dobbelkamp -

Glede

Jeg elsker starte morgenen med en varm kopp kakao og bare bli liggende under den varme dundyna.

Som sndager flest, s skal jeg slappe av og samle opp krefter til en ny uke. Jeg vet aldri om jeg gruer meg eller gleder meg mest, men er det noe jeg gleder meg og ser fram til mest n, s m det vre juletider. Jeg elsker virkelig alt som har med jul gjre, og kanskje spesielt gaveinnkjp og baking. Dette med at jeg gleder meg mye til all bakingen, er vel kanskje ikke en s stor overraskelse, haha. Men h, nr julesangene kommer for fullt, nr pepperkakedeigen str blir helt ferdig til baking og bare det se at det laver ned med snfnugg. GLEDE.

Har du noe du gleder deg til?

My weekend


Det ble ikke s veldig spennende bilder. Men noe er jo bedre enn ingenting, ikke sant?
...
Hvordan har deres uke vrt?

I think that headache after you cry is just to let you know your still alive

I morgen skal jeg p sykehuset. Jeg gleder meg ikke.

Tomme ord



Ord blir tomme. Hvordan gir man mening til ord, nr de er meningslse?

Trene renner fremdeles og jeg kjenner klumpen i magen blir verre og verre idet jeg puster. Jeg trodde jeg hadde det bedre. Jeg trodde jeg hadde det litt bra. Hadde litt tro p holde meg oppreist p begge ben, bare for en liten stund og for se selv med egne yne at jeg faktisk klarer. At jeg faktisk kan. Men nei, jeg ville lyve om jeg hadde sagt det. Om jeg hadde sagt jeg hadde det bra og at det gikk bedre. Motivasjonen er p null, selvtilliten dras bare lengre og lengre ned og det gjr vondt. Veldig vondt. I dag er en dag der jeg ikke orker noe annet enn bli liggende.

Alt jeg kan hre i bakgrunnen er musikk, jeg orker ikke ha noen form for dialog eller kommunikasjon i dag. Jeg bare ... orker ikke. Ikke orker jeg ta p meg skikkelige klr engang, jeg forblir i morgenkpen med hret surret opp til en dott. Jeg vil ikke ha kontakt med speilet i det hele tatt, men jeg kan kjenne det godt. Dette er ingen god dag i det hele tatt, og heller ikke en god periode. Jeg fler s mye skam. S mye hat til meg selv og kroppen. Sykdommens onde klr blir bare vondere og vondere, og jeg biter tennene sammen. Jeg gjr det for overleve. St i det.

Jeg spr meg selv om hvorfor. Hvorfor det m vre s vanskelig. S forbanna vanskelig ta knekken p sykdommen. Hvorfor det m vre s vanskelig ta Betulac Mikstur oljen for at fordyelsessystemet mitt i det hele tatt velger samarbeide litt med meg og fungere. Hvorfor jeg m kjenne etter den forferdelige og kvalmende smaken av den. Jeg brekker meg. Kjenner jeg blir kvalm og fr vondt i magen fysisk nr jeg inntar mat. Fra der stopper alt. Jeg kommer ikke lengre. I det samme jeg puster for frste gang etter det, blir jeg med det samme dratt tilbake.

"Det gr vel bedre, gjr det ikke?". Jeg kunne ikke blitt mer sint og irritabel nr jeg hrer slike kommentarer, hvorfor spr de egentlig nr de vet de bare nsker hre et jvla positivt svar? "Joda, selvflgelig". Det er bare det som kommer fra mine ord og fra min munn, jeg klarer ikke ta fram den sinte, sre meg. "Nei, hva faen tror du da? Herregud". Akkurat n er jeg bare frustrert. Fortvilet. Hret mitt er fremdeles p hodet og hrstrene henger der de skal vre, men likevel er det alt for tynt og alt for stygt. Jeg vet ikke helt, men jeg er s maktesls og s svak. S liten.

Faen som jeg hater dette.

En solfylt morgen

Hei dere og god morgen.

Sitter her n med en varm kopp choco mocca, og kjenner den herlige kaffelukten spre seg ut i rommet. Temperaturen viser 2 grader og jeg kjenner jeg bare fr frysninger av tenke p det. Grsdagen var veldig fin, noe som jeg tror dageni dag ogs blir. N er det egentlig bare pakke fram lue, handsker, varme ullgensre, dunjakker og skjall. Egentlig gleder jeg meg litt ogs, det er s herlig bare pakke seg godt inn og nyte det herlige hstvret som er ute. Det var nydelig vr i gr ogs, og vet dere? Det var stjerneklar himmel der jeg kunne se tusenvis av stjerneskudd. Jeg smilte.

Dagen i gr var ikke akkurat s veldig kreativ, men noe fikk jeg hvert fall gjort. Det verste av alt, er vel at helgene suser forbi og gr s alt for fort. Det er jo selvflgelig de lange, treige ukedagene som snegler seg forbi. Nr jeg frst er feberfri, er det noe jeg m nyte. Ut skal jeg hvert fall, jeg m nyte livet nr jeg frst har sjansen, vet dere. Det er kanskje det viktigste, for man vet aldri hva man har, fr man i det hele tatt mister det. Kameraet blir med, og det skal bli herlig f litt frisk luft og puste det inn til lungene. Flelsen av puste inn frisk luft, fr meg til kjenne at jeg enda er levende.

September

Dette er min september i bilder, hvordan har din september vrt?
(selv om den ikke er over enda)

All flowers in the world are beautiful, just if we choose to see it.

Det er mye jeg kunne nske jeg kunne forandre p, som jeg syns er vanskelig godta. Jeg hater hvor lett det er gi opp. Hvor lett det er snu med en gang man ser man feiler og nr ting gr galt. Jeg har ingen valg lenger, for at jeg skal bli frisk en gang og leve det livet som er bedre enn dette livet som er her og n, s m jeg gjre den jvla jobben selv. Ja, jeg banner og steiker som faen her, men jeg er s sint. S sint fordi jeg hrer folk hvisker og tisker. Hvor jvla lett de skal f det til vre. Det er ingenting som fr meg til bli sintere, hva tenker folk med, egentlig?

", jeg kunne nske jeg hadde en spiseforstyrrelse eller noe. En sykdom hvert fall". Jeg vet ikke om jeg skal grte eller le, men dette er faktisk noe jeg har hrt selv andre har sagt. Ekte ord, det var virkelig noe jeg hrte, selv om jeg flere ganger mtte sprre meg selv om det var noe jeg hrte i virkeligheten eller om det bare var en vond (og latterlig) drm. si den setningen, er akkurat som si at man nsker en kamp. kjempe for livet. vre kvalm. Vre svimmel. Kjenne p utmattelse uansett hva faen man gjr. Depresjoner. Angst. Svnproblemer. Tankekaos. Tankekjr.

Nevnte jeg alt det andre? Jeg tror ikke jeg vil g i detaljer, men dette er en kamp som jeg har valgt kjempe. Nr jeg skal se positivt i det, er jeg glad for at jeg ikke gir opp. Dette er noe jeg vil. Dette er noe jeg nsker. For hver dag som gr n, hper jeg at jeg kommet et lite museskritt videre. Det er faktisk det som betyr noe for meg, ikke om jeg har et lite hull i buksa eller om jeg ikke finner igjen den andre stvelen min som mangler. Jeg har et helt nytt og annerledes syn p livet enn jeg hadde fr nr sykdom ikke var en del av hverdagen. Det er noe jeg er veldig glad for.

Me-time

Kroppen er sliten og feberen er p sin plass. Likevel skal jeg nyte dagen s godt som jeg kan, jeg har nemlig mye jeg skal f unnagjort i dag. Straks gr bussen inn til byen, der skal jeg kjpe meg ny hst/vinterjakke og en del andre smting. Skal selvflgelig innom favorittbutikkene mine nr jeg frst er der, er jo ikke s ofte jeg orker byen lenger. Tror det er over en mned siden sist gang eller noe, men det skal bli godt dra med seg noen nye poser hjem igjen. Skal love dere at jeg viser litt innkjp nr jeg har kommet hjem igjen, i hvert fall jeg elsker slike new-in innlegg.

Nr jeg har kommet hjem igjen, skal jeg bake cupcakes. Har sett litt gjennom oppskriftsbkene mine og har leitet litt, men tror jeg faller for en cupcakesoppskrift i dag. Noen som kanskje vil ha oppskrift? Disse er forresten kjernesunne, s jeg m innom helsekostbutikken fr jeg vender nesa tilbake igjen. Tror det skal bli en veldig fin dag, det er faktisk utrolig befriende og godt bare se rundt seg, se p livet og p alt som skjer. Bare det, fr meg til kjenne meg levende. Kjenner det skal bli godt f noe nytt i klesskapet og andre ting som jeg kommer til fortelle dere om litt senere.

I skrivende sekund sitter jeg for meg selv her med en varm kopp kakao og har litt me-time. Uansett hvor vondt kroppen har det, kan jeg i hvert fall vre litt mer god med den enn jeg er til vanlig. Positivt er jo at jeg har klart det over en periode, bare det med litt spa og selvpleie hjelper veldig mye p humret. Noen andre som har merket det? Bare det sette av litt tid til seg selv, morgen og kveld fr man legger seg. Det er noe jeg anbefaler p det sterkeste til alle dere der ute, det er jo bare s godt senke skuldrene og faktisk slappe helt av.

Tanker og flelser

Jeg kunne nske det var annerledes. At dette ikke var en s stor del av virkeligheten. En stor puslebit.

Tankene spinner, jeg kjenner en uro i hele kroppen. Det er vanskelig holde kroppen helt i ro uten bevege seg, jeg kjenner p frustrasjonen og rastlsheten blande seg sammen med alt det andre som gjr s vondt. S forferdelig vondt. Hvorfor grter jeg? Jeg lurer p det hver kveld. Nesten hver kveld spr jeg meg selv om det samme sprsmlet. Noen ganger vet jeg ikke hvorfor jeg grter, trene bare kommer helt automatisk. Tankene er s sterke og har en s enorm stor kraft i seg, jeg kjenner kroppen er like tung som bly og det er vanskelig bevege seg. Leve livet.

Jeg syns tanten min sa det s godt for noen dager siden nr jeg grt sammen med henne. Eller, hun grt sammen med meg, blir det vel. Hun sa "det er bare et tegn p at du har det vondt - at alt ikke er som det skal vre". Jeg vet det ikke hjelper stenge trene inne, men noen ganger orker jeg bare ikke grte foran andre. Jeg orker det bare ikke. Orker ikke sprsml. Orker ikke se at folk himler med ynene og tenker tragiske tanker om at "h, hun igjen? hva grter hun for n da?". Jeg vet ikke lenger, jeg fler bare alt er s feil. Alt er s galt. Uansett hva jeg gjr, s er alt feil.

Det fles ikke riktig. Ingenting er liksom godt nok eller bra nok. Ingenting av det jeg gjr. Kroppen min er sterk som klarer gjennomfre hverdagen, men det er likevel veldig tft. Det er tungt komme seg gjennom hverdagen uten kjenne p alle de vonde flelsen og alt det kaoset som er. Men det hender. Det skjer. De gode dagene kommer de ogs, noe jeg ser p som viktig. Jeg tror det hadde vrt vanskeligere og enda tyngre om det ikke hadde vrt noe av det positive, det er s mye lettere for meg sette pris p det jeg har, selv om det er av de minste ting.

Jeg kjenner jeg blir oppgitt bare jeg tenker tanken. Om jeg bare er litt positiv, tenker enkelte at "ja, da er jo alt bra, da". Og vet dere? Jeg hater at folk misforstr. Jeg kunne ha gjort nesten hva som helst for at det ikke skal skje, jeg er s utrolig lei av det. Leger, psykologer, sykepleiere og andre. Hvorfor hrer de ikke? Hvorfor samarbeider de ikke bedre? Kanskje ikke det er det verste, men nr det gr utover s utrolig mye for min del, s kjenner jeg at jeg blir s oppgitt og s utrolig lei. Nei, jeg har det ikke bra, det var ikke det jeg sa, jeg hadde bare et lite glimt av en god dag. Bedre dag.

Det er forskjell p setningen "det gr litt bedre" og "jeg har det veldig bra". Ser dere det, eller er det bare jeg som er helt p brtur? Det samme med oss alle i den travle hverdagen vr. Vi tror det gr s bra nr vi ser smil, hrer latter og ser glimt i yet. Vi haster oss forbi for rekke bussen eller jobben, ser s vidt opp og smiler inni mellom. "Gr det bra?". Selvflgelig gr det bra. Selvflgelig svarer vi at det gr bra, de forventer jo ikke noe annet svar? Jeg syns det er vanskelig. Vondt. Folk som sier de forstr, samtidig som jeg vet de ikke gjr det, irriterer meg s grenselst. Argh...

Sunt og godt

Ingredienser:

1 pk speltlomper

1 boks vaniljekesam (helst)

litt kanel

litt sukrin

Trenger jeg si mer? Alt du gjr er smre tykt lag med litt vaniljekesam utover speltlompene, dryss over litt kanel og sukrin, og vips, s har du en godbit som man nesten kan bli avhengig av. Dette er sunt og godt, og litt variasjon er jo veldig bra. Du kan ogs ha valgfritt syltety ogs, tror det skal vre godt. Mmm.

Har du prvd dette fr?

My weekend

Det kommer to oppskrifter til dere veldig veldig snart. Noen som nsker vite oppskriften p mangokulene og det andre? Dere er fantastiske.

Lys i mrket

S langt har dagen vrt veldig bra. Formen er heldigvis mye bedre enn i gr, noe som fles veldig befriende og godt. Det er s godt tenke p at slike yeblikk dukker opp ogs. Lys i mrket. Bare det g ut, vre sammen med de jeg virkelig er glad i og som jeg bryr meg om, bare det le, smile, kjenne p lykken fylle hele kroppen. Den flelsen er nesten ubeskrivelig. Den flelsen er s uvirkelig kjenne p. S fantastisk godt. Det fles nesten som f en liten pause fra det vonde. Fra sykdom. Det er nesten som om de sm drmmer om kjenne p livet gr i oppfyllelse.

Denne dagen skal jeg nyte.

S lett, men s vanskelig

Noen ganger vil jeg bare krype langt under dyna og bli der. Vre der og bli der for en stund. Ikke ha kontakt med et eneste levende vesen i det hele tatt, jeg kjenner det koker inni meg. Av en eller annen grunn har jeg s mye sinne inni meg som jeg ikke fr ut. Trer, sinne og sorg. Jeg blir s sint p meg selv, skjnner plutselig ikke hvorfor det m vre s vanskelig bite tennene sammen og holde trene inne, bare for en gangs skyld. Jeg fler meg bare s svak, maktesls og s liten. Nesten som et lite barn igjen som trenger hjelp, sttte, omsorg og kjrlighet.

Det fles litt snn.

Aldri fr har det vrt s vanskelig f i seg tilstrekkelig og nok nring, det er nesten litt latterlig. Det er jo bare mat. Det er jo bare bensin p bilen som m kjre videre og som m ha noe pfyll for at den skal klare kjre videre. "Herregud, skjerp deg". Hadde ikke kvalmen vrt der, brekningene vrt der og det fucket spiserret s hadde det kanskje vrt litt lettere. I dag merker jeg egentlig p hele kroppen at det ikke er min dag. Hper litt hjemmespa og en god film vil vre noe positivt, og at jeg sovner fort i kveld. Jeg tror det skal bli godt med litt svn.

Lukke ynene.

Sunne vafler p 5 minutter

Hei fantastiskelesere

Tenkte siden dere er s utrolig gode skal jeg dele en liten oppskrift som jeg absolutt vil kalle verdens beste. De lages av s enkelt som egg og most banan, vanskeligere er det faktisk ikke. Har du drlig tid en dag og samtidig som du har lyst p noe veldig godt, samtidig som sunt, s anbefaler jeg disse vaflene p det sterkeste. Jeg lagde dobbel oppskrift og fikk 5 sm vafler, s det passet jo perfekt siden vi ogs fikk litt besk. Bruker dere 1 banan og moser det sammen med egg, s blir det 2 vafler snn ca. Men hvis du dobler ingrediensene fr du sklart enda flere. Og det er vel bra siden de er sunne og saftige? Mm.



Kan du forst det?

Ingen dag er lik, slik er det nok for oss alle. Jeg mter ikke bare nedturer og vonde dager, jeg har ogs gode dager der jeg klarer legge sykdommen litt til side. Jeg har dager der jeg klarer tenke p litt andre ting enn sykdomsrelaterte ting, noe som jeg ikke klarer meg uten. Det er derfor jeg setter s stor pris p alle de gode dagene jeg fr oppleve, og alle de gode yeblikkene som jeg fr lov til ta del av. Det betyr s mye for meg. Det er s viktig for meg at jeg klarer sette det vonde litt bort slik at jeg kan kjenne litt mer p livet "der ute". Det er derfor jeg kan si at livet er vakkert.

Selv om jeg har mange gode dager der jeg kan slippe litt av kvalmen og magesmertene, betyr det ikke at jeg har det bra. Smilet klistrer jeg p med det samme jeg gr ut dra, det er det frste jeg tar p meg nr jeg str foran speilet og skal gjre meg klar for dagen. Jeg gleder meg aldri til g i mte med dagens utfordringer, nedturer, hindringer og sykdommens kamp ikke minst, men jeg velger kjempe selv om det er vanskelig. Jeg velger kjempe for livet mitt, fordi jeg vet dette ikke er for evig. Sykdommen er jeg ndt til komme meg ut fra, p en eller annen mte. Jeg m.

Noen ganger gr ting litt bedre og virker litt lettere enn andre perioder, det er slik det bare er. Noen ganger klarer jeg gjre s mye utav hverdagen at jeg glemmer det vonde litt. Det er s befriende og s godt. Bare det senke skuldrene noen centimeter ned. Bare det puste litt lettere ,- jeg kan nesten ikke beskrive den fantastiske og herlige flelsen. Det er s godt leve det livet i frihet. Uten anorektiske tanker. Uten det vonde. Bare for noen sekunder og noen f minutter. Bare for noen timer og for noen dager. Vet dere - det er da jeg elsker livet mer enn annet. Fordi jeg lever.

Jeg syns det er s godt komme seg ut litt, dra i familiebesk og sitte tett inntil andre nre og kjre. Krype under ullteppet, se levende lys rundt meg som varmer og som gir glede og kjrlighet, som bare sprer seg rundt i hele rommet. Bare det vre sammen med familien, de jeg virkelig er glad i og som jeg bryr meg om. Bare det le nr noe morsomt blir fortalt, bare det se igjen nre og kjre som jeg ikke har sett p veldig lenge. Den flelsen? Jeg kan ikke si noe annet enn at det er ubeskrivelig godt. Det blir nesten som om kroppen fr litt fred. Nesten som en indre ro. Friheten.

Livet er godt leve, bare vi velger det.

Om det bare hadde vrt annerledes

Jeg vil kjenne at jeg lever, ikke bare se de sm fysiske tegnene til det. Jeg vil kjenne at kroppen er i live, kjenne mitt eget hjerte banke og kjenne at pulsen sl. Jeg vil kjenne p livet. Livet der ute. Livet som frisk og fri fra alt som heter sykdom. Alt som har med sykdom gjre.

Jeg drmmer om oppleve verden, gjre noe. Gjre noe nytt og noe spesielt. Noe annet. Jeg vil komme meg bort herfra, dra ut i verden og oppleve spennende ting. Jeg vil kjenne gleden strmme gjennom kroppen, jeg vil kjenne at det er godt vre meg. At det er godt leve.

Jeg vil strle og bare ose av energi og krefter, jeg vil danse gjennom blomsteregnen og lpe barfot p nyklippet gress. Jeg vil kjenne at det er sommer. Samtidig som jeg drmmer om leve i hvert yeblikk som gjr meg levende, nsker jeg ikke at det skal vre i evighet. Jeg vil at tiden skal g fort.

Hadde sykdommen bare gitt meg lov og muligheten til leve en hel dag uten noen som helst anoreksi? h, herregud. Da hadde jeg virkelig vrt travel og opptatt, jeg hadde ikke hatt tid til snakke med noen engang. Fjellturer, opplevelser, fantastisk utsikt, god mat som jeg har savnet. God drikke. Alt.

Om det bare hadde vrt annerledes.

My weekEND



Et vakkert sted

Jeg tror jeg en gang kommer til et vakkert sted. Til drmmeland. Der jeg kan vre fri fra sykdom. Jeg skal dit, jeg er p vei. Nr jeg har klart vinne over sykdommen og blitt sluppet fri fra sykdommens onde klr, skal jeg leve livet slik som jeg bare kan drmme om n. Det er mitt synspunkt og akkurat slik jeg ser det. Det bli frisk igjen. Jegtror og er nesten helt sikker p at det blir vakkert. Det jeg ser. Jeg tror det blir mindre kaos, mindre tankekjr, mindre trer, mindre nedturer, mindre tunge dager og mindre dager der jeg bare vil krype under dyna og bli liggende. Jeg tror p det.

Jeg velger drmme videre - helt til jeg str der med begge ben som stpt i bakken. Fri.

Savn



Det er s mye jeg savner som jeg nsker f tilbake, oppleve. Jeg savner det gamle hret mitt som var litt mer tykkere enn n, det er skremmende og vondt se hvor mye hr som faller av. Jeg hater se det med egne yne, jeg hater det virkelig. Det er da jeg kjenner trene komme, av slike sm bagateller. Jeg savner kunne spise god mat sammen med de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Jeg savner kunne delta i mltider og faktisk kjenne at jeg er sulten, jeg kjenner ikke sulthetflelsen fr det har gtt en veldig lang stund. Det er s vanskelig godta. S vanskelig akseptere.

Si at "det er helt greit". Det er ikke greit. Ikke i det hele tatt. Jeg savner s mye i det gamle livet mitt. Fr jeg noe tilbake?

Jeg savner kunne velge mer selv, uten at sykdommen skal vre den som delegger, hindrer og utfordrer meg mer enn jeg er forberedt p. Jeg vet aldri hva sykdommen har med seg og hvor sterk den er. Det er ekstra vondt ikke vite. Bare det g rundt med usikkerheten og det ikke vite hvordan det kommer til bli morgendagen. Jeg kan ikke planlegge s langt frem i tid lenger, det kunne jeg fr. Som frisk. Da hadde jeg en god flelse innerst inne. Jeg kjente jeg levde. Den virkelige flelsen. Det var ikke s vondt. Jeg vil bare ikke tape denne kampen. Jeg vil ikke at den skal vinne.

Let it be a dream

Denne dagen mtte vel komme. I dag har jeg vrt hos legen, og kan vel egentlig bare si at det ikke gikk greit. De sterke magesmertene som jeg ikke har skrevet og fortalt s mye om her, ser ut til vre et problem jeg m prve komme meg ut fra selv med det frste. Det er ikke s veldig mange medisiner som hjelper mot det, og det gjorde til at jeg braste ut i grt nr jeg var hos legen og fikk vite det. Siden det har vel jeg ikke klart ha noen lange pauser fra trene, jeg kjenner jeg blir s sint og s oppgitt. S sint og oppgitt over meg selv. Hadde jeg bare kunne stoppet det.

Hadde jeg bare kunnet stoppe sykdom n, hadde jeg ikke nlt. Samme hva faen flelsen hadde vrt, jeg hadde gjort det. Sykdommen er ikke noe god mot meg heller fortiden, jeg mister mer og mer hr og jeg kan nesten ikke g med hestehale eller ha strikk i hret uten at det faller utav og uten at det str rett ut til alle mulige kanter. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg grter mer om kveldene n, mest fordi jeg kanskje er s redd. S redd for smertene. S redd for at smertene skal g over. S redd for vise meg. Jeg kan virkelig ikke vise meg til noen slik som jeg ser ut n.

Det orker jeg bare ikke.

Jordbr og vannmelonsmoothie

M bare si at dette er den beste smoothien jeg noen gang har laget og smakt. Med litt vann, isbiter, jordbr, banan og vannmelon blir det helt magisk. Tok litt sukrin ogs oppi og blandet det inn til slutt, bare for den stsmaken sin skyld. Kjpte en "perfekte smoothies" bok som jeg skal ligge i senga lese litt i for f litt inspirasjon, jeg angrer virkelig ikke p at jeg kjpte den, s mye god drikke som str i den. Er jo s lett lage det ogs, s det er jo ingen problem. Dette ble nok en vitaminbombe og godt gjorde det for magen og det ble en fest for smakslkene. Mmm.

Er det ikke snart over?

I veldig lang tid n har jeg merket mer til det fysiske enn det psykiske. Jeg vet en spiseforstyrrelse har mye med tanker, angst og flelser gjre, men det handler ogs om s uendelig mye mer enn det. Fysisk og psykisk helse henger jo sammen, det er jo klart man ikke er hoppende glad og smiler fra re til re nr man ligger helt utslitt og utmattet under dyna p grunn av drlig form. Det er jo klart det - slik er det for meg ogs. Jeg kjenner bare jeg blir sint og oppgitt over meg selv nr sykdommen herjer og er som verst, jeg har ikke lenger ord p for lei jeg er kvalme, svimmelhet, hodepine.

Noen ganger spr jeg bare meg selv: Er det ikke snart over? Er det ikke snart slutt? Blir jeg ikke frisk snart?

Mat er medisinen. Mat er kuren som skal gjre meg frisk. Mat, som i min situasjon gjr fysisk vondt. Jeg sliter fremdeles veldig mye med svelge maten, det gjr vondt og jeg brekker meg nesten hver gang. Jeg vil bare grte nr noen sier "prv igjen, du klarer det". Egentlig hadde det nesten vrt bedre om de holdt kjeft, det er s vondt med slike kommentarer. Spesielt nr jeg fler de ikke ser hvor hardt jeg faktisk prver. Kampen er s skjult og s usynlig. Det gjr det ofte vanskeligere og enda tyngre kjempe videre, men jeg gjr det likevel. Jeg skal vinne denne. Seire over det vonde.

August



Hva syns dere? Tenkte jeg skulle fortsette med mnedens om det hres bra ut.

Im gonna make this. I will survive this


Spiseforstyrrelsen tar for stor plass. Alt for stor plass. Noen ganger fles det ut som om den bare presser p mer og mer slik at jeg blir igjen i et lite hjrne. Det er slitsomt leve p den mten, vre perfeksjonist som full stilling sliter meg bare mer og mer ut. Hele tiden fr jeg beskjed om hva jeg br gjre. Noen ganger gjr det meg bare mer frustrert og enda mer fortvilet, det fles nesten ut som om det er s lett for andre, slik som de ser det. Jeg lurer p hvordan de hadde sett p sykdommen om de hadde vrt i samme situasjon som jeg er i n. Jeg lurer p hva de hadde sagt og hva de hadde tenkt om de gikk med samme skoa p.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits