dobbelkamp -

Chocolate

ji3ediewksopgfrie, tenk at disse er sunne? Disse sjokolademuffinsene lagde jeg istad og skal glede andre med disse litt senere i kveld. De er helt sukkerfri, uten melk og kan spises med ganske god samvittighet. Gjerne flere, og ikke bare n. Hrtes ikke det bare godt ut? Jeg har ikke spist siden formen ikke er bra i dag. Men kanskje en annen gang? Kanskje jeg tr? Kanskje jeg en gang vger. Jeg har i hvert fall en veldig stor glede av bake, haha - kjenner jeg blir s utrolig glad hver gang.Er det noen som vil ha oppskrift, forresten?

Syns det er fantastisk at noe snt kan vre sunnere.

Noe positivt i det negative

For en herlig start p dagen.

Jeg sov ikke s lenge i dag siden jeg mtte rekke legetime, men fikk slappet av litt med en varm kopp kakao fr jeg mtte komme meg avgrde. Er det noe jeg virkelig hater, s er det sitte p venterom p legekontorer. Ah, er jo s utrolig kjedelig. Tror jeg har lest alle de ukebladene som ligger der slengt, s ofte som jeg sitter der. Jeg kjenner p en blandet flelse av fortvilelse, frustrasjon og kanskje en litt god flelse. Jeg fikk snakket litt og fortalt fra hjertet hvordan jeg opplevde situasjonen akkurat n, noe som gjorde veldig godt. Er tross alt veldig lenge siden.

Dagen i dag skal ikke bli delagt av enkelte smting som hadde med legetimen gjre, denne dagen skal bli veldig bra. Jeg skal slappe av litt med serier som jeg er begynt p fr jeg tar en liten tur inn til byen. Der skal jeg mte en vennine og egentlig skal vi bare kikke i butikker og dra p caf. Skal bli godt komme seg ut, kjenner jeg, selv om formen ikke er s veldig bra. Jeg er ndt til ta tilskudd n i hp om at jeg ikke skal g rundt fle meg s slapp og sliten hele tiden. Det tapper meg ikke bare p humret, men ogs p kroppen generelt. Gi meg styrke, sier jeg bare.

Litt senere nr jeg kommer hjem fra byen skal jeg bake litt.

Morgenstund har gull i munn


For en herlig morgen.

Sitter akkurat n i skrivende sekund med sjokolademint i glasset og m si den er fantastisk god. Det er faktisk en enda sunnere type kakao, selv om sm mengder med vanlig kakao er bra til vanlig. Jeg kjrte en sunnere variant, og m si at smaken er like god som vanlig. I hvert fall ikke s veldig langt i fra. Er s glad for at jeg kjpte s mange slike poser, selv om jeg merker at det er pulver man putter rett i koppen med varmt vann, s var den veldig god likevel. Dagen i dag gr rett og slett med til en liten bytur for gjre noe smting, s skal jeg egentlig bare slappe av. Ta en chill pill. M lade opp nr jeg skal til legen i morgen.

Juli



Det var mnedens bilder. Vil dere at jeg skal fortsette med det, forresten?

En kamp som er verdt kjempe

Fremdeles er det vanskelig forst, s vanskelig akseptere. S vanskelig godta det som er akkurat n. Jeg vet det alltid finnes en vei ut nr det finnes en vei inn, jeg vet hva jeg m gjre men jeg sliter fremdeles med forst helt hvordan. Sykdommen har makt, den fanger kroppen og stenger pne veier som hadde vrt rett for meg g. befinne meg p. Noen ganger kunne jeg nske at jeg bare kunne lukke igjen ynene i noen sekunder, for s pne dem igjen og se alt rundt meg forandret seg. Se med egne yne at sykdommen drar seg langt til helvete og blir.

Det er det jeg drmmer om. se med egne yne at den taper. At den ikke skal f lov til ta livet mitt. At den ikke skal f lov til stjele mer fra hjertet og fra sjelen. Fra kroppen min. Jeg skal tross alt ha den resten av livet, s jeg vil helst beholde alle kroppsdeler p riktig sted der de skal vre, og helst ha en kropp som fungerer opptimalt og bra. Jeg vil helst ha en kropps om fungerer, og ikke oppleve at organene svikter. Jeg m bruke det som en styrke. Som en motivasjon som kommer fra det innerst inne, det som ligger helt dypt inni meg. Denne kampen er verdt kjempe.

Jordbr, trondheim og jordbr pikene


Skal jeg redigere bildene litt mer slik, eller skal jeg bare ha det snn som jeg pleier ha det? Please, trenger hjelp fra dere.

bite tennene sammen

Livet er ingen dans p roser. Uansett om man vil det eller ikke, s kommer det oppturer og nedturer, gode og drlige dager. Det handler bare om st i det, holde ut og bite tennene sammen. Det handler bare om rette blikket sitt fremover og fortsette kampen videre. Fortsette med bite tennene sammen og finne en mte overleve p, st i det vonde. Det hjelper ikke se bakover og tenke p alt som ligger i fortiden, man skal ikke den veien uansett. Man skal rett frem, der blikket er festet og ta ett skritt om gangen. Frst den ene foten, s den andre. Dette mg bra.

Bytur

Hei dere.

I dag har jeg vrt litt i byen for kjpt noen smting. Var faktisk veldig koselig bare se p bylivet ogs, bare nyte ferien og ha litt tid alene. Var innom kremmerhuset og kjpte noen cafeglass, noe som jeg faktisk har tenkt lenge p kjpe. Er s greit ha, haha. Gikk litt rundt kikket i butikker og bare slappet av, egentlig. Skulle ikke mte noen denne gangen og hadde egentlig bare masse tid for meg selv og alene, ingenting som l stresset meg eller ingenting jeg skulle rekke heller, s det var en veldig god flelse. Kjpte ogs en del treningsutstyr som ble med hjem.

Egentlig s tok jeg bare turen inn til byen for kjpe litt flere nringsdrikker og litt slike ting, syns det var litt godt komme seg ut litt og oppleve litt andre ting enn bare ligge under dyna og slse bort resten av dagen. Snart skal jeg slappe av foran tv'n med noen filmer og tvserier, s skal jeg lage meg en varm kopp med varm sjokolade. Blir akkurat som vre p cafe dette nesten, haha, siden jeg har kjpt meg cafeglass som man kan ha bde kald og varm drikke i. I kveld blir det te og cafeselskap sammen med familien, nre og kjre. Jeg gleder meg veldig til det. Koselig.

Glede og takknemlighet

Jeg har lrt meg vre mer takknemlig for livet. se med pne yne det som er levende rundt meg - det som faktisk har sin verdi. Det er rart tenke p hvordan livet har forandret seg etter sykdommen, det er s rart si at jeg p en eller annen merkelig grunn kan si at jeg er litt takknemlig og glad for det. For at den kom inn i livet mitt og tok plass. Selv om det er mye mer jvlig enn godt, s kan jeg med hnden p hjertet si at jeg ikke tror det hadde vrt slik den dag i dag om ikke det hadde skjedd. Om jeg ikke fikk oppleve dden p s nrt hold - det fikk meg til forst livet.

Sm skritt frem og kanskje enda fler tilbake kan likevel vre noe som er positivt, det forteller meg egentlig bare at jeg kan klare det igjen. At det er mulig for meg flere ganger, jeg har jo selv gtt de skrittene frem og tilbake, s hvorfor skulle alt plutselig vre umulig da? Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid. Det er noe jeg har lrt mye av i lpet av sykdomsperioden. Jeg tar ikke lenger en god dag som en selvflge, jeg vet bde drlige og gode dager kommer, sorg og dden er noe vi er ndttil komme oss gjennom og mte slik som det er og kommer. Det er livet.

Noen ganger m man kanskje vre dende for leve igjen.

"Gr det bra?"

"Gr det bra?" Nei. Men likevel er det ikke det samme svaret som kommer ut. "Ja, selvflgelig. Hva ellers?". Jeg kjenner det skjrer i hjertet, det gjr s vondt. Noe inni meg skriker. Jeg kjenner det er noe som river i meg, det som kommer ut og blir formulert med ord stemmer ikke. Det stemmer s sjeldent. Noen ganger m jeg virkelig bite tennene sammen for ikke knekke helt. For ikke bryte sammen i grt. Hva ellers forventer de, snn egentlig? Det er s sjeldent de forventer noe av det vonde og det negative. Et nei. Et "nei, jeg har det ikke bra".

Det er vanskelig.

Noen ganger kjenner jeg at jeg trenger f det ut. Trene. Ordene som er godt gjemt inni meg. Inni min kalde kropp. Noen ganger gr det bare ikke lenger, noen ganger klarer ikke hodet mer. Jeg har ikke mangel p personer som jeg kan snakke med, men sprsmlet er bare om jeg vil. Jeg vet ikke. Jeg har lrt s mye den siste tiden at det er ikke alle en kan stole p, selv om det kjennes slik ut i begynnelsen og fra starten. Noen ganger vet jeg ikke hvem jeg skal snakke med om det som ligger godt gjemt i hjertet, det er derfor jeg bruker skriving s mye.

Er det noe som gir meg trygghet, omsorg og varme, s er det to rer som lytter og et menneske ved siden eller foran meg. Bare at noen er der. Bare at noen er tilstede i det rommet som jeg befinner meg i. Bare jeg vet personen lytter og er tilstede. Det betyr s mye for meg, jeg kjenner en lettelse etterp. Det gir meg en slags lykkerus som er p den gode mten, ikke det anoreksien gir meg. Den falske, vonde og uekte. Er det noe jeg drmmer om i fremtiden, s er det at vi alle skal bli flinkere til bry oss om hverandre. Vre tilstede. Lytte. Vre der.

Noen ganger skal det ikke s veldig mye til. En telefon til en nr vennine eller til en annen kjr, en liten tur ut i frisk luft, en joggetur eller annen form for trening sammen med andre eller alene med musikk p rene, se en film, familiebesk eller bare rett og slett kvalitetstid sammen med de som virkelig betyr noe og som vi bryr oss om. For meg er det i hvert fall veldig viktig, noe jeg bare har satt mer og mer pris p etter sykdommen kom inn i livet mitt og ble en del av hverdagen. Noen ganger skal det s lite til, men likevel tror mange at det tar s lang tid.

At det krever for mye.

Det er forskjell p "Gr det bra?" og "Hvordan har du det, egentlig?".

Kosestund

Akkurat n ligger jeg under et ullteppe sammen med verdens beste tante rett ved siden av meg. Det er s koselig vre her. Hvert eneste rom er levende og fylt med masse omsorg og kjrlighet, det er det jeg liker s godt og blir s glad av. Peisen lager knitrelyder og det er stearinlys tent s og si over alt. I alle kroker er det levende lys. Fr jeg reiste ut hit var det en del pakke, her blir jeg i noen dager. Jeg kjenner jeg trenger komme meg litt vekk og oppleve litt andre ting. Jeg har mye snakke om ogs, det er s godt prate med gode tanta mi fordi hun alltid er s snill og god.

Hun lytter mer enn hun gir gode tips og rd. Alle de tips og rd som man helt sikkert har hrt huntretusenmillioner ganger fr. Da mister det litt effekt. Da er det ikke s veldig mye hjelp i det lenger, selv om det er godt ha noe sttte seg til. Jeg kjenner jeg er veldig trtt og sliten n, s det skal bli godt legge seg. Er det noe jeg virkelig liker, s er det legge seg i nytt sengety etter en deilig dusj. Blir det bedre? Forresten, s anbefaler jeg dere kjpe te p Sstrene Grene. Det er superbillig og veldig mange tevarianter man kan velge mellom. Jeg koser meg med jordbrte.

Den er det mye kjrlighet i.

Den frie flelsen


Jeg syns det er vanskelig reise langt bort nr det er s mye som hindrer meg og gjr det ekstra vanskelig, men vet dere, reise til Trondheim har gtt overraskende bra. Flyturen var noe av det vakreste, den friheten jeg kjente p s og si hele tiden? Det er lenge siden jeg har kjent p akkurat den herlige flelsen. Flelsen av vre fri. Flelsen av sveve i frihet og bare vre helt i himmelen. Jeg har familie der nede, s dit kommer jeg nok definitivt til reise flere ganger nr ting gr som de skal. Er s godt komme seg litt vekk ogs noen ganger. Kanskje spesielt n.

P flyet sitter jeg bare tenker. Jeg ser rundt meg og klarer ikke annet enn smile. Jeg har flt meg levende. Den flelsen jeg s srt har savnet.

Holdt fast og gi slipp

Noen ganger trenger man bare litt pause fra omverdenen. En pause fra de kaotiske tankene og de vonde flelsene som bare setter tennene sine fast i kroppen. En pause fra alt mas, alt snakk og alle vanskelige diskusjoner rundt det som brer smerte, sorg og sykdom. Jeg husker veldig godt tilbake, men samtidig begynner jeg glemme. Jeg glemmer veldig mye, trene blir bare utstoppelige og det er noe som skremmer meg. Det finnes ikke noen rom her i nrheten, der man kan vre helt og konkret tenkefri. Smertefri. Fri fra alt som er av det vonde. Det er vondt.

Sykdommen angriper indre organer, det sies til og med at de slankes. Hjernen slankes og hukommelsen kan bli enda drligere. Det skremmer meg og det gjr direkte vondt. Selv om kommentarer slenges rett imot meg, vet jeg innerst inne at de bare prver desperat gjre det som er det beste for meg. For meg og mitt liv. Jeg kjenner bare p det store hatet, hvor mye jeg hater all sykdom som bare finnes i denne verdenen. For jeg, som mange andre, har sett, flt og virkelig kjent p hvordan det er. Jeg har kjent p den sorgen en sykdom kan gi. Hvor fort alt snur.

Hvor fort alt kan knuse og g i tusen biter. Snart m jeg komme meg p bedringsvei, jeg m ha med meg begge ftter fr jeg vger g videre og ta neste steg. Men, jeg klarer det bare ikke alene. Jeg klarer ikke st helt sttt alene, det er derfor jeg trenger noen der. Noen som kan vre der, i tilfelle hvis jeg skulle miste litt balanse og falle bakover. Hvem str der da? Hvem str med pne armer og tar meg imot? Jeg hater den flelsen av vre s usikker. Flelsen av ikke vite. Flelsen av vre forvirret, utrygg og usikker.

De vonde flelsene biter tennene fast i meg.

Jeg kjenner det.

Smerte er ingen fiende. Det er en venn som minner deg p at du fremdeles er i live ~

Det har vrt en jvlig natt, for si det rett ut. Jeg klarte ikke stoppe trene, visste ikke helt hvor jeg skulle gjre av meg eller i det hele tatt hvordan jeg skulle klare sove med s mange tanker og flelser svirrende rundt i hodet og resten av kroppen. Med mye latter og glede tidligere p dagen snudde bare alt snn plutselig. Hodepine til feber, magesmerter til kvalme and so on. Litt frisk luft trodde jeg skulle hjelpe litt p og gjre ting litt bedre og lettere, men tydeligvis ikke denne gangen. Det fltes litt godt ha noen ved siden av meg i natt. Noen som var der.

Heldigvis er formen litt bedre, men likevel tror jeg det blir nok s en rolig og avslappende dag der jeg bare hviler kroppen og lader litt opp. Flaks for meg at jeg har kjpt meg s mange nye serier og filmer som jeg ikke har sett enda, s tror ikke dagen skal virke s kjedelig. Om ikke det blir etterfulgt med litt hjemmespa ogs, det er nesten litt utrolig hvor lite som skal til enkelte ganger. Snne sm ting som dette. Jeg kjenner jeg gleder meg til komme tilbake til legen igjen, utrolig nok. Egentlig hadde jeg aldri trodd at noe slikt skulle komme fra meg. Det ermine ekteord.

Jeg hater det

I dag kjenner jeg p kroppen at det er ingen god dag. Jeg klarer ikke holde trene tilbake, jeg klarer det bare ikke. Det gjr det nesten litt verre hvis jeg prver bite tennene sammen og holde dem inne, trene bare strmmer mer og mer. Noen ganger fles det ganske godt grte, bare det f ut litt frustrasjon og fortvilelse. Bare f lov til grte ut alle de stengte trene som har blitt holdt s lenge p. Men ikke i dag. I dag er det ingen gode, lette trer, det er mer tunge og vonde. I dag er en dag der kroppen min ikke vil samarbeide med meg i det hele tatt.

Jeg prver holde motet oppe og tenke positivt, hente fram det gode. Men det er s mye lettere sagt enn gjort enkelte ganger, det virker som om noe holder meg igjen, som om noe holder meg fast. Snart er det tid for alle legetimer, prver, vanskelige diskusjoner og vanskelige samtaler. Jeg gruer meg. Noen ganger orker jeg faktisk ikke sitte der hre p alt de sier, jeg orker det bare ikke, noen ganger gjr det bare s forferdelig vondt. S vondt hre om hvordan det str til, hva som kommer til skje videre, s vondt hre om alle konsekvenser.

Det vanskeligste av alt er godta det som er, jeg har prvd s lenge n uten merke noe forskjell. Jeg grter nr jeg ser det tynne, slitte hret mitt bli tynnere og tynnere, flere ganger har jeg bare hatt lyst til finne en saks og bare klippe resten av. Men, noe har stoppet meg. Jeg tror jeg ville angret, egentlig br jeg vre glad det er i hvert fall noe igjen og at det ikke er helt fullstendig borte. Det er vondt fordi jeg har sett hvor fort alt kan snu, hvor fort livet kan vende. Jeg hater tanken p det, jeg hater anoreksiens konsekvenser sl imot med de kraftigste slag.

Jeg hater det.

Ny ring


Verdens fineste ring, i flge meg, fra Gina Tricot.

Hva syns dere?

Bytur

h, er bare s fantastisk vr ute. Et smil dukket opp nr jeg s hvor fint det var ute i dag, sommeren er ikke s verst likevel. Snart m jeg gjre meg klar og ordne meg fr jeg drar avgrde. Skal p cafe sammen med en vennine og gjre en del rend. Har noen smting som jeg m kjpe nr jeg frst er i byen, s hper jeg rekker alt og at jeg ikke glemmer det, haha. Senere skal jeg mte verdens beste tante og gjre i stand til middagsbesk, har p flelsen av at det kommer til bli en veldig bra dag og ikke minst innholdsrik. Innkjp kommer nok i morgen tror jeg.

Hper dere fr en like fin dag!

Leve n

Jeg er lei av sykdommen. Lei av magesmertene. Lei av alle trene. Jeg hater tanken p hvor fort livet kan vende og hvor fort alt ting kan snu. Jeg hater tanken p at det er s langt tilbake, s langt til ml. Men, jeg tenker, det m vel vre muligheter og noen nye drer som pnes noen andre drer lukkes. Jeg kunne bare nske jeg kunne kjenne p den gode flelsen. vre levende. Kjenne at livet er der, kjenne mitt eget hjertebank, kjenne min egen puls lpe avgrde. Bare kjenne at kroppen er levende, ikke bare se de fysiske tegn til det. Det er to helt forskjellige ting.

Jeg vil ikke hre alle kommentarene som kommer slengende mot meg, bevisst og ubevisst. "Du ser ikke frisk ut", "Du ser ikke helt bra ut, er alt bra? Er alt som det skal vre?". Nei. Ingenting er som det skal vre, men nr jeg frst har en bedre og lysere dag, vr s snill, jeg trenger det. Jeg trenger leve de dagene fullt ut som jeg bare klarer og som jeg bare har mulighet til. De dagene er faktisk de yeblikkene som jeg setter mest pris p. Bare det f kjenne p livet der ute, bare det f kjenne p friheten og den friske og sunne flelsen. Den savner jeg veldig.

Se s vakkert


Noen ganger kunne jeg nske jeg fikk kjenne mer p friheten. P livet. Tenk s fantastisk. Bare det kjenne p den gode, friske flelsen. Det m nesten vre ubeskrivelig, nesten umulig beskrive med ord. I dag nr jeg satt p flyet hadde jeg en helt spesiell flelse, for se dere - se s vakkert Norge er. Se s vakkert livet rundt er. Det har gitt meg et helt spesielt og nytt syn p livet, for om jeg pner ynene litt bedre og enda litt mer hver eneste dag, kanskje spesielt nr dagene er tunge, s vet jeg at jeg finner noe som fr meg til smile. Noe som gir meg glede.

kjempe for komme tilbake til en bedre, sunnere og enda friskere hverdag er noe kjempe for. Det er s verdt det. Veien er kanskje uendelig lang, men jeg vet innerst inne, at veien er der. Den er der for at jeg skal g den. For at jeg skal finne min vei tilbake. Sykdommen skal ikke vinne og stjele mer fra livet og hverdagen n, det er nok. Jeg vet, at drmmelivet er der ute. Et liv der jeg kan smile, ha det bra med meg selv og kroppen min. Ha det bra sammen med andre, ha fantastiske mennesker rundt meg som brer kjrlighet med s gode og varme hjerter.

S lenge noe blir bra, s lenge noe blir bedre, s er det bedre enn ingenting. Det er s mye bedre enn livet med sykdom. Man vet ikke helt hva det innebrer fr man tar p de samme sko, og plutselig kjennes det ut som om murer settes ned og bygges enda strre og sterkere. Utveiene blir bare frre og frre, og hpet kan svekkes mer og mer for hver eneste dag som gr. Men, jeg tenker litt p at det ogs m pnes noen nye drer, nr noe lukkes. Jeg vet, innerst inne, at nr jeg klarte rote meg inn i sykdommen, m jeg klare komme meg ut igjen ogs.

Det er dette livet jeg drmmer om. Det er dette livet jeg kjemper for, ikke et liv med magesmerter, kroniske plager p grunn av sykdommen, legebesk, sykehus, blodprver, infeksjoner, virus, drlig resultat, smerter, stive ledd og skjre muskler. Ikke i en s ung alder, jeg har s uendelig mye jeg drmmer om oppleve. Ingen har tid til vre syke, ingen har tid til ha det vondt - det kommer aldri en tid der det passer bedre. Jeg vet at livet uten sykdom er bedre. Jeg vet at friheten vil vre enda bedre kjenne p enn den flelsen jeg sitter igjen med akkurat n.

Livet finnes. Livet er mer enn dette. Livet er ikke bare sykdom, sorg, trer og smerte.





Et lite livstegn

Jeg kjenner trene presse p, kroppen er sliten og vil egentlig bare hvile hele tiden. Jeg prver holde smilet oppe, men likevel er det en utfordring. Det var godt f pratet med en vennine i dag, har egentlig hatt det greit selv om formen har vrt p bnd. I morgen blir det en liten tur p cafe sammen med mamma og en runde med shopping, hper jeg bare sovner fort i kveld slik at jeg i hvert fall er litt opplagt til morgendagen. Jeg trenger morgendagen.

P en mte kjenner jeg en spesiell god flelse nr det gjelder motivasjon. Jeg ser ikke bra ut n. Ikke i det hele tatt. Noen ganger m jeg ta meg skikkelig i sammen for klare holde kroppen oppreist. For ikke kollapse eller besvime. Jeg har besvimt en del ganger i det siste og kroppen har bare ikke klart s veldig mye, men det er da man plutselig lrer. Jeg vil jo egentlig ikke dette. G rundt kjenne p den flelsen som jeg sitter igjen med n. Utslitt.

Selv om det ikke alltid er s lett og selv om det pvirker humret at kroppen ikke har det s veldig bra, s prver jeg likevel gjre den best mulig. Jeg prver fylle dagene mine n med noe glede, noe som kjennes veldig bra. Det er s utrolig godt se selv med egne yne at det faktisk ikke skal s veldig mye til, fr et smil og latter plutselig kommer fram. Jeg m kjempe og sloss for vinne, den gir ikke bare slipp av seg selv, den vil like mye vinne som jeg.

Hva skjer de neste dagene? Jeg skal ta bilder til dere som jeg skal legge ut, jeg skal shoppe, dra p caf og prve kose meg s mye jeg bare kan, s skal jeg oppdatere dere etter hvert. Skriver ikke fra min pc n men det kommer bilder etter hvert. Ah, jeg m bare nok en gang takke dere fantastiske, herlige lesere som kommer med s mange gode ord hver gang. Dere er virkelig gledespredere alle sammen, og jeg leser hver og en kommentar.

Jeg vet denne kampen er verdt kjempe imot, for om jeg taper, mister jeg alt som faktisk betyr noe. Det vil jeg ikke skal skje.

Vi lever bare en gang, da handler det bare om gjre det beste utav det.

En vakker sommerdag i juni


S langt i ferien bortreist har det vrt .. ok ..

Cafe


Hei mine fine

I dag har dagen gtt med til en nok s koselig bytur. Var sammen med en vennine og m virkelig si at det var godt se henne igjen, begynner bli en stund siden sist. Vi gikk p cafe som vi endelig fant til slutt etter veldig lang tid med leting, haha - alle vi var innom frst fristet oss ikke i det hele tatt, men heldigvis fant vi en liten koselig cafe der de hadde absolutt alt. Jeg drakk faktisk en sunn sjokoladedrikk, noe som virkelig falt i smak. Fantastisk gode salater hadde de ogs, det var faktisk det eneste som fristet, haha. Var veldig godt hvile bena ogs etter mange timers shopping.

Syns du det er koselig vre p cafe?

A little break

Akkurat n kjenner jeg det skal bli godt med en liten ferie. En liten ferie for hodet der tankene kan legges litt til side, der jeg kjenner at jeg kan puste litt ut og senke skuldrene. Jeg tar meg en liten pause fra skrivinga igjen, men jeg kommer veldig fort tilbake. Jeg skal fortelle dere hvor jeg har vrt og hvor jeg skal, men innlegg kommer etter hvert. Hper dere alle fr en super og fantastisk fin ferie, gled dere til masse bilder som jeg har proppet kameraet mitt med, tror dette blir veldig bra. Alt er pakket og klart, jeg kjenner jeg har litt reisefeber. Jeg skal ut oppleve verden.

En herlig sommerdag i juni


I dag er det skikkelig sommer. S langt har jeg spist jordbr og min daglige dose nutridrink multifibre, nringsdrikke med jordbrsmak slr virkelig ikke feil p en herlig sommerdag som dette. Jeg har gtt en liten tur til nrmeste sunnkost butikk og kjpt en del produkter derfra, og jeg ble noen hundre kroner fattigere med noen enda flere poser rikere - haha. I kveld skal det nemlig bakes. I morgen skal jeg mte en venninne i byen, s tror og hper det blir bra og at formen holder seg. Er s lei av vre s slapp og sliten n som det virkelig er tegn p sommer.

Er ikke hver dag man fr kose seg med jordbr p solfylte dager som i dag.

Regnfulle dager

En regnfull sommerdag.

Noen ganger tenker jeg bare over hvor mkkalei jeg er regn og alt som heter hstvr n som det er sommer, men vet dere? Jeg syns det er utrolig koselig sitte inne under et varmt pledd med en varm kopp jordbrte. Det er faktisk det beste jeg vet som drikke fortiden, spesielt nr det er regnfulle dager som dette. Snn som i dag. pynte med servietter, tenne lys og gjre det bare skikkelig koselig med ost og kjeks. Haha, herregud - jeg har ftt helt dilla p det n, noe som dere sikkert har merket ganske tydelig. Hehehe, jaja, er jo veldig koselig da.

Jeg prver ta vare p dagens hydepunkter og de sm yeblikkene jeg mter p som faktisk fr meg til le og smile. Det er ekstra godt vre der, der og da. Det fles fantastisk, selv om det bare er noen sm minutter eller enda lenger enn det. Det da jeg fr kjenne p livet, hvordan det egentlig er. Det som jeg s srt savner. Det som jeg kjemper om komme tilbake til. Et liv uten sykdom. Et liv der jeg selv kan bestemme og styre enda litt mer enn jeg kan gjre n. Et liv uten sykdommens store og sterke motstand. Et liv som er bedre. Et liv fylt med mye glede.

Det er livet jeg drmmer om.

En kamp hver dag

Jeg m bli kjempe mot sykdommen for komme meg videre. For bli frisk igjen og for at jeg kan begynne bygge opp kroppen min igjen og gjre den sterkere. Jeg m klare spise, ke inntaket av kalorier og nringsstoffer. Jeg m finne en trivselsvekt etter jeg har gtt opp de x antall kiloene jeg m opp til. Jeg m finne en balanse i hverdagen som gjr det godt for meg leve. Noe som gjr det bedre for meg. Jeg m styrke immunforsvaret mitt og jobbe meg oppover igjen, det finnes ikke s veldig mange valg lenger. Det er ikke s veldig mange alternativer.

Selvflgelig kan jeg velge, men jeg har allerede valgt. Jeg har valgt kjempe. Jeg har valgt sloss og fighte meg gjennom smertehelvete som har vrt og som kommer til vre. Hvorfor? Noen ganger tenker jeg "Hvorfor i helvete er jeg s forbanna dum?" Jeg gjr det fordi jeg har valgt leve. Jeg har valgt livet mitt og sagt nei til dden nr den har sttt bak min dr. Jeg har sett dden i hvityet, sykdommen har prvd ta livet mitt s uendelig mange ganger, men likevel er jeg her den dag i dag. Noen ganger klarer jeg se det p som en styrke. Psykisk.

Det er vanskelig, veldig vanskelig. Det er tungt nr jeg ser hvordan det delegger kroppen. Men det er ikke det jeg vil, det er ikke dette livet som frister. Ikke i det hele tatt. Obstipasjon, mageproblemer, magesr, betennelse i spiserr, delagt spiserr, srt spiserr, mer mottakelig for infeksjoner og andre sykdommer. Frister det? Benskjrhet, svake muskler og drlige ledd. Frister det? Drlig allmenntilstand, hodepine, utmattelse og flelsen av vre konstant sliten, frister det? Det er faktisk livet det er snakk om. Ingenting er viktigere enn vre frisk.

Veien er uendelig lang g, jeg tror ikke det finnes tall p hvor mange mil det er. Jeg vet det ikke en gang. Ingen vet det. Det er kun den som gr med skoene p. De som trakker de kjente og liknende stier. Jeg har valgt gi ekstra pn, for dette gr bare ikke lenger. I natt var jeg nok en gang p legevakten, og det orker jeg rett og slett ikke. Hjertet mitt m jeg bli flinkere til ta vare p, kroppen min og de indre organene m jeg vre snillere mot. Sykdommen. Jeg m gi enda mer selv om kroppen kjennes forferdelig sliten. Jeg er bare ndt til gjre det.

Jeg m det for f det bedre. Det vil gjre vondt, ja - men det er det som m til. Jeg m gjennom behandling, ta medisinene og komme meg gjennom det. Jeg m trre st i det vonde, jeg m trre hoppe uti det skumle og iskalde vannet. Om jeg ikke gjr det n, s kommer jeg meg ikke lengre. Jo lenger utsetter og synker ned i sykdommen, jo verre blir det faktisk. Jeg vil bare si tusen takk til dere vakre, fantastiske, herlige, omsorgsfulle menneskene jeg har som lesere. Vet dere - dere gir meg mot og styrke nok. Dere gir meg motivasjon som jeg holder fast p.

Tusen takk!

Jeg bare kjenner at det kommer til bli tft...og jeg er s redd jeg ikke klarer det.

Today

Herlighet for en bra dag det har vrt. Vknet opp feberfri etter nattens helvete, og dagen s ut til vre fulle av overraskelser og alt som var over forventningene. Jeg var litt usikker p hva dagen skulle innebre, men plutselig var det avgrde til byen.Egentlig fristet det ikke s mye med noen shoppingtur eller bytur i det hele tatt, men en tur p Ikea skadet virkelig ikke. Fikk kjpt meg en del nye ting til rommet og humret var virkelig helt p topp. Selv om det ble noen timers ging var det en veldig fin dag i byen. Nok til holde smilet oppe lenge. Herlig.

Etter mange timer p Ikea gikk vi litt rundt p ulike sentre for bare se om det var noe der som skulle bli med hjem i posene, s det ble en del timer der ogs, haha. Helt p slutten nr vi var s sliten og lei av g og g og g, s gikk vi innp en matvarebutikk for se om det var noe vi kunne ha til kvelds. Noe til kosekvelden med famylien. Jeg kjpte med meg hjem verdens beste te, ja, og da mener jeg verdens beste te, en pakke kjeks og litt ost. Ost og kjeks er fantastisk kosekveldmat, om jeg kan kalle det for det. Med en gang jeg kom hjem, var det kvalitetstid delux.

Jeg tente lys i alle kroker som jeg bare kunne finne, satte p tevarmer og kjente bare den herlige lukten av teen fylle alle rom, ah, herlig. Jeg lagde til kjeks og ost og pyntet det fint med jordbr, fr jeg hadde laget til fat nummer to s var det frste spist opp, s det var tydelig godt likt hos de andre her, haha. Var utrolig koselig. Sitter igjen med en skikkelig god flelse, og det gikk langt over mine forventinger for dagen. Ser dere? Det skal ikke mer til enn det. Var veldig fint nr det ble mrkere ute ogs, se alle tente lys rundt seg og slappe av med teppe rundt seg og tvkos.

For en fantastisk fin dag.

Sommerferien

Noen ganger merker jeg ikke noe spesielt til sykdommen. Plutselig kommer det som et slag i magen, utvorventet, veldig overraskende. Det er nesten det verste av alt, jeg prver leve litt utenom den ogs, prve gjre noe som er bra for meg selv og noe som er positivt. Det er vanskelig. Veldig vanskelig.

Heldigvis skal jeg gjre noe i ferien ogs, selv om jeg ikke er frisk nok til reise noen plass. Jeg skal p spa, p en del shoppingsturer og kanskje en svipptur over til Trondheim. Det er det lengste jeg kommer meg i hvert fall, men det er s absolutt bedre enn ingenting. Jeg skal g turer, dra p hytta om jeg kommer meg s lagt, ogs skal jeg p fjellet. Egentlig blir det litt bilferie kan jeg tenke meg, men jeg tar egentlig alt som det kommer. Jeg kan ikke ta mer enn en dag om gangen, da fr jeg hjertet helt opp til halsen.

Jeg tror det handler om prve ha et positivt fokus og en positiv innstilling. Jeg kan lre meg leve med sykdommen p best mulig mte n, fordi jeg innser at det vil ta meg lang tid fr jeg kan se etter noen friskhetstegn. Sykdommen er sterk og den river i meg, jeg har ftt mer og mer angst for kjempe tilbake. Men, vakre, kjre lesere - dere gir meg mot og styrke nok til kjempe videre med kampen. Dere er s herlige. S fantastiske. Dere gir meg smil p smil og det er s herlig kjenne p den gleden. De sm yeblikkene.

Hvordan har deres ferie vrt hittil?

Bare et lite hei


I dag har jeg vrt p tur i frisk luft. Gikk faktisk i nesten 2 timer, egentlig helt sykt for vre meg, haha. Flink!

Akkurat n syns jeg det er OK spise vaniljekesam med frossne blbr/blbrsyltety. Det er mindre kalorier, ja - i know, og ja, det er ikke like nringsrik som nringsdrikken, men jeg flte jeg trengte litt variasjon. Egentlig s likner det veldig mye en nringdrikke siden det er yoghurtaktig greie, s derfor var det ikke s veldig vanskelig som jeg frst tenkte at det var. Puh, tunge ord og mye skrive.

Dere da, har dere det bra eller?

Frustrasjon

Jeg har s mye p hjertet som jeg nsker dele med dere. S mye jeg vil si, jeg men jeg ikke en gang hvor jeg skal begynne, det er s mye. Noen dager klarer jeg ikke kjenne etter om jeg har det bra eller ikke, det skremmer meg. Jeg savner ha noe se fram til, noe motivasjon. Akkurat n har jeg ikke noe konkret som jeg har i vente, bare noe som jeg ikke vet hva er.

Noen ganger klarer jeg ikke vre like sterk lenger. Plutselig knekker jeg i sammen og fr sammenbrudd. Plutselig er det avgrde p legevakten midt p natta fordi sykdommen ikke vil vre noe grei eller noe samarbeidsvillig. Jeg er lei av det. Lei av den flelsen jeg hele tiden sitter igjen med. Flelsen av ta plass. Vre i veien for andre. Jeg hater det.

I gr kom en kommentar fra mamma som hun ikke kunne forst var galt.

"Du m ikke slite rive snn i hret ditt, du har s lite igjen n".

RH. HERREGUD!!!!!!

Jeg beklager for at jeg m utsette dere vakre mennesker som m hre p alt mitt syt og klaging, jeg m bare takke dere nok en gang for muntre meg opp og hvor flotte dere er. Alle sammen. Dere gjr en drlig dag litt bedre og lettere, det er jeg uendelig glad for og takknemlig til tusen. Tusen hjertelig takk.

En pause


Alt som har skjedd orker jeg ikke skrive noe om akkurat n. N trenger jeg hvile ut litt, prve f i meg noe nring s jeg kanskje klarer gjre noe. Jeg tror jeg trenger en liten pause, jeg vet ikke hvor lenge det blir, men kanskje noen dager. Takk til dere vakre, herlige mennesker som skriver s varmt til meg. Dere er fantastiske.


Noen ganger er det vondt se sannheten

Hvem er jeg egentlig? Jeg spr meg selv uten f noe svar. Jeg vet ikke lenger hvem jeg har blitt til.

Er jeg bare den jenta som sliter med spiseforstyrrelser, som tar bilder, som lever p lgner, som kan mer negativt om seg selv enn positivt? Er jeg bare den jenta som ikke orker g s langt, fordi bena sier i fra og gir et tegn om at kroppen trenger hvile? Er jeg bare den jenta? Er jeg bare det? Egoistisk og tragisk er det kanskje mange som sammenlikner disse ord sammen med, men jeg lurer s inderlig p hvem sykdommen har gjort meg til. Om jeg er jenta uten verdi og mening. Om jeg er jenta som hele tiden gr rundt fler tomhet og frykt. Redsel. Sorg.

Er jeg den jenta som ikke skal bli spurt om noe som helst, fordi hun har nok med seg selv og ikke kan gjre to ting p en gang? Er jeg bare den jenta som er blek i ansiktet, med iskald kropp og med kalde trer som renner nedover kinnene? Er jeg bare den jenta? Er jeg den jenta som er fylt med trer, sorg, smerte, sykdom, hplshet og elendighet? Er jeg virkelig s hpls og elendig, som jeg selv tenker? Er jeg den jenta som ikke mestrer noe som helst annet, enn det som er sykt? Er jeg bare den jenta, som disse ord forklarer og beskriver?

Er jeg virkelig henne, eller er det lgn?

Jeg vil ikke vre den som blir snakket bak ryggen til, jeg vil ikke vre den som sier "sj" nr de tar p ryggen min og kjenner ben. Noe hardt. Jeg vil ikke vre den jenta som ser syk ut. Jeg vil ikke vre den jenta som jeg selv beskriver, jeg vil vre den glade, lykkelige, sprudlende "meg". Jeg savner det. Jeg savner det virkelig. Jeg vil s inderlig kjenne p den ekte lykkerusen igjen, og ikke den falske. Jeg vil vre den jenta som kan unne seg selv noe som er bra, noe som er godt. Jeg vil vre den som kan spise god mat sammen med andre, uten kjenne frykt.

Jeg vil vre den som kan g ut p byen sammen med andre bare ha det gy, kjenne p livet. Det virkelige livet. Det frie livet uten sykdom. Jeg vil vre den som kan sette seg ned p en caf og bestille god kaffemat sammen med andre, og ikke vre den som bare sitter der ser p. Grubler. Tenker. Jeg vil vre den som kan vre mer sosial uten kjenne at hjertet skal stoppe eller at det hopper over noen hakk, det er den jenta jeg egentlig vil vre. Den mer glade, lykkelige, frie jenta. Den som kan kjenne at kroppen lever, ikke bare se de fysiske tegn.

Jeg vil vre den jenta som kan vre fri, ta egne valg. Styre mitt eget liv. Drikke litt alkohol uten frike helt ut dagen etterp. Nyte et glass vin sammen med venner, spise god ost og bare se en film sammen med bestejentene. Jeg vil vre den jenta som jeg var fr. En som ler. En som viser ekte glede, jeg vil ikke vre den som er s srbar, s skjr, s angstfull. En som gjemmer seg bak masken. En som kaster p et smil uten mene noe med det. Jeg vil vre den bevisste, selvsikkre, gamle meg. Den jenta som virkelig tr leve.

Den jenta som virkelig tr vre seg selv. Ekte.

Det er egentlig den jenta jeg vil vre.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits