dobbelkamp -

Jeg lever


Jeg lever. Dagene er lange, men om jeg skal sammenlikne hvodan livet kjennes akkurat nå og tilbake til noen måneder, så har jeg det bedre. Fremdeles er det en kamp, men jeg har endelig sett med egne øyne nå hvor viktig mat er for både den psykiske og fysiske helsen. Jeg kjenner på det at jeg gruer meg en del til sommerferien der det blir mye fritid. Livet som jeg prøver å finne tilbake til, er veldig viktig for meg å ha i en slags balanse med mye planlegging og mye tid som går til det. For ja, uten planlegging og mål kommer jeg ingen vei.

Hvordan bloggingen blir vet jeg ikke enda, men kanskje jeg tar det opp igjen snart? det blir mye tid i sommer, så kanskje jeg begynner for fullt igjen - hvem vet. For at jeg skulle komme meg på riktig vei igjen og bestemme meg for å bli frisk og fri fra anoreksien, så måtte jeg møte døden på nært hold. Det har skremt meg, og dødsangsten tok nesten pusten av meg. Jeg forstod endelig til slutt hvor alvorlig sykdommen var, og nå har jeg i lang tid holdt meg stabil. Humøret er bedre og det er mange gode dager, endelig kan jeg leve litt igjen.

Det er mange som titter innom som sliter og er i samme situasjon, som kanskje søker råd og vet lite hva de skal gjøre. Om det er noe dere lurer på, spørsmål eller om det så er noe dere ønsker å fortelle, så er det bare til å ta kontakt - det hadde jeg satt veldig stor pris på. Skal holde dere oppdatert jeg, vakre mennesker :-) om hvordan det går videre. Jeg er kjempe redd for å falle tilbake og få et kraftig tilbakefall, og jeg vet det vil ta lang tid for kroppen å vende seg til mat og den nye hverdagen. Men, den tiden må jeg bare gi meg selv.

Mat vil alltid være litt vanskelig, men jeg ser på meg selv som frisk når jeg klarer å tenke på mat som noe bra og noe som er normalt, og jeg er på veldig god vei til det målet. Hvordan andre kan få motivasjon nok til å snu mot den rette veien, og virkelig samle mot nok til å gi slipp på en sykdom som har vært en så stor del av livet og hverdagen i så lang tid, er veldig forskjellig for person til person. Men, for meg måtte jeg virkelig forstå alvoret og kjenne det tett og nært på kroppen - jeg ville jo ikke dø så ung? Jeg ville leve.

Kunsten å se


Ordet "muligheter" har vært veldig sentral og viktig for meg i det siste. Jeg innser at det er muligheter nå. Jeg innser også at jeg har mye erfaring på at smerter går over. For ja, det går alltid over. Alltid. Hver eneste gang. Noen ganger er det bare så slitsomt, jeg kjemper med nebb og klør for å holde sykdommen i sjakk og ikke la den styre livet mitt. Forandringen nå er at jeg styrer mest. Det er det siste nye. Uansett hvor lenge jeg føler jeg ligger i koma etter at jeg har kjempet, så er det viktigste at jeg vet det går framover. At det går riktig vei.

Det er krevende, jeg kan ikke ta noe ferie eller pause. Jeg må bare fortsette og fortsette .. og aldri gi opp.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Juni 2013
Mai 2013
April 2013
Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012
November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits