virkelig på det.

Jeg vet ikke, kanskje det er galt og fullstendig feil det jeg gjør - men jeg vet jeg ikke kan være den som sprudler og hopper av glede hver eneste dag jeg kjenner dagen er langt i fra god. Hvem gjør egentlig det? Masken kan man ikke holde på hele tiden heller, en eller annen gang knekker man i sammen, og det er like vondt hver gang det skjer. Det er vanskelig for meg å smile, hele tiden være glad og stråle av glede når sykdommen river og gnager. Når den er så sterk som den er. Er det feil av meg å vise følelser? Er det feil av meg å gråte, være trist, sint og lei? Er det noe galt med å være sårbar? Nei. Normalt.

Jeg kjenner jeg blir så frustrert når det er så mange som ikke tenker over hva de sier, før de i det hele tatt sier det. Hva vet vel andre om hvordan det er, når de ikke har vært der eller er der selv? Det er noe helt annet å være der og det å være tilskuer/pårørende/en nær. Det er to helt forskjellige ting. Det er klart at de kanskje kan kjenne det på en eller annen måte, men det er så stor forskjell i mellom. Det er klart det er mange som viser empati og som forstår, men det er ingens om vil forstå helt, før de havner i samme spor selv. Slik er det, om de vil eller ei - det er bare slik livet er. Det er livet.

Noen ganger må jeg skrike for å bli hørt. For å bli forstått. Det burde ikke være nødvendig, egentlig. Jeg bare skjønner ikke helt. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å forstå. Se hele bildet på samme måte som jeg gjør. Jeg prøver å finne de rette ordene, men det er så vanskelig når jeg føler de ikke strekker til eller er godt nok i det hele tatt. Hvorfor skulle jeg lyve om sykdommen og konsekvensene? Hvorfor skulle jeg lyve om magesmerter og kvalme? Det er bare så unødvendig, det gjør så forferdelig vondt når noen tror noe som er så veldig langt i fra sannheten. Det er bare jeg som er fanget i min kropp, det er ingen andre. Noen ganger skulle jeg nesten tro det, etter alt jeg får høre fra andre som er rundt meg. Jeg er meg og ingen andre, ingen er meg. Det er bare sånn det er. Sånn det blir. Alltid. Resten av livet.

Hva vet vel andre, egentlig?

Let it be okay

Jeg kjenner jeg er lei av magesmerter og kvalme. Metthetsfølelse av noen få smuler er virkelig ikke noen god følelse, jeg bare er så klar for å kaste opp igjen. Den følelsen er til å gråte av, kommer det virkelig til å bli slik resten? Den beste medisinen for kvalme nå fortiden har vært å sove ut. Hvile kroppen. Jeg kjenner jeg er sliten, men likevel veldig forvirret og frustrert. Noen ganger er det bare så sjokkerende for meg, selv om jeg vet sykdommen er i livet mitt og er en stor del av hverdagen min. Noen ganger så virker det som om alt av dette overrasker meg. Som om det er nylig. Som om det er nytt.

Jeg kunne ønske dette var en drøm jeg ville våkne opp fra snart. Jeg lukker øynene, håper på at det snart er over. Jeg åpner igjen for å se om noe har forandret seg, da er det bare så forferdelig vondt å se at det er virkeligheten og slik sannheten er. Så vondt å se at det ikke er en vond drøm, at det ikke er et mareritt om natten. Det er virkelig. La det gå bra.

Hendene mine

Tørre, såre og sprukne hender er noe som skyldes sykdommen. Merker hvor sint jeg er på meg selv når det bare svir og gjør direkte vondt å vaske hendene og være i vann med dem. Jeg må bruke en spesiell såpe som er enda mer vennlig mot huden, og det er ikke alltid like lett å huske på skal jeg si dere. Plutselig glemmer jeg meg helt, og da er det gjort. Det verste og det mest kjipeste med dette er at det tar lang tid før smertene går over. Det begynner å gjøre vondt oppover i armene også, så det er ikke så veldig bra tegn akkurat. Jeg bare håper at det blir bedre etter hvert. At det ordner seg.

Ser det noe fint ut? Nei. Jeg håper i hvert fall ikke det. Sykdommen påvirker hud, hår, negler og veldig mye annet. Det er ikke bare det psykiske det handler om, men hele kroppen rammes og blir påvirket på ulike måter. Veldig frustrerende.

Visste dere dette? Noe dere lurer på forresten?

Fix you

When you try your best, but you don't succeed
When you get what you want, but not what you need
When you feel so tired, but you can't sleep
Stuck in reverse

And the tears come streaming down your face
When you lose something you can't replace
When you love someone, but it goes to waste
Could it be worse?

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

And high up above or down below
When you're too in love to let it go
But if you never try you'll never know
Just what you're worth

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

Tears stream down on your face
When you lose something you cannot replace
Tears stream down on your face
And I...

Tears stream down on your face
I promise you I will learn from my mistakes
Tears stream down on your face
And I...

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you



Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits