dobbelkamp -

Hjertet grter

Det er en kamp. Hver eneste dag. I stille grt, hikster jeg og prver konsentrerer meg om puste. Finne ro. Men likevel kommer trene. Uansett hvor mye jeg vrir og vender p det, triller trene mer og mer. Selv om jeg er pen og rlig her, er det likevel veldig mye jeg ikke skriver om. Jeg vet ikke helt om det er fordi det er s vanskelig finne de rette ordene og forklare slik at det skal vre meningsfylt og forstelig, elle rom det er for vondt skrive det, men vanskelig er det. Jeg klarer aldri bli enig med meg selv, det er derfor jeg er stille.

Nr man har mange rundt seg, s trenger det ikke alltid vre s positivt. Det betyr ikke at det alltid er s bra, hele tiden. Jeg snakker ikke med noen, fordi jeg ikke takler bli snudd ryggen til nr jeg er i en snn srbar situasjon som jeg er i n. Jeg orker ikke krangle s mye, hre p alle de vanskelige diskusjonene som dukker fram og p at flere snakker mer enn de lytter og hrer p. Det gjr kampen enda tffere og hardere, jeg vet n at det er opptil meg og jeg som m kjempe for mitt. Det er nemlig ingen som kan gjre det for meg.

En tanke slr meg; "Hvorfor har jeg ikke tatt det mer p alvor, fr n? Hvorfor har jeg ikke forsttt det fr?". Kroppen slites ut. Sykdommen trer p kroppens indre organer, det handler ikke bare om mat, trening og kalorier. Det handler ikke bare om vekt og kontroll, det handler om s utrolig mye mer enn det. De som virkelig sier at de ser meg og sier at jeg har det bra, har ikke sett godt nok. Da har de ikke sett skikkelig etter, og tatt bort masken fra ansiktet som jeg desperat holder p. Dette er livet, folkens. Det er n det gjelder. Her og n. Jeg trenger noen timers svn. Jeg er fullstendig utslitt og har vondt.

Kjempe

Uansett hvor jeg gr, er anoreksiens skygge bak meg. Jeg kan ikke riste den av som stv eller blse den bort, jeg m jobbe ut i fra det indre. Det er en hardere, tffere og mer krevende jobb som ikke er gjort over natten, det er derfor det tar s lang tid. Nr ikke alt stemmer og klarer samarbeide p samme team, er det kjempe vanskelig holde balansen. Min mte takle maten bedre p, blir rett og slett gjre mest mulig i lpet av hverdagen. Jeg fyller dagene opp, passer p ha mange gjreml og ikke minst lage min egen rutine.

Kostplanen ligger p nattbordet og p kjleskapet slik at det er det jeg mter hver morgen. Jeg kan ikke se bort i fra det eller la vre, for jeg vet at sykdommen kan ta livet mitt. Istedenfor at jeg skal ha ettersmak etter laktuloseoljen, pleier jeg drikke en hel liter med vann og funlight. Det er skikkelig kvalmendes og ekkelt, men nr jeg vet det gjr fordyelsessystemet bedre og at det fungerer bedre ved hjelp av den, er det ingen tvil om hva jeg m gjre. Jeg m ta den hver dag. ke dosen. Drikke mer og mer vann. Vske.

Jeg er lei. Veldig lei alle tankene mine som svirrer rundt, det er aldri fred f.

Bare gjr meg en tjeneste, dere. Ikke bli syk. Hold dere friske, og prv hold kroppen sunn, frisk og sterk. vre 18 og ha sykdom i kroppen, er ikke noe okay. vre avhengig av medisiner for at magen skal fles normal og fungere som en vanlig person, er ikke noe jeg kan anbefale. Vr s snill, tenk dere om. Se rundt dere, se p livet. Det er avgjrende, vet dere, og tenk p at livet er bare noe vi kan oppleve n gang. Det kommer ikke i reprise. Ikke sant? Derfor er det viktig tenke p gjre det beste utav det.

Min mte overleve p n er bite tennene sammen.

Cake

Fristet det med brkake n eller...?

En vond drm

Uansett hva tallet p vekta viser, blir ikke anoreksien fornyd. Det har jeg innsett. Det er noe jeg n har skjnt og forsttt. En tanke slr meg da: "Vil jeg noen gang bli helt frisk igjen og helt fri fra sykdommen? Vil jeg en gang klare godta kroppen min akkurat som den er?". Jeg er redd det skal vre en s stor del av meg og livet mitt i for lang tid. Konsekvensene er ikke ukjent for meg, men jeg vet selv at jeg verken kan ta sorger eller gleder p forskudd. Jeg blir stende midt i mellom. Midt i mellom alt. Noen ganger fles alt bare usikkert.

Hverdagen er en kamp. En utfordring. Jeg prver smile til meg selv i speilet, men erstattes raskt og etter kort tid med trer. Etter ha gtt bak masken og klistret p et smil som jeg hele tiden kjemper for holde oppe, knekker jeg i sammen. Kroppen vr tler ikke alt, nr den har vrt sterk i s lang tid, gir den tegn om at noe er galt. Et signal om at ting er ikke som det skal vre. Jeg er ikke s flink til lytte til kroppens signaler. Anoreksien fr meg til gi en god faen i hva som skjer, uansett hva det handler om.

Jeg orker lite. Krefter og energi er ikke akkurat det jeg eier mest av, akkurat. Jeg slser det bort p all tenking, grubling og bekymring. Alle trene som triller. Jeg kunne brukt den energien p sl hardere imot sykdommen, jeg vet jeg ikke gjr mitt beste n, snn som jeg egentlig burde. Akkurat n kunne jeg nske jeg kunne ta en pause fra sykdommen og livet med den s tett i kroppen, det trer p og sliter meg fullstendig ut. Jeg kunne nske dette var en vond drm. Alt sammen.

That feeling

Dagen i dag har bare besttt av baking av en sunn brkake og cupcakes, noe som definitivt reddet humret mitt uten noen tvil. Jeg skal bare slappe av resten, kose meg sammen med herlige mennesker og ha det hyggelig med familien min. M snart gjre meg klar, fr jeg skal i besk. Det er s godt se sollys og alle de vakre fargene p bladene som faller ned fra trrne. N gleder jeg meg til november og desember, og fler meg egentlig ganske s klar til det. Jeg hper de blir like gode som hpet, denne mneden har ikke vrt noe bra.

Jeg fler meg veldig slapp, utmattet og sliten, s at jeg klarer gjennomfre enkelte dager som er ekstra tunge, er utrolig. Heldigvis har jeg s mange vakre sjeler rundt meg som klemmer meg nrmest flat og gir meg massevis av kjrlighet. Ja, jeg tror jeg m vre verdens heldigste. Det gjr meg s glad nr jeg kommer meg ut i verden. Jeg fler meg levende nr jeg fr le sammen med de vakreste jeg vet om. Nr jeg fr smile og vre sammen med dem og oppleve de gode minnene. Det er da jeg virkelig har det bra.

Life



Jeg har det ikke bra. Derfor blir det mange bilder til dere, jeg har ikke s mye jeg vil si. Hvordan har dere det? Send meg mail, jeg blir veldig glad for det.

Weekend



Jeg spiser ikke is, men jeg liker ta bilde av alt fortiden.

Kampklar

Etter en god samtale med en veldig klok og fornuftig dame som jeg er s heldig f snakke med, s fler jeg meg litt mer kampklar enn det jeg har vrt de siste dagene. Det har blitt mange trer og mange vanskelige valg og diskusjoner, men n er jeg klar til kamp igjen. Sykdommen skal ikke vinne, selv om jeg vet det er det den vil. Den vil bare stjele og ta alt fra meg. Den vil rive alt ut fra mine armer og delegge mest mulig. Den kan det delegge ogs, det er den veldig flink til. Men n skal jeg vise. N er det jeg som skal bestemme litt. Styre.

Jeg skal kjempe. Sloss. Jeg skal bli frisk igjen og vinne.

Tretten


Tankespinn


Jeg er ikke frisk og jeg har det ikke s bra. Ingen mat smaker godt heller, s lysten til spise er ikke akkurat noe jeg kan skryte av heller. Men jeg m spise, jeg har ikke noen valg lenger. Jeg m ke inntaket og jeg m pushe meg selv mye mer enn det jeg gjr, jeg som trodde jeg gjorde mitt beste og gjorde det jeg kunne. Den flelsen av prve, og f beskjed om at det ikke er godt nok, er rettere sagt helt jvlig. Skal love dere jeg har hatt noen vanskelige diskusjoner her de siste dagene, og det som irriterer meg mest av alt, er nr folk sier "..joda, jeg forstr.."

Kampen er jvlig. Jeg kunne s inderlig nske det var lettere. For alle, ikke bare for meg selv. Det er hardt, jeg m ha hjelp av noen kvalmende medisiner som gjr at fordyelsessystemet mitt skal fungere som vanlig og snn som det skal gjre, og ja, bare bite tennene sammen. Heldigvis er det litt lettere spise nr jeg har kvalmestillende, er det noe jeg hater, s er det kvalme, skjnner dere. Da er det ikke snakk om at jeg skal spise noe som helst, for i mitt hode vil jeg bare f det ut igjen. Det vil jeg ikke. Det hater jeg. S, for meg er kvalmestillende positivt.

Jeg holder meg hjemme i dag, jeg orker ikke g ut eller gjre noe spesielt. Kroppen er forferdelig slapp og sliten, og tankene er bare et stort kaos. Hper jeg fr tankene over p andre ting, og ikke hvor mye jeg hater dette og hvor mye jeg irriterer meg over alt og ingenting. Dette er bare ingen god dag. Dette er bare ikke min dag. Ikke i det hele tatt. Skal lese det nye bladet jeg fikk i posten som fremdeles ligger i plasten, sammen med en varm kopp kakao og favorittserien Glee. Det skal bli godt slappe av. Senke skuldrene og hvile litt.

Vrglad



Snart skal jeg ta p meg den gode, varme vinterjakka fr jeg gr ut. Jeg skal til legen, og det er ikke s veldig langt unna. Derfor gr jeg, det er jo s fint hstvr ute n. Senere skal jeg kanskje ta en liten bytur, hvis ikke det blir i morgen. Jeg m kjpe en del ting, skjnner dere. I kveld skal jeg bare slappe av, kroppen trenger hvile, noe jeg virkelig kjenner p. Det skal bli godt nr disse ukene er over, men takk gud for smertestillende og kvalmestillende. Fra n av er herved de mine to nye bestevenner. Jeg nyter forresten vret. Det gjr meg glad.

leve med sykdom

Det er veldig mange av dere som spr om hvordan jeg har det og hvordan det gr med meg, noe jeg syns er veldig koselig. Jeg setter veldig stor pris p det. Noen ganger vet jeg rlig ikke hvordan det gr, jeg fler jeg str midt i mellom det gode og det vonde. Derfor trenger jeg noen ganger litt tenketid fr jeg kan komme med en konkret og godt svar. Jeg har bde gode og drlige perioder, og slik vil det alltid vre ogs. Det er en del av livet. En del av det vre menneske. Noen ganger fles bare alt urettferdig og vondt.

Da handler alt om overleve. St i det. Bite tennene sammen.

I en periode kan jeg virke mer glad og proppfull av masse energi, helt uten at jeg vet hvorfor. Det er viktig for meg fylle hverdagen med noe jeg smiler og ler av, da kan jeg glemme litt av tankekjret og alt som virker helt kaos. Fullstendig kaos. Da kan jeg glemme smertene litt, trene og det som plager meg fysisk og psykisk. Men, det hender jeg ikke orker, og jeg er redd for si at det er litt for ofte. Det er spesielt vanskelig nr jeg fler meg s alene i situasjonen jeg str i. S vanskelig for de rundt meg forst. Stungt for de rundt hjelpe.

Jeg forstr det er vanskelig, jeg hadde kanskje gjort det samme som de rundt meg gjr ogs. Jeg vet de vil mitt beste og at de prver s godt de kan,men de m forst at det ikke er s lett som det ser ut til. Jeg har ofte dager der jeg ikke orker vise meg for noen som helst. Ikke en eneste levende sjel. Noen ganger m jeg bare unng alt som heter vekt og speil, da er det s lite som skal til fr kroppen ikke klarer holde seg oppreist. Det er en del av hverdagen, dette. En kald og skjr kropp, som ikke har det bra fysisk og psykisk.

Frustrasjon er det mye av. Jeg blir helt spr og helt fortvilet nr jeg merker hvor lite kroppen tler, fr jeg blir veldig drlig igjen. Hvis jeg prver spise litt, kanskje ke mengden med mat og prve spise litt variert, blir jeg forferdelig drlig og kvalm. Da vil jeg bare ligge i en seng eller holde meg p badegulvet, da trenger kroppen hvile og ta det helt med ro uten at noe rundt meg skal stresse meg eller presse meg. Det er kjempe vanskelig, for det er da jeg virkelig mister hpet om bli frisk igjen. Om bli bra.

Da er det som om det blir dratt ut fra armene mine.

Nr sykdommen er som verst, blir jeg skremt nr jeg ser meg selv i speilet. Jeg er helt svart rundt ynene nesten, likblek, fler meg svak og egentlig helt hpls. Elendig. Det er da jeg kjenner ddsangsten sl til ogs, jeg tenker med en gang "Dr jeg n?". Det er litt rart, for plutselig kan jeg g fra vre livredd til ha en slags indre ro i kroppen. Alt gr opp og ned, og jeg mter p bde gode og drlige dager, oppturer og nedturer. Jeg prver kjempe hardt. Jeg prver kjempe videre, men jeg msi det er tffere enn jeg trodde.

Akkurat n er jeg veldig drlig. Jeg er i en drlig periode der jeg fler alt gr meg imot, og der alt er avgjrende. Men, det er en viktig kamp for meg. Dette er ikke noe tulle med eller spke med, neon ganger kunne jeg bare nske at mine nrmeste hrte mer p meg. At jeg flte jeg hadde noen der, som jeg kunne fortelle alt til. Jeg vet det vil komme bedre tider, jeg m bare prve holde fast p hpet videre. Det er s godt tenke p at jeg fr s mange fine ord fra dere, det hjelper virkelig.

Plutselig blir det lettere for meg trke bort trene og ta fram smilet.

Sprsmlsrunde

Er det noe dere lurer p? N blir det en sprsmlsrunde.Spr i vei.

A waffle is like a pancake with a syrup trap

I dag har jeg vrt veldig krativ selv om formen ikke er p den beste.Jeg lagde sveler/pannekaker helt selv og overrasket familien med det til kvelds. Stearinlys var ogs tent i alle kroker, ullteppe til hver og en og smilene er klistret pmed det samme. Fint vr har det ogs vrt i dag, noe somhjelper litt pdet drlige humret. I morgen skal jeg p photoshoots stay tuned, det blir noen bilder skal dere se. Forresten, hva syns dere om at jeglager slike bildeinnlegg, er det greit ellerer det heller mer tekst dere vil ha? Jeg syns det er veldig fint med slike blogger. Foto og tekst.

Livet der ute

Det er s godt komme seg ut, le, smile, snakke om alt og ingenting. S godt f s uendelig mange klemmer, s godt se andre smile og le, vre glad. Jeg fr ikke tid til tenke p vonde ting. Det er ikke tid til tenke p sykdommen nr jeg har det s gy og s bra sammen med de beste. Sliten kropp kjennes, men det fles mest godt enn det gjr vondt. Da har jeg en god samvittighet ogs, for da er det en helt naturlig mte kjenne at kroppen er litt tom for krefter nr jeg har gjort s mye som jeg har gjort. En travel sjel, er noe jeg trives veldig godt med.

Alt i livet mitt er ikke bare sykdom, men det er store deler av det. Det er s godt kjenne p flelsen av leve. Flelsen av kjenne p livet der ute.

S langt har helgen vrt utrolig bra. Jeg har sttt p kjkkenet og bakt litt, laget gode middager til mine kjre, ryddet litt, pyntet litt rundt omkring med selvplukkede blomster, og jeg har ftt unnagjort noen rend. Neste helg blir det en liten tur til byen, s det er noe jeg ser fram til. Er noe jeg m kjpe inn fr kulden begynner skjnner dere, s frysepinne som jeg er, m jeg virkelig kjpe meg nye ullgensre og klr som holder den kalde kroppen min varm. Kanskje jeg kommer hjem med nytt kamera ogs? Jeg gleder meg mye til ukene framover.

Det fles bra.

Tid

Det vil ta tid, veldig lang tid. Det vil ta lang tid fr jeg kan stille meg foran speilet, smile et ekte smil til meg selv og gi et klapp p skuldra.

Jeg m lre meg takle livet slik som det blir i ettertid, jeg m trene opp kroppen og gjre det sunnere og sterkere p den rette mten, og ikke p den feile. Jeg m behandle kroppen min p en bedre mte enn jeg har gjort til n, og bare det vil kanskje ta flere mneder/r. Det er s lett miste motivasjon. S lett falle igjen. S lett for g tilbake i de samme gamle fotspor. Jeg er redd for det, livredd. Noen ganger kunen jeg nske at jeg slapp dette. At seieren bare kom av seg selv. Men nei, det er nok bare noe jeg kan drmme om. Seieren m vre fortjent.

My weekend


Nr hver dag blir kamp

Jeg smiler, men det betyr ikke at jeg er s glad alltid. Jeg ler, men det betyr ikke at jeg er s lykkelig. Noen ganger orker jeg ikke fortelle hva som ligger bak. Noen ganger er det nok deprimerende snn som det er, da gjelder det bare for meg overleve. Bite tennene sammen. St i det. Prve ikke vise min frykt. Men, jeg tror sykdommen har sett hvor redd jeg er. Hvor redd jeg egentlig er. Sannheten er at det er ingen som vet alt, det er bare jeg som sitter igjen med det som skjer. Det som jeg opplever. Det er bare jeg som vet hvordan det er, for min kropp.

Nr hver dag blir en kamp, handler alt om overleve. Komme gjennom hverdagen. Flykte. Rmme. Lpe langt vekk fra dden nr den nrmer seg. Jeg har sett dden i hvityet. Egentlig er det utrolig at jeg fremdeles lever. Men jeg kan ikke hvile. Jeg kan ikke senke skuldrene og tro at alt ordner seg av seg selv. Likevel er det mange som tror det. Jeg m vre p vakt, prve ikke la meg lure og jeg m fremdeles kjempe og sloss. Hvorfor? Det er s langt igjen, dere skulle bare visst. Jeg vet ikke, jeg er usikker, men det m g bra til slutt for meg ogs.

Det er s mange som har klart det, og det vil jeg ogs. Det skal jeg ogs. Jeg vil vre en av de. Uansett hvor hardt det er og uansett hvor tungt det kommer til bli, m jeg bare trre st i det. Jeg syns det er godt ha s gode venninner som jeg har nr det blir ekstra tft. Nr ting blir ekstra tungt bre p. Jeg trodde det skulle g bedre. Jeg trodde jeg skulle vre friskere og mer fri fra sykdommen n, men da ville det vre lyve. Det vil jeg ikke. Men jeg m fremdeles leve i hpet. Jeg m fremdeles kjempe hver eneste bidige dag for dette. For livet. For alt.

Ta vare p alt dere har, vakre lesere. Dere er alle fantastiske, fra innsiden og ut.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Desember 2012
November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits