dobbelkamp -

4 år

Det nærmer seg. Snart har sykdommen vært en del av hverdagen min og livet mitt i 4 år. Hele 4 år med oppturer og nedturer, sykehus, kostlister, uendelig mange tårer, misforståelser, samtaler med prest, samtaler med psykolog, dårlige nyheter, uendelig mange blodprøver og undersøkelser. Kroppen er utslitt og det merker jeg veldig godt. Vil det snart snu mot riktig vei? Vil det gå riktig vei?

Ingen dans på roser

Det er ikke et eneste vindpust å kjenne. Jeg må være i min dypeste konsentrasjon om jeg skal klare å kjenne at jeg har bakkekontakt og at jeg fremdeles er i live, noe som gjør vondt. Friheten er ikke nær, den er nesten ikke til å kjenne på. Det går plutselig opp for meg hvor lenge sykdommen har hatt kontroll idet tankene svirrer rundt uten stopp. Hvordan føles det egentlig å være helt, helt frisk og faktisk ha en dag som er bra? Jeg husker lite. Jeg burde, men det går opp for meg. Jeg husker virkelig ikke.

Uansett hvor hardt jeg prøver å fortelle for at andre skal forstå, er det likevel så fjernt alt sammen. Jeg godtar det mer nå enn før, det er helt greit. Kanskje det ikke er meningen at de ikke skal forstå alt heller. Til og med jeg forstår ikke alt, selv om sykdommen er så nær og selv om den er inni meg. Nå som det nærmer seg sommer håper jeg det kommer bedre tider. Flere gode dager. Sommer for meg er jordbær, honningmelon, smoothie, pepsi max på boks og atter en gang frukt og bær.

Jeg hater å måtte si det, men det går dårlig for tiden. Derfor lite blogging. Takk til dere vakre sjeler som fremdeles er her og leser.

Sommar är her nu

Sol . Blå himmel . 24 grader . Iskald pepsi max på boks . Blomsterkrans . Bier . Speilrefleks . Shorts . Sommerfeeling  = dagen i dag.

God morgen


Akkurat nå i skrivende sekund, befinner jeg meg i himmelen. I frokosthimmelen, såklart. Foran meg har jeg et stort fat med speltlomper, oppkjært melon med jordbær og blåbær, og nyter samtidig en iskald pepsi max på boks og en redbull uten sukker. Speltlompene er såklart smurt med favoritten, nemlig sukkerfritt jordbærsyltetøy - åh, kan virkelig ikke gå meg lei på dette her, dette er virkelig himmelen for meg. Men, en gang tar jo det slutt, dessverre. Jeg må bare beklage at jeg ikke har hatt energi til å blogge og for at jeg ikke har vært så aktiv her inne den sise tiden, det svever litt mellom innleggelse og at jeg får bli hjemme. Skal love dere at det er vanskelige avgjørelser å ta. Det er kanskje noe av det tøffeste valget jeg tar på lang tid.

I går var det Norges bursdag, 17.mai. Jeg hadde det kjempe bra sammen med så mange herlige mennesker på èn gang, så jeg sovnet med en gang jeg la hodet nedpå puten. Nei, anoreksien tillate meg ikke å spise så mye, men jeg spiste sånne enkle ting som var greit nok for meg. Var fornøyd med et helt hav av bær og frukt, og med xx antall pepsi max bokser som gikk med.  

Veien videre

Veien er lang, men den er der. Det er kanskje det viktigste, det er mulig å bli fri fra sykdommen. I denne uka skal jeg på sykehuset igjen. Prøver og undersøkelser skal tas, og det er noe jeg aldri gleder meg til. Jeg kjenner på hvor hardt anoreksien sliter i  meg og viser meg veien hvor jeg egentlig skal gå, jeg kjenner det ekstra godt om jeg gjør noe utenom det vanlige. Om jeg gjør noe som er utenfor de trygge rammene som anoreksien har satt seg. Jeg har bestemt meg nå, dette helvete skal det bli slutt på.

Det vil komme nedturer, tårer, oppturer, vonde og gode dager. Jeg vil plutselig kjenne på motivasjonen som er på topp, og like fort vil jeg kjenne den går ned igjen. Hva er det egentlig som så holder meg oppe? Drømmene mine. Målene mine for framtiden. Jeg vil, jeg vil. Det betyr så mye for meg å ha drømmer. Å ville noe. Å ønske noe for framtiden. Ellers kunne jeg vel bare gitt opp, kunne ikke jeg? Men, jeg kan ikke det nå, når jeg har valgt livet. Det valget var klart og tydelig for meg, jeg måtte velge det.

Du tror vel det bare er til å spise. Du er ikke alene om å tro det, jeg irriterer meg sånn gang på gang. Hadde det vært så enkelt å spise, hadde ingen vært syke. Da hadde alle vært friske, da. Jeg skal fortsette å blogge, men jeg kommer ikke til å være så aktiv som jeg har vært før. Det kommer et innlegg eller to når jeg føler for det og når jeg har krefter til det. Kroppen min trenger veldig mye hvile, så jeg håper dere alle har forståelse for dette. Jeg har det ikke noe bra, men jeg kommer meg framover og oppover etter hvert og med tiden.

Wedensday




Det er 1.mai og tiden går veldig fort, det nærmer seg sommer med stormskritt. Før vi vet ordet av det, ligger vel kanskje de aller fleste på en flytemadrass i syden en eller annen plass, og elsker livet høyere enn himmelen. Det er veldig tungt for tiden, på mange måter. Kostlisten er tøff og nærmest helt jævlig å fullføre hver eneste dag, men jeg vet jeg også ikke har noen andre valg om jeg virkelig skal gjøre meg den bjørnetjenesten for meg selv og bli frisk igjen. Det er det beste for kropp og sjel, det er ingen jeg unner her i verden å måtte slite med noe som anoreksi eller hvilken som helst spiseforstyrrelse. Fuck it, altså. Jeg bare sier det, selv om det kanskje ser superenkelt ut og kanskje latterlig, så tror jeg du ville sagt noe helt, helt annet om du gikk 1 mil med mine sko på.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mai 2013
April 2013
Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012
November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits