dobbelkamp -

Et smil

Jeg har hatt noen fine dager i det siste, noe som gjør veldig godt for kropp og sjel. Selv om formen ikke har vært den beste fysisk, har det likevel vært godt å smile og le og faktisk mene det. La faktisk latteren og smilet, all gleden og lykken komme rett fra hjertet. Jeg har vært mye sammen med herlige mennesker, jeg har bakt, gått turer og dratt med meg kameraet med det samme. Det føles veldig godt å ha mye å glede seg til, mange bursdager som jeg skal bake litt til og en del ting som nærmer seg med stormskritt. Nå gleder jeg meg veldig til å reise litt.

Forresten, om dere har noen bildetips til meg eller redigeringstips, kom med det. Jeg skal forresten kjøpe meg nytt kamera og ny linse om ikke så alt for lenge. Haha, dere aner ikke hva som skjedde med mitt forrige, men godt gjorde det å vite at jeg ikke ble helt uten kamera. Så flere bilder blir det, vakre mennesker. Blir så glad av å se at det finnes så mange hjertegode mennesker der ute, med alle de ordene dere skriver til meg blir jeg nesten litt rørt. Det gjør ofte en dårlig dag litt bedre, og jeg skulle så gjerne gi dere alle en stor klem.

Tankespinn


Nå sitter jeg godt pakket inn i dundynen med håret surret opp til en dott på hodet. Jeg kjenner lukten fra varm rykende skogsbærte som skal gi meg litt varme til den iskalde kroppen, jeg er skikkelig frysepinne uten tvil. Det var godt med en liten tur ut i frisk luft nå på kvelden, det er jo så fint ute nå. Stjerneklar himmel og kulden som treffer kroppen som et slag. Ja, det føles faktisk godt. Jeg føler meg så mye mer levende når jeg klarer å bevege meg litt ut fra disse fire hvite vegger. Det var litt godt å få snakket med mamma også. Jeg trengte å fortelle noe.

Jeg måtte fortelle henne at det ikke gikk bra, så da fikk jeg sagt mitt og det jeg går rundt å kjenner på. Syns det er så godt å bare bli ferdig med å fortelle det, det tapper meg alt for mye for energi når jeg går rundt å gruer meg til å si det slik som det er, uten å gjemme meg bak noen maske. Det gikk faktisk overraskende bra også, det var godt å få sagt noen ord og formulert noen setninger fra den ærlige sjelen som jeg pleier å være. På den turen vi gikk, gikk vi innom butikken for å kjøpe oss et nytt blad og noen halspastiller. Kremt. Ja, forkjølelse nok en gang hos familien.

Jeg kjøpte et helt nytt blad og mine faste venner som jeg er blitt så avhengig av. Men jeg må bli flinkere til å drikke. Få i meg væske. Ellers trøbler magen seg igjen, med tanke på medisinenes funksjon. Noen ganger så føles det så godt å bare komme seg ut, prøve å la dagen ende godt. Det kan jeg egentlig si at denne dagen ble, jeg sitter med en god følelse og kjenner jeg er klar for noen timers søvn. Kroppen er sliten og trøtt, utmattet og lei, men kampen fortsetter. Kampen som virkelig er verdt å kjempe. En gang skal jeg klare å ta knekken på monsteret.

Takk, verdens beste lesere. Jeg kunne ikke bedt om noe annet enn dere.

Lys


Blomster ~ Havregrøt med jordbær ~ Kveldskos ~ Fint vær ~ Kulde ~ Ullteppe ~ Kakao ~ Sollys .

Den onde sirkel



Jeg føler meg innesperret i anoreksiens onde sirkel. Den river i meg. Gnager og spiser meg opp innenfra. Fortiden har jeg virkelig ingen energi eller krefter. Jeg sover for det meste, siden jeg ikke sover nok om natten. Jeg kjenner dette tapper meg veldig mye. Hvorfor kan det ikke bare være en vond drøm om nattens om noen kan vekke meg opp fra? Jeg kunne så inderlig ønske at konsekvensene ikke var så mange. At jeg kunne beholde alle hårstrå fra håret mitt, jeg orker ikke å føle meg så sårbar og så svak fordi jeg knekker i sammen bare jeg merker sykdommen så tett.

Jeg gråter. Vil bare være alene og ikke snakke med noen. Noen dager er slike. Heldigvis ikke alle. Sykdommen gir aldri slipp på meg før jeg har gitt opp og før jeg har gitt alt videre til den. Den vil virkelig vinne, men det vil jeg også. Det blir som en slags drakamp. Dette er så vanskelig. Så tungt hele tiden å kjempe hver bidige dag om å prøve å ta dagens seier.

Kroppen min har det ikke bra nå, det kjenner jeg. Jeg kan ikke la anoreksien ødelegge mer nå. Det er nok. Jeg prøver med all min kraft å holde fast på det gode, slik at jeg ikke hele tiden føler meg så maktesløs og motløs. Det krever så enormt mye mot. Hele tiden. Har jeg nok til å klare det? Jeg håper det. Jeg håper det virkelig. Om anoreksin hadde vunnet og om jeg bare hadde stoppet helt opp, hadde jeg gitt alt til sykdommen som er av næring. Den hadde vokst seg større og større og til slutt tatt over livet mitt og kroppen min. Herregud, jeg blir kvalm bare av tanken. Det kan ikke skje. Er det rart jeg er redd? Dette blir min livsviktige og kanskje den største kampen jeg noen gang kommer til å kjempe. Jeg kan ikke tape alt. Da mister jeg også alt.

Det kan bare ikke skje, vær så snill. Jeg ber.

October

La det bli bra, la det gå over

Formen er ikke noe bra. Når jeg prøver å senke skuldrene og slappe av litt, kjenner jeg det dunker i hodet. Jeg er slapp og sliten og det eneste jeg vil akkurat nå er å bare sove. Lukke igjen øynene og våkne opp igjen i morgen tidlig. Starte på nytt. Prøve å få en litt bedre dag der kroppen samarbeider litt bedre og enda mer. Hendene mine er ikke blitt noe bedre, er skummelt at jeg plutselig begynner å blø bare jeg kommer borti noe. Så tørr og sprukken er de. Stiv i muskler og ledd, staheten tar grep og jeg kjenner at det er et ork. Jeg håper på en bedre dag i morgen.

Virkelig.

Bak masken finnes det sanne ansikt


Humøret er på bånn, og det er veldig tydelig. Jeg er så sint på meg selv, så sint på monsteret av sykdom og så lei alt som heter "syk". Jeg trives ikke i det hele tatt i den syke kroppen min, det gjør så vondt. Tårene strømmer på, det er så vanskelig å stoppe. Det er ikke noe annet som irriterer meg mest med alle de rådene jeg får, herregud. Tror folk virkelig at jeg ikke vet hva jeg må gjøre og hva som hjelper? Jeg vet de prøver å hjelpe, men det hjelper meg ikke. Jeg trenger ikke å høre at jeg må spise, at jeg må komme meg ut, for det vet jeg.

Jeg kjemper.

Jeg kunne bare ønske jeg kunne si at jeg hadde det bra. At det gikk greit. Men nei, bak masken der det finnes det sanne ansikt, forteller det alt annet enn smil og latter slik som de fleste sier. Noen tenker kanskje ikke hvorfor jeg er mer åpen og ærlig for de rundt meg, men det er det mange grunner til. Noen ganger må jeg ta et valg som kanskje ikke er så veldig bra, spesielt når jeg ikke orker å få så mange kommentarer. Enkelte tenker bare ikke hva de sier, før de sier det. Jeg er så lei av det. Så utrolig lei.

Oh, baby it's cold outside


Snø . Hjerte . Røde blader . Vinter . Kakao med steamet melk . Bærkake . Kos .

Å holde ut

Akkurat nå er jeg hos tante. Det er levende lys i alle kroker, det er varme fra peisen og jeg venter på at kakaoen skal koke opp og bli ferdig. Jeg fryser. Kroppen skjelver helt og angsten fyller hele kroppen. Det blir en lang kveld, men sånn som jeg kjenner tante, kan jeg snakke med henne om det som er vanskelig. Det som er så vondt. Selv om det er mye jeg skriver her, så betyr det ikke at det er alt. Noe klarer jeg bare ikke å skrive om, det er så vanskelig. Jeg ser hvor mye snøen laver ned, utelysene gir lys i mørket. Glede.

Levende lys, kakao, og en god prat med verdens beste og snilleste, vil nok gjøre det lettere å sove gjennom natten. Akkurat nå føler jeg meg ikke komfortabel i min egen kropp, og det er ingenting annet som er mer ubehagelig og vondt enn mat. Bare det å ha det i munnen, og det å svelge, er helt forferdelig og grusomt. Det, bare det, er en kamp. Heldigvis vet jeg at det ikke er sånn for alltid, det vil bli bedre. Det vil bli lettere, før eller senere. Det handler bare om å stå i det vonde, og bite tennene sammen. Holde ut.

Det skal jeg.

Søndag



Jeg elsker søndager som dette. Med nye blomster på bordet, nytrekt te og herlig vintervær, har jeg absolutt ingenting å klage på. Magen er stupmett etter dagens frokost, som ble couscous salat etterfulgt med en boks fruktsalat som bestod av kun herligheter. Jordbær, mandarin og pære, anbefales virkelig. Jeg må spise, selv om det ikke frister. Jeg eier ingen matlyst. Selv om det er en kamp å svelge maten, vil jeg heller prøve det og unngå litt av alle legebesøkene. Jeg har valgt dette selv. Jeg har valgt å kjempe. Valt å sloss for livet.

Da har jeg valgt et helvete også. Men det blir bedre, det er det ingen tvil om. Jeg er så heldig som har noen rundt meg som støtter meg og som stiller opp, selv om det er veldig tøft og vanskelig å slippe de til. Det er tungt når jeg ikke føler jeg kan stole på så veldig mange lenger, men likevel, så vet jeg at det alltid vil være noen der. Det er til en liten trøst, jeg vil jo så gjerne leve et normalt, sunt og friskt liv, der mat ikke er en så stor del og plage av livet mitt og hverdagen. Jeg håper jeg snart kan trives i min egen kropp. I denne verden.

Akkurat nå er jeg bare ikke den sterkeste. Anoreksien styrer.

Lights

Noen ganger står vi i veien for vårt egen solskinn.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits