dobbelkamp -

Glede

Jeg elsker å starte morgenen med en varm kopp kakao og bare bli liggende under den varme dundyna.

Som søndager flest, så skal jeg slappe av og samle opp krefter til en ny uke. Jeg vet aldri om jeg gruer meg eller gleder meg mest, men er det noe jeg gleder meg og ser fram til mest nå, så må det være juletider. Jeg elsker virkelig alt som har med jul å gjøre, og kanskje spesielt gaveinnkjøp og baking. Dette med at jeg gleder meg mye til all bakingen, er vel kanskje ikke en så stor overraskelse, haha. Men åh, når julesangene kommer for fullt, når pepperkakedeigen står å blir helt ferdig til baking og bare det å se at det laver ned med snøfnugg. GLEDE.

Har du noe du gleder deg til?

My weekend


Det ble ikke så veldig spennende bilder. Men noe er jo bedre enn ingenting, ikke sant?
...
Hvordan har deres uke vært?

I think that headache after you cry is just to let you know your still alive

I morgen skal jeg på sykehuset. Jeg gleder meg ikke.

Tomme ord



Ord blir tomme. Hvordan gir man mening til ord, når de er meningsløse?

Tårene renner fremdeles og jeg kjenner klumpen i magen blir verre og verre idet jeg puster. Jeg trodde jeg hadde det bedre. Jeg trodde jeg hadde det litt bra. Hadde litt tro på å holde meg oppreist på begge ben, bare for en liten stund og for å se selv med egne øyne at jeg faktisk klarer. At jeg faktisk kan. Men nei, jeg ville lyve om jeg hadde sagt det. Om jeg hadde sagt jeg hadde det bra og at det gikk bedre. Motivasjonen er på null, selvtilliten dras bare lengre og lengre ned og det gjør vondt. Veldig vondt. I dag er en dag der jeg ikke orker noe annet enn å bli liggende.

Alt jeg kan høre i bakgrunnen er musikk, jeg orker ikke å ha noen form for dialog eller kommunikasjon i dag. Jeg bare ... orker ikke. Ikke orker jeg å ta på meg skikkelige klær engang, jeg forblir i morgenkåpen med håret surret opp til en dott. Jeg vil ikke ha kontakt med speilet i det hele tatt, men jeg kan kjenne det godt. Dette er ingen god dag i det hele tatt, og heller ikke en god periode. Jeg føler så mye skam. Så mye hat til meg selv og kroppen. Sykdommens onde klør blir bare vondere og vondere, og jeg biter tennene sammen. Jeg gjør det for å overleve. Stå i det.

Jeg spør meg selv om hvorfor. Hvorfor det må være så vanskelig. Så forbanna vanskelig å ta knekken på sykdommen. Hvorfor det må være så vanskelig å ta Betulac Mikstur oljen for at fordøyelsessystemet mitt i det hele tatt velger å samarbeide litt med meg og fungere. Hvorfor jeg må kjenne etter den forferdelige og kvalmende smaken av den. Jeg brekker meg. Kjenner jeg blir kvalm og får vondt i magen fysisk når jeg inntar mat. Fra der stopper alt. Jeg kommer ikke lengre. I det samme jeg puster for første gang etter det, blir jeg med det samme dratt tilbake.

"Det går vel bedre, gjør det ikke?". Jeg kunne ikke blitt mer sint og irritabel når jeg hører slike kommentarer, hvorfor spør de egentlig når de vet de bare ønsker å høre et jævla positivt svar? "Joda, selvfølgelig". Det er bare det som kommer fra mine ord og fra min munn, jeg klarer ikke å ta fram den sinte, såre meg. "Nei, hva faen tror du da? Herregud". Akkurat nå er jeg bare frustrert. Fortvilet. Håret mitt er fremdeles på hodet og hårstråene henger der de skal være, men likevel er det alt for tynt og alt for stygt. Jeg vet ikke helt, men jeg er så maktesløs og så svak. Så liten.

Faen som jeg hater dette.

En solfylt morgen

Hei dere og god morgen.

Sitter her nå med en varm kopp choco mocca, og kjenner den herlige kaffelukten spre seg ut i rommet. Temperaturen viser 2 grader og jeg kjenner jeg bare får frysninger av å tenke på det. Gårsdagen var veldig fin, noe som jeg tror dagen i dag også blir. Nå er det egentlig bare å pakke fram lue, handsker, varme ullgensre, dunjakker og skjall. Egentlig gleder jeg meg litt også, det er så herlig å bare pakke seg godt inn og nyte det herlige høstværet som er ute. Det var nydelig vær i går også, og vet dere? Det var stjerneklar himmel der jeg kunne se tusenvis av stjerneskudd. Jeg smilte.

Dagen i går var ikke akkurat så veldig kreativ, men noe fikk jeg hvert fall gjort. Det verste av alt, er vel at helgene suser forbi og går så alt for fort. Det er jo selvfølgelig de lange, treige ukedagene som snegler seg forbi. Når jeg først er feberfri, er det noe jeg må nyte. Ut skal jeg hvert fall, jeg må nyte livet når jeg først har sjansen, vet dere. Det er kanskje det viktigste, for man vet aldri hva man har, før man i det hele tatt mister det. Kameraet blir med, og det skal bli herlig å få litt frisk luft og puste det inn til lungene. Følelsen av å puste inn frisk luft, får meg til å kjenne at jeg enda er levende.

September

Dette er min september i bilder, hvordan har din september vært?
(selv om den ikke er over enda)

All flowers in the world are beautiful, just if we choose to see it.

Det er mye jeg kunne ønske jeg kunne forandre på, som jeg syns er vanskelig å godta. Jeg hater hvor lett det er å gi opp. Hvor lett det er å snu med en gang man ser man feiler og når ting går galt. Jeg har ingen valg lenger, for at jeg skal bli frisk en gang og leve det livet som er bedre enn dette livet som er her og nå, så må jeg gjøre den jævla jobben selv. Ja, jeg banner og steiker som faen her, men jeg er så sint. Så sint fordi jeg hører folk hvisker og tisker. Hvor jævla lett de skal få det til å være. Det er ingenting som får meg til å bli sintere, hva tenker folk med, egentlig?

"Åå, jeg kunne ønske jeg hadde en spiseforstyrrelse eller noe. En sykdom hvert fall". Jeg vet ikke om jeg skal gråte eller le, men dette er faktisk noe jeg har hørt selv andre har sagt. Ekte ord, det var virkelig noe jeg hørte, selv om jeg flere ganger måtte spørre meg selv om det var noe jeg hørte i virkeligheten eller om det bare var en vond (og latterlig) drøm. Å si den setningen, er akkurat som å si at man ønsker en kamp. Å kjempe for livet. Å være kvalm. Være svimmel. Kjenne på utmattelse uansett hva faen man gjør. Depresjoner. Angst. Søvnproblemer. Tankekaos. Tankekjør.

Nevnte jeg alt det andre? Jeg tror ikke jeg vil gå i detaljer, men dette er en kamp som jeg har valgt å kjempe. Når jeg skal se positivt i det, er jeg glad for at jeg ikke gir opp. Dette er noe jeg vil. Dette er noe jeg ønsker. For hver dag som går nå, håper jeg at jeg kommet et lite museskritt videre. Det er faktisk det som betyr noe for meg, ikke om jeg har et lite hull i buksa eller om jeg ikke finner igjen den andre støvelen min som mangler. Jeg har et helt nytt og annerledes syn på livet enn jeg hadde før når sykdom ikke var en del av hverdagen. Det er noe jeg er veldig glad for.

Me-time

Kroppen er sliten og feberen er på sin plass. Likevel skal jeg nyte dagen så godt som jeg kan, jeg har nemlig mye jeg skal få unnagjort i dag. Straks går bussen inn til byen, der skal jeg kjøpe meg ny høst/vinterjakke og en del andre småting. Skal selvfølgelig innom favorittbutikkene mine når jeg først er der, er jo ikke så ofte jeg orker byen lenger. Tror det er over en måned siden sist gang eller noe, men det skal bli godt å dra med seg noen nye poser hjem igjen. Skal love dere at jeg viser litt innkjøp når jeg har kommet hjem igjen, i hvert fall jeg elsker slike new-in innlegg.

Når jeg har kommet hjem igjen, skal jeg bake cupcakes. Har sett litt gjennom oppskriftsbøkene mine og har leitet litt, men tror jeg faller for en cupcakesoppskrift i dag. Noen som kanskje vil ha oppskrift? Disse er forresten kjernesunne, så jeg må innom helsekostbutikken før jeg vender nesa tilbake igjen. Tror det skal bli en veldig fin dag, det er faktisk utrolig befriende og godt å bare se rundt seg, se på livet og på alt som skjer. Bare det, får meg til å kjenne meg levende. Kjenner det skal bli godt å få noe nytt i klesskapet og andre ting som jeg kommer til å fortelle dere om litt senere.

I skrivende sekund sitter jeg for meg selv her med en varm kopp kakao og har litt me-time. Uansett hvor vondt kroppen har det, kan jeg i hvert fall være litt mer god med den enn jeg er til vanlig. Positivt er jo at jeg har klart det over en periode, bare det med litt spa og selvpleie hjelper veldig mye på humøret. Noen andre som har merket det? Bare det å sette av litt tid til seg selv, morgen og kveld før man legger seg. Det er noe jeg anbefaler på det sterkeste til alle dere der ute, det er jo bare så godt å senke skuldrene og faktisk slappe helt av.

Tanker og følelser

Jeg kunne ønske det var annerledes. At dette ikke var en så stor del av virkeligheten. En stor puslebit.

Tankene spinner, jeg kjenner en uro i hele kroppen. Det er vanskelig å holde kroppen helt i ro uten å bevege seg, jeg kjenner på frustrasjonen og rastløsheten blande seg sammen med alt det andre som gjør så vondt. Så forferdelig vondt. Hvorfor gråter jeg? Jeg lurer på det hver kveld. Nesten hver kveld spør jeg meg selv om det samme spørsmålet. Noen ganger vet jeg ikke hvorfor jeg gråter, tårene bare kommer helt automatisk. Tankene er så sterke og har en så enorm stor kraft i seg, jeg kjenner kroppen er like tung som bly og det er vanskelig å bevege seg. Leve livet.

Jeg syns tanten min sa det så godt for noen dager siden når jeg gråt sammen med henne. Eller, hun gråt sammen med meg, blir det vel. Hun sa "det er bare et tegn på at du har det vondt - at alt ikke er som det skal være". Jeg vet det ikke hjelper å stenge tårene inne, men noen ganger orker jeg bare ikke å gråte foran andre. Jeg orker det bare ikke. Orker ikke spørsmål. Orker ikke å se at folk himler med øynene og tenker tragiske tanker om at "åh, hun igjen? hva gråter hun for da?". Jeg vet ikke lenger, jeg føler bare alt er så feil. Alt er så galt. Uansett hva jeg gjør, så er alt feil.

Det føles ikke riktig. Ingenting er liksom godt nok eller bra nok. Ingenting av det jeg gjør. Kroppen min er sterk som klarer å gjennomføre hverdagen, men det er likevel veldig tøft. Det er tungt å komme seg gjennom hverdagen uten å kjenne på alle de vonde følelsen og alt det kaoset som er. Men det hender. Det skjer. De gode dagene kommer de også, noe jeg ser på som viktig. Jeg tror det hadde vært vanskeligere og enda tyngre om det ikke hadde vært noe av det positive, det er så mye lettere for meg å sette pris på det jeg har, selv om det er av de minste ting.

Jeg kjenner jeg blir oppgitt bare jeg tenker tanken. Om jeg bare er litt positiv, tenker enkelte at "ja, da er jo alt bra, da". Og vet dere? Jeg hater at folk misforstår. Jeg kunne ha gjort nesten hva som helst for at det ikke skal skje, jeg er så utrolig lei av det. Leger, psykologer, sykepleiere og andre. Hvorfor hører de ikke? Hvorfor samarbeider de ikke bedre? Kanskje ikke det er det verste, men når det går utover så utrolig mye for min del, så kjenner jeg at jeg blir så oppgitt og så utrolig lei. Nei, jeg har det ikke bra, det var ikke det jeg sa, jeg hadde bare et lite glimt av en god dag. Bedre dag.

Det er forskjell på setningen "det går litt bedre" og "jeg har det veldig bra". Ser dere det, eller er det bare jeg som er helt på bærtur? Det samme med oss alle i den travle hverdagen vår. Vi tror det går så bra når vi ser smil, hører latter og ser glimt i øyet. Vi haster oss forbi for å rekke bussen eller jobben, ser så vidt opp og smiler inni mellom. "Går det bra?". Selvfølgelig går det bra. Selvfølgelig svarer vi at det går bra, de forventer jo ikke noe annet svar? Jeg syns det er vanskelig. Vondt. Folk som sier de forstår, samtidig som jeg vet de ikke gjør det, irriterer meg så grenseløst. Argh...

Sunt og godt

Ingredienser:

1 pk speltlomper

1 boks vaniljekesam (helst)

litt kanel

litt sukrin

 

Trenger jeg å si mer? Alt du gjør er å smøre tykt lag med litt vaniljekesam utover speltlompene, dryss over litt kanel og sukrin, og vips, så har du en godbit som man nesten kan bli avhengig av. Dette er sunt og godt, og litt variasjon er jo veldig bra. Du kan også ha valgfritt syltetøy også, tror det skal være godt. Mmm.

Har du prøvd dette før?

My weekend

Det kommer to oppskrifter til dere veldig veldig snart. Noen som ønsker å vite oppskriften på mangokulene og det andre? Dere er fantastiske.

Lys i mørket

Så langt har dagen vært veldig bra. Formen er heldigvis mye bedre enn i går, noe som føles veldig befriende og godt. Det er så godt å tenke på at slike øyeblikk dukker opp også. Lys i mørket. Bare det å gå ut, være sammen med de jeg virkelig er glad i og som jeg bryr meg om, bare det å le, smile, kjenne på lykken fylle hele kroppen. Den følelsen er nesten ubeskrivelig. Den følelsen er så uvirkelig å kjenne på. Så fantastisk godt. Det føles nesten som å få en liten pause fra det vonde. Fra sykdom. Det er nesten som om de små drømmer om å kjenne på livet går i oppfyllelse.

Denne dagen skal jeg nyte.

Så lett, men så vanskelig

Noen ganger vil jeg bare krype langt under dyna og bli der. Være der og bli der for en stund. Ikke ha kontakt med et eneste levende vesen i det hele tatt, jeg kjenner det koker inni meg. Av en eller annen grunn har jeg så mye sinne inni meg som jeg ikke får ut. Tårer, sinne og sorg. Jeg blir så sint på meg selv, skjønner plutselig ikke hvorfor det må være så vanskelig å bite tennene sammen og holde tårene inne, bare for en gangs skyld. Jeg føler meg bare så svak, maktesløs og så liten. Nesten som et lite barn igjen som trenger hjelp, støtte, omsorg og kjærlighet.

Det føles litt sånn.

Aldri før har det vært så vanskelig å få i seg tilstrekkelig og nok næring, det er nesten litt latterlig. Det er jo bare mat. Det er jo bare bensin på bilen som må kjøre videre og som må ha noe påfyll for at den skal klare å kjøre videre. "Herregud, skjerp deg". Hadde ikke kvalmen vært der, brekningene vært der og det fucket spiserøret så hadde det kanskje vært litt lettere. I dag merker jeg egentlig på hele kroppen at det ikke er min dag. Håper litt hjemmespa og en god film vil være noe positivt, og at jeg sovner fort i kveld. Jeg tror det skal bli godt med litt søvn.

Lukke øynene.

Sunne vafler på 5 minutter

Hei fantastiske lesere

 Tenkte siden dere er så utrolig gode skal jeg dele en liten oppskrift som jeg absolutt vil kalle verdens beste. De lages av så enkelt som egg og most banan, vanskeligere er det faktisk ikke. Har du dårlig tid en dag og samtidig som du har lyst på noe veldig godt, samtidig som sunt, så anbefaler jeg disse vaflene på det sterkeste. Jeg lagde dobbel oppskrift og fikk 5 små vafler, så det passet jo perfekt siden vi også fikk litt besøk. Bruker dere 1 banan og moser det sammen med egg, så blir det 2 vafler sånn ca. Men hvis du dobler ingrediensene får du såklart enda flere. Og det er vel bra siden de er sunne og saftige? Mm.



Kan du forstå det?

Ingen dag er lik, slik er det nok for oss alle. Jeg møter ikke bare nedturer og vonde dager, jeg har også gode dager der jeg klarer å legge sykdommen litt til side. Jeg har dager der jeg klarer å tenke på litt andre ting enn sykdomsrelaterte ting, noe som jeg ikke klarer meg uten. Det er derfor jeg setter så stor pris på alle de gode dagene jeg får oppleve, og alle de gode øyeblikkene som jeg får lov til å ta del av. Det betyr så mye for meg. Det er så viktig for meg at jeg klarer å sette det vonde litt bort slik at jeg kan kjenne litt mer på livet "der ute". Det er derfor jeg kan si at livet er vakkert.

Selv om jeg har mange gode dager der jeg kan slippe litt av kvalmen og magesmertene, betyr det ikke at jeg har det bra. Smilet klistrer jeg på med det samme jeg går ut døra, det er det første jeg tar på meg når jeg står foran speilet og skal gjøre meg klar for dagen. Jeg gleder meg aldri til å gå i møte med dagens utfordringer, nedturer, hindringer og sykdommens kamp ikke minst, men jeg velger å kjempe selv om det er vanskelig. Jeg velger å kjempe for livet mitt, fordi jeg vet dette ikke er for evig. Sykdommen er jeg nødt til å komme meg ut fra, på en eller annen måte. Jeg må.

Noen ganger går ting litt bedre og virker litt lettere enn andre perioder, det er slik det bare er. Noen ganger klarer jeg å gjøre så mye utav hverdagen at jeg glemmer det vonde litt. Det er så befriende og så godt. Bare det å senke skuldrene noen centimeter ned. Bare det å puste litt lettere ,- jeg kan nesten ikke beskrive den fantastiske og herlige følelsen. Det er så godt å leve det livet i frihet. Uten anorektiske tanker. Uten det vonde. Bare for noen sekunder og noen få minutter. Bare for noen timer og for noen dager. Vet dere - det er da jeg elsker livet mer enn annet. Fordi jeg lever.

Jeg syns det er så godt å komme seg ut litt, dra i familiebesøk og sitte tett inntil andre nære og kjære. Krype under ullteppet, se levende lys rundt meg som varmer og som gir glede og kjærlighet, som bare sprer seg rundt i hele rommet. Bare det å være sammen med familien, de jeg virkelig er glad i og som jeg bryr meg om. Bare det å le når noe morsomt blir fortalt, bare det å se igjen nære og kjære som jeg ikke har sett på veldig lenge. Den følelsen? Jeg kan ikke si noe annet enn at det er ubeskrivelig godt. Det blir nesten som om kroppen får litt fred. Nesten som en indre ro. Friheten.

Livet er godt å leve, bare vi velger det.

Om det bare hadde vært annerledes

Jeg vil kjenne at jeg lever, ikke bare se de små fysiske tegnene til det. Jeg vil kjenne at kroppen er i live, kjenne mitt eget hjerte banke og kjenne at pulsen slå. Jeg vil kjenne på livet. Livet der ute. Livet som frisk og fri fra alt som heter sykdom. Alt som har med sykdom å gjøre.

Jeg drømmer om å oppleve verden, gjøre noe. Gjøre noe nytt og noe spesielt. Noe annet. Jeg vil komme meg bort herfra, dra ut i verden og oppleve spennende ting. Jeg vil kjenne gleden strømme gjennom kroppen, jeg vil kjenne at det er godt å være meg. At det er godt å leve.

Jeg vil stråle og bare ose av energi og krefter, jeg vil danse gjennom blomsteregnen og løpe barfot på nyklippet gress. Jeg vil kjenne at det er sommer. Samtidig som jeg drømmer om å leve i hvert øyeblikk som gjør meg levende, ønsker jeg ikke at det skal være i evighet. Jeg vil at tiden skal gå fort.

Hadde sykdommen bare gitt meg lov og muligheten til å leve en hel dag uten noen som helst anoreksi? Åh, herregud. Da hadde jeg virkelig vært travel og opptatt, jeg hadde ikke hatt tid til å snakke med noen engang. Fjellturer, opplevelser, fantastisk utsikt, god mat som jeg har savnet. God drikke. Alt.

Om det bare hadde vært annerledes.

My weekEND



Et vakkert sted

Jeg tror jeg en gang kommer til et vakkert sted. Til drømmeland. Der jeg kan være fri fra sykdom. Jeg skal dit, jeg er på vei. Når jeg har klart å vinne over sykdommen og blitt sluppet fri fra sykdommens onde klør, skal jeg leve livet slik som jeg bare kan drømme om nå. Det er mitt synspunkt og akkurat slik jeg ser det. Det å bli frisk igjen. Jeg tror og er nesten helt sikker på at det blir vakkert. Det jeg ser. Jeg tror det blir mindre kaos, mindre tankekjør, mindre tårer, mindre nedturer, mindre tunge dager og mindre dager der jeg bare vil krype under dyna og bli liggende. Jeg tror på det.

Jeg velger å drømme videre - helt til jeg står der med begge ben som støpt i bakken. Fri.

Savn



Det er så mye jeg savner som jeg ønsker å få tilbake, oppleve. Jeg savner det gamle håret mitt som var litt mer tykkere enn nå, det er skremmende og vondt å se hvor mye hår som faller av. Jeg hater å se det med egne øyne, jeg hater det virkelig. Det er da jeg kjenner tårene komme, av slike små bagateller. Jeg savner å kunne spise god mat sammen med de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Jeg savner å kunne delta i måltider og faktisk kjenne at jeg er sulten, jeg kjenner ikke sulthetfølelsen før det har gått en veldig lang stund. Det er så vanskelig å godta. Så vanskelig å akseptere.

Si at "det er helt greit". Det er ikke greit. Ikke i det hele tatt. Jeg savner så mye i det gamle livet mitt. Får jeg noe tilbake?

Jeg savner å kunne velge mer selv, uten at sykdommen skal være den som ødelegger, hindrer og utfordrer meg mer enn jeg er forberedt på. Jeg vet aldri hva sykdommen har med seg og hvor sterk den er. Det er ekstra vondt å ikke vite. Bare det å gå rundt med usikkerheten og det å ikke vite hvordan det kommer til å bli morgendagen. Jeg kan ikke planlegge så langt frem i tid lenger, det kunne jeg før. Som frisk. Da hadde jeg en god følelse innerst inne. Jeg kjente jeg levde. Den virkelige følelsen. Det var ikke så vondt. Jeg vil bare ikke tape denne kampen. Jeg vil ikke at den skal vinne.

Let it be a dream

Denne dagen måtte vel komme. I dag har jeg vært hos legen, og kan vel egentlig bare si at det ikke gikk greit. De sterke magesmertene som jeg ikke har skrevet og fortalt så mye om her, ser ut til å være et problem jeg må prøve å komme meg ut fra selv med det første. Det er ikke så veldig mange medisiner som hjelper mot det, og det gjorde til at jeg braste ut i gråt når jeg var hos legen og fikk vite det. Siden det har vel jeg ikke klart å ha noen lange pauser fra tårene, jeg kjenner jeg blir så sint og så oppgitt. Så sint og oppgitt over meg selv. Hadde jeg bare kunne stoppet det.

Hadde jeg bare kunnet stoppe sykdom nå, hadde jeg ikke nølt. Samme hva faen følelsen hadde vært, jeg hadde gjort det. Sykdommen er ikke noe god mot meg heller fortiden, jeg mister mer og mer hår og jeg kan nesten ikke gå med hestehale eller ha strikk i håret uten at det faller utav og uten at det står rett ut til alle mulige kanter. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg gråter mer om kveldene nå, mest fordi jeg kanskje er så redd. Så redd for smertene. Så redd for at smertene skal gå over. Så redd for å vise meg. Jeg kan virkelig ikke vise meg til noen slik som jeg ser ut nå.

Det orker jeg bare ikke.

Jordbær og vannmelonsmoothie

Må bare si at dette er den beste smoothien jeg noen gang har laget og smakt. Med litt vann, isbiter, jordbær, banan og vannmelon blir det helt magisk. Tok litt sukrin også oppi og blandet det inn til slutt, bare for den søtsmaken sin skyld. Kjøpte en "perfekte smoothies" bok som jeg skal ligge i senga å lese litt i for å få litt inspirasjon, jeg angrer virkelig ikke på at jeg kjøpte den, så mye god drikke som står i den. Er jo så lett å lage det også, så det er jo ingen problem. Dette ble nok en vitaminbombe og godt gjorde det for magen og det ble en fest for smaksløkene. Mmm.

Er det ikke snart over?

I veldig lang tid nå har jeg merket mer til det fysiske enn det psykiske. Jeg vet en spiseforstyrrelse har mye med tanker, angst og følelser å gjøre, men det handler også om så uendelig mye mer enn det. Fysisk og psykisk helse henger jo sammen, det er jo klart man ikke er hoppende glad og smiler fra øre til øre når man ligger helt utslitt og utmattet under dyna på grunn av dårlig form. Det er jo klart det - slik er det for meg også. Jeg kjenner bare jeg blir sint og oppgitt over meg selv når sykdommen herjer og er som verst, jeg har ikke lenger ord på for lei jeg er kvalme, svimmelhet, hodepine.

Noen ganger spør jeg bare meg selv: Er det ikke snart over? Er det ikke snart slutt? Blir jeg ikke frisk snart?

Mat er medisinen. Mat er kuren som skal gjøre meg frisk. Mat, som i min situasjon gjør fysisk vondt. Jeg sliter fremdeles veldig mye med å svelge maten, det gjør vondt og jeg brekker meg nesten hver gang. Jeg vil bare gråte når noen sier "prøv igjen, du klarer det". Egentlig hadde det nesten vært bedre om de holdt kjeft, det er så vondt med slike kommentarer. Spesielt når jeg føler de ikke ser hvor hardt jeg faktisk prøver. Kampen er så skjult og så usynlig. Det gjør det ofte vanskeligere og enda tyngre å kjempe videre, men jeg gjør det likevel. Jeg skal vinne denne. Seire over det vonde.

August



Hva syns dere? Tenkte jeg skulle fortsette med månedens om det høres bra ut.

Im gonna make this. I will survive this


Spiseforstyrrelsen tar for stor plass. Alt for stor plass. Noen ganger føles det ut som om den bare presser på mer og mer slik at jeg blir igjen i et lite hjørne. Det er slitsomt å leve på den måten, å være perfeksjonist som full stilling sliter meg bare mer og mer ut. Hele tiden får jeg beskjed om hva jeg bør gjøre. Noen ganger gjør det meg bare mer frustrert og enda mer fortvilet, det føles nesten ut som om det er så lett for andre, slik som de ser det. Jeg lurer på hvordan de hadde sett på sykdommen om de hadde vært i samme situasjon som jeg er i nå. Jeg lurer på hva de hadde sagt og hva de hadde tenkt om de gikk med samme skoa på.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits