dobbelkamp -

Verdt det

Noen ganger forandrer alt seg. Ikke alle forandringer er positive. Jeg lukker øynene, puster dypt og tenker tilbake til da alt startet. Jeg tenker på alt som har forandret seg. Alt som er annerledes. Selv når jeg ser de store stegene jeg har tatt i riktig retning, føler jeg ingen stor seier. Jeg blir sittende igjen med følelsen av at ingenting jeg gjør, er godt nok. At uansett hvor hardt jeg sloss og kjemper, så er det likevel mye som kunne vært gjort enda bedre. Det sliter meg ut, helt fullstendig. Jeg prøver så hardt, hver eneste dag. Hver eneste dag, ved å ta riktige, bevisste valg som jeg vet har veldig mye å si. Kroppen min har det gjerne bedre enn på veldig lenge, men hva er viktigst? Jeg vet ikke lenger, fysisk eller psykisk helse? Det er så vanskelig akkurat nå. Så veldig, veldig vanskelig.

Jeg prøver å smile til meg selv når jeg ser i speilet. Prøver å være glad for de små hverdagsgledene jeg møter på. Jeg er underveis, og jeg kjemper. Jeg har ikke stoppet opp, eller skyvet noe som helst til side. Mer enn 3 år med sykdom er ikke bare til å legge bak seg. Det er ikke bare til å bestemme seg for å gå videre i livet, og klistre smilet på. Jeg kommer meg, blir bedre, men det tar tid. Det går sakte, og det er bare noe jeg er nødt til å godta og finne meg i. Jeg har tatt mange vanskelige avgjørelser nå, som har vært veldig ubehagelig og tøft, men på sikt tror jeg dette er det riktige. Nå får jeg mer hjelp, forhåpentligvis. Kanskje det høres enkelt ut. "Det er jo bare til å hoppe i det". Hva om du tviler? Hva om du føler du trenger litt tid på å bestemme deg, men må bestemme deg raskt? Det er tøft.

Det er mange konsekvenser kroppen min kjenner på. Mangelsykdom, som gjør at jeg blir utmattet, trøtt og sliten gir meg enda flere utfordringer. Er dette livet? Er dette fortsettelsen? Skal det være sånn, for alltid? Jeg spør meg selv, men finner ingen svar. Likevel biter jeg tennene sammen og holder meg sterk, dette skal ikke knekke meg helt på noen som helst måte. Jeg blir sint, lei meg og veldig skuffet når jeg hører om andre som ønsker anoreksi. Jeg blir sint, skuffet og lei meg når jeg leser om andre som legger ut kostlisten sin på blogg, og er i tvil om de har spist for mye. Dette trigger meg ikke lenger, men jeg vet det er andre som gjør det. Jeg vet at det har alt for mange konsekvenser. Og til de som legger ut oppskrift for hvordan man får en spiseforstyrrelse? Jeg blir skuffet.

Dere vet ikke hvor jævlig hardt det er, å måtte bestemme seg for å snu. Snu mot livet, og droppe døden. For ja, jeg hadde et valg. Det valget kunne ingen ta for meg. Ikke en gang en spesialist. Lege. En sykepleier. Familie og venner. De kunne ikke bestemme for meg, hva jeg skulle velge. Jeg valgte livet. Så sliten, lei, syk, dårlig og så langt nede som jeg var, var jeg i stand til å ta det livsviktige valget som å leve videre og kjempe. Kjempe til seieren var tatt. Det har kostet meg forferdelig mye, men jeg er glad for at jeg tok det valget. Ja, det vil være mye som er vanskelig framover, men jeg gir meg ikke. Jeg gir aldri opp, før jeg den dag kan kjenne det er godt å være meg i min kropp. Jeg kunne dødd om jeg lot sykdommen fortsette. Det ble mange tårer, vanskelige diskusjoner og mye tvil. Skulle jeg?

Å bli frisk fra anoreksi og spiseforstyrrelser, egentlig sykdom i seg selv, er en langvarig kamp. Det er livet som står på spill, og det er forferdelig krevende. Likevel er det verdt det.

Livstegn


Jeg kunne ønske jeg kunne si alt gikk bra, men da ville jeg ikke snakket sant. Nå som jeg må ta motet til meg og ta imot mer hjelp, føler jeg kampen er enda tyngre og vanskeligere. Men jeg kjemper, sloss og biter tennene sammen. Mye er bedre enn det har vært på .. år .. men det er likevel mye jeg må kjempe hardt for. Men det er verdt det, det vet jeg. Selv om det er stille fra meg for tiden, så har jeg ikke glemt dere. Hvor fantastisk dere har vært og er, ikke minst, for alle de vakre ordene dere forteller meg hver gang. Tusen hjertelig takk, dere er så god. Det har vært store forandringer i livet mitt de siste månedene, men det går greit. Nå skal jeg klare å nå til enda nyere høyder, og jeg kommer til mål til slutt. Det vet jeg bare.

Holder dere oppdatert.

Keep fighting


Det er veldig tungt. Jeg kjenner frykten ta kvelertak og hvordan den hemmer. Måten det gjør hverdagen så vanskelig. Det er så fryktelig tungt akkurat nå.

Likevel biter jeg tennene sammen. Likevel prøver jeg å holde ut.

Et tygg og en matbit blir en stor seier, men på samme måte somd et føles som et stort tap.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


September 2013
August 2013
Juli 2013
Juni 2013
Mai 2013
April 2013
Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012
November 2012
Oktober 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits