dobbelkamp -

Life without love is like a tree without blossoms or fruit

Er du der, kjre frihet?


Friheten.

Livet uten anoreksi.

Den sunne meg.

Er du der ute?

Er du der, langt langt borte?

Bare om du er der, s skal du vite jeg kommer. Jeg er p vei.

Vil du vente?

Jeg kommer.

Fields have eyes and woods have ears

I dag drog jeg med meg bena ut p tur. Det nye kameraet ble med, og jeg kan egentlig med en gang si med hnden p hjertet at kroppen er bra sliten. Sliten p den positive mten, det er s herlig g ut i frisk luft og virkelig kjenne p friheten. Ikke bare tenke p sykdommen og alt den gjr mot kroppen og meg som person. Egentlig pleier jeg ikke g i s rolig tempo og virkelig se meg rundt mens jeg gr, men i dag var det ndvendig og viktigst for meg f tankene over p andre ting. For meg var det viktig pne ynene skikkelig og se p alt livet som var rundt meg. Vakkert.

Bjrnebrene er begynt bli litt moden, s da mtte jeg bare smile. Blklokkene ogs, det var s fint i skogen i dag. Da mtte jeg bare smile enda mer, det fles s godt leve.

Masken



Jeg prver forklare. Jeg prver finne de rette ord. Noen ganger finnes ikke de ordene man trenger. Noen ganger blir man s ordfattig. S frustrert. Oppgitt. S fortvilet. Det er vanskelig godta alt som ikke kan aksepteres. Hvordan?

Det er akkurat det jeg fler n. spise sammen med andre er en stor utfordring for meg, problemet er ikke vre sammen med andre eller vre blant mange p samme tid, jeg bekymrer meg bare s mye for hva de tror, tenker og mener. Anoreksien fr meg til bekymre meg s mye som jeg gjr, hodet fylles med bekymringer og kaos. Fullstendig kaos. Tankekjr. Det koker nesten litt over noen ganger, ofte kjennes det ut som om det ikke er plass til flere tanker som jeg kan tenke og gruble p. Den flelsen er ikke noe god g rundt bre p. Hvert fall ikke alene.

Det gjr vondt.

"Skal du ikke spise litt middag sammen med oss?". Nei. Det skal jeg ikke. Enkelt og greit, jeg vil ikke komme med de dummeste unnskyldningene lenger. Jeg orker ikke. Vil ikke spille eller gjemme meg s godt bak masken lenger. Svar som "Jeg har nettopp spist" eller "Jeg er ikke sulten" er s typisk meg komme med. Egentlig vet jeg ikke om det er noen som tror p det en gang de f gangene jeg sier det. For si det snn, s er det ikke middag som blir det frste jeg inntar kroppen. Det er ikke det frste jeg kommer til spise med denne sykdommen, det vet jeg bare.

Jeg er ikke i tvil engang. Jeg er nok kvalm og drlig fra fr, middag er et tungt mltid som bare gjr meg enda mer kvalm - det orker jeg bare ikke. I hvert fall ikke n. Jeg m ta den tiden jeg trenger, jeg kan ikke lpe fortere eller g i et raskere tempo. Jeg vi likke falle.

Fuck

Jeg er veldig drlig fortiden.

Det er s frustrerende, for uansett hvor tidlig jeg legger meg for sove vkner jeg opp utallige ganger. Noe fles galt. Alt stemmer bare ikke. Det fles bare helt jvlig, ikke noe annet enn det. Jeg kjenner trene er tunge grte, men likevel gjr det veldig godt endelig f slippe dem ut. Ikke stenge dem inne eller holde p dem - de blir bare tyngre og tyngre. Nr jeg bare ligger i senga og krller meg sammen til fosterstilling, vil jeg bare ikke at noen skal se meg. Jeg vil ikke at noen skal ha kontakt med meg og alt jeg vil og orker er bare stenge omverdenen ute.

Jeg orker ikke ha kontakt med noen. Orker ikke vre sammen med noen. Bare ligge under dyna. Bare vre der. P rommet mitt. P det lyse, kalde rommet mitt. Tankene bare surrer gjennom hodet. Det er s kaos. Jeg fler s mye kritikk og s mye negativt imot meg, alt er liksom s galt. Ingen forstr, selv om jeg prver fortelle og forklare meg ord. De tror de forstr. De sier de forstr. Jeg blir s frustrert. S fortvilet. S oppgitt. Ingenting nytter, ordene mine blir ikke hrt likevel. Jeg kjenner bare jeg vil grte enda mer. Det fles s vanskelig akkurat n. S tungt. S mye.

Jeg ber til Gud. Det er det eneste jeg gjr.

Qualitytime

Jeg er ikke s bra fortiden.

Den drlige formen varierer egentlig veldig, plutselig s er jeg litt bedre ogs om kvelden kommer alt som fryktet tilbake. Da er det godt med kamillete i koppen og litt selvpleie. Noen ganger er det utrolig hvor lite som skal til fr man skal fle seg litt bedre. En varm dusj, et varmt bad med aroma og med stearinlys rundt i hele rommet med god lukt som bare sprer seg rundt p hele badet. Ah - det er s fantastisk. Da kjenner jeg virkelig at jeg slapper av. Da har jeg det plutselig litt bedre. Da er det plutselig noe positivt i det negative. Jeg har gjort dette hver kveld.

I en periode har jeg vrt mye flinkere til stelle huden min og fjerne urenheter. Er s lei kviser og uren hud, men utrolig nok, jeg merker kjempe stor forskjell etter at jeg hrte p spadamen som jeg var hos. Har jo vrt p spa to ganger den siste tiden, og det er absolutt anbefale ogs. Jeg prver fortelle meg selv at jeg fortjener litt selvpleie hver dag, noe alle sammen absolutt burde gjre ogs. Har tenkt s mye "har ikke tid" eller "orker ikke, har ikke krefter til det". Men, det overrasker meg litt at det har den gode effekten som det faktisk har.

Jeg sover bedre til og med.

Nyoppredd seng, verdens beste te og med flelsen av at kroppen er nesten som ny (haha), s skal det vre godt legge seg. Er s fantastisk fint vr ogs. Selv s sent. Ah - august er ikke s verst likevel, kjenner det skal bli veldig godt sove n. Bare prve legge bort alle mulige tanker og bekymringer, og faktisk bare hvile kroppen. Den skriker etter det fortiden. Den skriker og roper etter hvile. Sove. Men jeg kan ikke gjre det hele tiden heller, det er ikke det jeg vil. Jeg vil gjre noe med livet mitt. Jeg vil ikke bare eksistere i en syk kropp - jeg vil faktisk leve livet mitt.

Er dere flinke til ta vare p huden deres og resten av kroppen?

Vil dere ha "oppskrift" p hvordan jeg gjr det?

The health of the eye seems to demand a horizon. We are never tired, so long as we can see far enough

Some days are like this


Jeg vet ikke hvor jeg skal gjre av meg, jeg kjenner bare p at dette er ikke helt min dag. En dag der jeg er sint og sur p alt og alle. En dag der jeg bare vil ligge under dyna og bevege minst mulig p kroppen. Det gjr vondt, mest fysisk. Jeg kjenner det s godt p kroppen, den er sliten. Jeg finner ikke ord for hvor jvlig lei jeg er feber, virus og infeksjoner. S jvlig lei av miste hr. S jvlig lei av krangle om alt mulig og fle at alt er min feil. Det verste av alt er at det fles som en hel evighet nr jeg kommer over slike dager. Men det er bare slik det er. Det er en del av livet.

Ta vare p livet og lr av egne feil

Ta vare p livet, dere. Ta vare p den vakre kroppen dere brer p og vr stolt over akkurat den dere er og som dere har blitt til. Vet dere det, at alle sammen er helt unik? Helt fantastisk og perfekt p en helt egen mte? Det er ingen som akkurat deg, og det er heller ingen som kan erstatte den plassen akkurat du har her i verden, s prv tenk p det. Tenk p at livet ikke er evig, og prv lev som om det skulle vre det siste minutt. Det gjr jeg - det gir meg en flelse av vre enda mer levende. For dere, livet er ikke noe leke med. Ta vare p det dere har, man vet ikke nr man mister det.



Veien tilbake

Veien tilbake til det friske liv er uendelig. Veien er enda lengre enn jeg noen gang kan tenke meg, den blir nemlig til nr jeg gr. Veien blir til mens jeg gr.

Det er vanskelig fordi jeg kjenner sykdommen drar meg s fort tilbake og s mye lengre ned. Der jeg ikke vil vre. Dit jeg ikke vil befinne meg. Den stjeler glede, smil og latter, s mye av de gode stundene. Det er det som er s vondt, den vet s godt hvordan den skal gjre det mest mulig til et helvete. Sykdommen kan det delegge, noen ganger s skal det s utrolig lite til. Tankene strmmer p og jeg kjenner det er kaos. Fullstendig kaos. Noen ganger s fles det som ligge p bakken der sykdommen fortsetter sparke og sl, gi sine slag etter slag.

Ingen sykdom vil noe godt, det er jo det ingen tvil om. Det fles utrygt og usikkert vre alene, tankene strmmer p fra minner jeg har hatt som har limt seg fast til hodebunnen. Besvimelser, utmattelse, kollaps og listen fortsetter videre derfra. Det er ikke dette jeg vil, det er ikke dette jeg nsker. Jeg vil tilbake, kjenne at kroppen har det bra og kjenne at kroppen er fri fra sykdom. Det er s slitsomt g rundt kjenne p at man er fanget av noe, man kommer ikke s mye lengre med ord som vpen. Noen ganger fles kroppen bare lammet.

Det er s mange som tror det er s lett komme tilbake igjen. Prve komme tilbake igjen til hverdagen, prve vre sammen med andre, prve vre mer sammen med venner og prve kjenne litt mer p livet. Prve vende seg til rutiner og vaner igjen. Men nei. Jeg er bare ikke klar for det enda, jeg klarer det bare ikke akkurat n. Jeg trenger tid p meg, veldig lang tid. Da gjenstr det bare se til slutt hvem som str igjen, om det fremdeles er noen der eller om alle er borte. Jeg kjenner det stikker veldig i magen, dette er ikke noe jeg har lyst til.

Ikke i det hele tatt.

A flower cannot blossom without sunshine, and man cannot live without love


Hva syns dere?

Man vet aldri fr man str i det

Jeg prver gjre det beste utav det. Jeg prver gjre det beste utav den situasjonen jeg er i, men likevel er det s mye lettere sagt enn gjort. Noen ganger kan det virke s enkelt og s latterlig, men det ingen vet, er hvor mye det er pakket inn i glanspapir. Jeg gjemmer meg bak masken fremdeles, det er s f som virkelig vet hvordan ting er akkurat n og hvordan det fles. Men det er det vi gjr. Vi pakker s mye inn i glanspapir slik at det skal se fint ut fra andres synspunkt og fra andres yne. Fordi de ikke forventer noe annet. Fordi det er slik verden bare er blitt til.

Jeg trodde jeg skulle klare vre sterk, ta motet til meg og kjempe imot med det samme som sykdommen kom til syne. Den stod jo rett foran meg, s hvorfor skulle jeg ikke psyke meg opp og mote meg opp til sl til med et kjempe slag og sl den i svime med en gang. Hvorfor skulle jeg ikke klare det? Jeg tenker ofte p det. Det plager meg. Det plager meg veldig. Jeg s ikke konsekvensene. Symptomene. Jeg gikk bare mer og mer med masken p og mistet meg selv til slutt. Jeg som trodde jeg skulle klare det. Klare vre sterk. Klare holde meg oppreist p begge ben.

Plutselig knakk jeg i sammen. Jeg gjorde det jeg ogs, kroppen min klarte bare ikke mer. Den hadde ftt nok av alt for hye krav og forventninger. Den klarte bare ikke mer. Det er vondt tenke p det, men jeg kunne s inderlig nske at jeg var mer venn med meg selv enn fiende. Men det er da jeg tenker p hvor lett det er si det og bruke ord, og ikke gjre det. Det er vanskelig fordi jeg kjenner jeg har s lyst til bli fri fra sykdommen n, men jeg trekkes enda lenger ned fordi jeg fler jeg ikke gjr noe som helst som er bra og riktig. Jeg fler meg ikke annet enn hpls og elendig.

Det er ingen god flelse. Ikke i det hele tatt.

Prosjekt

Anbefaler alle dere der ute til prve det samme. Skriv opp favorittsitatene dine p en lapp, skriv opp kommentarer dere har ftt som er gode og positive, skriv opp hva du selv synes om deg selv som er positivt and keep going. Jeg har tro p at man kan klare alt, bare man virkelig vil det. Jeg har vrt s oppgitt over meg selv s uendelig mange ganger at jeg ikke har ord engang, men da har ikke alt i meg stemt skikkelig og jeg har ikke vrt klar. Jeg har ikke hatt vilje nok. Om ikke viljen er sterk nok eller er p sin plass, er det ikke rart det skjer noen fremgang. Anbefales!

Let the sun give you sunshine

Hei dere.

Sitter n med en varm kopp choco mocca og slapper av fr dagens gjreml m gjres unna og bli ferdig med. Fler jeg heldigvis har litt mer energi i dag enn jeg hadde i gr, s i dag blir dagen i hvert fall bedre. Skal blant annet g en liten tur, bake litt igjen og p besk til noen i familien. Blir veldig koselig, siden jeg alltid trives ute hos tante og resten. Fler meg skikkelig opplagt ogs faktisk, noe som fles veldig godt. I morgen m jeg en liten tur til legen igjen. Selv om det ikke frister s veldig og selv om det er ikke noe jeg jubler av, s kommer det vel til g bra. Lov hpe.

Tankekjr

En dag hvor alt kjennes vondt og urettferdig. Jeg prver bite tennene sammen, men verken kvalmen eller magesmertene gr over. Det er vel kanskje det som hindrer meg mest n, jeg hater den kvalmen. Jeg brekker meg, fr syre i spiserret og da er egentlig de andre smertene i gang ogs. Hurra! det er jo bare s flott. Heldigvis hjelper det etter litt medisin, kaldt vann med isbiter og noen timer med svn. Jeg krysser fingrene og hper det gr over etter hvert. Akkurat n vil jeg ikke dra noen andre steder enn vre hjemme. P mitt eget rom. I min egen seng.

Herlig morgen

I dag er jeg en livsnyter. Jeg m ta vare p de sm yeblikk som jeg fr som dette. En herlig morgen.

I det siste, uansett hvor drlig formen har vrt, s har jeg alltid startet dagen med en kopp kakao. Choco mint, choco orange, choco chocolate osv. Det er s fantastisk godt og faktisk helt uten sukker. Mindre kalorier er det ogs, s det passer meg egentlig helt utmerket. Med bena slengt i sofaen og med verdens varmeste og mykeste ullteppe? Ja, da har jeg absolutt ingenting klage p, hvor enn hy feber jeg har eller hvor drlig jeg fler meg. Er s godt bare fokusere p n bestemt ting, og rett og slett bare kunne senke skuldrene og slappe helt av. Det er s herlig.

"Er dette alt?"

I dag blir ikke annet enn en veldig rolig dag, jeg kjenner kroppen er sliten og trenger egentlig ikke annet enn hvile. Natten har bare vrt helt jvlig og sinnsyk. Bruker ordet "sinnsyk" fordi jeg ikke helt forstod alt som skjedde, det skjedde s fort. Hyperventilering, besvimelser, syke magesmerter og n har jeg faen meg ftt urinveisinfeksjon ogs. Jeg grt i hele natt og jeg ville egentlig bare ikke vise meg i det hele tatt for noen, men mamma mtte vre der hele tiden sammen med meg. Jeg hylgrt og vekket sikkert alle som sov av naboer, jeg kjenner bare p skammen i dag.

"Er det mer n, mamma? Er det serist mer enn dette? Er dette hverdagskost? Det vil jeg ikke".

Mamma grt nesten hun ogs.

Prikken over i'en er vel at jeg ikke har matlyst i det hele tatt. Ikke en gang smoothie eller en varm kopp kakao frister meg akkurat n. Bare svn. Hvile.

Ripsbrbuskogandre....


I dag har jeg plukket flere liter med rips, faktisk. Haha, er litt stolt over meg selv - tenker det blir en del smoothie og bakst framover ja. Det tok egentlig ikke s veldig lang tid som jeg hadde trodd, bare noen timer. Egentlig s var det verdt det, er jo s utrolig godt med br. Spesielt rips, de er s sure og s syrlig. Nam. Kjenner det skal bli godt med smoothie til kvelds, ja.

Noen andre smoothieavhengige?

A good feeling


M bare si tusen hjertelig takk for alle de gode ordene fra dere vakre, fantastiske mennesker som skriver.

Trene ble grtt ut i gr. Hvert fall veldig mange av dem jeg hadde stengt inne fra fr. Kroppen er helt utslitt n mens jeg ligger halvveis sttt opp med en kopp kamillete. Tante sa jeg mtte drikke det om jeg ikke flte meg s veldig bra, det skulle gi en viss ro i kroppen. Jeg har ikke engang ord for hvor glad jeg var for se verdens beste tante igjen i gr, hun sov her til og med. Hun l p sofaen ved siden av og holdt meg i hnden og grt sammen med meg. Noen netter er bare s jvlige. S lange. Jeg kjenner det gjr direkte vondt puste. Da vil jeg bare sovne fort.

I dag blir det kanskje litt skriving og egentlig bare hvile kroppen. Det m bli bedre til i morgen, for da skal jeg en liten tur til byen. Men bare en liten tur, jeg orker ikke noe mer enn det fortiden. Sint og irritert p alt og alle nesten, noe som irriterer meg veldig. Hater vre sint. Hater vre s lei og med deppehumr. Takk gud for alle gladsangene jeg fant fram i gr, de skal virkelig brukes og tas til godt nytte. Jeg blir s glad av det, jeg. Det forandrer humret mitt helt fra drlig til noe som er enda bedre, da kan jeg ikke gjre annet enn smile.

Stengte trer

Alt av mat gjr meg kvalm. Drlig Jeg tler ingenting lenger. Jeg rekker brekke meg fr angsten slr meg rett i tryne. Nesten overraskende og som lyn fra klar himmel og som ild i trt gress. Det fles ikke annet enn jvlig, jeg som hater kvalmen. Det fles nesten som en evighet. Uutholdelig. Jeg prver bite tennene sammen, sukker oppgitt men prver likevel puste skikkelig. Jeg prver konsentrere meg og slippe trene ls- jeg kan bare ikke holde dem inne lenger. Jo lengre jeg holder dem inne, jo tyngre blir det grte dem ut. Det orker jeg bare ikke.

If there's a book you really want to read, but it hasn't been written yet, then you must write it.

Det er s godt kjenne p den flelsen nr man fr gjort s mye p s kort tid. I skrivende sekund sitter jeg med en blbrsmoothie og skriver videre p boka. Det gr veldig bra med skrivinga, forresten - jeg har bestemt meg for at jeg skal skrive mer og at jeg skal vre rlig overfor meg selv. Det blir p en mte som terapi det ogs, p en mte.I gr var en litt mindre bra dag, men heldigvis s ble ting litt bedre med frisk luft og en liten kveldstur. Det var en slik typisk sommerkveld. Himmelen var knallrd nesten og temperaturen var akkurat passelig og midt i mellom.

Jeg jobber n enda hardere for ta knekken p jvelsykdommen. Tusen takk for at dere heier p meg.

Brplukking


I dag har jeg plukket br sammen med mamma. Jeg gleder meg til bruke dem i bakst nr jeg skal bake, jeg. Det var vel egentlig derfor jeg ble med, haha, jeg hater egentlig g p brplukking ettersom det er s mange ekle dyr uti skogen, noe jeg virkelig hater av alt som er. Men, det ble en veldig koselig tur da, og vi fikk gjort veldig mye p den lille turen vi var p. S n blir det lage syltety, fryse halvparten og resten skal jeg bruke i muffins og kaker som jeg skal lage fremover. Skal prve vre mye flinkere til legge ut oppskrifter og slik, om det er et nske fra dere.

Don't give cherries to pigs or advice to fools

Visste dere at jeg elsker moreller og kunne ha spist en hel kurv bare for meg selv? Bare synd jeg ikke er den eneste her i familien, haha. I stad tok jeg med meg moreller i en kopp mens jeg ryddet litt rundt p rommet mitt - og nr jeg inns hvor utrolig godt det faktisk var med moreller igjen etter lenge siden sist, s var den store sklen nede p kjkkenet plutselig borte. rh. Herregud alts. Gjett om jeg skal kjpe meg en kurv med moreller i morgen da, som ingen andre skal f spise av? Hehehe. Jeg har funnet ut at jeg er skikkelig fruktspiser. Flaks at det er s sunt, da :-)

Breath in, breath out - repeat

I dag er en dag der alt fles urettferdig og vondt. Kroppen er sliten og jeg kjenner den er tung som bly. Noen ganger vil jeg bare lukke ynene og late som om alt bare er en drm. Et vondt mareritt som jeg snart vil vkne opp fra. Late som om sykdommen ikke er der, late som om ikke det er slik som det egentlig er. Men nei. Jeg kan bare ikke gjre det. Sykdommen vil vre der helt til jeg en gang slr den i svime og tar knekken p den, jeg kan ikke drive rundt gjemme meg bak masken - skyggen vil fortsette flge meg om jeg bare prver rmme fra alt. Den kommer etter.

Jeg har hatt helt syke smerter i kroppen i natt, det hjalp verken ligge p rygg, siden eller magen i senga s jeg la meg rett og slett ned p gulvet i natt. Med bare pute og et tynt helseteppe. Kroppen fltes helt jvlig. Den kjentes s tung og det var s vondt bevege p hver eneste kroppsdel. Uten at jeg forstod helt hvorfor og raken til at trene kom, kjente jeg den salte smaken nr trene rant nedover. Jeg svelgte mine egne trer og prvde bite tennene sammen. "Herregud, skjerp deg, dette her skal g bra. Legen i morgen. Underskelse i morgen. Dette her skal g bra".

Jeg vil bare grte nr jeg tenker over hvor langt det er igjen. Jeg vil komme meg mer p bedringsvei, jeg vil kjenne mer p den frie flelsen. Jeg vil kjenne p den friske flelsen av ha energi og krefter, kjenne at jeg er levende og at jeg ikke bare eksisterer i en syk kropp som ikke har det noe srlig bra. Organene slankes og skades, likevel skremmes jeg ikke s veldig nr jeg blir fortalt om det. Jeg pleier tenke som de fleste tenker: "Det skjer faen ikke meg". Men jo. Det skjer faen meg nr man minst forventer det. Og selvflgelig skjer det nr det passer drlig.

Let this life stop for a minute, please

Jeg kunne nske at livet hadde en pauseknapp.

Let the wind take me away


S langt har dagen vrt bra, noe som kjennes veldig godt. Elsker den flelsen av ha vrt kreativ og bare det f unnagjort s mye p s kort tid, det er derfor det er s herlig st opp om morgenen se at mye m gjres. Skal bake litt etterp og ut p nok en gtur, kjenner jeg trenger litt frisk luft og f litt andre tanker. Det hjelper veldig bare g en liten tur nr man tenker alt for mye og kjenner det er fullstendig kaos i hodet. Skal bli godt komme hjem og lage en god kopp kakao og bare slenge seg i sofaen og krype under ullteppet igjen. Det er s fint ute selv om det er kaldt.

The earth has music for those who listen



Noen ganger er det bare en vei g som er den rette veien

Noen ganger er det s tungt puste. S tungt holde kroppen oppreist uten falle. Uten mtte legge seg ned eller sette seg ned en plass. Noen ganger gr det bedre fysisk enn psykisk, andre ganger det motsatte. Noen ganger samarbeider kroppen med alt annet enn meg som person, og noen ganger ligger jeg bare venter. Noen ganger gr alle kreftene med p overleve dagen, komme gjennom den uten d helt. Noen ganger kjennes kroppen s forferdelig tung, uten at jeg har fylt den med flere liter vann eller noe liknende som tynger kroppen.

Noen ganger er det slik.

Noen ganger kommer trene p grunn av de vonde flelsene og de kaotiske tankene som bare spinner rundt, jeg er s usikker og s utrygg i min egen sjel. Hvorfor kan ikke bare medisinene fungere, hvorfor kan ikke noe reparere alt? Hvorfor kan ikke noe reparere alle sr i hjertet og skader p kroppen, hvorfor kan jeg ikke bare vkne kjenne p den friske kroppen nr jeg vkner igjen? Jeg kunne nske det var s enkelt noen ganger. At man ikke trengte kjempe s mye, gjre s mye. At man slapp svette, blod og trer. Men jeg m bare g videre.

Jeg m kjempe for livet.

Skogstur

Argh - n m jeg slutte vre min strste kritiker og rakke ned p meg selv, haha, like fr jeg biter av meg neglene n alts. Haha, nei uff. I dag drog jeg med meg mamma p en nok s liten tur til skogs. Vi gikk ikke s veldig langt selv om jeg var veldig keen p g enda lengre enn vi gikk. Men, bilder ble det. Utrolig nok, jeg tror det er frste gangen jeg sier det til meg selv; jeg er fornyd med bildene jeg tok p den lille, men koselige skogsturen i dag. Var godt komme seg ut og f p stvlene mine igjen. Jeg elsker hunterstvlene mine og kunne ha bodd i de til og med.

Oppskrift p sjokolademuffins


Oppskrift:
3 egg
2 eggehvitter
2 ss mager kesam

10g (lyst) mandelmel (eller annen trrvare)
20g kokosmel
30g sjokoprotein(kan bruke noe annet)
20g kakao
20g sukrinmelis
3-4 drper stevia
2 ts xanthan gum (eller fiberhusk)

Sett ovnen p 160 grader. Bland alle ingrediensene sammen utenom 2 eggehvitter ? deigen skal bli som en tykk vaffelrre. Stivpisk eggehvittene og vend inn i resten av rren, hell en stor skje i hver muffinsform og stek i ovnen i ca 20 min. Man fr kjpt fiberhusk og sukrinmelis p sunkostbutikker om noen skulle lure.

Denne fantastiske oppskriften er lnt fra Kristine Weber (kriweb.no)

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Desember 2012
November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits