dobbelkamp -

The wood


Herregud så deilig det er å bare være litt for seg selv, bare trekke inn frisk luft og fylle lungene med oksygen. Alene. Bare med fuglekvittring og lukten av bjørk. Trær. Skog. Det er mitt nye fristed akkurat nå, jeg tar meg en gå/løpetur i skogen hvis jeg føler jeg trenger det eller kjenner at behovet er stort.

Nå vet jeg hvordan lykkehormonene i kroppen, såkalt endorfiner løses ut og fungerer. Jeg blir en smule gladere og lykkeligere når jeg har fått ut litt frustrasjon. Det er så fantastisk å være ute i frisk luft når det er fullstendig kaos i tankene. Mitt kjære, nye fristed.

Liker dere litt alenetid?

Engler er vakre på sin måte


Følelsen av å tape er forferdelig. Grusomt. Nesten uutholdelig. Jeg vinner ikke over sykdommen hver dag, det hadde jeg ikke forventet heller. Jeg har ikke så mange valg eller retninger jeg kan gå. Som jeg kan velge av. Drømmene og målene mine er noe jeg virkelig brenner for. Jeg har lyst til å fullføre sykepleien og hjelpe andre mennesker som er syke og skadet. Bare å komme på jobb og være et medmenneske. Være tilstede for noen som trenger det. Det er drømmen. Verdidrømmen. Jeg klarer ikke dette med sykdommen i livet mitt og hverdagen preget av det. Jeg må være frisk til det.

Veien er lang, uendelig lang. Men den er der. Jeg kan ikke miste håpet helt enda. Det er ingen som har sagt jeg skal dø. Det er ingen som har sagt til meg at det er ulovlig for meg å leve. Selv om det ikke kjennes slik, så vet jeg at jeg fremdeles er i live. Kroppen min er fremdeles oppe, selv om det sjeldent føles slik. Det er godt å vite at noen har håpet. Tro på at dette er noe jeg kommer til å klare. Det hjelper veldig mye, mer enn ord kan beskrive. Det er godt å tenke på at det ikke er så mye som skal til før smilet kommer frem. Det hjelper meg litt bare jeg tenker den tanken. Selv de minste ting.

Smil, klemmer, positive kommentarer, glede andre, spre latter rundt - det gjør meg så glad. Tusen takk til dere herlige, fantastiske lesere som hjelper meg med å holde motet oppe. Hadde jeg hatt muligheten hadde jeg gitt dere alle sammen en stor klem. Med alle de positive og gode ordene dere kommer med, letter det veldig på humøret og på en dårlig dag.

Det skal jeg love dere.

Glede

- Jeg gleder meg til å begynne på sykepleierhøysskolen og komme enda nærmere drømmen min
 

- Jeg gleder meg til å flytte ut og bestemme hvordan alt skal være, bestemme alt av interiør og hvordan ting skal være

- Jeg gleder meg til å gifte meg og finne drømmemannen som elsker meg akkurat for den jeg er

- Jeg gleder meg til å bli sykepleier og se meg selv i hvit uniform, med stetoskop rundt halsen og med navneskilt der det står navnet og "sykepleier"

- Jeg gleder meg til å få barn og være en best mulig  mamma

Tumblr FLOWERPOWAA

Profile PicturesFotos del muro

- Jeg gleder meg til å gjøre en forskjell for andre gjennom frivillig organisasjonsarbeid eller via jobben

- Jeg gleder meg til å reise og oppleve verden på en annen måte enn det jeg har opplevd før og tidligere

- Jeg gleder meg til å bli kjent med andre mennesker og få flere herlige venner

- Jeg gleder meg til å være med på å gjøre andre friske igjen og se at andre er på bedringsvei

- Jeg gleder meg til å bli frisk igjen og kunne leve et bedre liv

...and that's who i am.LoggfotonInspirationTelegraphs From My Hopeful Heart

- Jeg gleder meg til å starte voksenlivet for fult

- Jeg gleder meg til å hjelpe andre

- Jeg gleder meg til å gjøre en forskjell

- Jeg gleder med til å gi ungene mine en best mulig oppvekst

- Jeg gleder meg til å kjenne på livet

Tumblrwear it / .....Слике са ЗидаWolkenspiel

Hva gleder du deg til?

Det skjedde

Jeg prøver å leve så normalt som mulig. Noen ganger er det bare så ekstra vanskelig å kjempe imot sykdommen, når jeg kjenner den river i meg og gnager innenfra. Det gjør vondt fysisk og psykisk, spesielt når alle nedturene kommer etter hverandre på rekke og rad. Det er helt jævlig. Det skal så lite til før tårene kommer, det gjør at jeg bare føler meg håpløs.

Hadde det vært en liten snarvei til det friske liv uten denne sykdommen, hadde jeg tatt den snarveien for lenge siden. Lenge lenge siden. Sier det noe om hvor uønsket denne situasjonen er? Jeg håper det. Jeg håper dere forstår at dette ikke er noe jeg ønsker å være i. Jeg er så desperat. Så fortvilet og så frustrert. Kroppen er fanget av sykdom, jo lengre tid det går, jo større grep har sykdommen på kroppen. Det hjelper lite å tenke på det, fordi det er så vanskelig å kjempe imot. Så forferdelig vanskelig. Vær så snill - ikke tro at det er så lett å bare begynne å spise igjen, når hele tankemønsteret må snu.

Er det noe godt å ha det slik som dette? Nei. Ikke i det hele tatt. Det skal jeg ikke legge skjul på en gang. Gjennom denne sykdommen, har det ført med seg så mye som jeg må lære å leve med videre. Er det noe jeg er stolt av? Nei. Virker det noe morsomt å miste hår, fryse hele tiden, gå rundt med magesmerter og kvalme? Nei. Jeg håper virkelig ikke det. Tro meg, selv om man føler kontrollen er i egne hender, er den sjeldent det. Det er det aller verste. Jeg vet jeg må spise for å bli frisk igjen, jeg trenger bare tid på meg. Jeg må ha den tiden jeg trenger, ellers faller jeg bare tilbake igjen til sykdommen.

Det er ikke noe jeg er stolt av. Å være der jeg er nå. Å slite med sykdom og noe som er til plage. Noe som gjør vondt. Det er så frustrerende å se alt det fysiske som skjer med kroppen min som ikke er noe bra i det hele tatt. Jeg skal kanskje skrive litt mer om det senere en gang, jeg har så lyst til å advare andre fordi jeg vet det er så lett for. Jeg vil ikke ha noe oppmerksomhet, det er ikke derfor jeg gjør det. Jeg vil bare fortelle dere hvordan jeg opplever det og hvordan jeg ser det fra min side med mine egne øyne. For vet dere hva? Jeg var den jenta som en gang sa "det der skjer ikke meg" også.

Det skjedde.

Sjef i eget liv

Jeg vil ikke være styrt av en sykdom. Fanget av noe som sykdom. Følelsen av å være så innesperret og så innesteng i noe som er så maktfult og så sterkt er bare vondt. Anoreksien river i meg og slår til med all sin kraft, plutselig så føler man seg som et lite barn igjen. Som et lite barn som trenger hjelp, som trenger trøst fordi det er kommet et nytt skrubbsår på kneet, som trenger trøst fordi gråten er så stor. Det blir nesten som å kjenne på den følelsen igjen, det er ikke det jeg ønsker eller vil. Jeg vil bare være meg, frisk og fri, glad og lykkelig. Det er bare det jeg vil.

Jeg trenger ikke noe mer enn det, det holder for meg. Bare jeg klarer å ha det bra med meg selv, bare jeg kan si "jeg har det bra". Det holder det, jeg har ikke så mange andre store krav. Det er så viktig å ha det bra i livet, vi skal ha den samme kroppen vi lever i, og vi skal leve til vi får gråe hår og begynner å bli gammel. Jeg vil jo ha det bra jeg også? Jeg vil kunne kjenne at jeg lever, ikke bare at jeg eksisterer eller at kroppen min er der den skal være. Jeg vil at kroppen min skal fungere, jeg vil kjenne meg symptomfri fra all sykdom og smerte - det vil få meg til å leve igjen. Bare det å kjenne.

Å være uten feber, kvalme, svimmelhet, hodepine, muskelsmerter, stivhet i kroppen og uten problemer må være helt fantastisk. Jeg tror ikke det er alle som er bevisste, jeg tror ikke alle som vet hva de virkelig vil i livet. Men jeg vet. Jeg vet hva jeg vil me livet mitt, men jeg må først bli frisk igjen, slik at ikke sykdommen river alt i stykker og i tusen biter. Slik at ikke sykdommen tar fra meg det eneste og det siste som faktisk får meg til å holde kroppen oppreist. Jeg kunne bare ønske at det var jeg som var sjef i eget liv akkurat nå, og at det ikke var den jævelsykdommen.



 

Et stort savn


Jeg savner frihet, følelsen av å være opplagt og frisk. Følelsen av å ha overskudd til å gjøre det jeg virkelig liker og som får meg til å smile. Jeg savner alt, bare følelsen av å vite at kroppen er frisk og er i god form. Det er det jeg savner aller mest. Jeg savner den gode følelslen, følelsen av å være lykkelig og glad. Jeg savner å være like sosial som jeg var før sykdommen kom inn i bildet. Jeg savner å spise den maten som jeg selv lager og baker. Jeg savner å ha god kondis og en kropp som fungerer greit. En kropp som fungerer bra. Et friskt og sunt hjerte som ikke gjør vondt.

Keep holding on

Er det noe som stopper meg veldig med å spise og få i meg nok mengde av næring, så er det den metthetsfølelslen som kommer snikende innpå kroppen og den verste følelsen jeg noen gang kan kjenne på; kvalme. Det er noe av det verste jeg vet. Tror egentlig de fleste kan kjenne igjen den følelsen, selv om det blir litt annerledes og ikke på helt den samme måten. Men, hvor finner man motivasjon til å spise når man føler maten sitter i spiserøret og er heller klar for å komme opp igjen enn å bli fordøyd? Årh, kjære gud - la dette gå bra.

Heldigvis, og takk gud for det, at det hjelper litt med kvalmestillende og paracet. Det er jeg så glad for, det gjør ting litt lettere for meg når jeg vet det er noe som hjelper, i hvert fall. Kjenner det er en kamp for hver eneste gang jeg må gi kroppen noe næring, men jeg vet det kommer til å bli bedre og lettere med en gang. Det som er vanskelig akkurat nå, er bare å stå. Være der. Holde ut. Bite tennene sammen. Holde ut i det verste, det som virker så skummelt, skremmende, det ukjente og det som virker så utrygt for meg. Dette må bare gå bra.

Oppskrift på bringebærdrøm



Bunnen:

♥ 140g mandler

♥ 3 dadler

♥ 2 egg

 

Fyllet:

♥ 300g bringebær

♥ 10 gelatinplater (en pakke)

♥ 3 dl kesam

♥ 3dl yoghurt naturell

♥ Litt søtningsmiddel

♥ Litt vaniljeessens

♥ Bær til pynt

 

Slik gjør du:

Mal mandlene sammen med dadlene i en blender til alt er finhakket. Pisk eggene til de blir luftige og rør inn i mandelblandingen. Ha blandingen i en bakepapirkledd form (diameter 22cm ca.) og stek den på 175°C i 15 minutter. Avkjøl. Legg gelatinplatene i kaldt vann så de blir myke. Mos bærene og litt søtningsmiddel (f.eks splenda) til en glatt røre.

Varm bærmosen opp i en liten kjele og tilsett gelatinplatene (skvis gelatinplatene først slik at du fjerner mesteparten av væsken) slik at de løses opp. Visp sammen kesam, yoghurt og vanilje og rør inn bærblandingen til en jevn masse. Hell massen over den avkjølte bunnen og sett kaken kaldt til den er stivnet. Pynt med bær

Jeg tror dette er den sunneste og enkleste kaken jeg noensinne har laget, den er uten sukker og hvetemel, så dere som er allergiske mot slike ting og syns det er kjipt å ikke kunne spise kake? Jeg anbefaler virkelig å smake på denne. Det tar ikke lang tid å lage den, men den må lages en dag i forveien før den skal serveres. Den må stå kaldt (eks i kjøleskapet) til dagen etterpå.

 

Oppskriften er hentet fra den fantastisk flinke Maren Vik

A chellenge who hurt

Jeg syns det er vanskelig å være med på middagsbesøk, familiebesøk og i det hele tatt alt som har med selskap å gjøre. Kanskje det ikke er så veldig vanskelig å vite hvorfor det er slik, jeg takler veldig dårlig matpress fra andre. Jeg hater virkelig blikk, kommentarer og spørsmål ang. mat og sykdommen, jeg vil egentlig bare forsvinne under dyna og bare bli liggende der. Til og med mine egne bursdagsfeiringer er veldig vanskelig. Situasjoner som har med mat å gjøre er til å gråte av, jeg merker bare jeg blir dårlig i kroppen av å bare tenke på det.

En gang må jeg lære meg det, en gang må jeg bli vant til det, det tar bare litt lang tid for meg. Jeg har aldri hatt noe spesiell angst før nå, jeg merker det egentlig veldig godt hvis jeg møter på noen kjente, jeg får nesten hjerte til å hoppe over noen slag fordi jeg ikke vet hva jeg skal si eller gjøre. Jeg hater virkelig å være perfeksjonist, av og til. Alt føles bare feil, det er ingen god følelse å gå rundt å være så opptatt og så anstrengt på samme tid. Jeg er så redd for at andre skal ta feil, at andre skal tro at det går så mye bedre når det egentlig er det motsatte, når alt bare er vanskelig.

Jeg prøver, for min egen skyld og for familien sin skyld å delta, men det er veldig tungt og vanskelig. Det krever så enormt mye. I tillegg så blir jeg veldig fort sliten også, så er ikke så veldig mye som skal til før jeg bare vil legge meg for å sove igjen. Jeg er så utmattet hele tiden, orker nesten ingenting. Det er deprimerende i seg selv. Det er en sorg, jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg merker jeg bare blir mer og mer anstrengt når jeg biter tennene sammen og når jeg prøver å skjerpe meg - holde ut. Matpress, spørsmål om mat kan fort få meg til å gråte.

"Jeg har spist" er en så dårlig og oppbrukt unnskyldning, nesten alle vet om sykdommen. Noen ser det i øynene mine, noen ser det på kroppen, mens andre ser det ikke. De er kanskje ikke så veldig opptatt eller observert på det heller. De gangene jeg har klart å være der hele tiden og hatt det bra, er en veldig god følelse. På en måte kan det være godt, på samme måte som det kan være vondt. Og nei, for meg kan jeg ikke bare begynne direkte på middagsmåltidet, jeg trenger å begynne i det små. Jeg trenger å ta små skritt om gangen, og finne en slags balanse.

To redigeringer


Hvilket likte dere best?

Utfordringer

Noen ganger slår det meg bare sånn plutselig - denne kampen er jeg nødt til å kjempe. Denne kampen er jeg nødt til å vinne, dette er faktisk er kamp som avgjør hele livet mitt. Det er faktisk en kamp mellom liv og død, sykdommen river i meg og vil egentlig bare ta alt som er av seier og alt som bare finnes av kamper som må kjempes. Men vet dere hva? Ikke et eneste levende vesen, fortjener dette. Ikke et eneste levende vesen fortjener å være plaget av sykdom og måtte kjempe seg gjennom hverdagen. Det skal ikke være nødvendig, i hvert fall.

Denne kampen er jeg nødt til å kjempe, jeg har ikke så veldig mange andre valg. Plutselig slår det meg hvor viktig den faktisk er, mye viktigere enn jeg hadde trodd. Det er livet mitt det er snakk om. Det går utover alt som kroppen består av. Sykdommen angriper og lager et helvete som er så jævlig å være i som det går an å bli, men jeg kommer ikke noe lenger om jeg bare står der. Står her. Står til høyre eller litt mer til vestre, jeg må gi meg selv et spark bak og komme meg framover. Gå i riktig retning. Egentlig bør det skje så fort som faen.

Jeg vil ikke at konsekvensene for sykdommen skal ødelegge fremtiden min og livet mitt som jeg skal leve videre, jeg blir livredd bare jeg tenker tanken på det. Men hallo? Jeg har ikke tid til dette. Jeg har ikke tid til sykdom. Jeg har ikke tid til å gråte alle disse tårene, jeg må komme meg videre. Jeg må leve livet mitt, jeg får jo ikke det i retur? Jeg får ikke muligheten til å leve det en gang til, fordi det var noe jeg gikk glipp av eller fordi det var noe jeg måtte endre og forandre på fordi jeg gjorde noe feil eller noe galt? Herregud, jeg må bare ta også leve. Jeg må.

Jeg kan ikke drukne meg selv i alt som er så negativt med dagen i dag eller morgendagen som kommer, jeg kan ikke la andre ødelegge dagen min med bare blikk, kommentarer, spørsmål og alt som kommer slengende imot som utløser tunge tårer, jeg må prøve å komme meg videre. Jeg tror jeg har noe å lære der, egentlig. Årh, herregud, jeg blir så forbanna og så sint på meg selv. Jeg har gått glipp av veldig mye nå på grunn av denne jævelsykdommen, vær så snill, vakre lesere - lev det livet dere ønsker å leve. Prøv å ta lærdom fra feil, og ikke grav dere ned i dritten.

Ingen kan forandre dere som person, det er kun dere. Den dere er. Men husk, vi mennesker mister aldri verdi. Tenk på det.

Good days are good things

Til nå har dagen vært veldig bra. Snart skal jeg lage deilig tapas og en nydelig bringebærdrøm som er supersunn og superenkel å lage. Det er så fint vær også i dag, så kanskje jeg finner på noe som kan få tiden til å gå litt fortere også. Formen er ikke noe jeg kan skryte av, men snart er det legetime så får bare håpe det hjelper litt.

Har dere hatt det bra så langt?

Footstprints

Det er vanskelig når jeg møter sykdommens øyne, sykdommens blikk. Jeg våger ikke å gå videre, jeg våger ikke å sette mine fotspor i de ukjente og utrygge stier. Det er da jeg bare blir stående der, nesten som et stort spørsmålstegn. Jeg kommer meg ikke gjennom dette uten tårer. Jeg kommer meg ikke gjennom dette uten å ha vondt, det vet jeg bare. Det er ingen overraskelse eller noe som er ukjent for meg. Hvor finner jeg da nok motivasjon til å hoppe i det, når jeg vet hvordan det kommer til å bli? Jeg er ikke den som hopper ut i det som vil gjøre vondt, slik er jeg bare ikke. Akkurat nå føles kroppen bare mørbanket eller hva jeg nå skal kalle det. Det er så vanskelig.

Til nå har jeg klart å overleve, til nå har jeg klart å holde meg i live. Mange ganger har jeg hatt vann helt opp til nesa, der det har vært ekstra vanskelig å holde hodet over vann for å klare å puste i det minste. Da jeg ha måtte stått på tå på bunnen for å ikke drukne helt. Det hender, det skjer. Sykdommen får meg bare til å være så maktesløs. Så liten. Så svak. Sykdommen er så sterk.

Frihet

Når jeg ser på dette bildet tenker jeg bare på frihet. Tenk så fantastisk det må være å være frisk. Frisk og fri fra sykdom og smerte. Dette bilde tok jeg for en stund siden, herregud så magisk det var.

Et smil fra meg


En fin dag der jeg bare har det bra og lever livet så godt jeg bare kan. Egentlig er det litt godt at det regner så mye, det gir meg ikke dårlig samvittighet når jeg ligger i senga inne på rommet mitt og er benket foran tv'en der Greys Anatomy og grinefilmer ruller på tv. Er det noe som er like godt som pepsi max fortiden, så må det være smoothie. Jeg har så mange favoritter nå at det er nesten umulig å velge hvilken jeg skal lage, haha. Luksusproblem, sa du? Hehe. Ikke nok med det, alle sesongene av Greys Anaotmy er nå plassert i dvdhyllen min, det er virkelig lykke.


En fin dag i juni


Så langt har dagen vært fin, jeg skal virkelig ikke klage når jeg har fått gjort så mye på så kort tid. En del nye klær har inntatt plass i klesskapet, jeg har laget røre til amerikanske pannekaker som jeg snart skal lage til og resten av denne dagen blir bare kos. Pepsi max, isklumper og sommervær gjør humøret topp.

forresten, jeg skal ta tattovering, jeg har bare ikke helt bestemt meg for hvilken enda, er så utrolig mange jeg ønsker.


Ha en fin dag!

Jeg må

Jeg må. Jeg er nødt. Jeg kan ikke holde fast i næringsdrikkene lenger, selv om det er helt jævlig å tenke på at jeg må lære meg å spise noe annen mat. Få i meg noen annen næring. På en måte føles det trygt å ha dem fordi det er så mye lettere for meg og smertefritt for meg å drikke næring enn å spise noe annet, men på en annen side så er jeg begynt å gå litt lei de også. Samme smak, samme konsistens, samme næringsinnhold. Det er av og til litt kvalmendes også, siden den er melkebasert, men jeg kan bare ikke forestille meg hvordan det kommer til å bli uten.

Er det noe jeg virkelig blir kvalm og dårlig av, så er det varm mat. Det er derfor jeg ikke hopper rett i middagen for å spise masse god mat som jeg ikke har spist på veldig lenge. Men, det er tydeligvis ikke så veldig mange som forstår og som ser det på den måten som jeg ser det på. Middag for eksempel, jeg kjenner jeg bare blir kvalm av tanken. Men jeg må en eller annen gang klare å spise middag, og jeg må en eller annen gang bli vant til den metthetsfølelsen som er så forferdelig og grusom å stå i. Være tilstede i. Holde ut i. Kvalme, ubehag og metthetsfølelse.

Det er vanskelig, veldig vanskelig, men jeg har ikke noen annen vei jeg kan gå enn rett gjennom. Jeg kan ikke gå litt mer til høyre eller litt mer til venstre, jeg må gå rett fram. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli, men jeg er redd jeg skal oppleve sykdommen verre og sterkere, mer maktfull og ondskapsfull. Den bærer så mye hat. En sykdom vil jo ikke noe godt uansett hvilken kropp som rammes. Jeg kunne virkelig ønske at det ikke fantes noe som het sykdom her i verden. At det ikke var så mye sorg, sykdom og smerte. Vi lever bare en gang. Da må vi gjøre det beste.

"Du ser sliten ut"

"Du ser sliten ut, prøv å hvil deg litt, så kanskje det hjelper". Vi sier som oftest at det går bra. At det går greit. Som oftest så gjør vi det, det er ikke slik at vi brer ut om hele livshistorien eller om det som gjør mest vondt akkurat der og da til hvem som helst heller. Jeg har lært noe. Jeg har lært at jeg ikke bør stole på alle, selv om de kan virke snill og søt og alt det der. Jeg burde ha lært meg det for lenge siden, egentlig. Men vi mennesker gjør feil, og det er noe vi bare må komme oss gjennom. Selv jeg, smiler når jeg egentlig har det vondt. Jeg prøver å holde ut.

Jeg prøver.

Å prøve er bedre enn å gi opp. Stopper jeg med å kjempe imot anoreksien, vinner den. Vinner den, taper jeg alt jeg har og eier. Jeg mister vennene mine, jeg mister familien min, jeg mister verdiene mine, jeg mister alt som har gjort meg glad, absolutt alt. Jeg mister drømmene mine. Jeg mister målene mine og det som virkelig betyr noe for meg. Det som har fått meg til å klare å bite tennene i sammen når det har vært ekstra vanskelig. Vet dere, at selv de mønstrene som har vært en del av oss i mange år, er faktisk til for å brytes de også. Det har jeg lært meg.

Ja, jeg er sliten, kjempe sliten, men jeg holder meg i live. Jeg kjemper med nebb og klør hver eneste dag mot sykdommen som så sårt og så inderlig ønsker å vinne over meg. Men jeg må stå imot. Det er jeg som må kjempe. Akkurat nå der jeg står, er det kjempe vanskelig å se hvordan jeg vil ha det i framtiden og når jeg har klart å bli frisk. Jeg vil takke meg selv for det og være veldig glad, det vet jeg. Men likevel er det vanskelig å kjenne etter, jeg kan umulig kjenne på hvordan det kommer til å bli når det blir en helt annen livssituasjon. Det blir bedre.

Jeg velger å tro at det vil bli bedre.

I can do it

Er det noe jeg virkelig hater, så må det være å se andre triste og lei seg. Åh, får helt vondt inni meg. Det samme gjelder når jeg leser om andre som har det vondt, sitter ofte med tårer i øynene og blir helt snørrete etterpå, haha, uff. Men jeg har lært så mye, på så kort tid. Livet går videre uansett hva som skjer, det kommer oppturer og nedturer, det kommer gode og dårlige dager. Det er slik livet er, om vi så liker det eller ikke. Vi kan ikke forandre på det i det hele tatt, vi kan bare velge hvordan vi skal ta det. Hvordan vi skal handle og hvordan vi skal ta valg.

Jeg føler sykdommen har gjort det vanskelig for meg å leve. Leve normalt. Leve et godt liv som jeg virkelig trives med. Men, er det noe jeg virkelig skal bli flinkere til nå ette sommeren, så er det å prøve å lete etter positiv energi. Noe som gir meg noe energi og krefter til at det skal bli lettere for meg å kjempe videre. Selv om jeg finner mye negativt, så må jeg også lære meg å finne noe positivt. Jeg lever bare en gang, sykdommen kan en gang ta livet mitt. Det er derfor jeg må lære meg å leve så godt jeg bare kan, når jeg faktisk har muligheten. Dette slo meg.

Jeg må bli flinkere til å fortelle mamma og pappa at jeg er glad i dem, at jeg bryr meg om dem og at jeg er glad jeg har tak over hodet. Vi har det egentlig veldig bra, jeg kunne bare ønske at alle hadde det slik. Mennesker som gjør noe galt, er ikke dumme mennesker. Vi gjør feil, det er en del av livet. En del av det å være menneske. Jeg sier ikke det er lett, men jeg tror det er mye som kan forandres på. Jeg må snu nå, selv om jeg har sagt det til meg selv hundretusen ganger nå. Jeg må snu. Jeg må kjempe. Jeg må sloss. Det finnes ikke noen annen utvei.

Ja, jeg er livredd for å dø plutslig, jeg har veldig dødsangst og jeg kjenner bare hjertet hopper over noen slag om jeg kjenner på smerten i kroppen som virker helt uutholdelig. Men, vet dere hva? Det viktigste i livet når man har det vondt, er kjærlighet og omsorg. Jeg har venner, jeg kunne ikke hatt bedre venner enn det jeg har - jeg elsker dere alle sammen. Jeg har en familie som alltid er der for meg selv om jeg kan kjefte på dem og si stygge ting, men de vet egentlig at jeg bare er redd fordi jeg er i den situasjonen jeg er i. Jeg må leve. Det må dere også.

Vi lever bare en gang.

Tenk på det, dere. Om dere finner noe negativt med dagen og tenker på det, så alltid finn noen positive ting også.

Motivasjon



Jeg skal klare å bli frisk fra alle mulige sykdom og skader

Jeg skal klare å ha et normalt forhold til mat som ikke er anstrengt i det hele tatt

Jeg skal klare sykepleierutdanningen

Jeg skal klare å nå målene mine og drømmene mine som jeg brenner for

Jeg skal hjelpe andre gjennom jobben min

Jeg skal reise til Afrika og nå målene mine

Jeg skal klare å spise sammen med andre uten å kjenne ubehag

Jeg skal få et sunt og godt kosthold, en sunn vekt og en sunn kropp som jeg trives med

Jeg skal få orden på kroppen igjen

Jeg skal få det bra med meg selv

Jeg skal være glad og lykkelig, kjenne en ekte lykkerus

Jeg skal bli sterkere fysisk og psykisk

Jeg skal kunne si "jeg har et godt liv som jeg virkelig lever"

Jeg skal kunne si "jeg har det bra med meg selv"

 

Jeg vil, jeg skal, jeg kan

Problemet er bare at det tar så lang tid, og jeg vet ikke om disse ord er nok. Om det er nok kraft og styrke i det, til at jeg skal klare det. Men, tiden vil vise. Jeg må bare ta en dag om gangen. Jeg er bare glad for hver eneste dag jeg faktisk overlever. Det er vel det eneste.

Let me breath better

Jeg er sliten, trøtt og helt utmattet. Så lei av alt som har med mat å gjøre. Så lei av alt som innebærer kalorier og alt som bare finnes av næringsstoffer. Så lei av mas, så lei av misforståelser. Så lei av å måtte forklare den samme ting opptil flere ganger, for at noen skal ha en viss forståelse for hva jeg vil fram med. Legen har vært veldig god å snakke med, det er jeg veldig glad for. Sist samtale gikk veldig bra sånn egentlig, men jeg liker virkelig ikke den følelsen av å være så usikker og så utrygg. Å leve i uvisshet. Jeg liker ikke at det er dårlige nyheter, at det er grunner til at jeg skal gråte. Disse tårene er ikke noe godt. Jeg er lei av å føle meg så slapp og sliten og helt tom for krefter og energi hele tiden, så lei av å føle dette.

Jeg prøver å bite tennene sammen. Det er min beste overlevelsesstrategi, og så lenge det hjelper litt, er det absolutt noe jeg kan bruke videre. Litt er bedre enn ingenting. Nå fortiden er jeg bare så sliten og så utmattet at jeg hele tiden bare vil sove. Krype under dyna og bli der for en stund. Men, samtidig så kan jeg ikke bare gjøre det. Jeg kommer ikke noe lengre. Jeg kommer ikke så veldig langt med det.

FLOTT

Flott, veldig veldig flott. Jeg skjønner ikke helt, men jeg er veldig flink. Nå har jeg fått betennelse i spiserøret, eller rettere sagt Gastroøsofageal refluks. Det er så vondt når jeg svelger i tillegg til alt dette, klarer verken drikke eller spise uten at det gjør så vondt. Hva blir det neste? Først trodde jeg det var en helt vanlig forskølelse eller noe liknende, men neida, selvfølgelig ikke. Jeg bude jo ikke regne med det. Ah, gud. Søvn fikk jeg ikke store deler av i natt heller, nå bærer det avgårde til apoteket for å kjøpe noe som hjelper. Kan ikke gå slik som dette her, fint at denne dagen er ødelagt..

Håper dere får en bedre dag, folkens.

En herlig sommerdag i juni


Det er 26 grader ute og sommer.

Ved sykdommen må jeg..


- Ta medisin for å slippe å ha vondt i hjertet og spiserør


- Ta blodprøver så og si hver gang eller annenhver gang jeg er hos legen


- Ta olje som gjør at tarmen skal fungere så normalt som mulig


- Ofte ta ulike undersøkelser for å sjekke hvordan kroppen har det


- Ved sykdommen får jeg ofte svimmelhetbyer og sliter mye med kaldsvetting, feber og ujevn kroppstemperatur


- Ved sykdommen mister jeg veldig veldig mye hår


- Får jeg veldig tørre og sprukne hender. Det er veldig mye åpne sår, noe som gjør at jeg er mer mottakelig for virus og andre sykdommer


- Ved sykdommen kan huden min kan begynne å flasse veldig


- Drikke veldig mye, fordi det er så lett for kroppen å bli uttørket og dehydrert


- Være mye inne, fordi jeg ikke har så veldig mye krefter og energi til å gjøre andre ting


- Ofte drikke næringsrike drikker for å gjøre det best mulig for meg selv, ikke sykdommen.


- Ved sykdommen hender det jeg må få intravenøs væske gjennom perifert venekateter

 

 

 

Sunday


God søndag, dere!

Så langt har jeg slasket rundt i morgenkåpen med håret surret opp til en dott på hodet. Fikk også den æren av å røre sammen en browniespakke fra toro, noe jeg fikk mye glede av. I går bestilte jeg enda noen godsaker fra nettet, som jeg venter spent på å få i posten. Jeg skal i en del besøk i tiden framover, derfor benytter jeg tiden nå på å bake en del. På onsdag skal jeg faktisk prøve meg på å lage noen sunne cupcakes, og om det er et ønske skal jeg legge oppskriften ut til dere. Skal en del turer inn til byen også i de nærmeste dager for å gjøre en del ærend som er ganske så viktige, ettersom jeg er blitt veldig flink til å utsette og utsette og atter en gang utsette. Haha, lenge leve latskap!

Ha en herlig søndag videre, vakre mennesker !

Lykke

O' lykke. Jeg tror det er lenge siden jeg har følt en så bra dag som dette. Akkurat nå er jeg nettopp kommet hjem fra byen. Formen var ikke helt bra i morges, men det stoppet meg ikke i det hele tatt når det gjelder å fullføre dagens planer. Jeg dro inn til byen for å møte en herlig jente. Så satt vi oss ned på en veldig koselig cafè der alle var utrolig koselig og snille, hihi, sier aldri nei til god service nei. Etterhvert var det litt tid for shopping, og jeg er virkelig fornøyd med innkjøpene. Jeg hadde med meg blant annet Greys anatomy sesongene i posen pluss pluss. Åh, dette er virkelig lykke.

Jeg kjøpte meg blant annet en del nye serier, noen viktige nødvendigheter som absolutt var viktige å få med seg hjem igjen. Jeg kjøpte også en del ting til rommet mitt, en del klær, accezories, hårpynt, en del gode bøker som jeg lenge har ønsket meg og mye mer. Haha, jeg måtte til slutt gi meg fordi jeg ikke orket å bære så tunge poser, men jeg er veldig fornøyd. Nå skal lommeboken hvile litt, før jeg skal avgårde i morgen for å se litt på hvilket speilreflekskamera og kameralinse jeg skal kjøpe meg. Gleder meg mye til den endelig er kommet i hus og er mitt, det blir så bra.

Lover at det kommer mange innlegg framover, har så mye jeg skal fortelle dere som både er negativt og noe som er litt positivt. Kommer en del oppskrifter tror jeg og en del bildedryss. Stay tuned, beautiful people.

Svar DEL 3

Har du noen faste blogger du må innom hverdag?

Ja, det har jeg. Blant annet ragnhild fredrikke, sofie kvelland, maren vik ++

Favoritt bilde som du selv har tatt?


Nå fortiden er det faktisk dette.

Fineste antrekk?
Er veldig vanskelig å velge. Kan kanskje vise en gang.

Skal du noe spessielt i sommer?
Nei, jeg skal ikke så veldig mye spesielt i sommer. Bare noen små turer hit og dit. Skal kanskje på sørlandet en liten tur, så til Trondheim.

Favoritt butikk?
Gina Tricot.

Hvorfor liker du å bake så mye?

Jeg liker veldig godt å bake fordi det er mye som ser godt ut, og jeg finner veldig mye glede i bakingen og bare det å lage god bakst og annen mat til andre. Jeg tror de fleste med spiseforstyrrelser liker å lage mat til andre, men at det er vanskelig å spise det samme og det som blir laget. Men, det finnes så mye god sunn bakst og annen mat også, det kommer mange oppskrifter etter hvert, dere. Selv om det er sunt, så betyr det ikke at det smaker så dårlig.

Noe favoritt ting du liker å bake?

The Oven Mitt (1) Tumblr

* N i c e s t T h i n g s *: Strawberry Time Valentines Cupcakes

Cupcakes og kaker.

Hvor lang tid gikk det fra du ble syk til du fikk diagnosen, og hvor lenge har du hatt diagnosen?
 
 Jeg har snart hatt diagnosen i 3 år. Men i perioder har det kanskje variert litt mellom alvorlighetsgrad, hvor syk jeg har vært osv. Det gikk kanskje noen måneder, kanskje et halvt år eller et år før jeg virkelig var inn i sykdommen. Jeg merker symptomer men tenkte ikke så veldig mye over det.

Jeg trodde det var slik at bare de som var innlagt fikk sonde. Kan du fortelle litt om hvordan den fungerer?
Jeg har vært på sykehus, men jeg har bare ikke skrevet så mye om det fordi det har vært så vanskelig å skrive om og fortelle. Men innlegg kommer, det tar bare litt tid før jeg klarer å mote meg opp og psyke meg opp til å skrive om det og hvordan det fungerer.

Hva er det som får deg til å kjempe og holde motet oppe?

s u n sh i ne ι нανє yσυя нєαят.~

Godt spørsmål, egentlig. Men om jeg ikke hadde venner, familie og andre ting som er viktig for meg, så hadde jeg ikke klart meg i det hele tatt. Jeg hadde ikke overlevd. Drømmene mine motiverer meg mye.

Blir bloggen din alltid å være skjult eller kan du vise deg?

Kanskje, jeg vet ikke helt.

Når og hvordan startet dette?

Jeg ble veldig opptatt av kropp, vekt, utseende, mat og kalorier, og til slutt så ble jeg bare sykelig opptatt av det - slik at det ikke var noe sunt for meg. Jeg mistet mange nære som betydde mye for meg og som var en stor del av livet mitt, og slik fortsatte det egentlig. Jeg følte mye slankepress og press når det gjaldt kropp og det å være tynn, jeg ville bare ned noen kg og plutselig så var det ikke jeg som hadde kontrollen lenger. Anoreksien tok fort grep og holdt veldig godt fast. Jeg opplevde en del mobbing på barneskolen og jeg hadde mange vanskelige perioder der jeg bare hatet meg selv og hvordan kroppen min var. Jeg trodde jeg skulle være fornøyd om jeg bare gikk ned i vekt, også kom anoreksiens lykkerus som gjorde meg så glad - men på en helt feil og usunn måte.

Hadde jeg kunne skru tiden tilbake, så hadde jeg gjort det med en gang. Jeg så ikke alvoret i det hele tatt, jeg sa som veldig mange andre pleier å si "det skjer ikke meg". Men det skjedde, og det verste kom meg i møte. Det er en daglig kamp, og jeg kommer til å skrive litt mer utdypende om hvordan det skjedde og hvorfor. Det er nok veldig mange grunner til at jeg har havnet så dypt i sykdommen som jeg har den dag i dag, og når man prøver å være sterk over lengre tid, så knekker man plutselig i sammen når det blir for mye å takle alene.

Hva er det verste med dette?

Det er hvor fort ting kan forverre seg og hvor fort ting kan snu og vende lenger inn i sykdommens onde sirkel. Jeg skal ikke legge skjul på at det er frustrerende å tenke på hvor mye sykdommen faktisk ødelegger i kroppen. Det kommer et innlegg senere en gang litt mer detaljert, det er så uendelig mye og så mye jeg faktisk aldri hadde tenkt på en gang. Hårtap er kanskje det verste akkurat nå, jeg hater det virkelig.

Hva drømmer du om i fremtiden?
Jeg drømmer om å hjelpe andre mennesker, jeg skal ta sykepleien og ta videreutdanning etter hvert. Jeg drømmer om å skrive ferdig boka jeg holder på med, kanskje skrive enda flere med tiden, jeg drømmer om å reise til Afrika og hjelpe barn der nede, og jeg drømmer om så uendelig mye i framtiden som frisk. Jeg skal klare det.

Fav. merke på klær?
HEAVEN ROSE Cuillère à absinthe

Jeg har ingen spesielle favoritt merkeklær.

Hva liker du å gjøre?

Morning Diaries - Breakfast inspiration - Tumblr

Untitled my broken hearts been shattered too many times. | alwaayslovee on Xanga

tumblr_lkkrbvUps71qfxocho1_500 | Flickr: Intercambio de fotos Untitled | Flickr - Photo Sharing!

Jeg liker å være sammen med venner, ha kvalitetstid sammen med familien, bake og lage god mat til andre, dra på shopping, byturer, nye opplevelser, reising, jentekvelder, filmkvelder, følelsen av å mestre osv.

E du innlagt no?

Akkurat nå er jeg hjemme, men jeg har perioder der jeg må inn på sykehuset for å sjekke hvordan det er med kroppen og diverse.

Kordan fikk du sf? Hvis du vil si?

Det var mye som skjedde på en gang, som jeg ikke kunne skyve bort eller legge bak meg. Selv om mange nære døde og gikk bort fra meg, så prøvde jeg å hjelpe andre som jeg hadde rundt meg som jeg visste hadde det vondt. Jeg prøvde hele tiden å være sterk, men jeg innser nå i ettertid at man plutselig knekker. Ofte når man minst venter det. Det kommer et innlegg om det en eller annen gang, jeg må bare ta meg tid til å skrive det. Har svart litt mer utfyllende på et liknende spørsmål litt lenger over.

Kordan takler foreldre/søsken/familie/venner at du sliter?

For å si det sånn, så har de taklet det både bra og ikke så bra. Det er selvfølgelig veldig tøft og det er veldig mye krangling og vanskelige diskusjoner. De syns det er kjempe vanskelig å hjelpe meg og de vet ikke helt alltid hva som er det beste. Noen ganger så kan jeg virkelig være sint på de, mens andre ganger innser jeg hvor heldig jeg faktisk er som i det hele tatt har noen.

Hvordan har du det?

Akkurat nå har jeg det ikke så bra.

Svar DEL 2

Korleis har du det, egentlig?

Akkurat nå har jeg det ikke så bra, det er mange nedturer og mye som skjer. Jeg vet det kommer både oppturer og nedturer, og jeg vet like godt at jeg ikke kommer meg fri fra sykdommen uten å kjenne det på kroppen, fysisk og psykisk. Det har vært veldig mange vonde beskjeder og dårlige nyheter, og jeg har vært veldig dårlig mange av dagene den siste tiden. Både med kvalme, svimmelhet, besvimelser, feber, mye frustrasjon og fortvilelse, sinne og tårer fordi det har vært så mye hårtap og andre konsekvenser. Men, jeg håper på bedre tider snart. Virkelig.

Korleis er det med skulegangen din osv?

Jeg jobber hjemmefra, men det er veldig mye jeg må ta igjen også. Jeg håper bare jeg kommer inn på sykepleien til slutt om en stund, tror det er nestenesteneste høst eller noe. Krysser fingrene.

 

Du er så flink til å ta bilder, kass kamera og redigeringsprogram bruka du?

An Eternal Delicacy Camara,Camera,Co

Tusen takk for det, så koselig å høre. Jeg bruker litt Canon Eos 600d og Canon Eos 1000d. Jeg skal snart kjøpe meg et nytt kamera med en mye bedre linse, slik at jeg får brukt det mer også. Jeg bruker som vanlig redigeringsprogrammet Gimp 2 og pixlr.com - det kommer litt an på, og det varierer veldig som sagt for hva jeg bruker.

 

Hva er det beste med og blogge?

Det er dere, selvfølelig.

Blogger du leser fast?
Er veldig mange, blant annet maren vik, ragnhild fredrikke ++, skal lage et innlegg senere om hvor mange blogger jeg leser.


Hva slags kamera har du?

Canon Eos 1000d.

Går du på skolen som en helt vanelig elev?

Jeg har et litt annerledes og spesielt opplegg, så jeg jobber hjemmefra. Jeg gjør vanlige oppgaver og det jeg bare klarer og orker. Jeg prøver å fullføre utdanning samtidig som jeg er syk.

Hvor gammer var du når du fikk vite at du hadde anoreksia?

Jeg var 16-17 tror jeg.

Kommer du noen gang til å vise bilde av deg?

Jeg har tenkt litt på det. Kanskje, kanskje ikke. Jeg tar hensyn til både familie og venner, og jeg merker veldig hvor sårbar man er i en slik situasjon som dette. Jeg vet ikke hvordan jeg ville taklet alle mulige spørsmål og kommentarer fra andre. Forstår at mange lurer.

Er alle bildene du har på bloggen dine?
Summer 2012 ♥ - Polyvore  Apenas por Pensar
Ja, det er de. Sjeldent jeg bruker bilder fra weheartit, men da viser jeg selvfølgelig link ved siden av.

Hva føler du akkurat nå?

Kaos.

Beste minne ditt?

Hm, vanskelig å si, egentlig. Kommer kanskje et innlegg om det en gang om jeg kommer på ett.

Hva skal du i sommer?

siri estrella Cathrine Erlandsen - Jeg blogger om alt som skjer i min hverdag og mye annet. Elsker å ta bilder og trene, blant annet. Legg meg gjerne til som venn :-)

Jeg vet ikke helt hva jeg skal i sommer eller hvordan kroppen kommer til å klare å takle varmen, men kanskje det blir noen turer rundt om i Norge. Blant annet Trondheim, det er en herlig og helt fantastisk by som jeg bruker å reise tl en del.

Din favoritt blogg?

Det er faktisk helt umulig å plukke ut èn blogg, jeg har så mange favoritter.

Liker du maren sin blogg? (marenviks.blogg)

Ja, det gjør jeg absolutt. Maren virker som en fantastisk jente, og jeg elsker virkelig bildene hennes. Får så mye inspirasjon fra henne. Jeg er innom hver eneste dag, opptil flere ganger om dagen. Hun virker veldig sterk, hun lager mye god mat ser det ut som og hun er kjempe flink til så utrolig mye. 

Svar DEL 1

Hva er favoritt filmen din?

You Know Who's Beautiful ? - Beautiful Pictures Fan Art (28771330) - FanpopGá Pereira: Março 2010

Jeg har veldig mange favorittfilmer, men om jeg må velge mellom alle filmene jeg har sett som jeg har virkelig likt, så må det være "My sisters keeper". Den filmen blir jeg aldri lei, uansett hvor mange ganger jeg ser den. Herlighet for en rørende og fantastisk film. Jeg tror jeg gråter meg i søvne hver eneste gang jeg ser den. Det er favorittfilmen av alle filmer.

Kjekkeste kjendis?

Likes | Tumblr Likes | Tumblr

Liam er ganske ok, da.

Yndligns plagget er, og hvor er det fra?

Oj, veldig vanskelig å si. Tror ikke jeg har bilde av det heller, men det må være kosegenseren min som er hvit, strikkegenser fra Cubus. Den er veldig stor, men jeg elsker den. Den er virkelig behagelig å gå med, så derfor er det favorittplagget mitt.

Beste gaven du har fått noen gang?

piero lissoni: conservatorium hotel, amsterdam The Ultimate Luxury Destination : Shangri-La?s Villingili Resort and Spa | Freshome

Det må være gavekort på spa. Åh, det glemmer jeg aldri.

Hvor lenge har du slitt med sykdommen?

Jeg har vært syk i snart 3 år.

Hva er de verste konsekvensene for sykdommen?

Facebook Eat Pray Blog

Alle er egentlig verst, men det er så uendelig mange av dem. Men det som har fått meg til å gråte er hårtap, kuldefølelse, skadet spiserør, svimmelhet, konstant kvalme, feber ++.

Hva gjorde at du ville begynne å blogge?

Jeg liker å skrive og det er en god måte å bruke som en slags terapi. Men, noe som gjør det gøy å blogge er å dele bilder med dere og alt.

Teller du ned til sommeren?

Det er mange grunner til at jeg ikke liker sommeren så veldig godt, men jeg håper det blir noen fine måneder likevel. Så, jeg vet ikke helt om jeg akkurat teller ned til sommeren, men den kommer når den kommer, og jeg håper det blir bra.

Hva liker du best ved sommeren?
Мне бы к тебе почаще Pinterest / Home

Kanskje båtlivet? Ah, nei, det er så uendelig mye som er så fint med sommeren. Kanskje de fine fargene?


Hvor mange lesere har du?

Det varierer litt fra dag til dag, men det pleier å være omkring 50-90 lesere om dagen. Ah, dere er virkelig herlige!

Nevn noen sanger du får sommerfølese av?

Train - Hey, soul sister

R.I.O - Shine on

Hvilket programm redigerer du bildene i?
Bruker pixlr og Gimp 2, varierer litt egentlig.


Hvordan vil du beskrive din klesstil?

http://4.bp.blogspot.com/-f_x69BWP6aw/Th6hlWXVSUI/AAAAAAAAAFk/oMpw7EuhBb8/s1600/tumblr_loaauxjtNF1qf7ikto1_500_large.png için Google Görsel Sonuçları nevermychoice

Jeg kjøper klærne mine fra Cubus, Gina Tricot, Vero Moda og Only for det meste, så jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si, haha. Men jeg blir veldig motivert av nelly og weheartit.

 



Spørsmålsrunde

Tenkte å ha en spørsmålsrunde igjen, ettersom det er lenge siden sist. Skrik ut om det er noe dere lurer på, så skal jeg svare så godt jeg kan. Det kan være det ikke er alle spørsmål jeg svarer på, sånn som for eksempel vekt og slikt. Hadde blitt så glad om dere spurte om noe dere ønsket å få svar på, om det er om sykdommen eller andre ting. Svarene kommer med en gang jeg får tid til å svare, og derfor hadde det vært så fint med flere enn fire-fem spørsmål.

Let the june be the best month

Det er slitsomt med sonden når det er så varmt ute, kroppen er helt utmattet og totalt utslitt. Jeg orker kjempe lite, men noe som fikk humøret mitt litt opp, var å lage to typer hjemmelaget is. Nam, så fantastisk godt ut også. Jeg laget blåbæris og rabarbrais, og kanskje jeg en eller annen gang klarer å spise litt jeg også av den? Hadde vært så godt, jeg orker virkelig ikke dette kjedelige og enslige. Spesielt i lengden. I natt kom alle tårene, de tunge tårene, det var helt forferdelig. Jeg hadde så vondt i kroppen min og det ble alt for mye kaos i tankene. Heldigvis så sovnet jeg til slutt av at min kjære holdt rundt meg og trøstet meg. Jeg er så glad for at jeg har så flotte mennesker rundt meg - loveyouguys.

Tusen takk til dere også, kjære fantastiske lesere. Det hjelper uvirkelig mye med at dere kommer med så mange fine ord. Sender en klem til dere alle.





Today

Først og fremst må jeg bare si tusen takk til dere herlige, flotte mennesker som kommenterer og som gir meg så mange gode ord, dere er helt fantastiske og det rører meg virkelig. Tusen tusen takk, kunne bare ønske jeg kunne finne de rette ordene for å strekke helt til, men jeg blir nesten ordløs. Dere hjelper meg utrolig mye i denne kampen, dere er virkelig gull. Som jeg skrev i går, så skulle jeg få slange ned magen i dag. For all del, jeg håper så inderlig at jeg slipper det flere ganger, men som legen min sa, så må jeg kanskje dette flere ganger. Jeg gråt når jeg fikk den beskjeden.

Det er noe av det verste jeg har vært med på, på veldig lenge. Jeg brakk meg, gråt og kunne ikke stoppe tårene. Selv om det varte i 30 min, og bare det, så var det 30 min med kvalme, brekninger og et helvete. Trodde aldri det skulle ende, jeg ville bare lukke øynene og bli ferdig med det. Jeg hater den følelsen av å brekke meg, spesielt når jeg ikke har noe å kaste opp. Det var så jævlig at jeg gikk sint ut fra rommet, haha. Var så glad jeg var ferdig og så klar for å dra, men selvfølgelig var det noe som stod på planen. Jeg måtte ligge i ro på sykehuset i to timer, fordi jeg hadde så vondt.

Så jeg vet ikke helt hva jeg skal si, om det har vært en mest vond eller god dag, jeg står midt i mellom alt for tiden føler jeg. Det er frustrerende. Slitsomt.

Live your life today, you never know if there's a tomorrow

Jeg er lei av å ikke kunne gjøre så mye med håret mitt, sånn som jeg kunne før. Akkurat nå passer ingenting bra, uansett om jeg setter det opp til en hestehale, om jeg setter det opp og lager en dott på hodet eller om jeg lager en flette og fletter alle hårstrå. Det blir alt for tynt og ikke fint i det hele tatt, det er så frustrerende og vondt å se. Jeg vil ikke at det skal være slik. Jeg vil ha et sunt, friskt og sterkt hår som tåler mye, ikke sånn som dette jeg har nå. Veldig tynt, slitt og bare ekkelt. Jeg lurer på når den dagen kommer, den dagen jeg mister alt. Jeg lurer sånn på.

Det er kanskje små bagateller for andre, men for meg betyr det faktisk noe. Det betyr noe for meg. Noen ganger så kommer dette som et hardt slag i magen fra sykdommen, når jeg ser hva den gjør mot kroppen min og meg som person. Det er litt rart, men noen ganger virker alt så uvirkelig og så rart. Som om alt dette bare er i en drøm, og som jeg snart vil våkne opp fra. Som mitt verste mareritt. Men innerst inne vet jeg at det er virkeligheten og sannheten, jeg vet kroppen min ikke har det bra og at kroppen er syk. Jeg vet hvordan den tærer på alt på èn gang.

Men det er vondt å forstå og det er vondt å vite. Noen ganger knekker jeg i sammen fordi det er så vanskelig å innse sannheten og ta det til seg. Det er bare viktig for meg å være sterk. Det er bare viktig for meg å holde ut denne kampen, fordi jeg så inderlig vil slå sykdommen i svime slik at jeg aldri ser den mer. Noen tenker det bare er til å spise. Men, vet dere, hadde det vært å bare spise mat sånn helt plutselig en dag, så hadde jo det ikke vært noe problem. Det handler om så mye mer enn det. Akkurat nå er mitt største problem dårlig matlyst og problemer med spiserøret.

I morgen skal jeg ha slange ned magen. Jeg gruer meg veldig mye, det blir som omgangssyke på tom mage, der jeg garantert kommer til å brekke meg og føle veldig mye ubehag. Jeg må også ta EKG for å sjekke hjertet, denne sykdommen tærer på utrolig mye, faktisk mye mer enn det jeg noen gang hadde klart å tenkt på. Jeg skal prøve å leve så godt jeg kan med sykdommen så lenge den holder grep og er i kroppen min, jeg har ikke fått beskjed om at jeg skal dø enda, da må jeg bare leve her og nå når jeg har sjansen til det. Det samme gjelder dere, vakre mennesker.

"Lev i dag som om du skulle dø i morgen"

Colors give something life

Cafè

I dag skal jeg på cafè sammen med en skjønn dame. Blir vel noen innkjøp også tenker jeg, håper det blir fint vær så det faktisk er mulig å være litt ute. Jeg merker faktisk at frisk luft hjelper utrolig mye på den fysiske helsen også, ikke bare den psykiske. Ingenting er bedre enn det, altså. I kveld og litt senere kommer det oppskrift på en sunn is som er skremmende lett å lage. Jeg lagde den i går og gleder meg veldig til å se resultatet og hvordan den blir. Er så godt med slike små gleder i hverdagen, da får jeg litt mer energi og krefter også. Ha en finfin dag, dere.

Stranden

Stay positive



Hurra for infeksjon og gud vet hva. I dag våger jeg meg ikke ut av sengen.

Let the positive inspire you

Feber, besvimelser, tårer.

Men er det ikke herlig vær ute? Syns det er vakkert når det er skikkelig sommer ute.



Bad

I dag er virkelig ikke min dag. Det er veldig mange grunner til det egentlig, og planene for dagen som egentlig var planlagt, blir sikkert ikke noe av heller. Bare på grunn av sykdommen og alt det dritet som den fører med seg. Jeg merker bare hvor slitsomt det er når jeg hele tiden krangler med mamma, jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Snart, om jeg bare orker og klarer, så skal jeg ta meg en liten tur ut.

Kommer kanskje til å skrive noe senere i kveld og fortelle, men akkurat nå orker jeg ikke. Jeg trenger å tenke og rydde i alt som virker kaos akkurat nå. Håper dere får en fin dag, kjære lesere. Dere er fantastisk gode alle sammen, det varmer så mye det dere kommer med og det dere skriver til meg. Nyt dagen, og ikke la livet gå fra dere. Vi lever bare en gang, da må vi prøve å gjøre det best mulig.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits