dobbelkamp -

Chocolate

æøæææææji3ediewksopgfrie, tenk at disse er sunne? Disse sjokolademuffinsene lagde jeg istad og skal glede andre med disse litt senere i kveld. De er helt sukkerfri, uten melk og kan spises med ganske god samvittighet. Gjerne flere, og ikke bare èn. Hørtes ikke det bare godt ut? Jeg har ikke spist siden formen ikke er bra i dag. Men kanskje en annen gang? Kanskje jeg tør? Kanskje jeg en gang våger. Jeg har i hvert fall en veldig stor glede av å bake, haha - kjenner jeg blir så utrolig glad hver gang. Er det noen som vil ha oppskrift, forresten?

Syns det er fantastisk at noe sånt kan være sunnere.

Noe positivt i det negative

For en herlig start på dagen.

Jeg sov ikke så lenge i dag siden jeg måtte rekke legetime, men fikk slappet av litt med en varm kopp kakao før jeg måtte komme meg avgårde. Er det noe jeg virkelig hater, så er det å sitte på venterom på legekontorer. Ah, er jo så utrolig kjedelig. Tror jeg har lest alle de ukebladene som ligger der slengt, så ofte som jeg sitter der. Jeg kjenner på en blandet følelse av fortvilelse, frustrasjon og kanskje en litt god følelse. Jeg fikk snakket litt og fortalt fra hjertet hvordan jeg opplevde situasjonen akkurat nå, noe som gjorde veldig godt. Er tross alt veldig lenge siden.

Dagen i dag skal ikke bli ødelagt av enkelte småting som hadde med legetimen å gjøre, denne dagen skal bli veldig bra. Jeg skal slappe av litt med serier som jeg er begynt på før jeg tar en liten tur inn til byen. Der skal jeg møte en vennine og egentlig skal vi bare kikke i butikker og dra på cafè. Skal bli godt å komme seg ut, kjenner jeg, selv om formen ikke er så veldig bra. Jeg er nødt til å ta tilskudd nå i håp om at jeg ikke skal gå rundt å føle meg så slapp og sliten hele tiden. Det tapper meg ikke bare på humøret, men også på kroppen generelt. Gi meg styrke, sier jeg bare.

Litt senere når jeg kommer hjem fra byen skal jeg bake litt.

Morgenstund har gull i munn


For en herlig morgen.

Sitter akkurat nå i skrivende sekund med sjokolademint i glasset og må si den er fantastisk god. Det er faktisk en enda sunnere type kakao, selv om små mengder med vanlig kakao er bra til vanlig. Jeg kjørte en sunnere variant, og må si at smaken er like god som vanlig. I hvert fall ikke så veldig langt i fra. Er så glad for at jeg kjøpte så mange slike poser, selv om jeg merker at det er pulver man putter rett i koppen med varmt vann, så var den veldig god likevel. Dagen i dag går rett og slett med til en liten bytur for å gjøre noe småting, så skal jeg egentlig bare slappe av. Ta en chill pill. Må lade opp når jeg skal til legen i morgen.

Juli



Det var månedens bilder. Vil dere at jeg skal fortsette med det, forresten?

En kamp som er verdt å kjempe

Fremdeles er det vanskelig å forstå, så vanskelig å akseptere. Så vanskelig å godta det som er akkurat nå. Jeg vet det alltid finnes en vei ut når det finnes en vei inn, jeg vet hva jeg må gjøre men jeg sliter fremdeles med å forstå helt hvordan. Sykdommen har makt, den fanger kroppen og stenger åpne veier som hadde vært rett for meg å gå. Å befinne meg på. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg bare kunne lukke igjen øynene i noen sekunder, for så å åpne dem igjen og se alt rundt meg forandret seg. Se med egne øyne at sykdommen drar seg langt til helvete og blir.

Det er det jeg drømmer om. Å se med egne øyne at den taper. At den ikke skal få lov til å ta livet mitt. At den ikke skal få lov til å stjele mer fra hjertet og fra sjelen. Fra kroppen min. Jeg skal tross alt ha den resten av livet, så jeg vil helst beholde alle kroppsdeler på riktig sted der de skal være, og helst ha en kropp som fungerer opptimalt og bra. Jeg vil helst ha en kropps om fungerer, og ikke oppleve at organene svikter. Jeg må bruke det som en styrke. Som en motivasjon som kommer fra det innerst inne, det som ligger helt dypt inni meg. Denne kampen er verdt å kjempe.

Jordbær, trondheim og jordbær pikene


Skal jeg redigere bildene litt mer slik, eller skal jeg bare ha det sånn som jeg pleier å ha det? Please, trenger hjelp fra dere.

Å bite tennene sammen

Livet er ingen dans på roser. Uansett om man vil det eller ikke, så kommer det oppturer og nedturer, gode og dårlige dager. Det handler bare om å stå i det, holde ut og bite tennene sammen. Det handler bare om å rette blikket sitt fremover og fortsette kampen videre. Fortsette med å bite tennene sammen og finne en måte å overleve på, stå i det vonde. Det hjelper ikke å se bakover og tenke på alt som ligger i fortiden, man skal ikke den veien uansett. Man skal rett frem, der blikket er festet og ta ett skritt om gangen. Først den ene foten, så den andre. Dette må gå bra.

Bytur

Hei dere.

I dag har jeg vært litt i byen for å kjøpt noen småting. Var faktisk veldig koselig å bare se på bylivet også, bare nyte ferien og ha litt tid alene. Var innom kremmerhuset og kjøpte noen cafeglass, noe som jeg faktisk har tenkt lenge på å kjøpe. Er så greit å ha, haha. Gikk litt rundt å kikket i butikker og bare slappet av, egentlig. Skulle ikke møte noen denne gangen og hadde egentlig bare masse tid for meg selv og alene, ingenting som lå å stresset meg eller ingenting jeg skulle rekke heller, så det var en veldig god følelse. Kjøpte også en del treningsutstyr som ble med hjem.

Egentlig så tok jeg bare turen inn til byen for å kjøpe litt flere næringsdrikker og litt slike ting, syns det var litt godt å komme seg ut litt og oppleve litt andre ting enn å bare ligge under dyna og sløse bort resten av dagen. Snart skal jeg slappe av foran tv'n med noen filmer og tvserier, så skal jeg lage meg en varm kopp med varm sjokolade. Blir akkurat som å være på cafe dette nesten, haha, siden jeg har kjøpt meg cafeglass som man kan ha både kald og varm drikke i. I kveld blir det te og cafeselskap sammen med familien, nære og kjære. Jeg gleder meg veldig til det. Koselig.

Glede og takknemlighet

Jeg har lært meg å være mer takknemlig for livet. Å se med åpne øyne det som er levende rundt meg - det som faktisk har sin verdi. Det er rart å tenke på hvordan livet har forandret seg etter sykdommen, det er så rart å si at jeg på en eller annen merkelig grunn kan si at jeg er litt takknemlig og glad for det. For at den kom inn i livet mitt og tok plass. Selv om det er mye mer jævlig enn godt, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke tror det hadde vært slik den dag i dag om ikke det hadde skjedd. Om jeg ikke fikk oppleve døden på så nært hold - det fikk meg til å forstå livet.

Små skritt frem og kanskje enda fler tilbake kan likevel være noe som er positivt, det forteller meg egentlig bare at jeg kan klare det igjen. At det er mulig for meg flere ganger, jeg har jo selv gått de skrittene frem og tilbake, så hvorfor skulle alt plutselig være umulig da? Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid. Det er noe jeg har lært mye av i løpet av sykdomsperioden. Jeg tar ikke lenger en god dag som en selvfølge, jeg vet både dårlige og gode dager kommer, sorg og døden er noe vi er nødt til å komme oss gjennom og møte slik som det er og kommer. Det er livet.

Noen ganger må man kanskje være døende for å leve igjen.

"Går det bra?"

"Går det bra?" Nei. Men likevel er det ikke det samme svaret som kommer ut. "Ja, selvfølgelig. Hva ellers?". Jeg kjenner det skjærer i hjertet, det gjør så vondt. Noe inni meg skriker. Jeg kjenner det er noe som river i  meg, det som kommer ut og blir formulert med ord stemmer ikke. Det stemmer så sjeldent. Noen ganger må jeg virkelig bite tennene sammen for å ikke knekke helt. For å ikke bryte sammen i gråt. Hva ellers forventer de, sånn egentlig? Det er så sjeldent de forventer noe av det vonde og det negative. Et nei. Et "nei, jeg har det ikke bra".

Det er vanskelig.

Noen ganger kjenner jeg at jeg trenger å få det ut. Tårene. Ordene som er godt gjemt inni meg. Inni min kalde kropp. Noen ganger går det bare ikke lenger, noen ganger klarer ikke hodet mer. Jeg har ikke mangel på personer som jeg kan snakke med, men spørsmålet er bare om jeg vil. Jeg vet ikke. Jeg har lært så mye den siste tiden at det er ikke alle en kan stole på, selv om det kjennes slik ut i begynnelsen og fra starten. Noen ganger vet jeg ikke hvem jeg skal snakke med om det som ligger godt gjemt i hjertet, det er derfor jeg bruker skriving så mye.

Er det noe som gir meg trygghet, omsorg og varme, så er det to ører som lytter og et menneske ved siden eller foran meg. Bare at noen er der. Bare at noen er tilstede i det rommet som jeg befinner meg i. Bare jeg vet personen lytter og er tilstede. Det betyr så mye for meg, jeg kjenner en lettelse etterpå. Det gir meg en slags lykkerus som er på den gode måten, ikke det anoreksien gir meg. Den falske, vonde og uekte. Er det noe jeg drømmer om i fremtiden, så er det at vi alle skal bli flinkere til å bry oss om hverandre. Være tilstede. Lytte. Være der.

Noen ganger skal det ikke så veldig mye til. En telefon til en nær vennine eller til en annen kjær, en liten tur ut i frisk luft, en joggetur eller annen form for trening sammen med andre eller alene med musikk på ørene, se en film, familiebesøk eller bare rett og slett kvalitetstid sammen med de som virkelig betyr noe og som vi bryr oss om. For meg er det i hvert fall veldig viktig, noe jeg bare har satt mer og mer pris på etter sykdommen kom inn i livet mitt og ble en del av hverdagen. Noen ganger skal det så lite til, men likevel tror mange at det tar så lang tid.

At det krever for mye.

Det er forskjell på "Går det bra?" og "Hvordan har du det, egentlig?".

Kosestund

Akkurat nå ligger jeg under et ullteppe sammen med verdens beste tante rett ved siden av meg. Det er så koselig å være her. Hvert eneste rom er levende og fylt med masse omsorg og kjærlighet, det er det jeg liker så godt og blir så glad av. Peisen lager knitrelyder og det er stearinlys tent så og si over alt. I alle kroker er det levende lys. Før jeg reiste ut hit var det en del å pakke, her blir jeg i noen dager. Jeg kjenner jeg trenger å komme meg litt vekk og oppleve litt andre ting. Jeg har mye å snakke om også, det er så godt å prate med gode tanta mi fordi hun alltid er så snill og god.

Hun lytter mer enn hun gir gode tips og råd. Alle de tips og råd som man helt sikkert har hørt huntretusenmillioner ganger før. Da mister det litt effekt. Da er det ikke så veldig mye hjelp i det lenger, selv om det er godt å ha noe å støtte seg til. Jeg kjenner jeg er veldig trøtt og sliten nå, så det skal bli godt å legge seg. Er det noe jeg virkelig liker, så er det å legge seg i nytt sengetøy etter en deilig dusj. Blir det bedre? Forresten, så anbefaler jeg dere å kjøpe te på Søstrene Grene. Det er superbillig og veldig mange tevarianter man kan velge mellom. Jeg koser meg med jordbærte.

Den er det mye kjærlighet i.

Den frie følelsen


Jeg syns det er vanskelig å reise langt bort når det er så mye som hindrer meg og gjør det ekstra vanskelig, men vet dere, å reise til Trondheim har gått overraskende bra. Flyturen var noe av det vakreste, den friheten jeg kjente på så og si hele tiden? Det er lenge siden jeg har kjent på akkurat den herlige følelsen. Følelsen av å være fri. Følelsen av å sveve i frihet og bare være helt i himmelen. Jeg har familie der nede, så dit kommer jeg nok definitivt til å reise flere ganger når ting går som de skal. Er så godt å komme seg litt vekk også noen ganger. Kanskje spesielt nå.

På flyet sitter jeg bare å tenker. Jeg ser rundt meg og klarer ikke annet enn å smile. Jeg har følt meg levende. Den følelsen jeg så sårt har savnet.

Holdt fast og gi slipp

Noen ganger trenger man bare litt pause fra omverdenen. En pause fra de kaotiske tankene og de vonde følelsene som bare setter tennene sine fast i kroppen. En pause fra alt mas, alt snakk og alle vanskelige diskusjoner rundt det som bærer smerte, sorg og sykdom. Jeg husker veldig godt tilbake, men samtidig begynner jeg å glemme. Jeg glemmer veldig mye, tårene blir bare utstoppelige og det er noe som skremmer meg. Det finnes ikke noen rom her i nærheten, der man kan være helt og konkret tenkefri. Smertefri. Fri fra alt som er av det vonde. Det er vondt.

Sykdommen angriper indre organer, det sies til og med at de slankes. Hjernen slankes og hukommelsen kan bli enda dårligere. Det skremmer meg og det gjør direkte vondt. Selv om kommentarer slenges rett imot meg, vet jeg innerst inne at de bare prøver desperat å gjøre det som er det beste for meg. For meg og mitt liv. Jeg kjenner bare på det store hatet, hvor mye jeg hater all sykdom som bare finnes i denne verdenen. For jeg, som mange andre, har sett, følt og virkelig kjent på hvordan det er. Jeg har kjent på den sorgen en sykdom kan gi. Hvor fort alt snur.

Hvor fort alt kan knuse og gå i tusen biter. Snart må jeg komme meg på bedringsvei, jeg må ha med meg begge føtter før jeg våger å gå videre og ta neste steg. Men, jeg klarer det bare ikke alene. Jeg klarer ikke å stå helt støtt alene, det er derfor jeg trenger noen der. Noen som kan være der, i tilfelle hvis jeg skulle miste litt balanse og falle bakover. Hvem står der da? Hvem står med åpne armer og tar meg imot? Jeg hater den følelsen av å være så usikker. Følelsen av å ikke vite. Følelsen av å være forvirret, utrygg og usikker.

De vonde følelsene biter tennene fast i meg.

Jeg kjenner det.

Smerte er ingen fiende. Det er en venn som minner deg på at du fremdeles er i live ~

Det har vært en jævlig natt, for å si det rett ut. Jeg klarte ikke å stoppe tårene, visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg eller i det hele tatt hvordan jeg skulle klare å sove med så mange tanker og følelser svirrende rundt i hodet og resten av kroppen. Med mye latter og glede tidligere på dagen snudde bare alt sånn plutselig. Hodepine til feber, magesmerter til kvalme and so on. Litt frisk luft trodde jeg skulle hjelpe litt på og gjøre ting litt bedre og lettere, men tydeligvis ikke denne gangen. Det føltes litt godt å ha noen ved siden av meg i natt. Noen som var der.

Heldigvis er formen litt bedre, men likevel tror jeg det blir nok så en rolig og avslappende dag der jeg bare hviler kroppen og lader litt opp. Flaks for meg at jeg har kjøpt meg så mange nye serier og filmer som jeg ikke har sett enda, så tror ikke dagen skal virke så kjedelig. Om ikke det blir etterfulgt med litt hjemmespa også, det er nesten litt utrolig hvor lite som skal til enkelte ganger. Sånne små ting som dette. Jeg kjenner jeg gleder meg til å komme tilbake til legen igjen, utrolig nok. Egentlig hadde jeg aldri trodd at noe slikt skulle komme fra meg. Det er mine ekte ord.

Jeg hater det

I dag kjenner jeg på kroppen at det er ingen god dag. Jeg klarer ikke å holde tårene tilbake, jeg klarer det bare ikke. Det gjør det nesten litt verre hvis jeg prøver å bite tennene sammen og holde dem inne, tårene bare strømmer mer og mer. Noen ganger føles det ganske godt å gråte, bare det å få ut litt frustrasjon og fortvilelse. Bare å få lov til å gråte ut alle de stengte tårene som har blitt holdt så lenge på. Men ikke i dag. I dag er det ingen gode, lette tårer, det er mer tunge og vonde. I dag er en dag der kroppen min ikke vil samarbeide med meg i det hele tatt.

Jeg prøver å holde motet oppe og tenke positivt, hente fram det gode. Men det er så mye lettere sagt enn gjort enkelte ganger, det virker som om noe holder meg igjen, som om noe holder meg fast. Snart er det tid for alle legetimer, prøver, vanskelige diskusjoner og vanskelige samtaler. Jeg gruer meg. Noen ganger orker jeg faktisk ikke å sitte der å høre på alt de sier, jeg orker det bare ikke, noen ganger gjør det bare så forferdelig vondt. Så vondt å høre om hvordan det står til, hva som kommer til å skje videre, så vondt å høre om alle konsekvenser.

Det vanskeligste av alt er å godta det som er, jeg har prøvd så lenge nå uten å merke noe forskjell. Jeg gråter når jeg ser det tynne, slitte håret mitt bli tynnere og tynnere, flere ganger har jeg bare hatt lyst til å finne en saks og bare klippe resten av. Men, noe har stoppet meg. Jeg tror jeg ville angret, egentlig bør jeg være glad det er i hvert fall noe igjen og at det ikke er helt fullstendig borte. Det er vondt fordi jeg har sett hvor fort alt kan snu, hvor fort livet kan vende. Jeg hater tanken på det, jeg hater anoreksiens konsekvenser slå imot med de kraftigste slag.

 Jeg hater det.

Ny ring


Verdens fineste ring, i følge meg, fra Gina Tricot.

Hva syns dere?

Bytur

Åh, er bare så fantastisk vær ute. Et smil dukket opp når jeg så hvor fint det var ute i dag, sommeren er ikke så verst likevel. Snart må jeg gjøre meg klar og ordne meg før jeg drar avgårde. Skal på cafe sammen med en vennine og gjøre en del ærend. Har noen småting som jeg må kjøpe når jeg først er i byen, så håper jeg rekker alt og at jeg ikke glemmer det, haha. Senere skal jeg møte verdens beste tante og gjøre i stand til middagsbesøk, har på følelsen av at det kommer til å bli en veldig bra dag og ikke minst innholdsrik. Innkjøp kommer nok i morgen tror jeg.

Håper dere får en like fin dag!

Leve nå

Jeg er lei av sykdommen. Lei av magesmertene. Lei av alle tårene. Jeg hater tanken på hvor fort livet kan vende og hvor fort alt ting kan snu. Jeg hater tanken på at det er så langt tilbake, så langt til mål. Men, jeg tenker, det må vel være muligheter og noen nye dører som åpnes noen andre dører lukkes. Jeg kunne bare ønske jeg kunne kjenne på den gode følelsen. Å være levende. Kjenne at livet er der, kjenne mitt eget hjertebank, kjenne min egen puls løpe avgårde. Bare kjenne at kroppen er levende, ikke bare se de fysiske tegn til det. Det er to helt forskjellige ting.

Jeg vil ikke høre alle kommentarene som kommer slengende mot meg, bevisst og ubevisst. "Du ser ikke frisk ut", "Du ser ikke helt bra ut, er alt bra? Er alt som det skal være?". Nei. Ingenting er som det skal være, men når jeg først har en bedre og lysere dag, vær så snill, jeg trenger det. Jeg trenger å leve de dagene fullt ut som jeg bare klarer og som jeg bare har mulighet til. De dagene er faktisk de øyeblikkene som jeg setter mest pris på. Bare det å få kjenne på livet der ute, bare det å få kjenne på friheten og den friske og sunne følelsen. Den savner jeg veldig.

Se så vakkert


Noen ganger kunne jeg ønske jeg fikk kjenne mer på friheten. På livet. Tenk så fantastisk. Bare det å kjenne på den gode, friske følelsen. Det må nesten være ubeskrivelig, nesten umulig å beskrive med ord. I dag når jeg satt på flyet hadde jeg en helt spesiell følelse, for se dere - se så vakkert Norge er. Se så vakkert livet rundt er. Det har gitt meg et helt spesielt og nytt syn på livet, for om jeg åpner øynene litt bedre og enda litt mer hver eneste dag, kanskje spesielt når dagene er tunge, så vet jeg at jeg finner noe som får meg til å smile. Noe som gir meg glede.

Å kjempe for å komme tilbake til en bedre, sunnere og enda friskere hverdag er noe å kjempe for. Det er så verdt det. Veien er kanskje uendelig lang, men jeg vet innerst inne, at veien er der. Den er der for at jeg skal gå den. For at jeg skal finne min vei tilbake. Sykdommen skal ikke vinne og stjele mer fra livet og hverdagen nå, det er nok. Jeg vet, at drømmelivet er der ute. Et liv der jeg kan smile, ha det bra med meg selv og kroppen min. Ha det bra sammen med andre, ha fantastiske mennesker rundt meg som bærer kjærlighet med så gode og varme hjerter.

Så lenge noe blir bra, så lenge noe blir bedre, så er det bedre enn ingenting. Det er så mye bedre enn livet med sykdom. Man vet ikke helt hva det innebærer før man tar på de samme sko, og plutselig kjennes det ut som om murer settes ned og bygges enda større og sterkere. Utveiene blir bare færre og færre, og håpet kan svekkes mer og mer for hver eneste dag som går. Men, jeg tenker litt på at det også må åpnes noen nye dører, når noe lukkes. Jeg vet, innerst inne, at når jeg klarte å rote meg inn i sykdommen, må jeg klare å komme meg ut igjen også.

Det er dette livet jeg drømmer om. Det er dette livet jeg kjemper for, ikke et liv med magesmerter, kroniske plager på grunn av sykdommen, legebesøk, sykehus, blodprøver, infeksjoner, virus, dårlig resultat, smerter, stive ledd og skjøre muskler. Ikke i en så ung alder, jeg har så uendelig mye jeg drømmer om å oppleve. Ingen har tid til å være syke, ingen har tid til å ha det vondt - det kommer aldri en tid der det passer bedre. Jeg vet at livet uten sykdom er bedre. Jeg vet at friheten vil være enda bedre å kjenne på enn den følelsen jeg sitter igjen med akkurat nå.

Livet finnes. Livet er mer enn dette. Livet er ikke bare sykdom, sorg, tårer og smerte.





Et lite livstegn

Jeg kjenner tårene presse på, kroppen er sliten og vil egentlig bare hvile hele tiden. Jeg prøver å holde smilet oppe, men likevel er det en utfordring. Det var godt å få pratet med en vennine i dag, har egentlig hatt det greit selv om formen har vært på bånd. I morgen blir det en liten tur på cafe sammen med mamma og en runde med shopping, håper jeg bare sovner fort i kveld slik at jeg i hvert fall er litt opplagt til morgendagen. Jeg trenger morgendagen.

På en måte kjenner jeg en spesiell god følelse når det gjelder motivasjon. Jeg ser ikke bra ut nå. Ikke i det hele tatt. Noen ganger må jeg ta meg skikkelig i sammen for å klare å holde kroppen oppreist. For å ikke kollapse eller besvime. Jeg har besvimt en del ganger i det siste og kroppen har bare ikke klart så veldig mye, men det er da man plutselig lærer. Jeg vil jo egentlig ikke dette. Gå rundt å kjenne på den følelsen som jeg sitter igjen med nå. Utslitt.

Selv om det ikke alltid er så lett og selv om det påvirker humøret at kroppen ikke har det så veldig bra, så prøver jeg likevel å gjøre den best mulig. Jeg prøver å fylle dagene mine nå med noe glede, noe som kjennes veldig bra. Det er så utrolig godt å se selv med egne øyne at det faktisk ikke skal så veldig mye til, før et smil og latter plutselig kommer fram. Jeg må kjempe og sloss for å vinne, den gir ikke bare slipp av seg selv, den vil like mye vinne som jeg.

Hva skjer de neste dagene? Jeg skal ta bilder til dere som jeg skal legge ut, jeg skal shoppe, dra på café og prøve å kose meg så mye jeg bare kan, så skal jeg oppdatere dere etter hvert. Skriver ikke fra min pc nå men det kommer bilder etter hvert. Ah, jeg må bare nok en gang takke dere fantastiske, herlige lesere som kommer med så mange gode ord hver gang. Dere er virkelig gledespredere alle sammen, og jeg leser hver og en kommentar.

Jeg vet denne kampen er verdt å kjempe imot, for om jeg taper, mister jeg alt som faktisk betyr noe. Det vil jeg ikke skal skje.

Vi lever bare en gang, da handler det bare om å gjøre det beste utav det.

En vakker sommerdag i juni


Så langt i ferien bortreist har det vært .. ok ..

Cafe


Hei mine fine

I dag har dagen gått med til en nok så koselig bytur. Var sammen med en vennine og må virkelig si at det var godt å se henne igjen, begynner å bli en stund siden sist. Vi gikk på cafe som vi endelig fant til slutt etter veldig lang tid med leting, haha - alle vi var innom først fristet oss ikke i det hele tatt, men heldigvis fant vi en liten koselig cafe der de hadde absolutt alt. Jeg drakk faktisk en sunn sjokoladedrikk, noe som virkelig falt i smak. Fantastisk gode salater hadde de også, det var faktisk det eneste som fristet, haha. Var veldig godt å hvile bena også etter mange timers shopping.

Syns du det er koselig å være på cafe?

A little break

Akkurat nå kjenner jeg det skal bli godt med en liten ferie. En liten ferie for hodet der tankene kan legges litt til side, der jeg kjenner at jeg kan puste litt ut og senke skuldrene. Jeg tar meg en liten pause fra skrivinga igjen, men jeg kommer veldig fort tilbake. Jeg skal fortelle dere hvor jeg har vært og hvor jeg skal, men innlegg kommer etter hvert. Håper dere alle får en super og fantastisk fin ferie, gled dere til masse bilder som jeg har proppet kameraet mitt med, tror dette blir veldig bra. Alt er pakket og klart, jeg kjenner jeg har litt reisefeber. Jeg skal ut å oppleve verden.

En herlig sommerdag i juni


I dag er det skikkelig sommer. Så langt har jeg spist jordbær og min daglige dose nutridrink multifibre, næringsdrikke med jordbærsmak slår virkelig ikke feil på en herlig sommerdag som dette. Jeg har gått en liten tur til nærmeste sunnkost butikk og kjøpt en del produkter derfra, og jeg ble noen hundre kroner fattigere med noen enda flere poser rikere - haha. I kveld skal det nemlig bakes. I morgen skal jeg møte en venninne i byen, så tror og håper det blir bra og at formen holder seg. Er så lei av å være så slapp og sliten nå som det virkelig er tegn på sommer.

Er ikke hver dag man får kose seg med jordbær på solfylte dager som i dag.

Regnfulle dager

En regnfull sommerdag.

Noen ganger tenker jeg bare over hvor møkkalei jeg er regn og alt som heter høstvær nå som det er sommer, men vet dere? Jeg syns det er utrolig koselig å sitte inne under et varmt pledd med en varm kopp jordbærte. Det er faktisk det beste jeg vet som drikke fortiden, spesielt når det er regnfulle dager som dette. Sånn som i dag. Å pynte med servietter, tenne lys og gjøre det bare skikkelig koselig med ost og kjeks. Haha, herregud - jeg har fått helt dilla på det nå, noe som dere sikkert har merket ganske tydelig. Hehehe, jaja, er jo veldig koselig da.

Jeg prøver å ta vare på dagens høydepunkter og de små øyeblikkene jeg møter på som faktisk får meg til å le og smile. Det er ekstra godt å være der, der og da. Det føles fantastisk, selv om det bare er noen små minutter eller enda lenger enn det. Det da jeg får kjenne på livet, hvordan det egentlig er. Det som jeg så sårt savner. Det som jeg kjemper om å komme tilbake til. Et liv uten sykdom. Et liv der jeg selv kan bestemme og styre enda litt mer enn jeg kan gjøre nå. Et liv uten sykdommens store og sterke motstand. Et liv som er bedre. Et liv fylt med mye glede.

Det er livet jeg drømmer om.

En kamp hver dag

Jeg må bli kjempe mot sykdommen for å komme meg videre. For å bli frisk igjen og for at jeg kan begynne å bygge opp kroppen min igjen og gjøre den sterkere. Jeg må klare å spise, øke inntaket av kalorier og næringsstoffer. Jeg må finne en trivselsvekt etter jeg har gått opp de x antall kiloene jeg må opp til. Jeg må finne en balanse i hverdagen som gjør det godt for meg å leve. Noe som gjør det bedre for meg. Jeg må styrke immunforsvaret mitt og jobbe meg oppover igjen, det finnes ikke så veldig mange valg lenger. Det er ikke så veldig mange alternativer.

Selvfølgelig kan jeg velge, men jeg har allerede valgt. Jeg har valgt å kjempe. Jeg har valgt å sloss og fighte meg gjennom smertehelvete som har vært og som kommer til å være. Hvorfor? Noen ganger tenker jeg "Hvorfor i helvete er jeg så forbanna dum?" Jeg gjør det fordi jeg har valgt å leve. Jeg har valgt livet mitt og sagt nei til døden når den har stått bak min dør. Jeg har sett døden i hvitøyet, sykdommen har prøvd å ta livet mitt så uendelig mange ganger, men likevel er jeg her den dag i dag. Noen ganger klarer jeg å se det på som en styrke. Psykisk.

Det er vanskelig, veldig vanskelig. Det er tungt når jeg ser hvordan det ødelegger kroppen. Men det er ikke det jeg vil, det er ikke dette livet som frister. Ikke i det hele tatt. Obstipasjon, mageproblemer, magesår, betennelse i spiserør, ødelagt spiserør, sårt spiserør, mer mottakelig for infeksjoner og andre sykdommer. Frister det? Benskjørhet, svake muskler og dårlige ledd. Frister det? Dårlig allmenntilstand, hodepine, utmattelse og følelsen av å være konstant sliten, frister det? Det er faktisk livet det er snakk om. Ingenting er viktigere enn å være frisk.

Veien er uendelig lang å gå, jeg tror ikke det finnes tall på hvor mange mil det er. Jeg vet det ikke en gang. Ingen vet det. Det er kun den som går med skoene på. De som trakker de kjente og liknende stier. Jeg har valgt å gi ekstra på nå, for dette går bare ikke lenger. I natt var jeg nok en gang på legevakten, og det orker jeg rett og slett ikke. Hjertet mitt må jeg bli flinkere til å ta vare på, kroppen min og de indre organene må jeg være snillere mot. Sykdommen. Jeg må gi enda mer selv om kroppen kjennes forferdelig sliten. Jeg er bare nødt til å gjøre det.

Jeg må det for å få det bedre. Det vil gjøre vondt, ja - men det er det som må til. Jeg må gjennom behandling, ta medisinene og komme meg gjennom det. Jeg må tørre å stå i det vonde, jeg må tørre å hoppe uti det skumle og iskalde vannet. Om jeg ikke gjør det nå, så kommer jeg meg ikke lengre. Jo lenger utsetter og synker ned i sykdommen, jo verre blir det faktisk. Jeg vil bare si tusen takk til dere vakre, fantastiske, herlige, omsorgsfulle menneskene jeg har som lesere. Vet dere - dere gir meg mot og styrke nok. Dere gir meg motivasjon som jeg holder fast på.

Tusen takk!

Jeg bare kjenner at det kommer til å bli tøft...og jeg er så redd jeg ikke klarer det.

Today

Herlighet for en bra dag det har vært. Våknet opp feberfri etter nattens helvete, og dagen så ut til å være fulle av overraskelser og alt som var over forventningene. Jeg var litt usikker på hva dagen skulle innebære, men plutselig var det avgårde til byen. Egentlig fristet det ikke så mye med noen shoppingtur eller bytur i det hele tatt, men en tur på Ikea skadet virkelig ikke. Fikk kjøpt meg en del nye ting til rommet og humøret var virkelig helt på topp. Selv om det ble noen timers gåing var det en veldig fin dag i byen. Nok til å holde smilet oppe lenge. Herlig.

Etter mange timer på Ikea gikk vi litt rundt på ulike sentre for å bare se om det var noe der som skulle bli med hjem i posene, så det ble en del timer der også, haha. Helt på slutten når vi var så sliten og lei av å gå og gå og gå, så gikk vi innpå en matvarebutikk for å se om det var noe vi kunne ha til kvelds. Noe til kosekvelden med famylien. Jeg kjøpte med meg hjem verdens beste te, ja, og da mener jeg verdens beste te, en pakke kjeks og litt ost. Ost og kjeks er fantastisk kosekveldmat, om jeg kan kalle det for det. Med en gang jeg kom hjem, var det kvalitetstid delux.

Jeg tente lys i alle kroker som jeg bare kunne finne, satte på tevarmer og kjente bare den herlige lukten av teen fylle alle rom, ah, herlig. Jeg lagde til kjeks og ost og pyntet det fint med jordbær, før jeg hadde laget til fat nummer to så var det første spist opp, så det var tydelig godt likt hos de andre her, haha. Var utrolig koselig. Sitter igjen med en skikkelig god følelse, og det gikk langt over mine forventinger for dagen. Ser dere? Det skal ikke mer til enn det. Var veldig fint når det ble mørkere ute også, å se alle tente lys rundt seg og slappe av med teppe rundt seg og tvkos.

For en fantastisk fin dag.

Sommerferien

Noen ganger merker jeg ikke noe spesielt til sykdommen. Plutselig kommer det som et slag i magen, utvorventet, veldig overraskende. Det er nesten det verste av alt, jeg prøver å leve litt utenom den også, prøve å gjøre noe som er bra for meg selv og noe som er positivt. Det er vanskelig. Veldig vanskelig.

Heldigvis skal jeg gjøre noe i ferien også, selv om jeg ikke er frisk nok til å reise noen plass. Jeg skal på spa, på en del shoppingsturer og kanskje en svipptur over til Trondheim. Det er det lengste jeg kommer meg i hvert fall, men det er så absolutt bedre enn ingenting. Jeg skal gå turer, dra på hytta om jeg kommer meg så lagt, også skal jeg på fjellet. Egentlig blir det litt bilferie kan jeg tenke meg, men jeg tar egentlig alt som det kommer. Jeg kan ikke ta mer enn en dag om gangen, da får jeg hjertet helt opp til halsen.

Jeg tror det handler om å prøve å ha et positivt fokus og en positiv innstilling. Jeg kan lære meg å leve med sykdommen på best mulig måte nå, fordi jeg innser at det vil ta meg lang tid før jeg kan se etter noen friskhetstegn. Sykdommen er sterk og den river i meg, jeg har fått mer og mer angst for å kjempe tilbake. Men, vakre, kjære lesere - dere gir meg mot og styrke nok til å kjempe videre med kampen. Dere er så herlige. Så fantastiske. Dere gir meg smil på smil og det er så herlig å kjenne på den gleden. De små øyeblikkene.

Hvordan har deres ferie vært hittil?

Bare et lite hei


I dag har jeg vært på tur i frisk luft. Gikk faktisk i nesten 2 timer, egentlig helt sykt for å være meg, haha. Flink!

Akkurat nå syns jeg det er OK å spise vaniljekesam med frossne blåbær/blåbærsyltetøy. Det er mindre kalorier, ja - i know, og ja, det er ikke like næringsrik som næringsdrikken, men jeg følte jeg trengte litt variasjon. Egentlig så likner det veldig mye en næringdrikke siden det er yoghurtaktig greie, så derfor var det ikke så veldig vanskelig som jeg først tenkte at det var. Puh, tunge ord og mye å skrive.

Dere da, har dere det bra eller?

Frustrasjon

Jeg har så mye på hjertet som jeg ønsker å dele med dere. Så mye jeg vil si, jeg men jeg ikke en gang hvor jeg skal begynne, det er så mye. Noen dager klarer jeg ikke å kjenne etter om jeg har det bra eller ikke, det skremmer meg. Jeg savner å ha noe å se fram til, noe motivasjon. Akkurat nå har jeg ikke noe konkret som jeg har i vente, bare noe som jeg ikke vet hva er.

Noen ganger klarer jeg ikke å være like sterk lenger. Plutselig knekker jeg i sammen og får sammenbrudd. Plutselig er det avgårde på legevakten midt på natta fordi sykdommen ikke vil være noe grei eller noe samarbeidsvillig. Jeg er lei av det. Lei av den følelsen jeg hele tiden sitter igjen med. Følelsen av å ta plass. Være i veien for andre. Jeg hater det.

I går kom en kommentar fra mamma som hun ikke kunne forstå var galt.

"Du må ikke slite å rive sånn i håret ditt, du har så lite igjen nå".

ÅRH. HERREGUD!!!!!!

Jeg beklager for at jeg må utsette dere vakre mennesker som må høre på alt mitt syt og klaging, jeg må bare takke dere nok en gang for å muntre meg opp og hvor flotte dere er. Alle sammen. Dere gjør en dårlig dag litt bedre og lettere, det er jeg uendelig glad for og takknemlig til tusen. Tusen hjertelig takk.

En pause


Alt som har skjedd orker jeg ikke å skrive noe om akkurat nå. Nå trenger jeg å hvile ut litt, prøve å få i meg noe næring så jeg kanskje klarer å gjøre noe. Jeg tror jeg trenger en liten pause, jeg vet ikke hvor lenge det blir, men kanskje noen dager. Takk til dere vakre, herlige mennesker som skriver så varmt til meg. Dere er fantastiske.


Noen ganger er det vondt å se sannheten

Hvem er jeg egentlig? Jeg spør meg selv uten å få noe svar. Jeg vet ikke lenger hvem jeg har blitt til.

Er jeg bare den jenta som sliter med spiseforstyrrelser, som tar bilder, som lever på løgner, som kan mer negativt om seg selv enn positivt? Er jeg bare den jenta som ikke orker å gå så langt, fordi bena sier i fra og gir et tegn om at kroppen trenger hvile? Er jeg bare den jenta? Er jeg bare det? Egoistisk og tragisk er det kanskje mange som sammenlikner disse ord sammen med, men jeg lurer så inderlig på hvem sykdommen har gjort meg til. Om jeg er jenta uten verdi og mening. Om jeg er jenta som hele tiden går rundt å føler tomhet og frykt. Redsel. Sorg.

Er jeg den jenta som ikke skal bli spurt om noe som helst, fordi hun har nok med seg selv og ikke kan gjøre to ting på en gang? Er jeg bare den jenta som er blek i ansiktet, med iskald kropp og med kalde tårer som renner nedover kinnene? Er jeg bare den jenta? Er jeg den jenta som er fylt med tårer, sorg, smerte, sykdom, håpløshet og elendighet? Er jeg virkelig så håpløs og elendig, som jeg selv tenker? Er jeg den jenta som ikke mestrer noe som helst annet, enn det som er sykt? Er jeg bare den jenta, som disse ord forklarer og beskriver?

Er jeg virkelig henne, eller er det løgn?

Jeg vil ikke være den som blir snakket bak ryggen til, jeg vil ikke være den som sier "æsj" når de tar på ryggen min og kjenner ben. Noe hardt. Jeg vil ikke være den jenta som ser syk ut. Jeg vil ikke være den jenta som jeg selv beskriver, jeg vil være den glade, lykkelige, sprudlende "meg". Jeg savner det. Jeg savner det virkelig. Jeg vil så inderlig kjenne på den ekte lykkerusen igjen, og ikke den falske. Jeg vil være den jenta som kan unne seg selv noe som er bra, noe som er godt. Jeg vil være den som kan spise god mat sammen med andre, uten å kjenne frykt.

Jeg vil være den som kan gå ut på byen sammen med andre å bare ha det gøy, kjenne på livet. Det virkelige livet. Det frie livet uten sykdom. Jeg vil være den som kan sette seg ned på en cafè og bestille god kaffemat sammen med andre, og ikke være den som bare sitter der å ser på. Grubler. Tenker. Jeg vil være den som kan være mer sosial uten å kjenne at hjertet skal stoppe eller at det hopper over noen hakk, det er den jenta jeg egentlig vil være. Den mer glade, lykkelige, frie jenta. Den som kan kjenne at kroppen lever, ikke bare se de fysiske tegn.

Jeg vil være den jenta som kan være fri, ta egne valg. Styre mitt eget liv. Drikke litt alkohol uten å frike helt ut dagen etterpå. Nyte et glass vin sammen med venner, spise god ost og bare se en film sammen med bestejentene. Jeg vil være den jenta som jeg var før. En som ler. En som viser ekte glede, jeg vil ikke være den som er så sårbar, så skjør, så angstfull. En som gjemmer seg bak masken. En som kaster på et smil uten å mene noe med det. Jeg vil være den bevisste, selvsikkre, gamle meg. Den jenta som virkelig tør å leve.

Den jenta som virkelig tør å være seg selv. Ekte.

Det er egentlig den jenta jeg vil være.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits