dobbelkamp -

Ord fra hjertet


Det er vanskelig tenke p hvor lite kroppen egentlig tler, bare p grunn av sykdommen. Bare p grunn av sykdommens motstand og kraft. Nr jeg virkelig har bestemt meg for n et ml, er det s uendelig lite som skal til fr jeg knekker i sammen igjen. Det er s lite som skal til, fr jeg virkelig mister motet og alt som finnes av hp. Heldigvis s vet jeg, langt innerst inne, at det er er hp selv i de mrkeste kroker. Det fles godt tenke p det p en tung dag. Det fles godt tenke p det nr det bare er trer som kommer ut. Nr det bare er trene som strmmer p og er uendelig.

Kroppen min er ikke vant til mat, den reagerer etter s lite. Kvalme og utmattelse er reaksjonene, jeg kjenner bare humret forandrer seg med en gang etter s kort tid. Jeg blir sint, gretten og veldig lett for grte. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig at det skal vre slik. Hvorfor s vanskelig? Hvorfor s uendelig? Det er bare slik livet er, urettferdig og vondt. Men det m aksepteres, for jeg vet s alt for godt at det ikke hjelper et sekund irritere seg over hver minste ting som dette. Av og til, kunne jeg bare nske dette ikke var virkelighet. Sykdom, sorg, trer og smerte. nske.

Det er s vanskelig forst nr man str fra et annet synspunkt og fra et annet ststed. S vanskelig kjenne p de samme flelsene som svirrer rundt i kroppen nr man ikke har de samme sko p. Det er umulig forst alt, til og med jeg forstr ikke alt fra a til b. Men likevel er det ikke s viktig, jeg tror ikke det er meningen kunne ha svar p absolutt alt, jeg tror ikke det er ment for vre lett bli frisk og fri fra sykdom. Jeg bare hater den kvalmen etterp. Metthetsflelsen etter ha spist to skjeer med yoghurt eller noe liknende. Jeg hater at det skal s lite til fr det skjer.

Jeg kunne nske jeg var s fri som fuglen. Som bare kunne fly s langt avsted som bare nsket. Tenk s fantastisk. Tenk s herlig det mtte ha vrt ha den flelsen. vre fri, kunne dra hvor enn man ville og bare se ned p det vakre landskapet. Jeg sier ikke at det er s bra komme bort fra problemer, for de blir som skygger bak din rygg helt til du ordner opp og fikser p dem. Men noen ganger kunne jeg bare nske det var s annerledes. At det ikke var som det er akkurat n. Jeg kunne bare nske at livet var s annerledes enn det livet som er n. Det livet akkurat n.

Kjre deg

Nr dere leser dette, vil jeg at dere skal tenke.

Hvordan er det egentlig leve i en kropp med sykdom, som herjer og er sterk? Hvordan er hverdagen og kampen? Jeg kjemper og sloss hver dag. Hver eneste bidige dag. Da jeg fikk beskjed fra legen om at jeg mtte g opp i vekt og snu mot riktig vei, fltes det ut som om verden skulle rase sammen for meg. Jeg kunne ikke tenke meg hvordan det ville vre, om kroppen skulle forandres bevisst eller at vekten skulle ke. Jeg forstod det ikke, tok det ikke en gang serist. Helt til den dagen legen kom med setningen. "Du kommer til d".

Jeg stoppet le.Ansiktet mitt ble bleikt og jeg kjempe klumpen i magen. "D?", svarte jeg med et stort sprsmlstegn. Jeg hadde aldri trodd det skulle g s langt, det kom jo selvflgelig ikke til skje meg? Det er slik vi mennesker tenker. Alt for ofte. Plutselig skjer det noe i livet som helt brtt forandrer alt. Jeg bestemte meg for gradvis spise mer og ke kaloriinntaket. Jeg grt hver kveld og hadde mye vondt i kroppen. Det var ofte en tur innom legevakten nr smertene tok overhnd og jeg ikke klarte sove det bort.

Det tok fra meg gnisten. Vektkning reddet livet mitt. Vekten jeg hadde der og da, var ikke sunn i det hele tatt. Det var ikke noe godt for kroppen. Selv om det er veldig mange som tenker jeg er frisk, har jeg veldig langt igjen g. Men, jeg er p riktig vei. Jeg vet hva det krever, det er en kamp hver eneste dag. Likevel er det godt vkne i sin egen seng, uten mtte vre p sykehuset med intravenst og ha noen rutine p mediner og slike ting som m flges opp. Noen ganger, kunne jeg bare nske dette var et mareritt.

Et mareritt jeg snart kom til vkne opp fra.

"Det er jo bare til spise". Hadde det vrt s enkelt som bare spise, ville det ikke vrt noen problem. S mange som sliter med spiseforstyrrelser den dag i dag, ville ikke hatt sykdommen eller diagnosen p papirene. Men, slik er jo det ikke. Det er en kamp. En daglig kamp. For holde den i sjakk, handler det om gjre friske og sunne handlinger. Hver eneste dag. Selv om det er vanskelig se p et gjennomfrt mltid som en seier, er det likevel noe stort. Det gir meg bare ikke den gleden enda, som jeg drmmer om.

Jeg vil ikke vre s trist, sint, nedfor, sliten, utmattet eller s redd. Selv om jeg innerst inne vet det ikke vil bli like vondt for alltid og resten av livet ut, er det vanskelig. Det kommer oppturer og nedturer, gode og drlige dager - om vi s liker det eller ei. Det er en del av livet. En del av det vre menneske. Om det var noe jeg kunne gjre om igjen og p nytt, s ville det vrt mye. Selv om jeg har lrt mye om livet fra anoreksien, er ikke dette noe godt liv jeg unner noen som helst person. Ikke en gang min verste fiende. Tenk dere om, ikke la dere bli presset. Dere vil ikke mte depresjon, angst eller andre problemer, det er s vanskelig bli fri fra det. Dere vil vel ikke gjre dette mot dere selv? delegge tarmene, magesekken, spiserret og la det g s hardt utover kroppen? Jeg skal fortelle dere n ting: hver dag angrer jeg meg i hjel. Jeg hadde gjort alt for bare forandre og g tilbake i tid, bare jeg n tenker over hva dette har delagt for megog kroppen min. Det er ikke noe godt liv i det hele tatt, kjempe imot sykdom. Aldri.

Kjre dere, gjr meg en tjeneste. Prv vr glad for den dere er, uansett. Utseende teller ikke, det er den du er.

Hvil i fred, engel



Det har vrt noen tunge dager. Siden jeg mistet bestekompisen min for ikke mange dager og uker siden, har jeg ikke hatt krefter eller energi til skrive noe meningsfult her. Jeg kjenner jeg gleder meg veldig til snakke med psykolog n, alt er s kaos i hodet mitt med s mange tanker, flelser, sorg og ubesvarte sprsml. Sorgen er tung, man m ta vare p de man har, fr de en gang forsvinner. Helt. Det er det verste av alt, jeg klarer ikke engang skrive om dette eller snakke pent om det uten kjenne klumpen i magen og trene.

Kjre gode, snille bestevenn, jeg elsker deg. Takk for at du var der for meg s mye som du var den tiden vi var sammen. Tusen takk for alle de minnene vi fikk sammen, p s kort tid. Tusen takk for alle ord du skrev. Tusen takk for at du ga alle de varme, gode klemmene dine som du ga meg hver eneste gang vi mttes. Takk for samtalene vre, jeg kunne s inderlig og s srt trengt deg akkurat n, nr det er s tungt og vanskelig. Du hjalp meg litt til f bedre tider, du ga meg s mye kjempe videre for.Det er s tomt her uten deg.

Jeg tenker p hvor du er n, kjre deg. Ser du sorgen og hvor mange som savner deg? Det er s urettferdig og vondt sitte igjen. Du var der alltid tilstede om det var noen som hadde det tungt og trengte en skulder grte p, du gjorde alt du kunne for at andre skulle ha det best mulig. Men, du tenkte ikke p deg selv, det glemte du helt etter alt fokuset du la over p de du hadde rundt deg. Jeg savner smilet ditt. Stemmen din. Alt ved deg. Hvor er du n? Det er mange her som savner deg s srt, jeg kunne nske du kom tilbake.

Hper du har det bra der du er n ~ vi sees igjen.

Jeg reiser til helgen. Jeg trenger komme meg litt bort, men skal prve holde bloggen i live selv om. Takk for all sttte fra dere, kjre gode lesere. Dere er fantastisk.

Noe tenke p

Det passer aldri bra kjempe mot sykdom. Kampen blir ikke noe lettere eller bedre p noen som helst mte i morgen, overimorgen eller i neste uke. Det er derfor jeg ikke kan utsette. Stoppe opp. Holde meg fast og st stille. Jeg m komme meg videre, vge ta et skritt om gangen fr jeg klarer f med meg den andre foten ogs. Det er ukjent, utrygt og virker helt fremmed for meg. Jeg vet ikke hva jeg vil mte p eller hva som str venter p meg bak og rundt neste sving. Men jeg har valgt det. Jeg har valgt livet, og da m jeg kjempe for det.

Jeg prver se fram i tid. Sette meg ml. Flge drmmene mine. Selv om det helt automatisk kobler over til de negative tankene og den feile innstilling, prver jeg likevel holde hodet klart for hva jeg egentlig vil og nsker. Jeg vil fullfre sykepleien, bre noen liv i magen og selv vre et godt forbilde for barna mine. Jeg drmmer om bli en god mamma sammen med drmmemannen som virkelig liker meg for den jeg er, ikke bare for kroppen og utseende. Hvordan jeg ser ut. For egentlig, s har det ikke noen betydning. Slik er det med vekt ogs.

Det er bare tall.

Det er s lett for andre si noe, men de vet egentlig ikke hvordan det er st der som jeg str n. Det er s mye som spiller inn, s mye som pvirker meg og s mye som trekker meg lengre ned. Etter mange underskelser, blodprver og andre prver, kommer det klart og tydelig fram at kroppen min har det ikke s veldig bra. Noe er lavt, noe er midt p, noe er litt bra men som ligger p vippet til g lengre nedover og bli til noe negativt og ikke bra. Vel .. jeg kan si at dette fr meg til tenke litt. Egentlig er det n jeg faktisk lever. Det er n jeg innser det.

Egentlig er ikke gode dager en selvflge, s ta vare p alle dere fr oppleve.

Lys i mrket

Jeg var veldig drlig i natt, s jeg fikk besk og noen medisiner som skulle hjelpe p. Heldigvis tok det ikke mange timer fr jeg flte meg litt bedre, og det ble lettere sove etterp. Det fles ut som g i narkose nesten nr jeg ikke har ftt sove nattesvnen som jeg srt trenger for hvile kroppen litt, men n er jeg heldigvis litt opplagt. Jeg vil g ut en tur snart, bare for f litt frisk luft ned til lungene. Parkasen skal p, lue, votter og varme klr. Egentlig gleder jeg meg veldig til snen kommer, den er s fin om jula.

(hper dere forstr at det ikke kommer s lange innlegg p dager som dette...)

En gang m sannheten komme fram


Jeg er langt nede for tiden. S mye kaos. S mye tenke p. S mye som skjer p en gang. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal forholde meg til lenger eller hvem jeg skal prate med, uansett er det den drlige samvittigheten som angriper meg med sine onde klr. Sykdommen er s sterk, s jvlig sterk. Hver eneste kalori fles s feil. S galt. Ord blir tomme i en slik situasjon som dette, ord blir s meningslse og s tomme. Formen er heller ikke bra, s det blir inn og ut fra legekontoret. Jeg hper s inderlig jeg slipper sykehus. Fingre og tr krysses.

Nei. Jeg har det ikke bra.

holde fast nr det gjelder


Det gr alltid bra til slutt.

All flowers in the world are beautiful, just if we choose to see it.

Det er mye jeg kunne nske jeg kunne forandre p, som jeg syns er vanskelig godta. Jeg hater hvor lett det er gi opp. Hvor lett det er snu med en gang man ser man feiler og nr ting gr galt. Jeg har ingen valg lenger, for at jeg skal bli frisk en gang og leve det livet som er bedre enn dette livet som er her og n, s m jeg gjre den jvla jobben selv. Ja, jeg banner og steiker som faen her, men jeg er s sint. S sint fordi jeg hrer folk hvisker og tisker. Hvor jvla lett de skal f det til vre. Det er ingenting som fr meg til bli sintere, hva tenker folk med, egentlig?

", jeg kunne nske jeg hadde en spiseforstyrrelse eller noe. En sykdom hvert fall". Jeg vet ikke om jeg skal grte eller le, men dette er faktisk noe jeg har hrt selv andre har sagt. Ekte ord, det var virkelig noe jeg hrte, selv om jeg flere ganger mtte sprre meg selv om det var noe jeg hrte i virkeligheten eller om det bare var en vond (og latterlig) drm. si den setningen, er akkurat som si at man nsker en kamp. kjempe for livet. vre kvalm. Vre svimmel. Kjenne p utmattelse uansett hva faen man gjr. Depresjoner. Angst. Svnproblemer. Tankekaos. Tankekjr.

Nevnte jeg alt det andre? Jeg tror ikke jeg vil g i detaljer, men dette er en kamp som jeg har valgt kjempe. Nr jeg skal se positivt i det, er jeg glad for at jeg ikke gir opp. Dette er noe jeg vil. Dette er noe jeg nsker. For hver dag som gr n, hper jeg at jeg kommet et lite museskritt videre. Det er faktisk det som betyr noe for meg, ikke om jeg har et lite hull i buksa eller om jeg ikke finner igjen den andre stvelen min som mangler. Jeg har et helt nytt og annerledes syn p livet enn jeg hadde fr nr sykdom ikke var en del av hverdagen. Det er noe jeg er veldig glad for.

Tanker og flelser

Jeg kunne nske det var annerledes. At dette ikke var en s stor del av virkeligheten. En stor puslebit.

Tankene spinner, jeg kjenner en uro i hele kroppen. Det er vanskelig holde kroppen helt i ro uten bevege seg, jeg kjenner p frustrasjonen og rastlsheten blande seg sammen med alt det andre som gjr s vondt. S forferdelig vondt. Hvorfor grter jeg? Jeg lurer p det hver kveld. Nesten hver kveld spr jeg meg selv om det samme sprsmlet. Noen ganger vet jeg ikke hvorfor jeg grter, trene bare kommer helt automatisk. Tankene er s sterke og har en s enorm stor kraft i seg, jeg kjenner kroppen er like tung som bly og det er vanskelig bevege seg. Leve livet.

Jeg syns tanten min sa det s godt for noen dager siden nr jeg grt sammen med henne. Eller, hun grt sammen med meg, blir det vel. Hun sa "det er bare et tegn p at du har det vondt - at alt ikke er som det skal vre". Jeg vet det ikke hjelper stenge trene inne, men noen ganger orker jeg bare ikke grte foran andre. Jeg orker det bare ikke. Orker ikke sprsml. Orker ikke se at folk himler med ynene og tenker tragiske tanker om at "h, hun igjen? hva grter hun for n da?". Jeg vet ikke lenger, jeg fler bare alt er s feil. Alt er s galt. Uansett hva jeg gjr, s er alt feil.

Det fles ikke riktig. Ingenting er liksom godt nok eller bra nok. Ingenting av det jeg gjr. Kroppen min er sterk som klarer gjennomfre hverdagen, men det er likevel veldig tft. Det er tungt komme seg gjennom hverdagen uten kjenne p alle de vonde flelsen og alt det kaoset som er. Men det hender. Det skjer. De gode dagene kommer de ogs, noe jeg ser p som viktig. Jeg tror det hadde vrt vanskeligere og enda tyngre om det ikke hadde vrt noe av det positive, det er s mye lettere for meg sette pris p det jeg har, selv om det er av de minste ting.

Jeg kjenner jeg blir oppgitt bare jeg tenker tanken. Om jeg bare er litt positiv, tenker enkelte at "ja, da er jo alt bra, da". Og vet dere? Jeg hater at folk misforstr. Jeg kunne ha gjort nesten hva som helst for at det ikke skal skje, jeg er s utrolig lei av det. Leger, psykologer, sykepleiere og andre. Hvorfor hrer de ikke? Hvorfor samarbeider de ikke bedre? Kanskje ikke det er det verste, men nr det gr utover s utrolig mye for min del, s kjenner jeg at jeg blir s oppgitt og s utrolig lei. Nei, jeg har det ikke bra, det var ikke det jeg sa, jeg hadde bare et lite glimt av en god dag. Bedre dag.

Det er forskjell p setningen "det gr litt bedre" og "jeg har det veldig bra". Ser dere det, eller er det bare jeg som er helt p brtur? Det samme med oss alle i den travle hverdagen vr. Vi tror det gr s bra nr vi ser smil, hrer latter og ser glimt i yet. Vi haster oss forbi for rekke bussen eller jobben, ser s vidt opp og smiler inni mellom. "Gr det bra?". Selvflgelig gr det bra. Selvflgelig svarer vi at det gr bra, de forventer jo ikke noe annet svar? Jeg syns det er vanskelig. Vondt. Folk som sier de forstr, samtidig som jeg vet de ikke gjr det, irriterer meg s grenselst. Argh...

S lett, men s vanskelig

Noen ganger vil jeg bare krype langt under dyna og bli der. Vre der og bli der for en stund. Ikke ha kontakt med et eneste levende vesen i det hele tatt, jeg kjenner det koker inni meg. Av en eller annen grunn har jeg s mye sinne inni meg som jeg ikke fr ut. Trer, sinne og sorg. Jeg blir s sint p meg selv, skjnner plutselig ikke hvorfor det m vre s vanskelig bite tennene sammen og holde trene inne, bare for en gangs skyld. Jeg fler meg bare s svak, maktesls og s liten. Nesten som et lite barn igjen som trenger hjelp, sttte, omsorg og kjrlighet.

Det fles litt snn.

Aldri fr har det vrt s vanskelig f i seg tilstrekkelig og nok nring, det er nesten litt latterlig. Det er jo bare mat. Det er jo bare bensin p bilen som m kjre videre og som m ha noe pfyll for at den skal klare kjre videre. "Herregud, skjerp deg". Hadde ikke kvalmen vrt der, brekningene vrt der og det fucket spiserret s hadde det kanskje vrt litt lettere. I dag merker jeg egentlig p hele kroppen at det ikke er min dag. Hper litt hjemmespa og en god film vil vre noe positivt, og at jeg sovner fort i kveld. Jeg tror det skal bli godt med litt svn.

Lukke ynene.

Kan du forst det?

Ingen dag er lik, slik er det nok for oss alle. Jeg mter ikke bare nedturer og vonde dager, jeg har ogs gode dager der jeg klarer legge sykdommen litt til side. Jeg har dager der jeg klarer tenke p litt andre ting enn sykdomsrelaterte ting, noe som jeg ikke klarer meg uten. Det er derfor jeg setter s stor pris p alle de gode dagene jeg fr oppleve, og alle de gode yeblikkene som jeg fr lov til ta del av. Det betyr s mye for meg. Det er s viktig for meg at jeg klarer sette det vonde litt bort slik at jeg kan kjenne litt mer p livet "der ute". Det er derfor jeg kan si at livet er vakkert.

Selv om jeg har mange gode dager der jeg kan slippe litt av kvalmen og magesmertene, betyr det ikke at jeg har det bra. Smilet klistrer jeg p med det samme jeg gr ut dra, det er det frste jeg tar p meg nr jeg str foran speilet og skal gjre meg klar for dagen. Jeg gleder meg aldri til g i mte med dagens utfordringer, nedturer, hindringer og sykdommens kamp ikke minst, men jeg velger kjempe selv om det er vanskelig. Jeg velger kjempe for livet mitt, fordi jeg vet dette ikke er for evig. Sykdommen er jeg ndt til komme meg ut fra, p en eller annen mte. Jeg m.

Noen ganger gr ting litt bedre og virker litt lettere enn andre perioder, det er slik det bare er. Noen ganger klarer jeg gjre s mye utav hverdagen at jeg glemmer det vonde litt. Det er s befriende og s godt. Bare det senke skuldrene noen centimeter ned. Bare det puste litt lettere ,- jeg kan nesten ikke beskrive den fantastiske og herlige flelsen. Det er s godt leve det livet i frihet. Uten anorektiske tanker. Uten det vonde. Bare for noen sekunder og noen f minutter. Bare for noen timer og for noen dager. Vet dere - det er da jeg elsker livet mer enn annet. Fordi jeg lever.

Jeg syns det er s godt komme seg ut litt, dra i familiebesk og sitte tett inntil andre nre og kjre. Krype under ullteppet, se levende lys rundt meg som varmer og som gir glede og kjrlighet, som bare sprer seg rundt i hele rommet. Bare det vre sammen med familien, de jeg virkelig er glad i og som jeg bryr meg om. Bare det le nr noe morsomt blir fortalt, bare det se igjen nre og kjre som jeg ikke har sett p veldig lenge. Den flelsen? Jeg kan ikke si noe annet enn at det er ubeskrivelig godt. Det blir nesten som om kroppen fr litt fred. Nesten som en indre ro. Friheten.

Livet er godt leve, bare vi velger det.

Et vakkert sted

Jeg tror jeg en gang kommer til et vakkert sted. Til drmmeland. Der jeg kan vre fri fra sykdom. Jeg skal dit, jeg er p vei. Nr jeg har klart vinne over sykdommen og blitt sluppet fri fra sykdommens onde klr, skal jeg leve livet slik som jeg bare kan drmme om n. Det er mitt synspunkt og akkurat slik jeg ser det. Det bli frisk igjen. Jegtror og er nesten helt sikker p at det blir vakkert. Det jeg ser. Jeg tror det blir mindre kaos, mindre tankekjr, mindre trer, mindre nedturer, mindre tunge dager og mindre dager der jeg bare vil krype under dyna og bli liggende. Jeg tror p det.

Jeg velger drmme videre - helt til jeg str der med begge ben som stpt i bakken. Fri.

Savn



Det er s mye jeg savner som jeg nsker f tilbake, oppleve. Jeg savner det gamle hret mitt som var litt mer tykkere enn n, det er skremmende og vondt se hvor mye hr som faller av. Jeg hater se det med egne yne, jeg hater det virkelig. Det er da jeg kjenner trene komme, av slike sm bagateller. Jeg savner kunne spise god mat sammen med de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Jeg savner kunne delta i mltider og faktisk kjenne at jeg er sulten, jeg kjenner ikke sulthetflelsen fr det har gtt en veldig lang stund. Det er s vanskelig godta. S vanskelig akseptere.

Si at "det er helt greit". Det er ikke greit. Ikke i det hele tatt. Jeg savner s mye i det gamle livet mitt. Fr jeg noe tilbake?

Jeg savner kunne velge mer selv, uten at sykdommen skal vre den som delegger, hindrer og utfordrer meg mer enn jeg er forberedt p. Jeg vet aldri hva sykdommen har med seg og hvor sterk den er. Det er ekstra vondt ikke vite. Bare det g rundt med usikkerheten og det ikke vite hvordan det kommer til bli morgendagen. Jeg kan ikke planlegge s langt frem i tid lenger, det kunne jeg fr. Som frisk. Da hadde jeg en god flelse innerst inne. Jeg kjente jeg levde. Den virkelige flelsen. Det var ikke s vondt. Jeg vil bare ikke tape denne kampen. Jeg vil ikke at den skal vinne.

Let it be a dream

Denne dagen mtte vel komme. I dag har jeg vrt hos legen, og kan vel egentlig bare si at det ikke gikk greit. De sterke magesmertene som jeg ikke har skrevet og fortalt s mye om her, ser ut til vre et problem jeg m prve komme meg ut fra selv med det frste. Det er ikke s veldig mange medisiner som hjelper mot det, og det gjorde til at jeg braste ut i grt nr jeg var hos legen og fikk vite det. Siden det har vel jeg ikke klart ha noen lange pauser fra trene, jeg kjenner jeg blir s sint og s oppgitt. S sint og oppgitt over meg selv. Hadde jeg bare kunne stoppet det.

Hadde jeg bare kunnet stoppe sykdom n, hadde jeg ikke nlt. Samme hva faen flelsen hadde vrt, jeg hadde gjort det. Sykdommen er ikke noe god mot meg heller fortiden, jeg mister mer og mer hr og jeg kan nesten ikke g med hestehale eller ha strikk i hret uten at det faller utav og uten at det str rett ut til alle mulige kanter. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg grter mer om kveldene n, mest fordi jeg kanskje er s redd. S redd for smertene. S redd for at smertene skal g over. S redd for vise meg. Jeg kan virkelig ikke vise meg til noen slik som jeg ser ut n.

Det orker jeg bare ikke.

Er det ikke snart over?

I veldig lang tid n har jeg merket mer til det fysiske enn det psykiske. Jeg vet en spiseforstyrrelse har mye med tanker, angst og flelser gjre, men det handler ogs om s uendelig mye mer enn det. Fysisk og psykisk helse henger jo sammen, det er jo klart man ikke er hoppende glad og smiler fra re til re nr man ligger helt utslitt og utmattet under dyna p grunn av drlig form. Det er jo klart det - slik er det for meg ogs. Jeg kjenner bare jeg blir sint og oppgitt over meg selv nr sykdommen herjer og er som verst, jeg har ikke lenger ord p for lei jeg er kvalme, svimmelhet, hodepine.

Noen ganger spr jeg bare meg selv: Er det ikke snart over? Er det ikke snart slutt? Blir jeg ikke frisk snart?

Mat er medisinen. Mat er kuren som skal gjre meg frisk. Mat, som i min situasjon gjr fysisk vondt. Jeg sliter fremdeles veldig mye med svelge maten, det gjr vondt og jeg brekker meg nesten hver gang. Jeg vil bare grte nr noen sier "prv igjen, du klarer det". Egentlig hadde det nesten vrt bedre om de holdt kjeft, det er s vondt med slike kommentarer. Spesielt nr jeg fler de ikke ser hvor hardt jeg faktisk prver. Kampen er s skjult og s usynlig. Det gjr det ofte vanskeligere og enda tyngre kjempe videre, men jeg gjr det likevel. Jeg skal vinne denne. Seire over det vonde.

Some days are like this


Jeg vet ikke hvor jeg skal gjre av meg, jeg kjenner bare p at dette er ikke helt min dag. En dag der jeg er sint og sur p alt og alle. En dag der jeg bare vil ligge under dyna og bevege minst mulig p kroppen. Det gjr vondt, mest fysisk. Jeg kjenner det s godt p kroppen, den er sliten. Jeg finner ikke ord for hvor jvlig lei jeg er feber, virus og infeksjoner. S jvlig lei av miste hr. S jvlig lei av krangle om alt mulig og fle at alt er min feil. Det verste av alt er at det fles som en hel evighet nr jeg kommer over slike dager. Men det er bare slik det er. Det er en del av livet.

Ta vare p livet og lr av egne feil

Ta vare p livet, dere. Ta vare p den vakre kroppen dere brer p og vr stolt over akkurat den dere er og som dere har blitt til. Vet dere det, at alle sammen er helt unik? Helt fantastisk og perfekt p en helt egen mte? Det er ingen som akkurat deg, og det er heller ingen som kan erstatte den plassen akkurat du har her i verden, s prv tenk p det. Tenk p at livet ikke er evig, og prv lev som om det skulle vre det siste minutt. Det gjr jeg - det gir meg en flelse av vre enda mer levende. For dere, livet er ikke noe leke med. Ta vare p det dere har, man vet ikke nr man mister det.



Veien tilbake

Veien tilbake til det friske liv er uendelig. Veien er enda lengre enn jeg noen gang kan tenke meg, den blir nemlig til nr jeg gr. Veien blir til mens jeg gr.

Det er vanskelig fordi jeg kjenner sykdommen drar meg s fort tilbake og s mye lengre ned. Der jeg ikke vil vre. Dit jeg ikke vil befinne meg. Den stjeler glede, smil og latter, s mye av de gode stundene. Det er det som er s vondt, den vet s godt hvordan den skal gjre det mest mulig til et helvete. Sykdommen kan det delegge, noen ganger s skal det s utrolig lite til. Tankene strmmer p og jeg kjenner det er kaos. Fullstendig kaos. Noen ganger s fles det som ligge p bakken der sykdommen fortsetter sparke og sl, gi sine slag etter slag.

Ingen sykdom vil noe godt, det er jo det ingen tvil om. Det fles utrygt og usikkert vre alene, tankene strmmer p fra minner jeg har hatt som har limt seg fast til hodebunnen. Besvimelser, utmattelse, kollaps og listen fortsetter videre derfra. Det er ikke dette jeg vil, det er ikke dette jeg nsker. Jeg vil tilbake, kjenne at kroppen har det bra og kjenne at kroppen er fri fra sykdom. Det er s slitsomt g rundt kjenne p at man er fanget av noe, man kommer ikke s mye lengre med ord som vpen. Noen ganger fles kroppen bare lammet.

Det er s mange som tror det er s lett komme tilbake igjen. Prve komme tilbake igjen til hverdagen, prve vre sammen med andre, prve vre mer sammen med venner og prve kjenne litt mer p livet. Prve vende seg til rutiner og vaner igjen. Men nei. Jeg er bare ikke klar for det enda, jeg klarer det bare ikke akkurat n. Jeg trenger tid p meg, veldig lang tid. Da gjenstr det bare se til slutt hvem som str igjen, om det fremdeles er noen der eller om alle er borte. Jeg kjenner det stikker veldig i magen, dette er ikke noe jeg har lyst til.

Ikke i det hele tatt.

Man vet aldri fr man str i det

Jeg prver gjre det beste utav det. Jeg prver gjre det beste utav den situasjonen jeg er i, men likevel er det s mye lettere sagt enn gjort. Noen ganger kan det virke s enkelt og s latterlig, men det ingen vet, er hvor mye det er pakket inn i glanspapir. Jeg gjemmer meg bak masken fremdeles, det er s f som virkelig vet hvordan ting er akkurat n og hvordan det fles. Men det er det vi gjr. Vi pakker s mye inn i glanspapir slik at det skal se fint ut fra andres synspunkt og fra andres yne. Fordi de ikke forventer noe annet. Fordi det er slik verden bare er blitt til.

Jeg trodde jeg skulle klare vre sterk, ta motet til meg og kjempe imot med det samme som sykdommen kom til syne. Den stod jo rett foran meg, s hvorfor skulle jeg ikke psyke meg opp og mote meg opp til sl til med et kjempe slag og sl den i svime med en gang. Hvorfor skulle jeg ikke klare det? Jeg tenker ofte p det. Det plager meg. Det plager meg veldig. Jeg s ikke konsekvensene. Symptomene. Jeg gikk bare mer og mer med masken p og mistet meg selv til slutt. Jeg som trodde jeg skulle klare det. Klare vre sterk. Klare holde meg oppreist p begge ben.

Plutselig knakk jeg i sammen. Jeg gjorde det jeg ogs, kroppen min klarte bare ikke mer. Den hadde ftt nok av alt for hye krav og forventninger. Den klarte bare ikke mer. Det er vondt tenke p det, men jeg kunne s inderlig nske at jeg var mer venn med meg selv enn fiende. Men det er da jeg tenker p hvor lett det er si det og bruke ord, og ikke gjre det. Det er vanskelig fordi jeg kjenner jeg har s lyst til bli fri fra sykdommen n, men jeg trekkes enda lenger ned fordi jeg fler jeg ikke gjr noe som helst som er bra og riktig. Jeg fler meg ikke annet enn hpls og elendig.

Det er ingen god flelse. Ikke i det hele tatt.

Tankekjr

En dag hvor alt kjennes vondt og urettferdig. Jeg prver bite tennene sammen, men verken kvalmen eller magesmertene gr over. Det er vel kanskje det som hindrer meg mest n, jeg hater den kvalmen. Jeg brekker meg, fr syre i spiserret og da er egentlig de andre smertene i gang ogs. Hurra! det er jo bare s flott. Heldigvis hjelper det etter litt medisin, kaldt vann med isbiter og noen timer med svn. Jeg krysser fingrene og hper det gr over etter hvert. Akkurat n vil jeg ikke dra noen andre steder enn vre hjemme. P mitt eget rom. I min egen seng.

If there's a book you really want to read, but it hasn't been written yet, then you must write it.

Det er s godt kjenne p den flelsen nr man fr gjort s mye p s kort tid. I skrivende sekund sitter jeg med en blbrsmoothie og skriver videre p boka. Det gr veldig bra med skrivinga, forresten - jeg har bestemt meg for at jeg skal skrive mer og at jeg skal vre rlig overfor meg selv. Det blir p en mte som terapi det ogs, p en mte.I gr var en litt mindre bra dag, men heldigvis s ble ting litt bedre med frisk luft og en liten kveldstur. Det var en slik typisk sommerkveld. Himmelen var knallrd nesten og temperaturen var akkurat passelig og midt i mellom.

Jeg jobber n enda hardere for ta knekken p jvelsykdommen. Tusen takk for at dere heier p meg.

Breath in, breath out - repeat

I dag er en dag der alt fles urettferdig og vondt. Kroppen er sliten og jeg kjenner den er tung som bly. Noen ganger vil jeg bare lukke ynene og late som om alt bare er en drm. Et vondt mareritt som jeg snart vil vkne opp fra. Late som om sykdommen ikke er der, late som om ikke det er slik som det egentlig er. Men nei. Jeg kan bare ikke gjre det. Sykdommen vil vre der helt til jeg en gang slr den i svime og tar knekken p den, jeg kan ikke drive rundt gjemme meg bak masken - skyggen vil fortsette flge meg om jeg bare prver rmme fra alt. Den kommer etter.

Jeg har hatt helt syke smerter i kroppen i natt, det hjalp verken ligge p rygg, siden eller magen i senga s jeg la meg rett og slett ned p gulvet i natt. Med bare pute og et tynt helseteppe. Kroppen fltes helt jvlig. Den kjentes s tung og det var s vondt bevege p hver eneste kroppsdel. Uten at jeg forstod helt hvorfor og raken til at trene kom, kjente jeg den salte smaken nr trene rant nedover. Jeg svelgte mine egne trer og prvde bite tennene sammen. "Herregud, skjerp deg, dette her skal g bra. Legen i morgen. Underskelse i morgen. Dette her skal g bra".

Jeg vil bare grte nr jeg tenker over hvor langt det er igjen. Jeg vil komme meg mer p bedringsvei, jeg vil kjenne mer p den frie flelsen. Jeg vil kjenne p den friske flelsen av ha energi og krefter, kjenne at jeg er levende og at jeg ikke bare eksisterer i en syk kropp som ikke har det noe srlig bra. Organene slankes og skades, likevel skremmes jeg ikke s veldig nr jeg blir fortalt om det. Jeg pleier tenke som de fleste tenker: "Det skjer faen ikke meg". Men jo. Det skjer faen meg nr man minst forventer det. Og selvflgelig skjer det nr det passer drlig.

Let this life stop for a minute, please

Jeg kunne nske at livet hadde en pauseknapp.

Noen ganger er det bare en vei g som er den rette veien

Noen ganger er det s tungt puste. S tungt holde kroppen oppreist uten falle. Uten mtte legge seg ned eller sette seg ned en plass. Noen ganger gr det bedre fysisk enn psykisk, andre ganger det motsatte. Noen ganger samarbeider kroppen med alt annet enn meg som person, og noen ganger ligger jeg bare venter. Noen ganger gr alle kreftene med p overleve dagen, komme gjennom den uten d helt. Noen ganger kjennes kroppen s forferdelig tung, uten at jeg har fylt den med flere liter vann eller noe liknende som tynger kroppen.

Noen ganger er det slik.

Noen ganger kommer trene p grunn av de vonde flelsene og de kaotiske tankene som bare spinner rundt, jeg er s usikker og s utrygg i min egen sjel. Hvorfor kan ikke bare medisinene fungere, hvorfor kan ikke noe reparere alt? Hvorfor kan ikke noe reparere alle sr i hjertet og skader p kroppen, hvorfor kan jeg ikke bare vkne kjenne p den friske kroppen nr jeg vkner igjen? Jeg kunne nske det var s enkelt noen ganger. At man ikke trengte kjempe s mye, gjre s mye. At man slapp svette, blod og trer. Men jeg m bare g videre.

Jeg m kjempe for livet.

En kamp som er verdt kjempe

Fremdeles er det vanskelig forst, s vanskelig akseptere. S vanskelig godta det som er akkurat n. Jeg vet det alltid finnes en vei ut nr det finnes en vei inn, jeg vet hva jeg m gjre men jeg sliter fremdeles med forst helt hvordan. Sykdommen har makt, den fanger kroppen og stenger pne veier som hadde vrt rett for meg g. befinne meg p. Noen ganger kunne jeg nske at jeg bare kunne lukke igjen ynene i noen sekunder, for s pne dem igjen og se alt rundt meg forandret seg. Se med egne yne at sykdommen drar seg langt til helvete og blir.

Det er det jeg drmmer om. se med egne yne at den taper. At den ikke skal f lov til ta livet mitt. At den ikke skal f lov til stjele mer fra hjertet og fra sjelen. Fra kroppen min. Jeg skal tross alt ha den resten av livet, s jeg vil helst beholde alle kroppsdeler p riktig sted der de skal vre, og helst ha en kropp som fungerer opptimalt og bra. Jeg vil helst ha en kropps om fungerer, og ikke oppleve at organene svikter. Jeg m bruke det som en styrke. Som en motivasjon som kommer fra det innerst inne, det som ligger helt dypt inni meg. Denne kampen er verdt kjempe.

bite tennene sammen

Livet er ingen dans p roser. Uansett om man vil det eller ikke, s kommer det oppturer og nedturer, gode og drlige dager. Det handler bare om st i det, holde ut og bite tennene sammen. Det handler bare om rette blikket sitt fremover og fortsette kampen videre. Fortsette med bite tennene sammen og finne en mte overleve p, st i det vonde. Det hjelper ikke se bakover og tenke p alt som ligger i fortiden, man skal ikke den veien uansett. Man skal rett frem, der blikket er festet og ta ett skritt om gangen. Frst den ene foten, s den andre. Dette mg bra.

Glede og takknemlighet

Jeg har lrt meg vre mer takknemlig for livet. se med pne yne det som er levende rundt meg - det som faktisk har sin verdi. Det er rart tenke p hvordan livet har forandret seg etter sykdommen, det er s rart si at jeg p en eller annen merkelig grunn kan si at jeg er litt takknemlig og glad for det. For at den kom inn i livet mitt og tok plass. Selv om det er mye mer jvlig enn godt, s kan jeg med hnden p hjertet si at jeg ikke tror det hadde vrt slik den dag i dag om ikke det hadde skjedd. Om jeg ikke fikk oppleve dden p s nrt hold - det fikk meg til forst livet.

Sm skritt frem og kanskje enda fler tilbake kan likevel vre noe som er positivt, det forteller meg egentlig bare at jeg kan klare det igjen. At det er mulig for meg flere ganger, jeg har jo selv gtt de skrittene frem og tilbake, s hvorfor skulle alt plutselig vre umulig da? Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid. Det er noe jeg har lrt mye av i lpet av sykdomsperioden. Jeg tar ikke lenger en god dag som en selvflge, jeg vet bde drlige og gode dager kommer, sorg og dden er noe vi er ndttil komme oss gjennom og mte slik som det er og kommer. Det er livet.

Noen ganger m man kanskje vre dende for leve igjen.

"Gr det bra?"

"Gr det bra?" Nei. Men likevel er det ikke det samme svaret som kommer ut. "Ja, selvflgelig. Hva ellers?". Jeg kjenner det skjrer i hjertet, det gjr s vondt. Noe inni meg skriker. Jeg kjenner det er noe som river i meg, det som kommer ut og blir formulert med ord stemmer ikke. Det stemmer s sjeldent. Noen ganger m jeg virkelig bite tennene sammen for ikke knekke helt. For ikke bryte sammen i grt. Hva ellers forventer de, snn egentlig? Det er s sjeldent de forventer noe av det vonde og det negative. Et nei. Et "nei, jeg har det ikke bra".

Det er vanskelig.

Noen ganger kjenner jeg at jeg trenger f det ut. Trene. Ordene som er godt gjemt inni meg. Inni min kalde kropp. Noen ganger gr det bare ikke lenger, noen ganger klarer ikke hodet mer. Jeg har ikke mangel p personer som jeg kan snakke med, men sprsmlet er bare om jeg vil. Jeg vet ikke. Jeg har lrt s mye den siste tiden at det er ikke alle en kan stole p, selv om det kjennes slik ut i begynnelsen og fra starten. Noen ganger vet jeg ikke hvem jeg skal snakke med om det som ligger godt gjemt i hjertet, det er derfor jeg bruker skriving s mye.

Er det noe som gir meg trygghet, omsorg og varme, s er det to rer som lytter og et menneske ved siden eller foran meg. Bare at noen er der. Bare at noen er tilstede i det rommet som jeg befinner meg i. Bare jeg vet personen lytter og er tilstede. Det betyr s mye for meg, jeg kjenner en lettelse etterp. Det gir meg en slags lykkerus som er p den gode mten, ikke det anoreksien gir meg. Den falske, vonde og uekte. Er det noe jeg drmmer om i fremtiden, s er det at vi alle skal bli flinkere til bry oss om hverandre. Vre tilstede. Lytte. Vre der.

Noen ganger skal det ikke s veldig mye til. En telefon til en nr vennine eller til en annen kjr, en liten tur ut i frisk luft, en joggetur eller annen form for trening sammen med andre eller alene med musikk p rene, se en film, familiebesk eller bare rett og slett kvalitetstid sammen med de som virkelig betyr noe og som vi bryr oss om. For meg er det i hvert fall veldig viktig, noe jeg bare har satt mer og mer pris p etter sykdommen kom inn i livet mitt og ble en del av hverdagen. Noen ganger skal det s lite til, men likevel tror mange at det tar s lang tid.

At det krever for mye.

Det er forskjell p "Gr det bra?" og "Hvordan har du det, egentlig?".

Kosestund

Akkurat n ligger jeg under et ullteppe sammen med verdens beste tante rett ved siden av meg. Det er s koselig vre her. Hvert eneste rom er levende og fylt med masse omsorg og kjrlighet, det er det jeg liker s godt og blir s glad av. Peisen lager knitrelyder og det er stearinlys tent s og si over alt. I alle kroker er det levende lys. Fr jeg reiste ut hit var det en del pakke, her blir jeg i noen dager. Jeg kjenner jeg trenger komme meg litt vekk og oppleve litt andre ting. Jeg har mye snakke om ogs, det er s godt prate med gode tanta mi fordi hun alltid er s snill og god.

Hun lytter mer enn hun gir gode tips og rd. Alle de tips og rd som man helt sikkert har hrt huntretusenmillioner ganger fr. Da mister det litt effekt. Da er det ikke s veldig mye hjelp i det lenger, selv om det er godt ha noe sttte seg til. Jeg kjenner jeg er veldig trtt og sliten n, s det skal bli godt legge seg. Er det noe jeg virkelig liker, s er det legge seg i nytt sengety etter en deilig dusj. Blir det bedre? Forresten, s anbefaler jeg dere kjpe te p Sstrene Grene. Det er superbillig og veldig mange tevarianter man kan velge mellom. Jeg koser meg med jordbrte.

Den er det mye kjrlighet i.

En kamp hver dag

Jeg m bli kjempe mot sykdommen for komme meg videre. For bli frisk igjen og for at jeg kan begynne bygge opp kroppen min igjen og gjre den sterkere. Jeg m klare spise, ke inntaket av kalorier og nringsstoffer. Jeg m finne en trivselsvekt etter jeg har gtt opp de x antall kiloene jeg m opp til. Jeg m finne en balanse i hverdagen som gjr det godt for meg leve. Noe som gjr det bedre for meg. Jeg m styrke immunforsvaret mitt og jobbe meg oppover igjen, det finnes ikke s veldig mange valg lenger. Det er ikke s veldig mange alternativer.

Selvflgelig kan jeg velge, men jeg har allerede valgt. Jeg har valgt kjempe. Jeg har valgt sloss og fighte meg gjennom smertehelvete som har vrt og som kommer til vre. Hvorfor? Noen ganger tenker jeg "Hvorfor i helvete er jeg s forbanna dum?" Jeg gjr det fordi jeg har valgt leve. Jeg har valgt livet mitt og sagt nei til dden nr den har sttt bak min dr. Jeg har sett dden i hvityet, sykdommen har prvd ta livet mitt s uendelig mange ganger, men likevel er jeg her den dag i dag. Noen ganger klarer jeg se det p som en styrke. Psykisk.

Det er vanskelig, veldig vanskelig. Det er tungt nr jeg ser hvordan det delegger kroppen. Men det er ikke det jeg vil, det er ikke dette livet som frister. Ikke i det hele tatt. Obstipasjon, mageproblemer, magesr, betennelse i spiserr, delagt spiserr, srt spiserr, mer mottakelig for infeksjoner og andre sykdommer. Frister det? Benskjrhet, svake muskler og drlige ledd. Frister det? Drlig allmenntilstand, hodepine, utmattelse og flelsen av vre konstant sliten, frister det? Det er faktisk livet det er snakk om. Ingenting er viktigere enn vre frisk.

Veien er uendelig lang g, jeg tror ikke det finnes tall p hvor mange mil det er. Jeg vet det ikke en gang. Ingen vet det. Det er kun den som gr med skoene p. De som trakker de kjente og liknende stier. Jeg har valgt gi ekstra pn, for dette gr bare ikke lenger. I natt var jeg nok en gang p legevakten, og det orker jeg rett og slett ikke. Hjertet mitt m jeg bli flinkere til ta vare p, kroppen min og de indre organene m jeg vre snillere mot. Sykdommen. Jeg m gi enda mer selv om kroppen kjennes forferdelig sliten. Jeg er bare ndt til gjre det.

Jeg m det for f det bedre. Det vil gjre vondt, ja - men det er det som m til. Jeg m gjennom behandling, ta medisinene og komme meg gjennom det. Jeg m trre st i det vonde, jeg m trre hoppe uti det skumle og iskalde vannet. Om jeg ikke gjr det n, s kommer jeg meg ikke lengre. Jo lenger utsetter og synker ned i sykdommen, jo verre blir det faktisk. Jeg vil bare si tusen takk til dere vakre, fantastiske, herlige, omsorgsfulle menneskene jeg har som lesere. Vet dere - dere gir meg mot og styrke nok. Dere gir meg motivasjon som jeg holder fast p.

Tusen takk!

Jeg bare kjenner at det kommer til bli tft...og jeg er s redd jeg ikke klarer det.

Sommerferien

Noen ganger merker jeg ikke noe spesielt til sykdommen. Plutselig kommer det som et slag i magen, utvorventet, veldig overraskende. Det er nesten det verste av alt, jeg prver leve litt utenom den ogs, prve gjre noe som er bra for meg selv og noe som er positivt. Det er vanskelig. Veldig vanskelig.

Heldigvis skal jeg gjre noe i ferien ogs, selv om jeg ikke er frisk nok til reise noen plass. Jeg skal p spa, p en del shoppingsturer og kanskje en svipptur over til Trondheim. Det er det lengste jeg kommer meg i hvert fall, men det er s absolutt bedre enn ingenting. Jeg skal g turer, dra p hytta om jeg kommer meg s lagt, ogs skal jeg p fjellet. Egentlig blir det litt bilferie kan jeg tenke meg, men jeg tar egentlig alt som det kommer. Jeg kan ikke ta mer enn en dag om gangen, da fr jeg hjertet helt opp til halsen.

Jeg tror det handler om prve ha et positivt fokus og en positiv innstilling. Jeg kan lre meg leve med sykdommen p best mulig mte n, fordi jeg innser at det vil ta meg lang tid fr jeg kan se etter noen friskhetstegn. Sykdommen er sterk og den river i meg, jeg har ftt mer og mer angst for kjempe tilbake. Men, vakre, kjre lesere - dere gir meg mot og styrke nok til kjempe videre med kampen. Dere er s herlige. S fantastiske. Dere gir meg smil p smil og det er s herlig kjenne p den gleden. De sm yeblikkene.

Hvordan har deres ferie vrt hittil?

Frustrasjon

Jeg har s mye p hjertet som jeg nsker dele med dere. S mye jeg vil si, jeg men jeg ikke en gang hvor jeg skal begynne, det er s mye. Noen dager klarer jeg ikke kjenne etter om jeg har det bra eller ikke, det skremmer meg. Jeg savner ha noe se fram til, noe motivasjon. Akkurat n har jeg ikke noe konkret som jeg har i vente, bare noe som jeg ikke vet hva er.

Noen ganger klarer jeg ikke vre like sterk lenger. Plutselig knekker jeg i sammen og fr sammenbrudd. Plutselig er det avgrde p legevakten midt p natta fordi sykdommen ikke vil vre noe grei eller noe samarbeidsvillig. Jeg er lei av det. Lei av den flelsen jeg hele tiden sitter igjen med. Flelsen av ta plass. Vre i veien for andre. Jeg hater det.

I gr kom en kommentar fra mamma som hun ikke kunne forst var galt.

"Du m ikke slite rive snn i hret ditt, du har s lite igjen n".

RH. HERREGUD!!!!!!

Jeg beklager for at jeg m utsette dere vakre mennesker som m hre p alt mitt syt og klaging, jeg m bare takke dere nok en gang for muntre meg opp og hvor flotte dere er. Alle sammen. Dere gjr en drlig dag litt bedre og lettere, det er jeg uendelig glad for og takknemlig til tusen. Tusen hjertelig takk.

En pause


Alt som har skjedd orker jeg ikke skrive noe om akkurat n. N trenger jeg hvile ut litt, prve f i meg noe nring s jeg kanskje klarer gjre noe. Jeg tror jeg trenger en liten pause, jeg vet ikke hvor lenge det blir, men kanskje noen dager. Takk til dere vakre, herlige mennesker som skriver s varmt til meg. Dere er fantastiske.


Det skjedde

Jeg prver leve s normalt som mulig. Noen ganger er det bare s ekstra vanskelig kjempe imot sykdommen, nr jeg kjenner den river i meg og gnager innenfra. Det gjr vondt fysisk og psykisk, spesielt nr alle nedturene kommer etter hverandre p rekke og rad. Det er helt jvlig. Det skal s lite til fr trene kommer, det gjr at jeg bare fler meg hpls.

Hadde det vrt en liten snarvei til det friske liv uten denne sykdommen, hadde jeg tatt den snarveien for lenge siden. Lenge lenge siden. Sier det noe om hvor unsket denne situasjonen er? Jeg hper det. Jeg hper dere forstr at dette ikke er noe jeg nsker vre i. Jeg er s desperat. S fortvilet og s frustrert. Kroppen er fanget av sykdom, jo lengre tid det gr, jo strre grep har sykdommen p kroppen. Det hjelper lite tenke p det, fordi det er s vanskelig kjempe imot. S forferdelig vanskelig. Vr s snill - ikke tro at det er s lett bare begynne spise igjen, nr hele tankemnsteret m snu.

Er det noe godt ha det slik som dette? Nei. Ikke i det hele tatt. Det skal jeg ikke legge skjul p en gang. Gjennom denne sykdommen, har det frt med seg s mye som jeg m lre leve med videre. Er det noe jeg er stolt av? Nei. Virker det noe morsomt miste hr, fryse hele tiden, g rundt med magesmerter og kvalme? Nei. Jeg hper virkelig ikke det. Tro meg, selv om man fler kontrollen er i egne hender, er den sjeldent det. Det er det aller verste. Jeg vet jeg m spise for bli frisk igjen, jeg trenger bare tid p meg. Jeg m ha den tiden jeg trenger, ellers faller jeg bare tilbake igjen til sykdommen.

Det er ikke noe jeg er stolt av. vre der jeg er n. slite med sykdom og noe som er til plage. Noe som gjr vondt. Det er s frustrerende se alt det fysiske som skjer med kroppen min som ikke er noe bra i det hele tatt. Jeg skal kanskje skrive litt mer om det senere en gang, jeg har s lyst til advare andre fordi jeg vet det er s lett for. Jeg vil ikke ha noe oppmerksomhet, det er ikke derfor jeg gjr det. Jeg vil bare fortelle dere hvordan jeg opplever det og hvordan jeg ser det fra min side med mine egne yne. For vet dere hva? Jeg var den jenta som en gang sa "det der skjer ikke meg" ogs.

Det skjedde.

Sjef i eget liv

Jeg vil ikke vre styrt av en sykdom. Fanget av noe som sykdom. Flelsen av vre s innesperret og s innesteng i noe som er s maktfult og s sterkt er bare vondt. Anoreksien river i meg og slr til med all sin kraft, plutselig s fler man seg som et lite barn igjen. Som et lite barn som trenger hjelp, som trenger trst fordi det er kommet et nytt skrubbsr p kneet, som trenger trst fordi grten er s stor. Det blir nesten som kjenne p den flelsen igjen, det er ikke det jeg nsker eller vil. Jeg vil bare vre meg, frisk og fri, glad og lykkelig. Det er bare det jeg vil.

Jeg trenger ikke noe mer enn det, det holder for meg. Bare jeg klarer ha det bra med meg selv, bare jeg kan si "jeg har det bra". Det holder det, jeg har ikke s mange andre store krav. Det er s viktig ha det bra i livet, vi skal ha den samme kroppen vi lever i, og vi skal leve til vi fr gre hr og begynner bli gammel. Jeg vil jo ha det bra jeg ogs? Jeg vil kunne kjenne at jeg lever, ikke bare at jeg eksisterer eller at kroppen min er der den skal vre. Jeg vil at kroppen min skal fungere, jeg vil kjenne meg symptomfri fra all sykdom og smerte - det vil f meg til leve igjen. Bare det kjenne.

vre uten feber, kvalme, svimmelhet, hodepine, muskelsmerter, stivhet i kroppen og uten problemer m vre helt fantastisk. Jeg tror ikke det er alle som er bevisste, jeg tror ikke alle som vet hva de virkelig vil i livet. Men jeg vet. Jeg vet hva jeg vil me livet mitt, men jeg m frst bli frisk igjen, slik at ikke sykdommen river alt i stykker og i tusen biter. Slik at ikke sykdommen tar fra meg det eneste og det siste som faktisk fr meg til holde kroppen oppreist. Jeg kunne bare nske at det var jeg som var sjef i eget liv akkurat n, og at det ikke var den jvelsykdommen.



Et stort savn


Jeg savner frihet, flelsen av vre opplagt og frisk. Flelsen av ha overskudd til gjre det jeg virkelig liker og som fr meg til smile. Jeg savner alt, bare flelsen av vite at kroppen er frisk og er i god form. Det er det jeg savner aller mest. Jeg savner den gode flelslen, flelsen av vre lykkelig og glad. Jeg savner vre like sosial som jeg var fr sykdommen kom inn i bildet. Jeg savner spise den maten som jeg selv lager og baker. Jeg savner ha god kondis og en kropp som fungerer greit. En kropp som fungerer bra. Et friskt og sunt hjerte som ikke gjr vondt.

Keep holding on

Er det noe som stopper meg veldig med spise og f i meg nok mengde av nring, s er det den metthetsflelslen som kommer snikende innp kroppen og den verste flelsen jeg noen gang kan kjenne p; kvalme. Det er noe av det verste jeg vet. Tror egentlig de fleste kan kjenne igjen den flelsen, selv om det blir litt annerledes og ikke p helt den samme mten. Men, hvor finner man motivasjon til spise nr man fler maten sitter i spiserret og er heller klar for komme opp igjen enn bli fordyd? rh, kjre gud - la dette g bra.

Heldigvis, og takk gud for det, at det hjelper litt med kvalmestillende og paracet. Det er jeg s glad for, det gjr ting litt lettere for meg nr jeg vet det er noe som hjelper, i hvert fall. Kjenner det er en kamp for hver eneste gang jeg m gi kroppen noe nring, men jeg vet det kommer til bli bedre og lettere med en gang. Det som er vanskelig akkurat n, er bare st. Vre der. Holde ut. Bite tennene sammen. Holde ut i det verste, det som virker s skummelt, skremmende, det ukjente og det som virker s utrygt for meg. Dette m bare g bra.

A chellenge who hurt

Jeg syns det er vanskelig vre med p middagsbesk, familiebesk og i det hele tatt alt som har med selskap gjre. Kanskje det ikke er s veldig vanskelig vite hvorfor det er slik, jeg takler veldig drlig matpress fra andre. Jeg hater virkelig blikk, kommentarer og sprsml ang. mat og sykdommen, jeg vil egentlig bare forsvinne under dyna og bare bli liggende der. Til og med mine egne bursdagsfeiringer er veldig vanskelig. Situasjoner som har med mat gjre er til grte av, jeg merker bare jeg blir drlig i kroppen av bare tenke p det.

En gang m jeg lre meg det, en gang m jeg bli vant til det, det tar bare litt lang tid for meg. Jeg har aldri hatt noe spesiell angst fr n, jeg merker det egentlig veldig godt hvis jeg mter p noen kjente, jeg fr nesten hjerte til hoppe over noen slag fordi jeg ikke vet hva jeg skal si eller gjre. Jeg hater virkelig vre perfeksjonist, av og til. Alt fles bare feil, det er ingen god flelse g rundt vre s opptatt og s anstrengt p samme tid. Jeg er s redd for at andre skal ta feil, at andre skal tro at det gr s mye bedre nr det egentlig er det motsatte, nr alt bare er vanskelig.

Jeg prver, for min egen skyld og for familien sin skyld delta, men det er veldig tungt og vanskelig. Det krever s enormt mye. I tillegg s blir jeg veldig fort sliten ogs, s er ikke s veldig mye som skal til fr jeg bare vil legge meg for sove igjen. Jeg er s utmattet hele tiden, orker nesten ingenting. Det er deprimerende i seg selv. Det er en sorg, jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg merker jeg bare blir mer og mer anstrengt nr jeg biter tennene sammen og nr jeg prver skjerpe meg - holde ut. Matpress, sprsml om mat kan fort f meg til grte.

"Jeg har spist" er en s drlig og oppbrukt unnskyldning, nesten alle vet om sykdommen. Noen ser det i ynene mine, noen ser det p kroppen, mens andre ser det ikke. De er kanskje ikke s veldig opptatt eller observert p det heller. De gangene jeg har klart vre der hele tiden og hatt det bra, er en veldig god flelse. P en mte kan det vre godt, p samme mte som det kan vre vondt. Og nei, for meg kan jeg ikke bare begynne direkte p middagsmltidet, jeg trenger begynne i det sm. Jeg trenger ta sm skritt om gangen, og finne en slags balanse.

Utfordringer

Noen ganger slr det meg bare snn plutselig - denne kampen er jeg ndt til kjempe. Denne kampen er jeg ndt til vinne, dette er faktisk er kamp som avgjr hele livet mitt. Det er faktisk en kamp mellom liv og dd, sykdommen river i meg og vil egentlig bare ta alt som er av seier og alt som bare finnes av kamper som m kjempes. Men vet dere hva? Ikke et eneste levende vesen, fortjener dette. Ikke et eneste levende vesen fortjener vre plaget av sykdom og mtte kjempe seg gjennom hverdagen. Det skal ikke vre ndvendig, i hvert fall.

Denne kampen er jeg ndt til kjempe, jeg har ikke s veldig mange andre valg. Plutselig slr det meg hvor viktig den faktisk er, mye viktigere enn jeg hadde trodd. Det er livet mitt det er snakk om. Det gr utover alt som kroppen bestr av. Sykdommen angriper og lager et helvete som er s jvlig vre i som det gr an bli, men jeg kommer ikke noe lenger om jeg bare str der. Str her. Str til hyre eller litt mer til vestre, jeg m gi meg selv et spark bak og komme meg framover. G i riktig retning. Egentlig br det skje s fort som faen.

Jeg vil ikke at konsekvensene for sykdommen skal delegge fremtiden min og livet mitt som jeg skal leve videre, jeg blir livredd bare jeg tenker tanken p det. Men hallo? Jeg har ikke tid til dette. Jeg har ikke tid til sykdom. Jeg har ikke tid til grte alle disse trene, jeg m komme meg videre. Jeg m leve livet mitt, jeg fr jo ikke det i retur? Jeg fr ikke muligheten til leve det en gang til, fordi det var noe jeg gikk glipp av eller fordi det var noe jeg mtte endre og forandre p fordi jeg gjorde noe feil eller noe galt? Herregud, jeg m bare ta ogs leve. Jeg m.

Jeg kan ikke drukne meg selv i alt som er s negativt med dagen i dag eller morgendagen som kommer, jeg kan ikke la andre delegge dagen min med bare blikk, kommentarer, sprsml og alt som kommer slengende imot som utlser tunge trer, jeg m prve komme meg videre. Jeg tror jeg har noe lre der, egentlig. rh, herregud, jeg blir s forbanna og s sint p meg selv. Jeg har gtt glipp av veldig mye n p grunn av denne jvelsykdommen, vr s snill, vakre lesere - lev det livet dere nsker leve. Prv ta lrdom fra feil, og ikke grav dere ned i dritten.

Ingen kan forandre dere som person, det er kun dere. Den dere er. Men husk, vi mennesker mister aldri verdi. Tenk p det.

Jeg m

Jeg m. Jeg er ndt. Jeg kan ikke holde fast i nringsdrikkene lenger, selv om det er helt jvlig tenke p at jeg m lre meg spise noe annen mat. F i meg noen annen nring. P en mte fles det trygt ha dem fordi det er s mye lettere for meg og smertefritt for meg drikke nring enn spise noe annet, men p en annen side s er jeg begynt g litt lei de ogs. Samme smak, samme konsistens, samme nringsinnhold. Det er av og til litt kvalmendes ogs, siden den er melkebasert, men jeg kan bare ikke forestille meg hvordan det kommer til bli uten.

Er det noe jeg virkelig blir kvalm og drlig av, s er det varm mat. Det er derfor jeg ikke hopper rett i middagen for spise masse god mat som jeg ikke har spist p veldig lenge. Men, det er tydeligvis ikke s veldig mange som forstr og som ser det p den mten som jeg ser det p. Middag for eksempel, jeg kjenner jeg bare blir kvalm av tanken. Men jeg m en eller annen gang klare spise middag, og jeg m en eller annen gang bli vant til den metthetsflelsen som er s forferdelig og grusom st i. Vre tilstede i. Holde ut i. Kvalme, ubehag og metthetsflelse.

Det er vanskelig, veldig vanskelig, men jeg har ikke noen annen vei jeg kan g enn rett gjennom. Jeg kan ikke g litt mer til hyre eller litt mer til venstre, jeg m g rett fram. Jeg vet ikke hvordan det kommer til bli, men jeg er redd jeg skal oppleve sykdommen verre og sterkere, mer maktfull og ondskapsfull. Den brer s mye hat. En sykdom vil jo ikke noe godt uansett hvilken kropp som rammes. Jeg kunne virkelig nske at det ikke fantes noe som het sykdom her i verden. At det ikke var s mye sorg, sykdom og smerte. Vi lever bare en gang. Da m vi gjre det beste.

"Du ser sliten ut"

"Du ser sliten ut, prv hvil deg litt, s kanskje det hjelper". Vi sier som oftest at det gr bra. At det gr greit. Som oftest s gjr vi det, det er ikke slik at vi brer ut om hele livshistorien eller om det som gjr mest vondt akkurat der og da til hvem som helst heller. Jeg har lrt noe. Jeg har lrt at jeg ikke br stole p alle, selv om de kan virke snill og st og alt det der. Jeg burde ha lrt meg det for lenge siden, egentlig. Men vi mennesker gjr feil, og det er noe vi bare m komme oss gjennom. Selv jeg, smiler nr jeg egentlig har det vondt. Jeg prver holde ut.

Jeg prver.

prve er bedre enn gi opp. Stopper jeg med kjempe imot anoreksien, vinner den. Vinner den, taper jeg alt jeg har og eier. Jeg mister vennene mine, jeg mister familien min, jeg mister verdiene mine, jeg mister alt som har gjort meg glad, absolutt alt. Jeg mister drmmene mine. Jeg mister mlene mine og det som virkelig betyr noe for meg. Det som har ftt meg til klare bite tennene i sammen nr det har vrt ekstra vanskelig. Vet dere, at selv de mnstrene som har vrt en del av oss i mange r, er faktisk til for brytes de ogs. Det har jeg lrt meg.

Ja, jeg er sliten, kjempe sliten, men jeg holder meg i live. Jeg kjemper med nebb og klr hver eneste dag mot sykdommen som s srt og s inderlig nsker vinne over meg. Men jeg m st imot. Det er jeg som m kjempe. Akkurat n der jeg str, er det kjempe vanskelig se hvordan jeg vil ha det i framtiden og nr jeg har klart bli frisk. Jeg vil takke meg selv for det og vre veldig glad, det vet jeg. Men likevel er det vanskelig kjenne etter, jeg kan umulig kjenne p hvordan det kommer til bli nr det blir en helt annen livssituasjon. Det blir bedre.

Jeg velger tro at det vil bli bedre.

I can do it

Er det noe jeg virkelig hater, s m det vre se andre triste og lei seg. h, fr helt vondt inni meg. Det samme gjelder nr jeg leser om andre som har det vondt, sitter ofte med trer i ynene og blir helt snrrete etterp, haha, uff. Men jeg har lrt s mye, p s kort tid. Livet gr videre uansett hva som skjer, det kommer oppturer og nedturer, det kommer gode og drlige dager. Det er slik livet er, om vi s liker det eller ikke. Vi kan ikke forandre p det i det hele tatt, vi kan bare velge hvordan vi skal ta det. Hvordan vi skal handle og hvordan vi skal ta valg.

Jeg fler sykdommen har gjort det vanskelig for meg leve. Leve normalt. Leve et godt liv som jeg virkelig trives med. Men, er det noe jeg virkelig skal bli flinkere til n ette sommeren, s er det prve lete etter positiv energi. Noe som gir meg noe energi og krefter til at det skal bli lettere for meg kjempe videre. Selv om jeg finner mye negativt, s m jeg ogs lre meg finne noe positivt. Jeg lever bare en gang, sykdommen kan en gang ta livet mitt. Det er derfor jeg m lre meg leve s godt jeg bare kan, nr jeg faktisk har muligheten. Dette slo meg.

Jeg m bli flinkere til fortelle mamma og pappa at jeg er glad i dem, at jeg bryr meg om dem og at jeg er glad jeg har tak over hodet. Vi har det egentlig veldig bra, jeg kunne bare nske at alle hadde det slik. Mennesker som gjr noe galt, er ikke dumme mennesker. Vi gjr feil, det er en del av livet. En del av det vre menneske. Jeg sier ikke det er lett, men jeg tror det er mye som kan forandres p. Jeg m snu n, selv om jeg har sagt det til meg selv hundretusen ganger n. Jeg m snu. Jeg m kjempe. Jeg m sloss. Det finnes ikke noen annen utvei.

Ja, jeg er livredd for d plutslig, jeg har veldig ddsangst og jeg kjenner bare hjertet hopper over noen slag om jeg kjenner p smerten i kroppen som virker helt uutholdelig. Men, vet dere hva? Det viktigste i livet nr man har det vondt, er kjrlighet og omsorg. Jeg har venner, jeg kunne ikke hatt bedre venner enn det jeg har - jeg elsker dere alle sammen. Jeg har en familie som alltid er der for meg selv om jeg kan kjefte p dem og si stygge ting, men de vet egentlig at jeg bare er redd fordi jeg er i den situasjonen jeg er i. Jeg m leve. Det m dere ogs.

Vi lever bare en gang.

Tenk p det, dere. Om dere finner noe negativt med dagen og tenker p det, s alltid finn noen positive ting ogs.

Live your life today, you never know if there's a tomorrow

Jeg er lei av ikke kunne gjre s mye med hret mitt, snn som jeg kunne fr. Akkurat n passer ingenting bra, uansett om jeg setter det opp til en hestehale, om jeg setter det opp og lager en dott p hodet eller om jeg lager en flette og fletter alle hrstr. Det blir alt for tynt og ikke fint i det hele tatt, det er s frustrerende og vondt se. Jeg vil ikke at det skal vre slik. Jeg vil ha et sunt, friskt og sterkt hr som tler mye, ikke snn som dette jeg har n. Veldig tynt, slitt og bare ekkelt. Jeg lurer p nr den dagen kommer, den dagen jeg mister alt. Jeg lurer snn p.

Det er kanskje sm bagateller for andre, men for meg betyr det faktisk noe. Det betyr noe for meg. Noen ganger s kommer dette som et hardt slag i magen fra sykdommen, nr jeg ser hva den gjr mot kroppen min og meg som person. Det er litt rart, men noen ganger virker alt s uvirkelig og s rart. Som om alt dette bare er i en drm, og som jeg snart vil vkne opp fra. Som mitt verste mareritt. Men innerst inne vet jeg at det er virkeligheten og sannheten, jeg vet kroppen min ikke har det bra og at kroppen er syk. Jeg vet hvordan den trer p alt p n gang.

Men det er vondt forst og det er vondt vite. Noen ganger knekker jeg i sammen fordi det er s vanskelig innse sannheten og ta det til seg. Det er bare viktig for meg vre sterk. Det er bare viktig for meg holde ut denne kampen, fordi jeg s inderlig vil sl sykdommen i svime slik at jeg aldri ser den mer. Noen tenker det bare er til spise. Men, vet dere, hadde det vrt bare spise mat snn helt plutselig en dag, s hadde jo det ikke vrt noe problem. Det handler om s mye mer enn det. Akkurat n er mitt strste problem drlig matlyst og problemer med spiserret.

I morgen skal jeg ha slange ned magen. Jeg gruer meg veldig mye, det blir som omgangssyke p tom mage, der jeg garantert kommer til brekke meg og fle veldig mye ubehag. Jeg m ogs ta EKG for sjekke hjertet, denne sykdommen trer p utrolig mye, faktisk mye mer enn det jeg noen gang hadde klart tenkt p. Jeg skal prve leve s godt jeg kan med sykdommen s lenge den holder grep og er i kroppen min, jeg har ikke ftt beskjed om at jeg skal d enda, da m jeg bare leve her og n nr jeg har sjansen til det. Det samme gjelder dere, vakre mennesker.

"Lev i dag som om du skulle d i morgen"

Reising og sykdommen

Kroppen min tler ikke s mye, jeg merker hvor hardt varmen slr inn. I gr besvimte jeg fordi jeg ikke hadde ftt i meg nok drikke. Jeg som syns jeg drikker ganske s bra, er det tydeligvis ikke nok. Det er egentlig langt i fra nok, hvis jeg skal f i meg 3 liter. Jeg m begynne i smtt, jeg m begynne sette meg sm og lettere ml, s tror jeg det vil virke litt mer overkommelig ogs. Frst en liter, s to, s kanskje tre om jeg klarer de to frste mlene. Jeg syns det er veldig vanskelig med tanke p sykdommen og hvor mye den faktisk delegger, noen ganger innser jeg det og det virker nesten overraskende.

Det kommer nesten som et slag i tryne. Noen ganger innser jeg det bare hvor mye sykdommen egentlig delegger for meg og hverdagen. For livet generelt. Jeg vet ikke hvordan det blir med reising i sommer osv, men jeg hper i hvert fall at jeg fr oppleve noe nytt og noe som kan gi meg motivasjon videre. Jeg trenger det. Jeg trenger det virkelig, jeg merker det er vanskelig holde kroppen stille og i ro, jeg er s desperat. Jeg tror ikke det blir noe varmere strk eller syden for meg med den tilstanden jeg er i n, men jeg hper i hvert fall at det blir noe positivt og noe godt utav det hele. Jeg trenger nytt mot.

Med sykdommen s besvimer jeg veldig lett, s jeg prver s godt jeg bare kan passe p hva jeg m gjre for hindre dette. Det er virkelig ingen god opplevelse, men noe jeg ser fram til, er jo herlig vr. Jeg hper vi alle blir heldige med vret, er s kjedelig og s bittert nr det er hstvr midt p sommeren. Jeg skal lage god mat til andre, jeg skal p fisketurer, byturer og kanskje p fjellet om jeg kommer meg s langt? Uansett, s blir jeg aldri s lenge vekke, sykdommen hindrer meg og gjr det veldig veldig vanskelig. Men, jeg tenker, litt er absolutt bedre enn ingenting. Det er noe tenke over.

Jeg gleder meg til ta masse bilder, bake god bakst og bare sole meg masse selv om det ogs blir en utfordring. Jeg hper i hvert fall p litt brunfarge, det er s fint. Jeg hater virkelig vise meg og hvordan kroppen er n foran andre, men om det bare er nre og kjente, s gjr det egentlig ikke s veldig mye. Nr de vet om sykdommen og alt det der, s er det liksom greit. I hvert fall pleier det vre det.



Im sorry for you, mom


Jeg fler meg ikke noe bra, det er egentlig lenge siden jeg har virkelig flt meg bra og nrmere frisk. At kroppen har det bra bde fysisk og psykisk. Varmen slr hardt og det er nesten slitsomt vre inne og ute, kroppstemperaturen synker og ker med stor variasjon og dagene gr svrt sakte. Jeg er ikke s god til gjre s mye heller, s det virker nesten som en evighet. Kunne virkelig nske dagene gikk litt fortere og at det kom noen gode dager ogs, ikke s mange av de drlige der trene renner og der det bare er krangling og smelling av drer.

Velkommen!



Jeg er en jente p 17 r som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til skrive om veien tilbake igjen til bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil mte p. Jeg nsker forelpig vre anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer p, kan du ta kontakt p lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012
November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Sprsml
Sykehuset
Tanker og flelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits