dobbelkamp -

Life without love is like a tree without blossoms or fruit

Er du der, kjære frihet?


Friheten.

Livet uten anoreksi.

Den sunne meg.

 

Er du der ute?

 

Er du der, langt langt borte?

 

Bare om du er der, så skal du vite jeg kommer. Jeg er på vei.

 

Vil du vente?

 

Jeg kommer.

Fields have eyes and woods have ears

 

I dag drog jeg med meg bena ut på tur. Det nye kameraet ble med, og jeg kan egentlig med en gang si med hånden på hjertet at kroppen er bra sliten. Sliten på den positive måten, det er så herlig å gå ut i frisk luft og virkelig kjenne på friheten. Ikke bare tenke på sykdommen og alt den gjør mot kroppen og meg som person. Egentlig pleier jeg ikke å gå i så rolig tempo og virkelig se meg rundt mens jeg går, men i dag var det nødvendig og viktigst for meg å få tankene over på andre ting. For meg var det viktig å åpne øynene skikkelig og se på alt livet som var rundt meg. Vakkert.

Bjørnebærene er begynt å bli litt moden, så da måtte jeg bare smile. Blåklokkene også, det var så fint i skogen i dag. Da måtte jeg bare smile enda mer, det føles så godt å leve.

Masken



Jeg prøver å forklare. Jeg prøver å finne de rette ord. Noen ganger finnes ikke de ordene man trenger. Noen ganger blir man så ordfattig. Så frustrert. Oppgitt. Så fortvilet. Det er vanskelig å godta alt som ikke kan aksepteres. Hvordan?

Det er akkurat det jeg føler nå. Å spise sammen med andre er en stor utfordring for meg, problemet er ikke å være sammen med andre eller å være blant mange på samme tid, jeg bekymrer meg bare så mye for hva de tror, tenker og mener. Anoreksien får meg til å bekymre meg så mye som jeg gjør, hodet fylles med bekymringer og kaos. Fullstendig kaos. Tankekjør. Det koker nesten litt over noen ganger, ofte kjennes det ut som om det ikke er plass til flere tanker som jeg kan tenke og gruble på. Den følelsen er ikke noe god å gå rundt å bære på. Hvert fall ikke alene.

Det gjør vondt.

"Skal du ikke spise litt middag sammen med oss?". Nei. Det skal jeg ikke. Enkelt og greit, jeg vil ikke komme med de dummeste unnskyldningene lenger. Jeg orker ikke. Vil ikke spille eller gjemme meg så godt bak masken lenger. Svar som "Jeg har nettopp spist" eller "Jeg er ikke sulten" er så typisk meg å komme med. Egentlig vet jeg ikke om det er noen som tror på det en gang de få gangene jeg sier det. For å si det sånn, så er det ikke middag som blir det første jeg inntar kroppen. Det er ikke det første jeg kommer til å spise med denne sykdommen, det vet jeg bare.

Jeg er ikke i tvil engang. Jeg er nok kvalm og dårlig fra før, middag er et tungt måltid som bare gjør meg enda mer kvalm - det orker jeg bare ikke. I hvert fall ikke nå. Jeg må ta den tiden jeg trenger, jeg kan ikke løpe fortere eller gå i et raskere tempo. Jeg vi likke falle.

Fuck

Jeg er veldig dårlig fortiden.

Det er så frustrerende, for uansett hvor tidlig jeg legger meg for å sove våkner jeg opp utallige ganger. Noe føles galt. Alt stemmer bare ikke. Det føles bare helt jævlig, ikke noe annet enn det. Jeg kjenner tårene er tunge å gråte, men likevel gjør det veldig godt å endelig få slippe dem ut. Ikke stenge dem inne eller holde på dem - de blir bare tyngre og tyngre. Når jeg bare ligger i senga og krøller meg sammen til fosterstilling, vil jeg bare ikke at noen skal se meg. Jeg vil ikke at noen skal ha kontakt med meg og alt jeg vil og orker er bare å stenge omverdenen ute.

Jeg orker ikke å ha kontakt med noen. Orker ikke å være sammen med noen. Bare ligge under dyna. Bare være der. På rommet mitt. På det lyse, kalde rommet mitt. Tankene bare surrer gjennom hodet. Det er så kaos. Jeg føler så mye kritikk og så mye negativt imot meg, alt er liksom så galt. Ingen forstår, selv om jeg prøver å fortelle og forklare meg ord. De tror de forstår. De sier de forstår. Jeg blir så frustrert. Så fortvilet. Så oppgitt. Ingenting nytter, ordene mine blir ikke hørt likevel. Jeg kjenner bare jeg vil gråte enda mer. Det føles så vanskelig akkurat nå. Så tungt. Så mye.

Jeg ber til Gud. Det er det eneste jeg gjør.

Qualitytime

Jeg er ikke så bra fortiden.

Den dårlige formen varierer egentlig veldig, plutselig så er jeg litt bedre også om kvelden kommer alt som fryktet tilbake. Da er det godt med kamillete i koppen og litt selvpleie. Noen ganger er det utrolig hvor lite som skal til før man skal føle seg litt bedre. En varm dusj, et varmt bad med aroma og med stearinlys rundt i hele rommet med god lukt som bare sprer seg rundt på hele badet. Ah - det er så fantastisk. Da kjenner jeg virkelig at jeg slapper av. Da har jeg det plutselig litt bedre. Da er det plutselig noe positivt i det negative. Jeg har gjort dette hver kveld.

I en periode har jeg vært mye flinkere til å stelle huden min og fjerne urenheter. Er så lei kviser og uren hud, men utrolig nok, jeg merker kjempe stor forskjell etter at jeg hørte på spadamen som jeg var hos. Har jo vært på spa to ganger den siste tiden, og det er absolutt å anbefale også. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg fortjener litt selvpleie hver dag, noe alle sammen absolutt burde gjøre også. Har tenkt så mye "har ikke tid" eller "orker ikke, har ikke krefter til det". Men, det overrasker meg litt at det har den gode effekten som det faktisk har.

Jeg sover bedre til og med.

Nyoppredd seng, verdens beste te og med følelsen av at kroppen er nesten som ny (haha), så skal det være godt å legge seg. Er så fantastisk fint vær også. Selv så sent. Ah - august er ikke så verst likevel, kjenner det skal bli veldig godt å sove nå. Bare prøve å legge bort alle mulige tanker og bekymringer, og faktisk bare hvile kroppen. Den skriker etter det fortiden. Den skriker og roper etter å hvile. Sove. Men jeg kan ikke gjøre det hele tiden heller, det er ikke det jeg vil. Jeg vil gjøre noe med livet mitt. Jeg vil ikke bare eksistere i en syk kropp - jeg vil faktisk leve livet mitt.

Er dere flinke til å ta vare på huden deres og resten av kroppen?

Vil dere ha "oppskrift" på hvordan jeg gjør det?

The health of the eye seems to demand a horizon. We are never tired, so long as we can see far enough

Some days are like this


Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, jeg kjenner bare på at dette er ikke helt min dag. En dag der jeg er sint og sur på alt og alle. En dag der jeg bare vil ligge under dyna og bevege minst mulig på kroppen. Det gjør vondt, mest fysisk. Jeg kjenner det så godt på kroppen, den er sliten. Jeg finner ikke ord for hvor jævlig lei jeg er feber, virus og infeksjoner. Så jævlig lei av å miste hår. Så jævlig lei av å krangle om alt mulig og føle at alt er min feil. Det verste av alt er at det føles som en hel evighet når jeg kommer over slike dager. Men det er bare slik det er. Det er en del av livet.

Ta vare på livet og lær av egne feil

Ta vare på livet, dere. Ta vare på den vakre kroppen dere bærer på og vær stolt over akkurat den dere er og som dere har blitt til. Vet dere det, at alle sammen er helt unik? Helt fantastisk og perfekt på en helt egen måte? Det er ingen som akkurat deg, og det er heller ingen som kan erstatte den plassen akkurat du har her i verden, så prøv å tenk på det. Tenk på at livet ikke er evig, og prøv å lev som om det skulle være det siste minutt. Det gjør jeg - det gir meg en følelse av å være enda mer levende. For dere, livet er ikke noe å leke med. Ta vare på det dere har, man vet ikke når man mister det.



Veien tilbake

Veien tilbake til det friske liv er uendelig. Veien er enda lengre enn jeg noen gang kan tenke meg, den blir nemlig til når jeg går. Veien blir til mens jeg går.

Det er vanskelig fordi jeg kjenner sykdommen drar meg så fort tilbake og så mye lengre ned. Der jeg ikke vil være. Dit jeg ikke vil befinne meg. Den stjeler glede, smil og latter, så mye av de gode stundene. Det er det som er så vondt, den vet så godt hvordan den skal gjøre det mest mulig til et helvete. Sykdommen kan det å ødelegge, noen ganger så skal det så utrolig lite til. Tankene strømmer på og jeg kjenner det er kaos. Fullstendig kaos. Noen ganger så føles det som å ligge på bakken der sykdommen fortsetter å sparke og slå, gi sine slag etter slag.

Ingen sykdom vil noe godt, det er jo det ingen tvil om. Det føles utrygt og usikkert å være alene, tankene strømmer på fra minner jeg har hatt som har limt seg fast til hodebunnen. Besvimelser, utmattelse, kollaps og listen fortsetter videre derfra. Det er ikke dette jeg vil, det er ikke dette jeg ønsker. Jeg vil tilbake, kjenne at kroppen har det bra og kjenne at kroppen er fri fra sykdom. Det er så slitsomt å gå rundt å kjenne på at man er fanget av noe, man kommer ikke så mye lengre med ord som våpen. Noen ganger føles kroppen bare lammet.

Det er så mange som tror det er så lett å komme tilbake igjen. Prøve å komme tilbake igjen til hverdagen, prøve å være sammen med andre, prøve å være mer sammen med venner og prøve å kjenne litt mer på livet. Prøve å vende seg til rutiner og vaner igjen. Men nei. Jeg er bare ikke klar for det enda, jeg klarer det bare ikke akkurat nå. Jeg trenger tid på meg, veldig lang tid. Da gjenstår det bare å se til slutt hvem som står igjen, om det fremdeles er noen der eller om alle er borte. Jeg kjenner det stikker veldig i magen, dette er ikke noe jeg har lyst til.

Ikke i det hele tatt.

A flower cannot blossom without sunshine, and man cannot live without love


Hva syns dere?

Man vet aldri før man står i det

Jeg prøver å gjøre det beste utav det. Jeg prøver å gjøre det beste utav den situasjonen jeg er i, men likevel er det så mye lettere sagt enn gjort. Noen ganger kan det virke så enkelt og så latterlig, men det ingen vet, er hvor mye det er pakket inn i glanspapir. Jeg gjemmer meg bak masken fremdeles, det er så få som virkelig vet hvordan ting er akkurat nå og hvordan det føles. Men det er det vi gjør. Vi pakker så mye inn i glanspapir slik at det skal se fint ut fra andres synspunkt og fra andres øyne. Fordi de ikke forventer noe annet. Fordi det er slik verden bare er blitt til.

Jeg trodde jeg skulle klare å være sterk, ta motet til meg og kjempe imot med det samme som sykdommen kom til syne. Den stod jo rett foran meg, så hvorfor skulle jeg ikke psyke meg opp og mote meg opp til å slå til med et kjempe slag og slå den i svime med en gang. Hvorfor skulle jeg ikke klare det? Jeg tenker ofte på det. Det plager meg. Det plager meg veldig. Jeg så ikke konsekvensene. Symptomene. Jeg gikk bare mer og mer med masken på og mistet meg selv til slutt. Jeg som trodde jeg skulle klare det. Klare å være sterk. Klare å holde meg oppreist på begge ben.

Plutselig knakk jeg i sammen. Jeg gjorde det jeg også, kroppen min klarte bare ikke mer. Den hadde fått nok av alt for høye krav og forventninger. Den klarte bare ikke mer. Det er vondt å tenke på det, men jeg kunne så inderlig ønske at jeg var mer venn med meg selv enn fiende. Men det er da jeg tenker på hvor lett det er å si det og bruke ord, og ikke gjøre det. Det er vanskelig fordi jeg kjenner jeg har så lyst til å bli fri fra sykdommen nå, men jeg trekkes enda lenger ned fordi jeg føler jeg ikke gjør noe som helst som er bra og riktig. Jeg føler meg ikke annet enn håpløs og elendig.

Det er ingen god følelse. Ikke i det hele tatt.

Prosjekt

Anbefaler alle dere der ute til å prøve det samme. Skriv opp favorittsitatene dine på en lapp, skriv opp kommentarer dere har fått som er gode og positive, skriv opp hva du selv synes om deg selv som er positivt and keep going. Jeg har tro på at man kan klare alt, bare man virkelig vil det. Jeg har vært så oppgitt over meg selv så uendelig mange ganger at jeg ikke har ord engang, men da har ikke alt i meg stemt skikkelig og jeg har ikke vært klar. Jeg har ikke hatt vilje nok. Om ikke viljen er sterk nok eller er på sin plass, er det ikke rart det skjer noen fremgang. Anbefales!

Let the sun give you sunshine

Hei dere.

Sitter nå med en varm kopp choco mocca og slapper av før dagens gjøremål må gjøres unna og bli ferdig med. Føler jeg heldigvis har litt mer energi i dag enn jeg hadde i går, så i dag blir dagen i hvert fall bedre. Skal blant annet gå en liten tur, bake litt igjen og på besøk til noen i familien. Blir veldig koselig, siden jeg alltid trives ute hos tante og resten. Føler meg skikkelig opplagt også faktisk, noe som føles veldig godt. I morgen må jeg en liten tur til legen igjen. Selv om det ikke frister så veldig og selv om det er ikke noe jeg jubler av, så kommer det vel til å gå bra. Lov å håpe.

Tankekjør

En dag hvor alt kjennes vondt og urettferdig. Jeg prøver å bite tennene sammen, men verken kvalmen eller magesmertene går over. Det er vel kanskje det som hindrer meg mest nå, jeg hater den kvalmen. Jeg brekker meg, får syre i spiserøret og da er egentlig de andre smertene i gang også. Hurra! det er jo bare så flott. Heldigvis hjelper det etter litt medisin, kaldt vann med isbiter og noen timer med søvn. Jeg krysser fingrene og håper det går over etter hvert. Akkurat nå vil jeg ikke dra noen andre steder enn å være hjemme. På mitt eget rom. I min egen seng.

Herlig morgen

I dag er jeg en livsnyter. Jeg må ta vare på de små øyeblikk som jeg får som dette. En herlig morgen.

I det siste, uansett hvor dårlig formen har vært, så har jeg alltid startet dagen med en kopp kakao. Choco mint, choco orange, choco chocolate osv. Det er så fantastisk godt og faktisk helt uten sukker. Mindre kalorier er det også, så det passer meg egentlig helt utmerket. Med bena slengt i sofaen og med verdens varmeste og mykeste ullteppe? Ja, da har jeg absolutt ingenting å klage på, hvor enn høy feber jeg har eller hvor dårlig jeg føler meg. Er så godt å bare fokusere på èn bestemt ting, og rett og slett bare kunne senke skuldrene og slappe helt av. Det er så herlig.

"Er dette alt?"

I dag blir ikke annet enn en veldig rolig dag, jeg kjenner kroppen er sliten og trenger egentlig ikke annet enn hvile. Natten har bare vært helt jævlig og sinnsyk. Bruker ordet "sinnsyk" fordi jeg ikke helt forstod alt som skjedde, det skjedde så fort. Hyperventilering, besvimelser, syke magesmerter og nå har jeg faen meg fått urinveisinfeksjon også. Jeg gråt i hele natt og jeg ville egentlig bare ikke vise meg i det hele tatt for noen, men mamma måtte være der hele tiden sammen med meg. Jeg hylgråt og vekket sikkert alle som sov av naboer, jeg kjenner bare på skammen i dag.

"Er det mer nå, mamma? Er det seriøst mer enn dette? Er dette hverdagskost? Det vil jeg ikke".

Mamma gråt nesten hun også.

Prikken over i'en er vel at jeg ikke har matlyst i det hele tatt. Ikke en gang smoothie eller en varm kopp kakao frister meg akkurat nå. Bare søvn. Hvile.

Ripsbærbuskogandre....


I dag har jeg plukket flere liter med rips, faktisk. Haha, er litt stolt over meg selv - tenker det blir en del smoothie og bakst framover ja. Det tok egentlig ikke så veldig lang tid som jeg hadde trodd, bare noen timer. Egentlig så var det verdt det, er jo så utrolig godt med bær. Spesielt rips, de er så sure og så syrlig. Nam. Kjenner det skal bli godt med smoothie til kvelds, ja.

Noen andre smoothieavhengige?

A good feeling


Må bare si tusen hjertelig takk for alle de gode ordene fra dere vakre, fantastiske mennesker som skriver.

Tårene ble grått ut i går. Hvert fall veldig mange av dem jeg hadde stengt inne fra før. Kroppen er helt utslitt nå mens jeg ligger halvveis stått opp med en kopp kamillete. Tante sa jeg måtte drikke det om jeg ikke følte meg så veldig bra, det skulle gi en viss ro i kroppen. Jeg har ikke engang ord for hvor glad jeg var for å se verdens beste tante igjen i går, hun sov her til og med. Hun lå på sofaen ved siden av og holdt meg i hånden og gråt sammen med meg. Noen netter er bare så jævlige. Så lange. Jeg kjenner det gjør direkte vondt å puste. Da vil jeg bare sovne fort.

I dag blir det kanskje litt skriving og egentlig bare å hvile kroppen. Det må bli bedre til i morgen, for da skal jeg en liten tur til byen. Men bare en liten tur, jeg orker ikke noe mer enn det fortiden. Sint og irritert på alt og alle nesten, noe som irriterer meg veldig. Hater å være sint. Hater å være så lei og med deppehumør. Takk gud for alle gladsangene jeg fant fram i går, de skal virkelig brukes og tas til godt nytte. Jeg blir så glad av det, jeg. Det forandrer humøret mitt helt fra dårlig til noe som er enda bedre, da kan jeg ikke gjøre annet enn å smile.

Stengte tårer

Alt av mat gjør meg kvalm. Dårlig Jeg tåler ingenting lenger. Jeg rekker å brekke meg før angsten slår meg rett i tryne. Nesten overraskende og som lyn fra klar himmel og som ild i tørt gress. Det føles ikke annet enn jævlig, jeg som hater kvalmen. Det føles nesten som en evighet. Uutholdelig. Jeg prøver å bite tennene sammen, sukker oppgitt men prøver likevel å puste skikkelig. Jeg prøver å konsentrere meg og slippe tårene løs - jeg kan bare ikke holde dem inne lenger. Jo lengre jeg holder dem inne, jo tyngre blir det å gråte dem ut. Det orker jeg bare ikke.

If there's a book you really want to read, but it hasn't been written yet, then you must write it.

Det er så godt å kjenne på den følelsen når man får gjort så mye på så kort tid. I skrivende sekund sitter jeg med en blåbærsmoothie og skriver videre på boka. Det går veldig bra med skrivinga, forresten - jeg har bestemt meg for at jeg skal skrive mer og at jeg skal være ærlig overfor meg selv. Det blir på en måte som terapi det også, på en måte. I går var en litt mindre bra dag, men heldigvis så ble ting litt bedre med frisk luft og en liten kveldstur. Det var en slik typisk sommerkveld. Himmelen var knallrød nesten og temperaturen var akkurat passelig og midt i mellom.

Jeg jobber nå enda hardere for å ta knekken på jævelsykdommen. Tusen takk for at dere heier på meg.

Bærplukking


I dag har jeg plukket bær sammen med mamma. Jeg gleder meg til å bruke dem i bakst når jeg skal bake, jeg. Det var vel egentlig derfor jeg ble med, haha, jeg hater egentlig å gå på bærplukking ettersom det er så mange ekle dyr uti skogen, noe jeg virkelig hater av alt som er. Men, det ble en veldig koselig tur da, og vi fikk gjort veldig mye på den lille turen vi var på. Så nå blir det å lage syltetøy, fryse halvparten og resten skal jeg bruke i muffins og kaker som jeg skal lage fremover. Skal prøve å være mye flinkere til å legge ut oppskrifter og slik, om det er et ønske fra dere.

Don't give cherries to pigs or advice to fools

Visste dere at jeg elsker moreller og kunne ha spist en hel kurv bare for meg selv? Bare synd jeg ikke er den eneste her i familien, haha. I stad tok jeg med meg moreller i en kopp mens jeg ryddet litt rundt på rommet mitt - og når jeg innså hvor utrolig godt det faktisk var med moreller igjen etter lenge siden sist, så var den store skålen nede på kjøkkenet plutselig borte. Årh. Herregud altså. Gjett om jeg skal kjøpe meg en kurv med moreller i morgen da, som ingen andre skal få spise av? Hehehe. Jeg har funnet ut at jeg er skikkelig fruktspiser. Flaks at det er så sunt, da :-)

Breath in, breath out - repeat

I dag er en dag der alt føles urettferdig og vondt. Kroppen er sliten og jeg kjenner den er tung som bly. Noen ganger vil jeg bare lukke øynene og late som om alt bare er en drøm. Et vondt mareritt som jeg snart vil våkne opp fra. Late som om sykdommen ikke er der, late som om ikke det er slik som det egentlig er. Men nei. Jeg kan bare ikke gjøre det. Sykdommen vil være der helt til jeg en gang slår den i svime og tar knekken på den, jeg kan ikke drive rundt å gjemme meg bak masken - skyggen vil fortsette å følge meg om jeg bare prøver å rømme fra alt. Den kommer etter.

Jeg har hatt helt syke smerter i kroppen i natt, det hjalp verken å ligge på rygg, siden eller magen i senga så jeg la meg rett og slett ned på gulvet i natt. Med bare pute og et tynt helseteppe. Kroppen føltes helt jævlig. Den kjentes så tung og det var så vondt å bevege på hver eneste kroppsdel. Uten at jeg forstod helt hvorfor og åraken til at tårene kom, kjente jeg den salte smaken når tårene rant nedover. Jeg svelgte mine egne tårer og prøvde å bite tennene sammen. "Herregud, skjerp deg, dette her skal gå bra. Legen i morgen. Undersøkelse i morgen. Dette her skal gå bra".

Jeg vil bare gråte når jeg tenker over hvor langt det er igjen. Jeg vil komme meg mer på bedringsvei, jeg vil kjenne mer på den frie følelsen. Jeg vil kjenne på den friske følelsen av å ha energi og krefter, kjenne at jeg er levende og at jeg ikke bare eksisterer i en syk kropp som ikke har det noe særlig bra. Organene slankes og skades, likevel skremmes jeg ikke så veldig når jeg blir fortalt om det. Jeg pleier å tenke som de fleste tenker: "Det skjer faen ikke meg". Men jo. Det skjer faen meg når man minst forventer det. Og selvfølgelig skjer det når det passer dårlig.

Let this life stop for a minute, please

Jeg kunne ønske at livet hadde en pauseknapp.

Let the wind take me away


Så langt har dagen vært bra, noe som kjennes veldig godt. Elsker den følelsen av å ha vært kreativ og bare det å få unnagjort så mye på så kort tid, det er derfor det er så herlig å stå opp om morgenen å se at mye må gjøres. Skal bake litt etterpå og ut på nok en gåtur, kjenner jeg trenger litt frisk luft og få litt andre tanker. Det hjelper veldig å bare gå en liten tur når man tenker alt for mye og kjenner det er fullstendig kaos i hodet. Skal bli godt å komme hjem og lage en god kopp kakao og bare slenge seg i sofaen og krype under ullteppet igjen. Det er så fint ute selv om det er kaldt.

The earth has music for those who listen



Noen ganger er det bare en vei å gå som er den rette veien

Noen ganger er det så tungt å puste. Så tungt å holde kroppen oppreist uten å falle. Uten å måtte legge seg ned eller sette seg ned en plass. Noen ganger går det bedre fysisk enn psykisk, andre ganger det motsatte. Noen ganger samarbeider kroppen med alt annet enn meg som person, og noen ganger ligger jeg bare å venter. Noen ganger går alle kreftene med på å overleve dagen, komme gjennom den uten å dø helt. Noen ganger kjennes kroppen så forferdelig tung, uten at jeg har fylt den med flere liter vann eller noe liknende som tynger kroppen.

Noen ganger er det slik.

Noen ganger kommer tårene på grunn av de vonde følelsene og de kaotiske tankene som bare spinner rundt, jeg er så usikker og så utrygg i min egen sjel. Hvorfor kan ikke bare medisinene fungere, hvorfor kan ikke noe reparere alt? Hvorfor kan ikke noe reparere alle sår i hjertet og skader på kroppen, hvorfor kan jeg ikke bare våkne å kjenne på den friske kroppen når jeg våkner igjen? Jeg kunne ønske det var så enkelt noen ganger. At man ikke trengte å kjempe så mye, gjøre så mye. At man slapp svette, blod og tårer. Men jeg må bare gå videre.

Jeg må kjempe for livet.

Skogstur

Argh - nå må jeg slutte å være min største kritiker og rakke ned på meg selv, haha, like før jeg biter av meg neglene nå altså. Haha, nei uff. I dag drog jeg med meg mamma på en nok så liten tur til skogs. Vi gikk ikke så veldig langt selv om jeg var veldig keen på å gå enda lengre enn vi gikk. Men, bilder ble det. Utrolig nok, jeg tror det er første gangen jeg sier det til meg selv; jeg er fornøyd med bildene jeg tok på den lille, men koselige skogsturen i dag. Var godt å komme seg ut og få på støvlene mine igjen. Jeg elsker hunterstøvlene mine og kunne ha bodd i de til og med.

Oppskrift på sjokolademuffins

 


Oppskrift:
3 egg
2 eggehvitter
2 ss mager kesam

10g (lyst) mandelmel (eller annen tørrvare)
20g kokosmel
30g sjokoprotein (kan bruke noe annet)
20g kakao
20g sukrinmelis
3-4 dråper stevia
2 ts xanthan gum (eller fiberhusk)

Sett ovnen på 160 grader. Bland alle ingrediensene sammen utenom 2 eggehvitter ? deigen skal bli som en tykk vaffelrøre. Stivpisk eggehvittene og vend inn i resten av røren, hell en stor skje i hver muffinsform og stek i ovnen i ca 20 min. Man får kjøpt fiberhusk og sukrinmelis på sunkostbutikker om noen skulle lure.

Denne fantastiske oppskriften er lånt fra Kristine Weber (kriweb.no)

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Desember 2012
November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits