dobbelkamp -

Et smil

Jeg har hatt noen fine dager i det siste, noe som gjr veldig godt for kropp og sjel. Selv om formen ikke har vrt den beste fysisk, har det likevel vrt godt smile og le og faktisk mene det. La faktisk latteren og smilet, all gleden og lykken komme rett fra hjertet. Jeg har vrt mye sammen med herlige mennesker, jeg har bakt, gtt turer og dratt med meg kameraet med det samme. Det fles veldig godt ha mye glede seg til, mange bursdager som jeg skal bake litt til og en del ting som nrmer seg med stormskritt. N gleder jeg meg veldig til reise litt.

Forresten, om dere har noen bildetips til meg eller redigeringstips, kom med det. Jeg skal forresten kjpe meg nytt kamera og ny linse om ikke s alt for lenge. Haha, dere aner ikke hva som skjedde med mitt forrige, men godt gjorde det vite at jeg ikke ble helt uten kamera. S flere bilder blir det, vakre mennesker. Blir s glad av se at det finnes s mange hjertegode mennesker der ute, med alle de ordene dere skriver til meg blir jeg nesten litt rrt. Det gjr ofte en drlig dag litt bedre, og jeg skulle s gjerne gi dere alle en stor klem.

Tankespinn


N sitter jeg godt pakket inn i dundynen med hret surret opp til en dott p hodet. Jeg kjenner lukten fra varm rykende skogsbrte som skal gi meg litt varme til den iskalde kroppen, jeg er skikkelig frysepinne uten tvil. Det var godt med en liten tur ut i frisk luft n p kvelden, det er jo s fint ute n. Stjerneklar himmel og kulden som treffer kroppen som et slag. Ja, det fles faktisk godt. Jeg fler meg s mye mer levende nr jeg klarer bevege meg litt ut fra disse fire hvite vegger. Det var litt godt f snakket med mamma ogs. Jeg trengte fortelle noe.

Jeg mtte fortelle henne at det ikke gikk bra, s da fikk jeg sagt mitt og det jeg gr rundt kjenner p. Syns det er s godt bare bli ferdig med fortelle det, det tapper meg alt for mye for energi nr jeg gr rundt gruer meg til si det slik som det er, uten gjemme meg bak noen maske. Det gikk faktisk overraskende bra ogs, det var godt f sagt noen ord og formulert noen setninger fra den rlige sjelen som jeg pleier vre. P den turen vi gikk, gikk vi innom butikken for kjpe oss et nytt blad og noen halspastiller. Kremt. Ja, forkjlelse nok en gang hos familien.

Jeg kjpte et helt nytt blad og mine faste venner som jeg er blitt s avhengig av. Men jeg m bli flinkere til drikke. F i meg vske. Ellers trbler magen seg igjen, med tanke p medisinenes funksjon. Noen ganger s fles det s godt bare komme seg ut, prve la dagen ende godt. Det kan jeg egentlig si at denne dagen ble, jeg sitter med en god flelse og kjenner jeg er klar for noen timers svn. Kroppen er sliten og trtt, utmattet og lei, men kampen fortsetter. Kampen som virkelig er verdt kjempe. En gang skal jeg klare ta knekken p monsteret.

Takk, verdens beste lesere. Jeg kunne ikke bedt om noe annet enn dere.

Lys


Blomster ~ Havregrt med jordbr ~ Kveldskos ~ Fint vr ~ Kulde ~ Ullteppe ~ Kakao ~ Sollys .

Den onde sirkel



Jeg fler meg innesperret i anoreksiens onde sirkel. Den river i meg. Gnager og spiser meg opp innenfra. Fortiden har jeg virkelig ingen energi eller krefter. Jeg sover for det meste, siden jeg ikke sover nok om natten. Jeg kjenner dette tapper meg veldig mye. Hvorfor kan det ikke bare vre en vond drm om nattens om noen kan vekke meg opp fra? Jeg kunne s inderlig nske at konsekvensene ikke var s mange. At jeg kunne beholde alle hrstr fra hret mitt, jeg orker ikke fle meg s srbar og s svak fordi jeg knekker i sammen bare jeg merker sykdommen s tett.

Jeg grter. Vil bare vre alene og ikke snakke med noen. Noen dager er slike. Heldigvis ikke alle. Sykdommen gir aldri slipp p meg fr jeg har gitt opp og fr jeg har gitt alt videre til den. Den vil virkelig vinne, men det vil jeg ogs. Det blir som en slags drakamp. Dette er s vanskelig. S tungt hele tiden kjempe hver bidige dag om prve ta dagens seier.

Kroppen min har det ikke bra n, det kjenner jeg. Jeg kan ikke la anoreksien delegge mer n. Det er nok. Jeg prver med all min kraft holde fast p det gode, slik at jeg ikke hele tiden fler meg s maktesls og motls. Det krever s enormt mye mot. Hele tiden. Har jeg nok til klare det? Jeg hper det. Jeg hper det virkelig. Om anoreksin hadde vunnet og om jeg bare hadde stoppet helt opp, hadde jeg gitt alt til sykdommen som er av nring. Den hadde vokst seg strre og strre og til slutt tatt over livet mitt og kroppen min. Herregud, jeg blir kvalm bare av tanken. Det kan ikke skje. Er det rart jeg er redd? Dette blir min livsviktige og kanskje den strste kampen jeg noen gang kommer til kjempe. Jeg kan ikke tape alt. Da mister jeg ogs alt.

Det kan bare ikke skje, vr s snill. Jeg ber.

October

La det bli bra, la det g over

Formen er ikke noe bra. Nr jeg prver senke skuldrene og slappe av litt, kjenner jeg det dunker i hodet. Jeg er slapp og sliten og det eneste jeg vil akkurat n er bare sove. Lukke igjen ynene og vkne opp igjen i morgen tidlig. Starte p nytt. Prve f en litt bedre dag der kroppen samarbeider litt bedre og enda mer. Hendene mine er ikke blitt noe bedre, er skummelt at jeg plutselig begynner bl bare jeg kommer borti noe. S trr og sprukken er de. Stiv i muskler og ledd, staheten tar grep og jeg kjenner at det er et ork. Jeg hper p en bedre dag i morgen.

Virkelig.

Bak masken finnes det sanne ansikt


Humret er p bnn, og det er veldig tydelig. Jeg er s sint p meg selv, s sint p monsteret av sykdom og s lei alt som heter "syk". Jeg trives ikke i det hele tatt i den syke kroppen min, det gjr s vondt. Trene strmmer p, det er s vanskelig stoppe. Det er ikke noe annet som irriterer meg mest med alle de rdene jeg fr, herregud. Tror folk virkelig at jeg ikke vet hva jeg m gjre og hva som hjelper? Jeg vet de prver hjelpe, men det hjelper meg ikke. Jeg trenger ikke hre at jeg m spise, at jeg m komme meg ut, for det vet jeg.

Jeg kjemper.

Jeg kunne bare nske jeg kunne si at jeg hadde det bra. At det gikk greit. Men nei, bak masken der det finnes det sanne ansikt, forteller det alt annet enn smil og latter slik som de fleste sier. Noen tenker kanskje ikke hvorfor jeg er mer penog rlig for de rundt meg, men det er det mange grunner til. Noen ganger m jeg ta et valg som kanskje ikke er s veldig bra, spesielt nr jeg ikke orker f s mange kommentarer. Enkelte tenker bare ikke hva de sier, fr de sier det. Jeg er s lei av det. S utrolig lei.

Oh, baby it's cold outside


Sn . Hjerte . Rde blader . Vinter . Kakao med steamet melk . Brkake . Kos .

holde ut

Akkurat n er jeg hos tante. Det er levende lys i alle kroker, det er varme fra peisen og jeg venter p at kakaoen skal koke opp og bli ferdig. Jeg fryser. Kroppen skjelver helt og angsten fyller hele kroppen. Det blir en lang kveld, men snn som jeg kjenner tante, kan jeg snakke med henne om det som er vanskelig. Det som er s vondt. Selv om det er mye jeg skriver her, s betyr det ikke at det er alt. Noe klarer jeg bare ikke skrive om, det er s vanskelig. Jeg ser hvor mye snen laver ned, utelysene gir lys i mrket. Glede.

Levende lys, kakao, og en god prat med verdens beste og snilleste, vil nok gjre det lettere sove gjennom natten. Akkurat n fler jeg meg ikke komfortabel i min egen kropp, og det er ingenting annet som er mer ubehagelig og vondt enn mat. Bare det ha det i munnen, og det svelge, er helt forferdelig og grusomt. Det, bare det, er en kamp. Heldigvis vet jeg at det ikke er snn for alltid, det vil bli bedre. Det vil bli lettere, fr eller senere. Det handler bare om st i det vonde, og bite tennene sammen. Holde ut.

Det skal jeg.

Sndag



Jeg elsker sndager som dette. Med nye blomster p bordet, nytrekt te og herlig vintervr, har jeg absolutt ingenting klage p. Magen er stupmett etter dagens frokost, som ble couscous salat etterfulgt med en boks fruktsalat som bestod av kun herligheter. Jordbr, mandarin og pre, anbefales virkelig. Jeg m spise, selv om det ikke frister. Jeg eier ingen matlyst. Selv om det er en kamp svelge maten, vil jeg heller prve det og unng litt av alle legebeskene. Jeg har valgt dette selv. Jeg har valgt kjempe. Valt sloss for livet.

Da har jeg valgt et helvete ogs. Men det blir bedre, det er det ingen tvil om. Jeg er s heldig som har noen rundt meg som sttter meg og som stiller opp, selv om det er veldig tft og vanskelig slippe de til. Det er tungt nr jeg ikke fler jeg kan stole p s veldig mange lenger, men likevel, s vet jeg at det alltid vil vre noen der. Det er til en liten trst, jeg vil jo s gjerne leve et normalt, sunt og friskt liv, der mat ikke er en s stor del og plage av livet mitt og hverdagen. Jeg hper jeg snart kan trives i min egen kropp. I denne verden.

Akkurat n er jeg bare ikke den sterkeste. Anoreksien styrer.

Lights

Noen ganger str vi i veien for vrt egen solskinn.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits