dobbelkamp -

Hjertet gråter

Det er en kamp. Hver eneste dag. I stille gråt, hikster jeg og prøver å konsentrerer meg om å puste. Finne ro. Men likevel kommer tårene. Uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, triller tårene mer og mer. Selv om jeg er åpen og ærlig her, er det likevel veldig mye jeg ikke skriver om. Jeg vet ikke helt om det er fordi det er så vanskelig å finne de rette ordene og forklare slik at det skal være meningsfylt og forståelig, elle rom det er for vondt å skrive det, men vanskelig er det. Jeg klarer aldri å bli enig med meg selv, det er derfor jeg er stille.

Når man har mange rundt seg, så trenger det ikke alltid å være så positivt. Det betyr ikke at det alltid er så bra, hele tiden. Jeg snakker ikke med noen, fordi jeg ikke takler å bli snudd ryggen til når jeg er i en sånn sårbar situasjon som jeg er i nå. Jeg orker ikke å krangle så mye, høre på alle de vanskelige diskusjonene som dukker fram og på at flere snakker mer enn de lytter og hører på. Det gjør kampen enda tøffere og hardere, jeg vet nå at det er opptil meg og jeg som må kjempe for mitt. Det er nemlig ingen som kan gjøre det for meg.

En tanke slår meg; "Hvorfor har jeg ikke tatt det mer på alvor, før nå? Hvorfor har jeg ikke forstått det før?". Kroppen slites ut. Sykdommen tærer på kroppens indre organer, det handler ikke bare om mat, trening og kalorier. Det handler ikke bare om vekt og kontroll, det handler om så utrolig mye mer enn det. De som virkelig sier at de ser meg og sier at jeg har det bra, har ikke sett godt nok. Da har de ikke sett skikkelig etter, og tatt bort masken fra ansiktet som jeg desperat holder på. Dette er livet, folkens. Det er nå det gjelder. Her og nå. Jeg trenger noen timers søvn. Jeg er fullstendig utslitt og har vondt.

Kjempe

Uansett hvor jeg går, er anoreksiens skygge bak meg. Jeg kan ikke riste den av som støv eller blåse den bort, jeg må jobbe ut i fra det indre. Det er en hardere, tøffere og mer krevende jobb som ikke er gjort over natten, det er derfor det tar så lang tid. Når ikke alt stemmer og klarer å samarbeide på samme team, er det kjempe vanskelig å holde balansen. Min måte å takle maten bedre på, blir rett og slett å gjøre mest mulig i løpet av hverdagen. Jeg fyller dagene opp, passer på å ha mange gjøremål og ikke minst lage min egen rutine.

Kostplanen ligger på nattbordet og på kjøleskapet slik at det er det jeg møter hver morgen. Jeg kan ikke se bort i fra det eller la være, for jeg vet at sykdommen kan ta livet mitt. Istedenfor at jeg skal ha ettersmak etter laktuloseoljen, pleier jeg å drikke en hel liter med vann og funlight. Det er skikkelig kvalmendes og ekkelt, men når jeg vet det gjør fordøyelsessystemet bedre og at det fungerer bedre ved hjelp av den, er det ingen tvil om hva jeg må gjøre. Jeg må ta den hver dag. Øke dosen. Drikke mer og mer vann. Væske.

Jeg er lei. Veldig lei alle tankene mine som svirrer rundt, det er aldri fred å få.

Bare gjør meg en tjeneste, dere. Ikke bli syk. Hold dere friske, og prøv å hold kroppen sunn, frisk og sterk. Å være 18 og ha sykdom i kroppen, er ikke noe okay. Å være avhengig av medisiner for at magen skal føles normal og fungere som en vanlig person, er ikke noe jeg kan anbefale. Vær så snill, tenk dere om. Se rundt dere, se på livet. Det er avgjørende, vet dere, og tenk på at livet er bare noe vi kan oppleve èn gang. Det kommer ikke i reprise. Ikke sant? Derfor er det viktig å tenke på å gjøre det beste utav det.

Min måte å overleve på nå er å bite tennene sammen.

Cake

Fristet det med bærkake nå eller...?

En vond drøm

Uansett hva tallet på vekta viser, blir ikke anoreksien fornøyd. Det har jeg innsett. Det er noe jeg nå har skjønt og forstått. En tanke slår meg da: "Vil jeg noen gang bli helt frisk igjen og helt fri fra sykdommen? Vil jeg en gang klare å godta kroppen min akkurat som den er?". Jeg er redd det skal være en så stor del av meg og livet mitt i for lang tid. Konsekvensene er ikke ukjent for meg, men jeg vet selv at jeg verken kan ta sorger eller gleder på forskudd. Jeg blir stående midt i mellom. Midt i mellom alt. Noen ganger føles alt bare usikkert.

Hverdagen er en kamp. En utfordring. Jeg prøver å smile til meg selv i speilet, men erstattes raskt og etter kort tid med tårer. Etter å ha gått bak masken og klistret på et smil som jeg hele tiden kjemper for å holde oppe, knekker jeg i sammen. Kroppen vår tåler ikke alt, når den har vært sterk i så lang tid, gir den tegn om at noe er galt. Et signal om at ting er ikke som det skal være. Jeg er ikke så flink til å lytte til kroppens signaler. Anoreksien får meg til å gi en god faen i hva som skjer, uansett hva det handler om.

Jeg orker lite. Krefter og energi er ikke akkurat det jeg eier mest av, akkurat. Jeg sløser det bort på all tenking, grubling og bekymring. Alle tårene som triller. Jeg kunne brukt den energien på å slå hardere imot sykdommen, jeg vet jeg ikke gjør mitt beste nå, sånn som jeg egentlig burde. Akkurat nå kunne jeg ønske jeg kunne ta en pause fra sykdommen og livet med den så tett i kroppen, det tærer på og sliter meg fullstendig ut. Jeg kunne ønske dette var en vond drøm. Alt sammen.

That feeling

Dagen i dag har bare bestått av baking av en sunn bærkake og cupcakes, noe som definitivt reddet humøret mitt uten noen tvil. Jeg skal bare slappe av resten, kose meg sammen med herlige mennesker og ha det hyggelig med familien min. Må snart gjøre meg klar, før jeg skal i besøk. Det er så godt å se sollys og alle de vakre fargene på bladene som faller ned fra trærne. Nå gleder jeg meg til november og desember, og føler meg egentlig ganske så klar til det. Jeg håper de blir like gode som håpet, denne måneden har ikke vært noe bra.

Jeg føler meg veldig slapp, utmattet og sliten, så at jeg klarer å gjennomføre enkelte dager som er ekstra tunge, er utrolig. Heldigvis har jeg så mange vakre sjeler rundt meg som klemmer meg nærmest flat og gir meg massevis av kjærlighet. Ja, jeg tror jeg må være verdens heldigste. Det gjør meg så glad når jeg kommer meg ut i verden. Jeg føler meg levende når jeg får le sammen med de vakreste jeg vet om. Når jeg får smile og være sammen med dem og oppleve de gode minnene. Det er da jeg virkelig har det bra.

Life



Jeg har det ikke bra. Derfor blir det mange bilder til dere, jeg har ikke så mye jeg vil si. Hvordan har dere det? Send meg mail, jeg blir veldig glad for det.

Weekend



Jeg spiser ikke is, men jeg liker å ta bilde av alt fortiden.

Kampklar

Etter en god samtale med en veldig klok og fornuftig dame som jeg er så heldig å få snakke med, så føler jeg meg litt mer kampklar enn det jeg har vært de siste dagene. Det har blitt mange tårer og mange vanskelige valg og diskusjoner, men nå er jeg klar til kamp igjen. Sykdommen skal ikke vinne, selv om jeg vet det er det den vil. Den vil bare stjele og ta alt fra meg. Den vil rive alt ut fra mine armer og ødelegge mest mulig. Den kan det å ødelegge også, det er den veldig flink til. Men nå skal jeg vise. Nå er det jeg som skal bestemme litt. Styre.

Jeg skal kjempe. Sloss. Jeg skal bli frisk igjen og vinne.

Tretten


 

Tankespinn


Jeg er ikke frisk og jeg har det ikke så bra. Ingen mat smaker godt heller, så lysten til å spise er ikke akkurat noe jeg kan skryte av heller. Men jeg må spise, jeg har ikke noen valg lenger. Jeg må øke inntaket og jeg må pushe meg selv mye mer enn det jeg gjør, jeg som trodde jeg gjorde mitt beste og gjorde det jeg kunne. Den følelsen av å prøve, og få beskjed om at det ikke er godt nok, er rettere sagt helt jævlig. Skal love dere jeg har hatt noen vanskelige diskusjoner her de siste dagene, og det som irriterer meg mest av alt, er når folk sier "..joda, jeg forstår.."

Kampen er jævlig. Jeg kunne så inderlig ønske det var lettere. For alle, ikke bare for meg selv. Det er hardt, jeg må ha hjelp av noen kvalmende medisiner som gjør at fordøyelsessystemet mitt skal fungere som vanlig og sånn som det skal gjøre, og ja, bare bite tennene sammen. Heldigvis er det litt lettere å spise når jeg har kvalmestillende, er det noe jeg hater, så er det kvalme, skjønner dere. Da er det ikke snakk om at jeg skal spise noe som helst, for i mitt hode vil jeg bare få det ut igjen. Det vil jeg ikke. Det hater jeg. Så, for meg er kvalmestillende positivt.

Jeg holder meg hjemme i dag, jeg orker ikke å gå ut eller gjøre noe spesielt. Kroppen er forferdelig slapp og sliten, og tankene er bare et stort kaos. Håper jeg får tankene over på andre ting, og ikke hvor mye jeg hater dette og hvor mye jeg irriterer meg over alt og ingenting. Dette er bare ingen god dag. Dette er bare ikke min dag. Ikke i det hele tatt. Skal lese det nye bladet jeg fikk i posten som fremdeles ligger i plasten, sammen med en varm kopp kakao og favorittserien Glee. Det skal bli godt å slappe av. Senke skuldrene og hvile litt.

Værglad



Snart skal jeg ta på meg den gode, varme vinterjakka før jeg går ut. Jeg skal til legen, og det er ikke så veldig langt unna. Derfor går jeg, det er jo så fint høstvær ute nå. Senere skal jeg kanskje ta en liten bytur, hvis ikke det blir i morgen. Jeg må kjøpe en del ting, skjønner dere. I kveld skal jeg bare slappe av, kroppen trenger hvile, noe jeg virkelig kjenner på. Det skal bli godt når disse ukene er over, men takk gud for smertestillende og kvalmestillende. Fra nå av er herved de mine to nye bestevenner. Jeg nyter forresten været. Det gjør meg glad.

Å leve med sykdom

Det er veldig mange av dere som spør om hvordan jeg har det og hvordan det går med meg, noe jeg syns er veldig koselig. Jeg setter veldig stor pris på det. Noen ganger vet jeg ærlig ikke hvordan det går, jeg føler jeg står midt i mellom det gode og det vonde. Derfor trenger jeg noen ganger litt tenketid før jeg kan komme med en konkret og godt svar. Jeg har både gode og dårlige perioder, og slik vil det alltid være også. Det er en del av livet. En del av det å være menneske. Noen ganger føles bare alt urettferdig og vondt.

Da handler alt om å overleve. Stå i det. Bite tennene sammen.

I en periode kan jeg virke mer glad og proppfull av masse energi, helt uten at jeg vet hvorfor. Det er viktig for meg å fylle hverdagen med noe jeg smiler og ler av, da kan jeg glemme litt av tankekjøret og alt som virker helt kaos. Fullstendig kaos. Da kan jeg glemme smertene litt, tårene og det som plager meg fysisk og psykisk. Men, det hender jeg ikke orker, og jeg er redd for å si at det er litt for ofte. Det er spesielt vanskelig når jeg føler meg så alene i situasjonen jeg står i. Så vanskelig for de rundt meg å forstå. Så tungt for de rundt å hjelpe.

Jeg forstår det er vanskelig, jeg hadde kanskje gjort det samme som de rundt meg gjør også. Jeg vet de vil mitt beste og at de prøver så godt de kan,men de må forstå at det ikke er så lett som det ser ut til. Jeg har ofte dager der jeg ikke orker å vise meg for noen som helst. Ikke en eneste levende sjel. Noen ganger må jeg bare unngå alt som heter vekt og speil, da er det så lite som skal til før kroppen ikke klarer å holde seg oppreist. Det er en del av hverdagen, dette. En kald og skjør kropp, som ikke har det bra fysisk og psykisk.

Frustrasjon er det mye av. Jeg blir helt sprø og helt fortvilet når jeg merker hvor lite kroppen tåler, før jeg blir veldig dårlig igjen. Hvis jeg prøver å spise litt, kanskje øke mengden med mat og prøve å spise litt variert, blir jeg forferdelig dårlig og kvalm. Da vil jeg bare ligge i en seng eller holde meg på badegulvet, da trenger kroppen hvile og å ta det helt med ro uten at noe rundt meg skal stresse meg eller presse meg. Det er kjempe vanskelig, for det er da jeg virkelig mister håpet om å bli frisk igjen. Om å bli bra.

Da er det som om det blir dratt ut fra armene mine.

Når sykdommen er som verst, blir jeg skremt når jeg ser meg selv i speilet. Jeg er helt svart rundt øynene nesten, likblek, føler meg svak og egentlig helt håpløs. Elendig. Det er da jeg kjenner dødsangsten slå til også, jeg tenker med en gang "Dør jeg nå?". Det er litt rart, for plutselig kan jeg gå fra å være livredd til å ha en slags indre ro i kroppen. Alt går opp og ned, og jeg møter på både gode og dårlige dager, oppturer og nedturer. Jeg prøver å kjempe hardt. Jeg prøver å kjempe videre, men jeg må si det er tøffere enn jeg trodde.

Akkurat nå er jeg veldig dårlig. Jeg er i en dårlig periode der jeg føler alt går meg imot, og der alt er avgjørende. Men, det er en viktig kamp for meg. Dette er ikke noe å tulle med eller spøke med, neon ganger kunne jeg bare ønske at mine nærmeste hørte mer på meg. At jeg følte jeg hadde noen der, som jeg kunne fortelle alt til. Jeg vet det vil komme bedre tider, jeg må bare prøve å holde fast på håpet videre. Det er så godt å tenke på at jeg får så mange fine ord fra dere, det hjelper virkelig.

Plutselig blir det lettere for meg å tørke bort tårene og ta fram smilet.

Spørsmålsrunde

Er det noe dere lurer på? Nå blir det en spørsmålsrunde.Spør i vei.

A waffle is like a pancake with a syrup trap

I dag har jeg vært veldig krativ selv om formen ikke er på den beste. Jeg lagde sveler/pannekaker helt selv og overrasket familien med det til kvelds. Stearinlys var også tent i alle kroker, ullteppe til hver og en og smilene er klistret på med det samme. Fint vær har det også vært i dag, noe som hjelper litt på det dårlige humøret. I morgen skal jeg på photoshoot så stay tuned, det blir noen bilder skal dere se. Forresten, hva syns dere om at jeg lager slike bildeinnlegg, er det greit eller er det heller mer tekst dere vil ha? Jeg syns det er veldig fint med slike blogger. Foto og tekst. 

Livet der ute

Det er så godt å komme seg ut, le, smile, snakke om alt og ingenting. Så godt å få så uendelig mange klemmer, så godt å se andre smile og le, være glad. Jeg får ikke tid til å tenke på vonde ting. Det er ikke tid til å tenke på sykdommen når jeg har det så gøy og så bra sammen med de beste. Sliten kropp kjennes, men det føles mest godt enn det gjør vondt. Da har jeg en god samvittighet også, for da er det en helt naturlig måte å kjenne at kroppen er litt tom for krefter når jeg har gjort så mye som jeg har gjort. En travel sjel, er noe jeg trives veldig godt med.

Alt i livet mitt er ikke bare sykdom, men det er store deler av det. Det er så godt å kjenne på følelsen av å leve. Følelsen av å kjenne på livet der ute.

Så langt har helgen vært utrolig bra. Jeg har stått på kjøkkenet og bakt litt, laget gode middager til mine kjære, ryddet litt, pyntet litt rundt omkring med selvplukkede blomster, og jeg har fått unnagjort noen ærend. Neste helg blir det en liten tur til byen, så det er noe jeg ser fram til. Er noe jeg må kjøpe inn før kulden begynner skjønner dere, så frysepinne som jeg er, må jeg virkelig kjøpe meg nye ullgensre og klær som holder den kalde kroppen min varm. Kanskje jeg kommer hjem med nytt kamera også? Jeg gleder meg mye til ukene framover.

Det føles bra.

Tid

Det vil ta tid, veldig lang tid. Det vil ta lang tid før jeg kan stille meg foran speilet, smile et ekte smil til meg selv og gi et klapp på skuldra.

Jeg må lære meg å takle livet slik som det blir i ettertid, jeg må trene opp kroppen og gjøre det sunnere og sterkere på den rette måten, og ikke på den feile. Jeg må behandle kroppen min på en bedre måte enn jeg har gjort til nå, og bare det vil kanskje ta flere måneder/år. Det er så lett å miste motivasjon. Så lett å falle igjen. Så lett for å gå tilbake i de samme gamle fotspor. Jeg er redd for det, livredd. Noen ganger kunen jeg ønske at jeg slapp dette. At seieren bare kom av seg selv. Men nei, det er nok bare noe jeg kan drømme om. Seieren må være fortjent.

My weekend


Når hver dag blir kamp

Jeg smiler, men det betyr ikke at jeg er så glad alltid. Jeg ler, men det betyr ikke at jeg er så lykkelig. Noen ganger orker jeg ikke å fortelle hva som ligger bak. Noen ganger er det nok deprimerende sånn som det er, da gjelder det bare for meg å overleve. Bite tennene sammen. Stå i det. Prøve å ikke vise min frykt. Men, jeg tror sykdommen har sett hvor redd jeg er. Hvor redd jeg egentlig er. Sannheten er at det er ingen som vet alt, det er bare jeg som sitter igjen med det som skjer. Det som jeg opplever. Det er bare jeg som vet hvordan det er, for min kropp.

Når hver dag blir en kamp, handler alt om å overleve. Komme gjennom hverdagen. Flykte. Rømme. Løpe langt vekk fra døden når den nærmer seg. Jeg har sett døden i hvitøyet. Egentlig er det utrolig at jeg fremdeles lever. Men jeg kan ikke hvile. Jeg kan ikke senke skuldrene og tro at alt ordner seg av seg selv. Likevel er det mange som tror det. Jeg må være på vakt, prøve å ikke la meg lure og jeg må fremdeles kjempe og sloss. Hvorfor? Det er så langt igjen, dere skulle bare visst. Jeg vet ikke, jeg er usikker, men det må gå bra til slutt for meg også.

Det er så mange som har klart det, og det vil jeg også. Det skal jeg også. Jeg vil være en av de. Uansett hvor hardt det er og uansett hvor tungt det kommer til å bli, må jeg bare tørre å stå i det. Jeg syns det er godt å ha så gode venninner som jeg har når det blir ekstra tøft. Når ting blir ekstra tungt å bære på. Jeg trodde det skulle gå bedre. Jeg trodde jeg skulle være friskere og mer fri fra sykdommen nå, men da ville det være å lyve. Det vil jeg ikke. Men jeg må fremdeles leve i håpet. Jeg må fremdeles kjempe hver eneste bidige dag for dette. For livet. For alt.

Ta vare på alt dere har, vakre lesere. Dere er alle fantastiske, fra innsiden og ut.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Desember 2012
November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits