dobbelkamp -

Verdt det

Noen ganger forandrer alt seg. Ikke alle forandringer er positive. Jeg lukker ynene, puster dypt og tenker tilbake til da alt startet. Jeg tenker p alt som har forandret seg. Alt som er annerledes. Selv nr jeg ser de store stegene jeg har tatt i riktig retning,fler jeg ingen stor seier. Jeg blir sittende igjen med flelsen av at ingenting jeg gjr, er godt nok. At uansett hvor hardt jeg sloss og kjemper, s er det likevel mye som kunne vrt gjort enda bedre. Det sliter meg ut, helt fullstendig. Jeg prver s hardt, hver eneste dag. Hver eneste dag, ved ta riktige, bevisste valg som jeg vet har veldig mye si. Kroppen min har det gjerne bedre enn p veldig lenge, men hva er viktigst? Jeg vet ikke lenger, fysisk eller psykisk helse? Det er s vanskelig akkurat n. S veldig, veldig vanskelig.

Jeg prver smile til meg selv nr jeg ser i speilet. Prver vre glad for de sm hverdagsgledene jeg mter p. Jeg er underveis, og jeg kjemper. Jeg har ikke stoppet opp, eller skyvet noesom helst til side. Mer enn 3 r med sykdom er ikke bare til legge bak seg. Det er ikke bare til bestemme seg for g videre i livet, og klistre smilet p. Jeg kommer meg, blir bedre, men det tar tid. Det gr sakte, og det er bare noe jeg er ndt til godta og finne meg i. Jeg har tatt mange vanskelige avgjrelser n, som har vrt veldig ubehagelig og tft, men p sikt tror jeg dette er det riktige. N fr jeg mer hjelp, forhpentligvis. Kanskje det hres enkelt ut. "Det er jo bare til hoppe i det". Hva om du tviler? Hva om du fler du trenger litt tid p bestemme deg, men m bestemme deg raskt? Det er tft.

Det er mange konsekvenser kroppen min kjenner p. Mangelsykdom, som gjr at jeg blir utmattet, trtt og sliten gir meg enda flere utfordringer. Er dette livet? Er dette fortsettelsen? Skal det vre snn, for alltid? Jeg spr meg selv, men finner ingen svar. Likevel biter jeg tennene sammen og holder meg sterk, dette skal ikke knekke meg helt p noen som helst mte. Jeg blir sint, lei meg og veldig skuffet nr jeg hrer om andre som nsker anoreksi. Jeg blir sint, skuffet og lei meg nr jeg leser om andre som legger ut kostlisten sin p blogg, og er i tvil om de har spist for mye. Dette trigger meg ikke lenger, men jeg vet det er andre som gjr det. Jeg vet at det har alt for mange konsekvenser. Og til de som legger ut oppskrift for hvordan man fr en spiseforstyrrelse? Jeg blir skuffet.

Dere vet ikke hvor jvlig hardt det er, mtte bestemme seg for snu. Snu mot livet, og droppe dden. For ja, jeg hadde et valg. Det valget kunne ingen ta for meg. Ikke en gang en spesialist. Lege. En sykepleier. Familie og venner. De kunne ikke bestemme for meg, hva jeg skulle velge. Jeg valgte livet. S sliten, lei, syk, drlig og s langt nede som jeg var, var jeg i stand til ta det livsviktige valget som leve videre og kjempe. Kjempe til seieren var tatt. Det har kostet meg forferdelig mye, men jeg er glad for at jeg tok det valget. Ja, det vil vre mye som er vanskelig framover, men jeg gir meg ikke. Jeg gir aldri opp, fr jeg den dag kan kjenne det er godt vre meg i min kropp. Jeg kunne ddd om jeg lot sykdommen fortsette. Det ble mange trer, vanskelige diskusjoner og mye tvil. Skulle jeg?

bli frisk fra anoreksi og spiseforstyrrelser, egentlig sykdom i seg selv, er en langvarig kamp. Det er livet som str p spill, og det er forferdelig krevende. Likevel er det verdt det.

Livstegn


Jeg kunne nske jeg kunne si alt gikk bra, men da ville jeg ikke snakket sant. N som jeg m ta motet til meg og ta imot mer hjelp, fler jeg kampen er enda tyngre og vanskeligere. Men jeg kjemper, sloss og biter tennene sammen. Mye er bedre enn det har vrt p .. r .. men det er likevel mye jeg m kjempe hardt for. Men det er verdt det, det vet jeg. Selv om det er stille fra meg for tiden, s har jeg ikke glemt dere. Hvor fantastisk dere har vrt og er, ikke minst, for alle de vakre ordene dere forteller meg hver gang. Tusen hjertelig takk, dere er s god. Det har vrt store forandringer i livet mitt de siste mnedene, men det gr greit. N skal jeg klare n til enda nyere hyder, og jeg kommer til ml til slutt. Det vet jeg bare.

Holder dere oppdatert.

Keep fighting


Det er veldig tungt. Jeg kjenner frykten ta kvelertak og hvordan den hemmer. Mten det gjr hverdagen s vanskelig. Det er s fryktelig tungt akkurat n.

Likevel biter jeg tennene sammen. Likevel prver jeg holde ut.

Et tygg og en matbit blir en stor seier, men p samme mte somd et fles som et stort tap.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


September 2013
August 2013
Juli 2013
Juni 2013
Mai 2013
April 2013
Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012
November 2012
Oktober 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits