dobbelkamp -

Ord fra hjertet


Det er vanskelig å tenke på hvor lite kroppen egentlig tåler, bare på grunn av sykdommen. Bare på grunn av sykdommens motstand og kraft. Når jeg virkelig har bestemt meg for å nå et mål, er det så uendelig lite som skal til før jeg knekker i sammen igjen. Det er så lite som skal til, før jeg virkelig mister motet og alt som finnes av håp. Heldigvis så vet jeg, langt innerst inne, at det er er håp selv i de mørkeste kroker. Det føles godt å tenke på det på en tung dag. Det føles godt å tenke på det når det bare er tårer som kommer ut. Når det bare er tårene som strømmer på og er uendelig.

Kroppen min er ikke vant til mat, den reagerer etter så lite. Kvalme og utmattelse er reaksjonene, jeg kjenner bare humøret forandrer seg med en gang etter så kort tid. Jeg blir sint, gretten og veldig lett for å gråte. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig at det skal være slik. Hvorfor så vanskelig? Hvorfor så uendelig? Det er bare slik livet er, urettferdig og vondt. Men det må aksepteres, for jeg vet så alt for godt at det ikke hjelper et sekund å irritere seg over hver minste ting som dette. Av og til, kunne jeg bare ønske dette ikke var virkelighet. Sykdom, sorg, tårer og smerte. Ønske.

Det er så vanskelig å forstå når man står fra et annet synspunkt og fra et annet ståsted. Så vanskelig å kjenne på de samme følelsene som svirrer rundt i kroppen når man ikke har de samme sko på. Det er umulig å forstå alt, til og med jeg forstår ikke alt fra a til b. Men likevel er det ikke så viktig, jeg tror ikke det er meningen å kunne ha svar på absolutt alt, jeg tror ikke det er ment for å være lett å bli frisk og fri fra sykdom. Jeg bare hater den kvalmen etterpå. Metthetsfølelsen etter å ha spist to skjeer med yoghurt eller noe liknende. Jeg hater at det skal så lite til før det skjer.

Jeg kunne ønske jeg var så fri som fuglen. Som bare kunne fly så langt avsted som bare ønsket. Tenk så fantastisk. Tenk så herlig det måtte ha vært å ha den følelsen. Å være fri, å kunne dra hvor enn man ville og bare se ned på det vakre landskapet. Jeg sier ikke at det er så bra å komme bort fra problemer, for de blir som skygger bak din rygg helt til du ordner opp og fikser på dem. Men noen ganger kunne jeg bare ønske det var så annerledes. At det ikke var som det er akkurat nå. Jeg kunne bare ønske at livet var så annerledes enn det livet som er nå. Det livet akkurat nå.

Kjære deg

Når dere leser dette, vil jeg at dere skal tenke.

Hvordan er det egentlig å leve i en kropp med sykdom, som herjer og er sterk? Hvordan er hverdagen og kampen? Jeg kjemper og sloss hver dag. Hver eneste bidige dag. Da jeg fikk beskjed fra legen om at jeg måtte gå opp i vekt og snu mot riktig vei, føltes det ut som om verden skulle rase sammen for meg. Jeg kunne ikke tenke meg hvordan det ville være, om kroppen skulle forandres bevisst eller at vekten skulle øke. Jeg forstod det ikke, tok det ikke en gang seriøst. Helt til den dagen legen kom med setningen. "Du kommer til å dø".

Jeg stoppet å le. Ansiktet mitt ble bleikt og jeg kjempe klumpen i magen. "Dø?", svarte jeg med et stort spørsmålstegn. Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så langt, det kom jo selvfølgelig ikke til å skje meg? Det er slik vi mennesker tenker. Alt for ofte. Plutselig skjer det noe i livet som helt brått forandrer alt. Jeg bestemte meg for å gradvis spise mer og øke kaloriinntaket. Jeg gråt hver kveld og hadde mye vondt i kroppen. Det var ofte en tur innom legevakten når smertene tok overhånd og jeg ikke klarte å sove det bort.

Det tok fra meg gnisten. Vektøkning reddet livet mitt. Vekten jeg hadde der og da, var ikke sunn i det hele tatt. Det var ikke noe godt for kroppen. Selv om det er veldig mange som tenker jeg er frisk, har jeg veldig langt igjen å gå. Men, jeg er på riktig vei. Jeg vet hva det krever, det er en kamp hver eneste dag. Likevel er det godt å våkne i sin egen seng, uten å måtte være på sykehuset med intravenøst og ha noen rutine på mediner og slike ting som må følges opp. Noen ganger, kunne jeg bare ønske dette var et mareritt.

Et mareritt jeg snart kom til å våkne opp fra.

"Det er jo bare til å spise". Hadde det vært så enkelt som å bare spise, ville det ikke vært noen problem. Så mange som sliter med spiseforstyrrelser den dag i dag, ville ikke hatt sykdommen eller diagnosen på papirene. Men, slik er jo det ikke. Det er en kamp. En daglig kamp. For å holde den i sjakk, handler det om å gjøre friske og sunne handlinger. Hver eneste dag. Selv om det er vanskelig å se på et gjennomført måltid som en seier, er det likevel noe stort. Det gir meg bare ikke den gleden enda, som jeg drømmer om.

Jeg vil ikke være så trist, sint, nedfor, sliten, utmattet eller så redd. Selv om jeg innerst inne vet det ikke vil bli like vondt for alltid og resten av livet ut, er det vanskelig. Det kommer oppturer og nedturer, gode og dårlige dager - om vi så liker det eller ei. Det er en del av livet. En del av det å være menneske. Om det var noe jeg kunne gjøre om igjen og på nytt, så ville det vært mye. Selv om jeg har lært mye om livet fra anoreksien, er ikke dette noe godt liv jeg unner noen som helst person. Ikke en gang min verste fiende. Tenk dere om, ikke la dere bli presset. Dere vil ikke møte depresjon, angst eller andre problemer, det er så vanskelig å bli fri fra det. Dere vil vel ikke gjøre dette mot dere selv? Ødelegge tarmene, magesekken, spiserøret og la det gå så hardt utover kroppen? Jeg skal fortelle dere èn ting: hver dag angrer jeg meg i hjel. Jeg hadde gjort alt for å bare forandre og gå tilbake i tid, bare jeg nå tenker over hva dette har ødelagt for meg og kroppen min. Det er ikke noe godt liv i det hele tatt, å kjempe imot sykdom. Aldri.

Kjære dere, gjør meg en tjeneste. Prøv å vær glad for den dere er, uansett. Utseende teller ikke, det er den du er.

Hvil i fred, engel



Det har vært noen tunge dager. Siden jeg mistet bestekompisen min for ikke mange dager og uker siden, har jeg ikke hatt krefter eller energi til å skrive noe meningsfult her. Jeg kjenner jeg gleder meg veldig til å snakke med psykolog nå, alt er så kaos i hodet mitt med så mange tanker, følelser, sorg og ubesvarte spørsmål. Sorgen er tung, man må ta vare på de man har, før de en gang forsvinner. Helt. Det er det verste av alt, jeg klarer ikke engang å skrive om dette eller snakke åpent om det uten å kjenne klumpen i magen og tårene.

Kjære gode, snille bestevenn, jeg elsker deg. Takk for at du var der for meg så mye som du var den tiden vi var sammen. Tusen takk for alle de minnene vi fikk sammen, på så kort tid. Tusen takk for alle ord du skrev. Tusen takk for at du ga alle de varme, gode klemmene dine som du ga meg hver eneste gang vi møttes. Takk for samtalene våre, jeg kunne så inderlig og så sårt trengt deg akkurat nå, når det er så tungt og vanskelig. Du hjalp meg litt til å få bedre tider, du ga meg så mye å kjempe videre for. Det er så tomt her uten deg.

Jeg tenker på hvor du er nå, kjære deg. Ser du sorgen og hvor mange som savner deg? Det er så urettferdig og vondt å sitte igjen. Du var der alltid tilstede om det var noen som hadde det tungt og trengte en skulder å gråte på, du gjorde alt du kunne for at andre skulle ha det best mulig. Men, du tenkte ikke på deg selv, det glemte du helt etter alt fokuset du la over på de du hadde rundt deg. Jeg savner smilet ditt. Stemmen din. Alt ved deg. Hvor er du nå? Det er mange her som savner deg så sårt, jeg kunne ønske du kom tilbake.

Håper du har det bra der du er nå ~ vi sees igjen.

Jeg reiser til helgen. Jeg trenger å komme meg litt bort, men skal prøve å holde bloggen i live selv om. Takk for all støtte fra dere, kjære gode lesere. Dere er fantastisk.

Noe å tenke på

Det passer aldri bra å kjempe mot sykdom. Kampen blir ikke noe lettere eller bedre på noen som helst måte i morgen, overimorgen eller i neste uke. Det er derfor jeg ikke kan utsette. Stoppe opp. Holde meg fast og stå stille. Jeg må komme meg videre, våge å ta et skritt om gangen før jeg klarer å få med meg den andre foten også. Det er ukjent, utrygt og virker helt fremmed for meg. Jeg vet ikke hva jeg vil møte på eller hva som står å venter på meg bak og rundt neste sving. Men jeg har valgt det. Jeg har valgt livet, og da må jeg kjempe for det.

Jeg prøver å se fram i tid. Sette meg mål. Følge drømmene mine. Selv om det helt automatisk kobler over til de negative tankene og den feile innstilling, prøver jeg likevel å holde hodet klart for hva jeg egentlig vil og ønsker. Jeg vil fullføre sykepleien, bære noen liv i magen og selv være et godt forbilde for barna mine. Jeg drømmer om å bli en god mamma sammen med drømmemannen som virkelig liker meg for den jeg er, ikke bare for kroppen og utseende. Hvordan jeg ser ut. For egentlig, så har det ikke noen betydning. Slik er det med vekt også.

Det er bare tall.

Det er så lett for andre å si noe, men de vet egentlig ikke hvordan det er å stå der som jeg står nå. Det er så mye som spiller inn, så mye som påvirker meg og så mye som trekker meg lengre ned. Etter mange undersøkelser, blodprøver og andre prøver, kommer det klart og tydelig fram at kroppen min har det ikke så veldig bra. Noe er lavt, noe er midt på, noe er litt bra men som ligger på vippet til å gå lengre nedover og bli til noe negativt og ikke bra. Vel .. jeg kan si at dette får meg til å tenke litt. Egentlig er det nå jeg faktisk lever. Det er nå jeg innser det.

Egentlig er ikke gode dager en selvfølge, så ta vare på alle dere får oppleve.

Lys i mørket

Jeg var veldig dårlig i natt, så jeg fikk besøk og noen medisiner som skulle hjelpe på. Heldigvis tok det ikke mange timer før jeg følte meg litt bedre, og det ble lettere å sove etterpå. Det føles ut som å gå i narkose nesten når jeg ikke har fått sove nattesøvnen som jeg sårt trenger for å hvile kroppen litt, men nå er jeg heldigvis litt opplagt. Jeg vil gå ut en tur snart, bare for å få litt frisk luft ned til lungene. Parkasen skal på, lue, votter og varme klær. Egentlig gleder jeg meg veldig til snøen kommer, den er så fin om jula.

(håper dere forstår at det ikke kommer så lange innlegg på dager som dette...)

En gang må sannheten komme fram


Jeg er langt nede for tiden. Så mye kaos. Så mye å tenke på. Så mye som skjer på en gang. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal forholde meg til lenger eller hvem jeg skal prate med, uansett er det den dårlige samvittigheten som angriper meg med sine onde klør. Sykdommen er så sterk, så jævlig sterk. Hver eneste kalori føles så feil. Så galt. Ord blir tomme i en slik situasjon som dette, ord blir så meningsløse og så tomme. Formen er heller ikke bra, så det blir inn og ut fra legekontoret. Jeg håper så inderlig jeg slipper sykehus. Fingre og tær krysses.

Nei. Jeg har det ikke bra.

Å holde fast når det gjelder


Det går alltid bra til slutt.

All flowers in the world are beautiful, just if we choose to see it.

Det er mye jeg kunne ønske jeg kunne forandre på, som jeg syns er vanskelig å godta. Jeg hater hvor lett det er å gi opp. Hvor lett det er å snu med en gang man ser man feiler og når ting går galt. Jeg har ingen valg lenger, for at jeg skal bli frisk en gang og leve det livet som er bedre enn dette livet som er her og nå, så må jeg gjøre den jævla jobben selv. Ja, jeg banner og steiker som faen her, men jeg er så sint. Så sint fordi jeg hører folk hvisker og tisker. Hvor jævla lett de skal få det til å være. Det er ingenting som får meg til å bli sintere, hva tenker folk med, egentlig?

"Åå, jeg kunne ønske jeg hadde en spiseforstyrrelse eller noe. En sykdom hvert fall". Jeg vet ikke om jeg skal gråte eller le, men dette er faktisk noe jeg har hørt selv andre har sagt. Ekte ord, det var virkelig noe jeg hørte, selv om jeg flere ganger måtte spørre meg selv om det var noe jeg hørte i virkeligheten eller om det bare var en vond (og latterlig) drøm. Å si den setningen, er akkurat som å si at man ønsker en kamp. Å kjempe for livet. Å være kvalm. Være svimmel. Kjenne på utmattelse uansett hva faen man gjør. Depresjoner. Angst. Søvnproblemer. Tankekaos. Tankekjør.

Nevnte jeg alt det andre? Jeg tror ikke jeg vil gå i detaljer, men dette er en kamp som jeg har valgt å kjempe. Når jeg skal se positivt i det, er jeg glad for at jeg ikke gir opp. Dette er noe jeg vil. Dette er noe jeg ønsker. For hver dag som går nå, håper jeg at jeg kommet et lite museskritt videre. Det er faktisk det som betyr noe for meg, ikke om jeg har et lite hull i buksa eller om jeg ikke finner igjen den andre støvelen min som mangler. Jeg har et helt nytt og annerledes syn på livet enn jeg hadde før når sykdom ikke var en del av hverdagen. Det er noe jeg er veldig glad for.

Tanker og følelser

Jeg kunne ønske det var annerledes. At dette ikke var en så stor del av virkeligheten. En stor puslebit.

Tankene spinner, jeg kjenner en uro i hele kroppen. Det er vanskelig å holde kroppen helt i ro uten å bevege seg, jeg kjenner på frustrasjonen og rastløsheten blande seg sammen med alt det andre som gjør så vondt. Så forferdelig vondt. Hvorfor gråter jeg? Jeg lurer på det hver kveld. Nesten hver kveld spør jeg meg selv om det samme spørsmålet. Noen ganger vet jeg ikke hvorfor jeg gråter, tårene bare kommer helt automatisk. Tankene er så sterke og har en så enorm stor kraft i seg, jeg kjenner kroppen er like tung som bly og det er vanskelig å bevege seg. Leve livet.

Jeg syns tanten min sa det så godt for noen dager siden når jeg gråt sammen med henne. Eller, hun gråt sammen med meg, blir det vel. Hun sa "det er bare et tegn på at du har det vondt - at alt ikke er som det skal være". Jeg vet det ikke hjelper å stenge tårene inne, men noen ganger orker jeg bare ikke å gråte foran andre. Jeg orker det bare ikke. Orker ikke spørsmål. Orker ikke å se at folk himler med øynene og tenker tragiske tanker om at "åh, hun igjen? hva gråter hun for da?". Jeg vet ikke lenger, jeg føler bare alt er så feil. Alt er så galt. Uansett hva jeg gjør, så er alt feil.

Det føles ikke riktig. Ingenting er liksom godt nok eller bra nok. Ingenting av det jeg gjør. Kroppen min er sterk som klarer å gjennomføre hverdagen, men det er likevel veldig tøft. Det er tungt å komme seg gjennom hverdagen uten å kjenne på alle de vonde følelsen og alt det kaoset som er. Men det hender. Det skjer. De gode dagene kommer de også, noe jeg ser på som viktig. Jeg tror det hadde vært vanskeligere og enda tyngre om det ikke hadde vært noe av det positive, det er så mye lettere for meg å sette pris på det jeg har, selv om det er av de minste ting.

Jeg kjenner jeg blir oppgitt bare jeg tenker tanken. Om jeg bare er litt positiv, tenker enkelte at "ja, da er jo alt bra, da". Og vet dere? Jeg hater at folk misforstår. Jeg kunne ha gjort nesten hva som helst for at det ikke skal skje, jeg er så utrolig lei av det. Leger, psykologer, sykepleiere og andre. Hvorfor hører de ikke? Hvorfor samarbeider de ikke bedre? Kanskje ikke det er det verste, men når det går utover så utrolig mye for min del, så kjenner jeg at jeg blir så oppgitt og så utrolig lei. Nei, jeg har det ikke bra, det var ikke det jeg sa, jeg hadde bare et lite glimt av en god dag. Bedre dag.

Det er forskjell på setningen "det går litt bedre" og "jeg har det veldig bra". Ser dere det, eller er det bare jeg som er helt på bærtur? Det samme med oss alle i den travle hverdagen vår. Vi tror det går så bra når vi ser smil, hører latter og ser glimt i øyet. Vi haster oss forbi for å rekke bussen eller jobben, ser så vidt opp og smiler inni mellom. "Går det bra?". Selvfølgelig går det bra. Selvfølgelig svarer vi at det går bra, de forventer jo ikke noe annet svar? Jeg syns det er vanskelig. Vondt. Folk som sier de forstår, samtidig som jeg vet de ikke gjør det, irriterer meg så grenseløst. Argh...

Så lett, men så vanskelig

Noen ganger vil jeg bare krype langt under dyna og bli der. Være der og bli der for en stund. Ikke ha kontakt med et eneste levende vesen i det hele tatt, jeg kjenner det koker inni meg. Av en eller annen grunn har jeg så mye sinne inni meg som jeg ikke får ut. Tårer, sinne og sorg. Jeg blir så sint på meg selv, skjønner plutselig ikke hvorfor det må være så vanskelig å bite tennene sammen og holde tårene inne, bare for en gangs skyld. Jeg føler meg bare så svak, maktesløs og så liten. Nesten som et lite barn igjen som trenger hjelp, støtte, omsorg og kjærlighet.

Det føles litt sånn.

Aldri før har det vært så vanskelig å få i seg tilstrekkelig og nok næring, det er nesten litt latterlig. Det er jo bare mat. Det er jo bare bensin på bilen som må kjøre videre og som må ha noe påfyll for at den skal klare å kjøre videre. "Herregud, skjerp deg". Hadde ikke kvalmen vært der, brekningene vært der og det fucket spiserøret så hadde det kanskje vært litt lettere. I dag merker jeg egentlig på hele kroppen at det ikke er min dag. Håper litt hjemmespa og en god film vil være noe positivt, og at jeg sovner fort i kveld. Jeg tror det skal bli godt med litt søvn.

Lukke øynene.

Kan du forstå det?

Ingen dag er lik, slik er det nok for oss alle. Jeg møter ikke bare nedturer og vonde dager, jeg har også gode dager der jeg klarer å legge sykdommen litt til side. Jeg har dager der jeg klarer å tenke på litt andre ting enn sykdomsrelaterte ting, noe som jeg ikke klarer meg uten. Det er derfor jeg setter så stor pris på alle de gode dagene jeg får oppleve, og alle de gode øyeblikkene som jeg får lov til å ta del av. Det betyr så mye for meg. Det er så viktig for meg at jeg klarer å sette det vonde litt bort slik at jeg kan kjenne litt mer på livet "der ute". Det er derfor jeg kan si at livet er vakkert.

Selv om jeg har mange gode dager der jeg kan slippe litt av kvalmen og magesmertene, betyr det ikke at jeg har det bra. Smilet klistrer jeg på med det samme jeg går ut døra, det er det første jeg tar på meg når jeg står foran speilet og skal gjøre meg klar for dagen. Jeg gleder meg aldri til å gå i møte med dagens utfordringer, nedturer, hindringer og sykdommens kamp ikke minst, men jeg velger å kjempe selv om det er vanskelig. Jeg velger å kjempe for livet mitt, fordi jeg vet dette ikke er for evig. Sykdommen er jeg nødt til å komme meg ut fra, på en eller annen måte. Jeg må.

Noen ganger går ting litt bedre og virker litt lettere enn andre perioder, det er slik det bare er. Noen ganger klarer jeg å gjøre så mye utav hverdagen at jeg glemmer det vonde litt. Det er så befriende og så godt. Bare det å senke skuldrene noen centimeter ned. Bare det å puste litt lettere ,- jeg kan nesten ikke beskrive den fantastiske og herlige følelsen. Det er så godt å leve det livet i frihet. Uten anorektiske tanker. Uten det vonde. Bare for noen sekunder og noen få minutter. Bare for noen timer og for noen dager. Vet dere - det er da jeg elsker livet mer enn annet. Fordi jeg lever.

Jeg syns det er så godt å komme seg ut litt, dra i familiebesøk og sitte tett inntil andre nære og kjære. Krype under ullteppet, se levende lys rundt meg som varmer og som gir glede og kjærlighet, som bare sprer seg rundt i hele rommet. Bare det å være sammen med familien, de jeg virkelig er glad i og som jeg bryr meg om. Bare det å le når noe morsomt blir fortalt, bare det å se igjen nære og kjære som jeg ikke har sett på veldig lenge. Den følelsen? Jeg kan ikke si noe annet enn at det er ubeskrivelig godt. Det blir nesten som om kroppen får litt fred. Nesten som en indre ro. Friheten.

Livet er godt å leve, bare vi velger det.

Et vakkert sted

Jeg tror jeg en gang kommer til et vakkert sted. Til drømmeland. Der jeg kan være fri fra sykdom. Jeg skal dit, jeg er på vei. Når jeg har klart å vinne over sykdommen og blitt sluppet fri fra sykdommens onde klør, skal jeg leve livet slik som jeg bare kan drømme om nå. Det er mitt synspunkt og akkurat slik jeg ser det. Det å bli frisk igjen. Jeg tror og er nesten helt sikker på at det blir vakkert. Det jeg ser. Jeg tror det blir mindre kaos, mindre tankekjør, mindre tårer, mindre nedturer, mindre tunge dager og mindre dager der jeg bare vil krype under dyna og bli liggende. Jeg tror på det.

Jeg velger å drømme videre - helt til jeg står der med begge ben som støpt i bakken. Fri.

Savn



Det er så mye jeg savner som jeg ønsker å få tilbake, oppleve. Jeg savner det gamle håret mitt som var litt mer tykkere enn nå, det er skremmende og vondt å se hvor mye hår som faller av. Jeg hater å se det med egne øyne, jeg hater det virkelig. Det er da jeg kjenner tårene komme, av slike små bagateller. Jeg savner å kunne spise god mat sammen med de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Jeg savner å kunne delta i måltider og faktisk kjenne at jeg er sulten, jeg kjenner ikke sulthetfølelsen før det har gått en veldig lang stund. Det er så vanskelig å godta. Så vanskelig å akseptere.

Si at "det er helt greit". Det er ikke greit. Ikke i det hele tatt. Jeg savner så mye i det gamle livet mitt. Får jeg noe tilbake?

Jeg savner å kunne velge mer selv, uten at sykdommen skal være den som ødelegger, hindrer og utfordrer meg mer enn jeg er forberedt på. Jeg vet aldri hva sykdommen har med seg og hvor sterk den er. Det er ekstra vondt å ikke vite. Bare det å gå rundt med usikkerheten og det å ikke vite hvordan det kommer til å bli morgendagen. Jeg kan ikke planlegge så langt frem i tid lenger, det kunne jeg før. Som frisk. Da hadde jeg en god følelse innerst inne. Jeg kjente jeg levde. Den virkelige følelsen. Det var ikke så vondt. Jeg vil bare ikke tape denne kampen. Jeg vil ikke at den skal vinne.

Let it be a dream

Denne dagen måtte vel komme. I dag har jeg vært hos legen, og kan vel egentlig bare si at det ikke gikk greit. De sterke magesmertene som jeg ikke har skrevet og fortalt så mye om her, ser ut til å være et problem jeg må prøve å komme meg ut fra selv med det første. Det er ikke så veldig mange medisiner som hjelper mot det, og det gjorde til at jeg braste ut i gråt når jeg var hos legen og fikk vite det. Siden det har vel jeg ikke klart å ha noen lange pauser fra tårene, jeg kjenner jeg blir så sint og så oppgitt. Så sint og oppgitt over meg selv. Hadde jeg bare kunne stoppet det.

Hadde jeg bare kunnet stoppe sykdom nå, hadde jeg ikke nølt. Samme hva faen følelsen hadde vært, jeg hadde gjort det. Sykdommen er ikke noe god mot meg heller fortiden, jeg mister mer og mer hår og jeg kan nesten ikke gå med hestehale eller ha strikk i håret uten at det faller utav og uten at det står rett ut til alle mulige kanter. Jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg gråter mer om kveldene nå, mest fordi jeg kanskje er så redd. Så redd for smertene. Så redd for at smertene skal gå over. Så redd for å vise meg. Jeg kan virkelig ikke vise meg til noen slik som jeg ser ut nå.

Det orker jeg bare ikke.

Er det ikke snart over?

I veldig lang tid nå har jeg merket mer til det fysiske enn det psykiske. Jeg vet en spiseforstyrrelse har mye med tanker, angst og følelser å gjøre, men det handler også om så uendelig mye mer enn det. Fysisk og psykisk helse henger jo sammen, det er jo klart man ikke er hoppende glad og smiler fra øre til øre når man ligger helt utslitt og utmattet under dyna på grunn av dårlig form. Det er jo klart det - slik er det for meg også. Jeg kjenner bare jeg blir sint og oppgitt over meg selv når sykdommen herjer og er som verst, jeg har ikke lenger ord på for lei jeg er kvalme, svimmelhet, hodepine.

Noen ganger spør jeg bare meg selv: Er det ikke snart over? Er det ikke snart slutt? Blir jeg ikke frisk snart?

Mat er medisinen. Mat er kuren som skal gjøre meg frisk. Mat, som i min situasjon gjør fysisk vondt. Jeg sliter fremdeles veldig mye med å svelge maten, det gjør vondt og jeg brekker meg nesten hver gang. Jeg vil bare gråte når noen sier "prøv igjen, du klarer det". Egentlig hadde det nesten vært bedre om de holdt kjeft, det er så vondt med slike kommentarer. Spesielt når jeg føler de ikke ser hvor hardt jeg faktisk prøver. Kampen er så skjult og så usynlig. Det gjør det ofte vanskeligere og enda tyngre å kjempe videre, men jeg gjør det likevel. Jeg skal vinne denne. Seire over det vonde.

Some days are like this


Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, jeg kjenner bare på at dette er ikke helt min dag. En dag der jeg er sint og sur på alt og alle. En dag der jeg bare vil ligge under dyna og bevege minst mulig på kroppen. Det gjør vondt, mest fysisk. Jeg kjenner det så godt på kroppen, den er sliten. Jeg finner ikke ord for hvor jævlig lei jeg er feber, virus og infeksjoner. Så jævlig lei av å miste hår. Så jævlig lei av å krangle om alt mulig og føle at alt er min feil. Det verste av alt er at det føles som en hel evighet når jeg kommer over slike dager. Men det er bare slik det er. Det er en del av livet.

Ta vare på livet og lær av egne feil

Ta vare på livet, dere. Ta vare på den vakre kroppen dere bærer på og vær stolt over akkurat den dere er og som dere har blitt til. Vet dere det, at alle sammen er helt unik? Helt fantastisk og perfekt på en helt egen måte? Det er ingen som akkurat deg, og det er heller ingen som kan erstatte den plassen akkurat du har her i verden, så prøv å tenk på det. Tenk på at livet ikke er evig, og prøv å lev som om det skulle være det siste minutt. Det gjør jeg - det gir meg en følelse av å være enda mer levende. For dere, livet er ikke noe å leke med. Ta vare på det dere har, man vet ikke når man mister det.



Veien tilbake

Veien tilbake til det friske liv er uendelig. Veien er enda lengre enn jeg noen gang kan tenke meg, den blir nemlig til når jeg går. Veien blir til mens jeg går.

Det er vanskelig fordi jeg kjenner sykdommen drar meg så fort tilbake og så mye lengre ned. Der jeg ikke vil være. Dit jeg ikke vil befinne meg. Den stjeler glede, smil og latter, så mye av de gode stundene. Det er det som er så vondt, den vet så godt hvordan den skal gjøre det mest mulig til et helvete. Sykdommen kan det å ødelegge, noen ganger så skal det så utrolig lite til. Tankene strømmer på og jeg kjenner det er kaos. Fullstendig kaos. Noen ganger så føles det som å ligge på bakken der sykdommen fortsetter å sparke og slå, gi sine slag etter slag.

Ingen sykdom vil noe godt, det er jo det ingen tvil om. Det føles utrygt og usikkert å være alene, tankene strømmer på fra minner jeg har hatt som har limt seg fast til hodebunnen. Besvimelser, utmattelse, kollaps og listen fortsetter videre derfra. Det er ikke dette jeg vil, det er ikke dette jeg ønsker. Jeg vil tilbake, kjenne at kroppen har det bra og kjenne at kroppen er fri fra sykdom. Det er så slitsomt å gå rundt å kjenne på at man er fanget av noe, man kommer ikke så mye lengre med ord som våpen. Noen ganger føles kroppen bare lammet.

Det er så mange som tror det er så lett å komme tilbake igjen. Prøve å komme tilbake igjen til hverdagen, prøve å være sammen med andre, prøve å være mer sammen med venner og prøve å kjenne litt mer på livet. Prøve å vende seg til rutiner og vaner igjen. Men nei. Jeg er bare ikke klar for det enda, jeg klarer det bare ikke akkurat nå. Jeg trenger tid på meg, veldig lang tid. Da gjenstår det bare å se til slutt hvem som står igjen, om det fremdeles er noen der eller om alle er borte. Jeg kjenner det stikker veldig i magen, dette er ikke noe jeg har lyst til.

Ikke i det hele tatt.

Man vet aldri før man står i det

Jeg prøver å gjøre det beste utav det. Jeg prøver å gjøre det beste utav den situasjonen jeg er i, men likevel er det så mye lettere sagt enn gjort. Noen ganger kan det virke så enkelt og så latterlig, men det ingen vet, er hvor mye det er pakket inn i glanspapir. Jeg gjemmer meg bak masken fremdeles, det er så få som virkelig vet hvordan ting er akkurat nå og hvordan det føles. Men det er det vi gjør. Vi pakker så mye inn i glanspapir slik at det skal se fint ut fra andres synspunkt og fra andres øyne. Fordi de ikke forventer noe annet. Fordi det er slik verden bare er blitt til.

Jeg trodde jeg skulle klare å være sterk, ta motet til meg og kjempe imot med det samme som sykdommen kom til syne. Den stod jo rett foran meg, så hvorfor skulle jeg ikke psyke meg opp og mote meg opp til å slå til med et kjempe slag og slå den i svime med en gang. Hvorfor skulle jeg ikke klare det? Jeg tenker ofte på det. Det plager meg. Det plager meg veldig. Jeg så ikke konsekvensene. Symptomene. Jeg gikk bare mer og mer med masken på og mistet meg selv til slutt. Jeg som trodde jeg skulle klare det. Klare å være sterk. Klare å holde meg oppreist på begge ben.

Plutselig knakk jeg i sammen. Jeg gjorde det jeg også, kroppen min klarte bare ikke mer. Den hadde fått nok av alt for høye krav og forventninger. Den klarte bare ikke mer. Det er vondt å tenke på det, men jeg kunne så inderlig ønske at jeg var mer venn med meg selv enn fiende. Men det er da jeg tenker på hvor lett det er å si det og bruke ord, og ikke gjøre det. Det er vanskelig fordi jeg kjenner jeg har så lyst til å bli fri fra sykdommen nå, men jeg trekkes enda lenger ned fordi jeg føler jeg ikke gjør noe som helst som er bra og riktig. Jeg føler meg ikke annet enn håpløs og elendig.

Det er ingen god følelse. Ikke i det hele tatt.

Tankekjør

En dag hvor alt kjennes vondt og urettferdig. Jeg prøver å bite tennene sammen, men verken kvalmen eller magesmertene går over. Det er vel kanskje det som hindrer meg mest nå, jeg hater den kvalmen. Jeg brekker meg, får syre i spiserøret og da er egentlig de andre smertene i gang også. Hurra! det er jo bare så flott. Heldigvis hjelper det etter litt medisin, kaldt vann med isbiter og noen timer med søvn. Jeg krysser fingrene og håper det går over etter hvert. Akkurat nå vil jeg ikke dra noen andre steder enn å være hjemme. På mitt eget rom. I min egen seng.

If there's a book you really want to read, but it hasn't been written yet, then you must write it.

Det er så godt å kjenne på den følelsen når man får gjort så mye på så kort tid. I skrivende sekund sitter jeg med en blåbærsmoothie og skriver videre på boka. Det går veldig bra med skrivinga, forresten - jeg har bestemt meg for at jeg skal skrive mer og at jeg skal være ærlig overfor meg selv. Det blir på en måte som terapi det også, på en måte. I går var en litt mindre bra dag, men heldigvis så ble ting litt bedre med frisk luft og en liten kveldstur. Det var en slik typisk sommerkveld. Himmelen var knallrød nesten og temperaturen var akkurat passelig og midt i mellom.

Jeg jobber nå enda hardere for å ta knekken på jævelsykdommen. Tusen takk for at dere heier på meg.

Breath in, breath out - repeat

I dag er en dag der alt føles urettferdig og vondt. Kroppen er sliten og jeg kjenner den er tung som bly. Noen ganger vil jeg bare lukke øynene og late som om alt bare er en drøm. Et vondt mareritt som jeg snart vil våkne opp fra. Late som om sykdommen ikke er der, late som om ikke det er slik som det egentlig er. Men nei. Jeg kan bare ikke gjøre det. Sykdommen vil være der helt til jeg en gang slår den i svime og tar knekken på den, jeg kan ikke drive rundt å gjemme meg bak masken - skyggen vil fortsette å følge meg om jeg bare prøver å rømme fra alt. Den kommer etter.

Jeg har hatt helt syke smerter i kroppen i natt, det hjalp verken å ligge på rygg, siden eller magen i senga så jeg la meg rett og slett ned på gulvet i natt. Med bare pute og et tynt helseteppe. Kroppen føltes helt jævlig. Den kjentes så tung og det var så vondt å bevege på hver eneste kroppsdel. Uten at jeg forstod helt hvorfor og åraken til at tårene kom, kjente jeg den salte smaken når tårene rant nedover. Jeg svelgte mine egne tårer og prøvde å bite tennene sammen. "Herregud, skjerp deg, dette her skal gå bra. Legen i morgen. Undersøkelse i morgen. Dette her skal gå bra".

Jeg vil bare gråte når jeg tenker over hvor langt det er igjen. Jeg vil komme meg mer på bedringsvei, jeg vil kjenne mer på den frie følelsen. Jeg vil kjenne på den friske følelsen av å ha energi og krefter, kjenne at jeg er levende og at jeg ikke bare eksisterer i en syk kropp som ikke har det noe særlig bra. Organene slankes og skades, likevel skremmes jeg ikke så veldig når jeg blir fortalt om det. Jeg pleier å tenke som de fleste tenker: "Det skjer faen ikke meg". Men jo. Det skjer faen meg når man minst forventer det. Og selvfølgelig skjer det når det passer dårlig.

Let this life stop for a minute, please

Jeg kunne ønske at livet hadde en pauseknapp.

Noen ganger er det bare en vei å gå som er den rette veien

Noen ganger er det så tungt å puste. Så tungt å holde kroppen oppreist uten å falle. Uten å måtte legge seg ned eller sette seg ned en plass. Noen ganger går det bedre fysisk enn psykisk, andre ganger det motsatte. Noen ganger samarbeider kroppen med alt annet enn meg som person, og noen ganger ligger jeg bare å venter. Noen ganger går alle kreftene med på å overleve dagen, komme gjennom den uten å dø helt. Noen ganger kjennes kroppen så forferdelig tung, uten at jeg har fylt den med flere liter vann eller noe liknende som tynger kroppen.

Noen ganger er det slik.

Noen ganger kommer tårene på grunn av de vonde følelsene og de kaotiske tankene som bare spinner rundt, jeg er så usikker og så utrygg i min egen sjel. Hvorfor kan ikke bare medisinene fungere, hvorfor kan ikke noe reparere alt? Hvorfor kan ikke noe reparere alle sår i hjertet og skader på kroppen, hvorfor kan jeg ikke bare våkne å kjenne på den friske kroppen når jeg våkner igjen? Jeg kunne ønske det var så enkelt noen ganger. At man ikke trengte å kjempe så mye, gjøre så mye. At man slapp svette, blod og tårer. Men jeg må bare gå videre.

Jeg må kjempe for livet.

En kamp som er verdt å kjempe

Fremdeles er det vanskelig å forstå, så vanskelig å akseptere. Så vanskelig å godta det som er akkurat nå. Jeg vet det alltid finnes en vei ut når det finnes en vei inn, jeg vet hva jeg må gjøre men jeg sliter fremdeles med å forstå helt hvordan. Sykdommen har makt, den fanger kroppen og stenger åpne veier som hadde vært rett for meg å gå. Å befinne meg på. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg bare kunne lukke igjen øynene i noen sekunder, for så å åpne dem igjen og se alt rundt meg forandret seg. Se med egne øyne at sykdommen drar seg langt til helvete og blir.

Det er det jeg drømmer om. Å se med egne øyne at den taper. At den ikke skal få lov til å ta livet mitt. At den ikke skal få lov til å stjele mer fra hjertet og fra sjelen. Fra kroppen min. Jeg skal tross alt ha den resten av livet, så jeg vil helst beholde alle kroppsdeler på riktig sted der de skal være, og helst ha en kropp som fungerer opptimalt og bra. Jeg vil helst ha en kropps om fungerer, og ikke oppleve at organene svikter. Jeg må bruke det som en styrke. Som en motivasjon som kommer fra det innerst inne, det som ligger helt dypt inni meg. Denne kampen er verdt å kjempe.

Å bite tennene sammen

Livet er ingen dans på roser. Uansett om man vil det eller ikke, så kommer det oppturer og nedturer, gode og dårlige dager. Det handler bare om å stå i det, holde ut og bite tennene sammen. Det handler bare om å rette blikket sitt fremover og fortsette kampen videre. Fortsette med å bite tennene sammen og finne en måte å overleve på, stå i det vonde. Det hjelper ikke å se bakover og tenke på alt som ligger i fortiden, man skal ikke den veien uansett. Man skal rett frem, der blikket er festet og ta ett skritt om gangen. Først den ene foten, så den andre. Dette må gå bra.

Glede og takknemlighet

Jeg har lært meg å være mer takknemlig for livet. Å se med åpne øyne det som er levende rundt meg - det som faktisk har sin verdi. Det er rart å tenke på hvordan livet har forandret seg etter sykdommen, det er så rart å si at jeg på en eller annen merkelig grunn kan si at jeg er litt takknemlig og glad for det. For at den kom inn i livet mitt og tok plass. Selv om det er mye mer jævlig enn godt, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke tror det hadde vært slik den dag i dag om ikke det hadde skjedd. Om jeg ikke fikk oppleve døden på så nært hold - det fikk meg til å forstå livet.

Små skritt frem og kanskje enda fler tilbake kan likevel være noe som er positivt, det forteller meg egentlig bare at jeg kan klare det igjen. At det er mulig for meg flere ganger, jeg har jo selv gått de skrittene frem og tilbake, så hvorfor skulle alt plutselig være umulig da? Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid. Det er noe jeg har lært mye av i løpet av sykdomsperioden. Jeg tar ikke lenger en god dag som en selvfølge, jeg vet både dårlige og gode dager kommer, sorg og døden er noe vi er nødt til å komme oss gjennom og møte slik som det er og kommer. Det er livet.

Noen ganger må man kanskje være døende for å leve igjen.

"Går det bra?"

"Går det bra?" Nei. Men likevel er det ikke det samme svaret som kommer ut. "Ja, selvfølgelig. Hva ellers?". Jeg kjenner det skjærer i hjertet, det gjør så vondt. Noe inni meg skriker. Jeg kjenner det er noe som river i  meg, det som kommer ut og blir formulert med ord stemmer ikke. Det stemmer så sjeldent. Noen ganger må jeg virkelig bite tennene sammen for å ikke knekke helt. For å ikke bryte sammen i gråt. Hva ellers forventer de, sånn egentlig? Det er så sjeldent de forventer noe av det vonde og det negative. Et nei. Et "nei, jeg har det ikke bra".

Det er vanskelig.

Noen ganger kjenner jeg at jeg trenger å få det ut. Tårene. Ordene som er godt gjemt inni meg. Inni min kalde kropp. Noen ganger går det bare ikke lenger, noen ganger klarer ikke hodet mer. Jeg har ikke mangel på personer som jeg kan snakke med, men spørsmålet er bare om jeg vil. Jeg vet ikke. Jeg har lært så mye den siste tiden at det er ikke alle en kan stole på, selv om det kjennes slik ut i begynnelsen og fra starten. Noen ganger vet jeg ikke hvem jeg skal snakke med om det som ligger godt gjemt i hjertet, det er derfor jeg bruker skriving så mye.

Er det noe som gir meg trygghet, omsorg og varme, så er det to ører som lytter og et menneske ved siden eller foran meg. Bare at noen er der. Bare at noen er tilstede i det rommet som jeg befinner meg i. Bare jeg vet personen lytter og er tilstede. Det betyr så mye for meg, jeg kjenner en lettelse etterpå. Det gir meg en slags lykkerus som er på den gode måten, ikke det anoreksien gir meg. Den falske, vonde og uekte. Er det noe jeg drømmer om i fremtiden, så er det at vi alle skal bli flinkere til å bry oss om hverandre. Være tilstede. Lytte. Være der.

Noen ganger skal det ikke så veldig mye til. En telefon til en nær vennine eller til en annen kjær, en liten tur ut i frisk luft, en joggetur eller annen form for trening sammen med andre eller alene med musikk på ørene, se en film, familiebesøk eller bare rett og slett kvalitetstid sammen med de som virkelig betyr noe og som vi bryr oss om. For meg er det i hvert fall veldig viktig, noe jeg bare har satt mer og mer pris på etter sykdommen kom inn i livet mitt og ble en del av hverdagen. Noen ganger skal det så lite til, men likevel tror mange at det tar så lang tid.

At det krever for mye.

Det er forskjell på "Går det bra?" og "Hvordan har du det, egentlig?".

Kosestund

Akkurat nå ligger jeg under et ullteppe sammen med verdens beste tante rett ved siden av meg. Det er så koselig å være her. Hvert eneste rom er levende og fylt med masse omsorg og kjærlighet, det er det jeg liker så godt og blir så glad av. Peisen lager knitrelyder og det er stearinlys tent så og si over alt. I alle kroker er det levende lys. Før jeg reiste ut hit var det en del å pakke, her blir jeg i noen dager. Jeg kjenner jeg trenger å komme meg litt vekk og oppleve litt andre ting. Jeg har mye å snakke om også, det er så godt å prate med gode tanta mi fordi hun alltid er så snill og god.

Hun lytter mer enn hun gir gode tips og råd. Alle de tips og råd som man helt sikkert har hørt huntretusenmillioner ganger før. Da mister det litt effekt. Da er det ikke så veldig mye hjelp i det lenger, selv om det er godt å ha noe å støtte seg til. Jeg kjenner jeg er veldig trøtt og sliten nå, så det skal bli godt å legge seg. Er det noe jeg virkelig liker, så er det å legge seg i nytt sengetøy etter en deilig dusj. Blir det bedre? Forresten, så anbefaler jeg dere å kjøpe te på Søstrene Grene. Det er superbillig og veldig mange tevarianter man kan velge mellom. Jeg koser meg med jordbærte.

Den er det mye kjærlighet i.

En kamp hver dag

Jeg må bli kjempe mot sykdommen for å komme meg videre. For å bli frisk igjen og for at jeg kan begynne å bygge opp kroppen min igjen og gjøre den sterkere. Jeg må klare å spise, øke inntaket av kalorier og næringsstoffer. Jeg må finne en trivselsvekt etter jeg har gått opp de x antall kiloene jeg må opp til. Jeg må finne en balanse i hverdagen som gjør det godt for meg å leve. Noe som gjør det bedre for meg. Jeg må styrke immunforsvaret mitt og jobbe meg oppover igjen, det finnes ikke så veldig mange valg lenger. Det er ikke så veldig mange alternativer.

Selvfølgelig kan jeg velge, men jeg har allerede valgt. Jeg har valgt å kjempe. Jeg har valgt å sloss og fighte meg gjennom smertehelvete som har vært og som kommer til å være. Hvorfor? Noen ganger tenker jeg "Hvorfor i helvete er jeg så forbanna dum?" Jeg gjør det fordi jeg har valgt å leve. Jeg har valgt livet mitt og sagt nei til døden når den har stått bak min dør. Jeg har sett døden i hvitøyet, sykdommen har prøvd å ta livet mitt så uendelig mange ganger, men likevel er jeg her den dag i dag. Noen ganger klarer jeg å se det på som en styrke. Psykisk.

Det er vanskelig, veldig vanskelig. Det er tungt når jeg ser hvordan det ødelegger kroppen. Men det er ikke det jeg vil, det er ikke dette livet som frister. Ikke i det hele tatt. Obstipasjon, mageproblemer, magesår, betennelse i spiserør, ødelagt spiserør, sårt spiserør, mer mottakelig for infeksjoner og andre sykdommer. Frister det? Benskjørhet, svake muskler og dårlige ledd. Frister det? Dårlig allmenntilstand, hodepine, utmattelse og følelsen av å være konstant sliten, frister det? Det er faktisk livet det er snakk om. Ingenting er viktigere enn å være frisk.

Veien er uendelig lang å gå, jeg tror ikke det finnes tall på hvor mange mil det er. Jeg vet det ikke en gang. Ingen vet det. Det er kun den som går med skoene på. De som trakker de kjente og liknende stier. Jeg har valgt å gi ekstra på nå, for dette går bare ikke lenger. I natt var jeg nok en gang på legevakten, og det orker jeg rett og slett ikke. Hjertet mitt må jeg bli flinkere til å ta vare på, kroppen min og de indre organene må jeg være snillere mot. Sykdommen. Jeg må gi enda mer selv om kroppen kjennes forferdelig sliten. Jeg er bare nødt til å gjøre det.

Jeg må det for å få det bedre. Det vil gjøre vondt, ja - men det er det som må til. Jeg må gjennom behandling, ta medisinene og komme meg gjennom det. Jeg må tørre å stå i det vonde, jeg må tørre å hoppe uti det skumle og iskalde vannet. Om jeg ikke gjør det nå, så kommer jeg meg ikke lengre. Jo lenger utsetter og synker ned i sykdommen, jo verre blir det faktisk. Jeg vil bare si tusen takk til dere vakre, fantastiske, herlige, omsorgsfulle menneskene jeg har som lesere. Vet dere - dere gir meg mot og styrke nok. Dere gir meg motivasjon som jeg holder fast på.

Tusen takk!

Jeg bare kjenner at det kommer til å bli tøft...og jeg er så redd jeg ikke klarer det.

Sommerferien

Noen ganger merker jeg ikke noe spesielt til sykdommen. Plutselig kommer det som et slag i magen, utvorventet, veldig overraskende. Det er nesten det verste av alt, jeg prøver å leve litt utenom den også, prøve å gjøre noe som er bra for meg selv og noe som er positivt. Det er vanskelig. Veldig vanskelig.

Heldigvis skal jeg gjøre noe i ferien også, selv om jeg ikke er frisk nok til å reise noen plass. Jeg skal på spa, på en del shoppingsturer og kanskje en svipptur over til Trondheim. Det er det lengste jeg kommer meg i hvert fall, men det er så absolutt bedre enn ingenting. Jeg skal gå turer, dra på hytta om jeg kommer meg så lagt, også skal jeg på fjellet. Egentlig blir det litt bilferie kan jeg tenke meg, men jeg tar egentlig alt som det kommer. Jeg kan ikke ta mer enn en dag om gangen, da får jeg hjertet helt opp til halsen.

Jeg tror det handler om å prøve å ha et positivt fokus og en positiv innstilling. Jeg kan lære meg å leve med sykdommen på best mulig måte nå, fordi jeg innser at det vil ta meg lang tid før jeg kan se etter noen friskhetstegn. Sykdommen er sterk og den river i meg, jeg har fått mer og mer angst for å kjempe tilbake. Men, vakre, kjære lesere - dere gir meg mot og styrke nok til å kjempe videre med kampen. Dere er så herlige. Så fantastiske. Dere gir meg smil på smil og det er så herlig å kjenne på den gleden. De små øyeblikkene.

Hvordan har deres ferie vært hittil?

Frustrasjon

Jeg har så mye på hjertet som jeg ønsker å dele med dere. Så mye jeg vil si, jeg men jeg ikke en gang hvor jeg skal begynne, det er så mye. Noen dager klarer jeg ikke å kjenne etter om jeg har det bra eller ikke, det skremmer meg. Jeg savner å ha noe å se fram til, noe motivasjon. Akkurat nå har jeg ikke noe konkret som jeg har i vente, bare noe som jeg ikke vet hva er.

Noen ganger klarer jeg ikke å være like sterk lenger. Plutselig knekker jeg i sammen og får sammenbrudd. Plutselig er det avgårde på legevakten midt på natta fordi sykdommen ikke vil være noe grei eller noe samarbeidsvillig. Jeg er lei av det. Lei av den følelsen jeg hele tiden sitter igjen med. Følelsen av å ta plass. Være i veien for andre. Jeg hater det.

I går kom en kommentar fra mamma som hun ikke kunne forstå var galt.

"Du må ikke slite å rive sånn i håret ditt, du har så lite igjen nå".

ÅRH. HERREGUD!!!!!!

Jeg beklager for at jeg må utsette dere vakre mennesker som må høre på alt mitt syt og klaging, jeg må bare takke dere nok en gang for å muntre meg opp og hvor flotte dere er. Alle sammen. Dere gjør en dårlig dag litt bedre og lettere, det er jeg uendelig glad for og takknemlig til tusen. Tusen hjertelig takk.

En pause


Alt som har skjedd orker jeg ikke å skrive noe om akkurat nå. Nå trenger jeg å hvile ut litt, prøve å få i meg noe næring så jeg kanskje klarer å gjøre noe. Jeg tror jeg trenger en liten pause, jeg vet ikke hvor lenge det blir, men kanskje noen dager. Takk til dere vakre, herlige mennesker som skriver så varmt til meg. Dere er fantastiske.


Det skjedde

Jeg prøver å leve så normalt som mulig. Noen ganger er det bare så ekstra vanskelig å kjempe imot sykdommen, når jeg kjenner den river i meg og gnager innenfra. Det gjør vondt fysisk og psykisk, spesielt når alle nedturene kommer etter hverandre på rekke og rad. Det er helt jævlig. Det skal så lite til før tårene kommer, det gjør at jeg bare føler meg håpløs.

Hadde det vært en liten snarvei til det friske liv uten denne sykdommen, hadde jeg tatt den snarveien for lenge siden. Lenge lenge siden. Sier det noe om hvor uønsket denne situasjonen er? Jeg håper det. Jeg håper dere forstår at dette ikke er noe jeg ønsker å være i. Jeg er så desperat. Så fortvilet og så frustrert. Kroppen er fanget av sykdom, jo lengre tid det går, jo større grep har sykdommen på kroppen. Det hjelper lite å tenke på det, fordi det er så vanskelig å kjempe imot. Så forferdelig vanskelig. Vær så snill - ikke tro at det er så lett å bare begynne å spise igjen, når hele tankemønsteret må snu.

Er det noe godt å ha det slik som dette? Nei. Ikke i det hele tatt. Det skal jeg ikke legge skjul på en gang. Gjennom denne sykdommen, har det ført med seg så mye som jeg må lære å leve med videre. Er det noe jeg er stolt av? Nei. Virker det noe morsomt å miste hår, fryse hele tiden, gå rundt med magesmerter og kvalme? Nei. Jeg håper virkelig ikke det. Tro meg, selv om man føler kontrollen er i egne hender, er den sjeldent det. Det er det aller verste. Jeg vet jeg må spise for å bli frisk igjen, jeg trenger bare tid på meg. Jeg må ha den tiden jeg trenger, ellers faller jeg bare tilbake igjen til sykdommen.

Det er ikke noe jeg er stolt av. Å være der jeg er nå. Å slite med sykdom og noe som er til plage. Noe som gjør vondt. Det er så frustrerende å se alt det fysiske som skjer med kroppen min som ikke er noe bra i det hele tatt. Jeg skal kanskje skrive litt mer om det senere en gang, jeg har så lyst til å advare andre fordi jeg vet det er så lett for. Jeg vil ikke ha noe oppmerksomhet, det er ikke derfor jeg gjør det. Jeg vil bare fortelle dere hvordan jeg opplever det og hvordan jeg ser det fra min side med mine egne øyne. For vet dere hva? Jeg var den jenta som en gang sa "det der skjer ikke meg" også.

Det skjedde.

Sjef i eget liv

Jeg vil ikke være styrt av en sykdom. Fanget av noe som sykdom. Følelsen av å være så innesperret og så innesteng i noe som er så maktfult og så sterkt er bare vondt. Anoreksien river i meg og slår til med all sin kraft, plutselig så føler man seg som et lite barn igjen. Som et lite barn som trenger hjelp, som trenger trøst fordi det er kommet et nytt skrubbsår på kneet, som trenger trøst fordi gråten er så stor. Det blir nesten som å kjenne på den følelsen igjen, det er ikke det jeg ønsker eller vil. Jeg vil bare være meg, frisk og fri, glad og lykkelig. Det er bare det jeg vil.

Jeg trenger ikke noe mer enn det, det holder for meg. Bare jeg klarer å ha det bra med meg selv, bare jeg kan si "jeg har det bra". Det holder det, jeg har ikke så mange andre store krav. Det er så viktig å ha det bra i livet, vi skal ha den samme kroppen vi lever i, og vi skal leve til vi får gråe hår og begynner å bli gammel. Jeg vil jo ha det bra jeg også? Jeg vil kunne kjenne at jeg lever, ikke bare at jeg eksisterer eller at kroppen min er der den skal være. Jeg vil at kroppen min skal fungere, jeg vil kjenne meg symptomfri fra all sykdom og smerte - det vil få meg til å leve igjen. Bare det å kjenne.

Å være uten feber, kvalme, svimmelhet, hodepine, muskelsmerter, stivhet i kroppen og uten problemer må være helt fantastisk. Jeg tror ikke det er alle som er bevisste, jeg tror ikke alle som vet hva de virkelig vil i livet. Men jeg vet. Jeg vet hva jeg vil me livet mitt, men jeg må først bli frisk igjen, slik at ikke sykdommen river alt i stykker og i tusen biter. Slik at ikke sykdommen tar fra meg det eneste og det siste som faktisk får meg til å holde kroppen oppreist. Jeg kunne bare ønske at det var jeg som var sjef i eget liv akkurat nå, og at det ikke var den jævelsykdommen.



 

Et stort savn


Jeg savner frihet, følelsen av å være opplagt og frisk. Følelsen av å ha overskudd til å gjøre det jeg virkelig liker og som får meg til å smile. Jeg savner alt, bare følelsen av å vite at kroppen er frisk og er i god form. Det er det jeg savner aller mest. Jeg savner den gode følelslen, følelsen av å være lykkelig og glad. Jeg savner å være like sosial som jeg var før sykdommen kom inn i bildet. Jeg savner å spise den maten som jeg selv lager og baker. Jeg savner å ha god kondis og en kropp som fungerer greit. En kropp som fungerer bra. Et friskt og sunt hjerte som ikke gjør vondt.

Keep holding on

Er det noe som stopper meg veldig med å spise og få i meg nok mengde av næring, så er det den metthetsfølelslen som kommer snikende innpå kroppen og den verste følelsen jeg noen gang kan kjenne på; kvalme. Det er noe av det verste jeg vet. Tror egentlig de fleste kan kjenne igjen den følelsen, selv om det blir litt annerledes og ikke på helt den samme måten. Men, hvor finner man motivasjon til å spise når man føler maten sitter i spiserøret og er heller klar for å komme opp igjen enn å bli fordøyd? Årh, kjære gud - la dette gå bra.

Heldigvis, og takk gud for det, at det hjelper litt med kvalmestillende og paracet. Det er jeg så glad for, det gjør ting litt lettere for meg når jeg vet det er noe som hjelper, i hvert fall. Kjenner det er en kamp for hver eneste gang jeg må gi kroppen noe næring, men jeg vet det kommer til å bli bedre og lettere med en gang. Det som er vanskelig akkurat nå, er bare å stå. Være der. Holde ut. Bite tennene sammen. Holde ut i det verste, det som virker så skummelt, skremmende, det ukjente og det som virker så utrygt for meg. Dette må bare gå bra.

A chellenge who hurt

Jeg syns det er vanskelig å være med på middagsbesøk, familiebesøk og i det hele tatt alt som har med selskap å gjøre. Kanskje det ikke er så veldig vanskelig å vite hvorfor det er slik, jeg takler veldig dårlig matpress fra andre. Jeg hater virkelig blikk, kommentarer og spørsmål ang. mat og sykdommen, jeg vil egentlig bare forsvinne under dyna og bare bli liggende der. Til og med mine egne bursdagsfeiringer er veldig vanskelig. Situasjoner som har med mat å gjøre er til å gråte av, jeg merker bare jeg blir dårlig i kroppen av å bare tenke på det.

En gang må jeg lære meg det, en gang må jeg bli vant til det, det tar bare litt lang tid for meg. Jeg har aldri hatt noe spesiell angst før nå, jeg merker det egentlig veldig godt hvis jeg møter på noen kjente, jeg får nesten hjerte til å hoppe over noen slag fordi jeg ikke vet hva jeg skal si eller gjøre. Jeg hater virkelig å være perfeksjonist, av og til. Alt føles bare feil, det er ingen god følelse å gå rundt å være så opptatt og så anstrengt på samme tid. Jeg er så redd for at andre skal ta feil, at andre skal tro at det går så mye bedre når det egentlig er det motsatte, når alt bare er vanskelig.

Jeg prøver, for min egen skyld og for familien sin skyld å delta, men det er veldig tungt og vanskelig. Det krever så enormt mye. I tillegg så blir jeg veldig fort sliten også, så er ikke så veldig mye som skal til før jeg bare vil legge meg for å sove igjen. Jeg er så utmattet hele tiden, orker nesten ingenting. Det er deprimerende i seg selv. Det er en sorg, jeg hater det. Jeg hater det virkelig. Jeg merker jeg bare blir mer og mer anstrengt når jeg biter tennene sammen og når jeg prøver å skjerpe meg - holde ut. Matpress, spørsmål om mat kan fort få meg til å gråte.

"Jeg har spist" er en så dårlig og oppbrukt unnskyldning, nesten alle vet om sykdommen. Noen ser det i øynene mine, noen ser det på kroppen, mens andre ser det ikke. De er kanskje ikke så veldig opptatt eller observert på det heller. De gangene jeg har klart å være der hele tiden og hatt det bra, er en veldig god følelse. På en måte kan det være godt, på samme måte som det kan være vondt. Og nei, for meg kan jeg ikke bare begynne direkte på middagsmåltidet, jeg trenger å begynne i det små. Jeg trenger å ta små skritt om gangen, og finne en slags balanse.

Utfordringer

Noen ganger slår det meg bare sånn plutselig - denne kampen er jeg nødt til å kjempe. Denne kampen er jeg nødt til å vinne, dette er faktisk er kamp som avgjør hele livet mitt. Det er faktisk en kamp mellom liv og død, sykdommen river i meg og vil egentlig bare ta alt som er av seier og alt som bare finnes av kamper som må kjempes. Men vet dere hva? Ikke et eneste levende vesen, fortjener dette. Ikke et eneste levende vesen fortjener å være plaget av sykdom og måtte kjempe seg gjennom hverdagen. Det skal ikke være nødvendig, i hvert fall.

Denne kampen er jeg nødt til å kjempe, jeg har ikke så veldig mange andre valg. Plutselig slår det meg hvor viktig den faktisk er, mye viktigere enn jeg hadde trodd. Det er livet mitt det er snakk om. Det går utover alt som kroppen består av. Sykdommen angriper og lager et helvete som er så jævlig å være i som det går an å bli, men jeg kommer ikke noe lenger om jeg bare står der. Står her. Står til høyre eller litt mer til vestre, jeg må gi meg selv et spark bak og komme meg framover. Gå i riktig retning. Egentlig bør det skje så fort som faen.

Jeg vil ikke at konsekvensene for sykdommen skal ødelegge fremtiden min og livet mitt som jeg skal leve videre, jeg blir livredd bare jeg tenker tanken på det. Men hallo? Jeg har ikke tid til dette. Jeg har ikke tid til sykdom. Jeg har ikke tid til å gråte alle disse tårene, jeg må komme meg videre. Jeg må leve livet mitt, jeg får jo ikke det i retur? Jeg får ikke muligheten til å leve det en gang til, fordi det var noe jeg gikk glipp av eller fordi det var noe jeg måtte endre og forandre på fordi jeg gjorde noe feil eller noe galt? Herregud, jeg må bare ta også leve. Jeg må.

Jeg kan ikke drukne meg selv i alt som er så negativt med dagen i dag eller morgendagen som kommer, jeg kan ikke la andre ødelegge dagen min med bare blikk, kommentarer, spørsmål og alt som kommer slengende imot som utløser tunge tårer, jeg må prøve å komme meg videre. Jeg tror jeg har noe å lære der, egentlig. Årh, herregud, jeg blir så forbanna og så sint på meg selv. Jeg har gått glipp av veldig mye nå på grunn av denne jævelsykdommen, vær så snill, vakre lesere - lev det livet dere ønsker å leve. Prøv å ta lærdom fra feil, og ikke grav dere ned i dritten.

Ingen kan forandre dere som person, det er kun dere. Den dere er. Men husk, vi mennesker mister aldri verdi. Tenk på det.

Jeg må

Jeg må. Jeg er nødt. Jeg kan ikke holde fast i næringsdrikkene lenger, selv om det er helt jævlig å tenke på at jeg må lære meg å spise noe annen mat. Få i meg noen annen næring. På en måte føles det trygt å ha dem fordi det er så mye lettere for meg og smertefritt for meg å drikke næring enn å spise noe annet, men på en annen side så er jeg begynt å gå litt lei de også. Samme smak, samme konsistens, samme næringsinnhold. Det er av og til litt kvalmendes også, siden den er melkebasert, men jeg kan bare ikke forestille meg hvordan det kommer til å bli uten.

Er det noe jeg virkelig blir kvalm og dårlig av, så er det varm mat. Det er derfor jeg ikke hopper rett i middagen for å spise masse god mat som jeg ikke har spist på veldig lenge. Men, det er tydeligvis ikke så veldig mange som forstår og som ser det på den måten som jeg ser det på. Middag for eksempel, jeg kjenner jeg bare blir kvalm av tanken. Men jeg må en eller annen gang klare å spise middag, og jeg må en eller annen gang bli vant til den metthetsfølelsen som er så forferdelig og grusom å stå i. Være tilstede i. Holde ut i. Kvalme, ubehag og metthetsfølelse.

Det er vanskelig, veldig vanskelig, men jeg har ikke noen annen vei jeg kan gå enn rett gjennom. Jeg kan ikke gå litt mer til høyre eller litt mer til venstre, jeg må gå rett fram. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli, men jeg er redd jeg skal oppleve sykdommen verre og sterkere, mer maktfull og ondskapsfull. Den bærer så mye hat. En sykdom vil jo ikke noe godt uansett hvilken kropp som rammes. Jeg kunne virkelig ønske at det ikke fantes noe som het sykdom her i verden. At det ikke var så mye sorg, sykdom og smerte. Vi lever bare en gang. Da må vi gjøre det beste.

"Du ser sliten ut"

"Du ser sliten ut, prøv å hvil deg litt, så kanskje det hjelper". Vi sier som oftest at det går bra. At det går greit. Som oftest så gjør vi det, det er ikke slik at vi brer ut om hele livshistorien eller om det som gjør mest vondt akkurat der og da til hvem som helst heller. Jeg har lært noe. Jeg har lært at jeg ikke bør stole på alle, selv om de kan virke snill og søt og alt det der. Jeg burde ha lært meg det for lenge siden, egentlig. Men vi mennesker gjør feil, og det er noe vi bare må komme oss gjennom. Selv jeg, smiler når jeg egentlig har det vondt. Jeg prøver å holde ut.

Jeg prøver.

Å prøve er bedre enn å gi opp. Stopper jeg med å kjempe imot anoreksien, vinner den. Vinner den, taper jeg alt jeg har og eier. Jeg mister vennene mine, jeg mister familien min, jeg mister verdiene mine, jeg mister alt som har gjort meg glad, absolutt alt. Jeg mister drømmene mine. Jeg mister målene mine og det som virkelig betyr noe for meg. Det som har fått meg til å klare å bite tennene i sammen når det har vært ekstra vanskelig. Vet dere, at selv de mønstrene som har vært en del av oss i mange år, er faktisk til for å brytes de også. Det har jeg lært meg.

Ja, jeg er sliten, kjempe sliten, men jeg holder meg i live. Jeg kjemper med nebb og klør hver eneste dag mot sykdommen som så sårt og så inderlig ønsker å vinne over meg. Men jeg må stå imot. Det er jeg som må kjempe. Akkurat nå der jeg står, er det kjempe vanskelig å se hvordan jeg vil ha det i framtiden og når jeg har klart å bli frisk. Jeg vil takke meg selv for det og være veldig glad, det vet jeg. Men likevel er det vanskelig å kjenne etter, jeg kan umulig kjenne på hvordan det kommer til å bli når det blir en helt annen livssituasjon. Det blir bedre.

Jeg velger å tro at det vil bli bedre.

I can do it

Er det noe jeg virkelig hater, så må det være å se andre triste og lei seg. Åh, får helt vondt inni meg. Det samme gjelder når jeg leser om andre som har det vondt, sitter ofte med tårer i øynene og blir helt snørrete etterpå, haha, uff. Men jeg har lært så mye, på så kort tid. Livet går videre uansett hva som skjer, det kommer oppturer og nedturer, det kommer gode og dårlige dager. Det er slik livet er, om vi så liker det eller ikke. Vi kan ikke forandre på det i det hele tatt, vi kan bare velge hvordan vi skal ta det. Hvordan vi skal handle og hvordan vi skal ta valg.

Jeg føler sykdommen har gjort det vanskelig for meg å leve. Leve normalt. Leve et godt liv som jeg virkelig trives med. Men, er det noe jeg virkelig skal bli flinkere til nå ette sommeren, så er det å prøve å lete etter positiv energi. Noe som gir meg noe energi og krefter til at det skal bli lettere for meg å kjempe videre. Selv om jeg finner mye negativt, så må jeg også lære meg å finne noe positivt. Jeg lever bare en gang, sykdommen kan en gang ta livet mitt. Det er derfor jeg må lære meg å leve så godt jeg bare kan, når jeg faktisk har muligheten. Dette slo meg.

Jeg må bli flinkere til å fortelle mamma og pappa at jeg er glad i dem, at jeg bryr meg om dem og at jeg er glad jeg har tak over hodet. Vi har det egentlig veldig bra, jeg kunne bare ønske at alle hadde det slik. Mennesker som gjør noe galt, er ikke dumme mennesker. Vi gjør feil, det er en del av livet. En del av det å være menneske. Jeg sier ikke det er lett, men jeg tror det er mye som kan forandres på. Jeg må snu nå, selv om jeg har sagt det til meg selv hundretusen ganger nå. Jeg må snu. Jeg må kjempe. Jeg må sloss. Det finnes ikke noen annen utvei.

Ja, jeg er livredd for å dø plutslig, jeg har veldig dødsangst og jeg kjenner bare hjertet hopper over noen slag om jeg kjenner på smerten i kroppen som virker helt uutholdelig. Men, vet dere hva? Det viktigste i livet når man har det vondt, er kjærlighet og omsorg. Jeg har venner, jeg kunne ikke hatt bedre venner enn det jeg har - jeg elsker dere alle sammen. Jeg har en familie som alltid er der for meg selv om jeg kan kjefte på dem og si stygge ting, men de vet egentlig at jeg bare er redd fordi jeg er i den situasjonen jeg er i. Jeg må leve. Det må dere også.

Vi lever bare en gang.

Tenk på det, dere. Om dere finner noe negativt med dagen og tenker på det, så alltid finn noen positive ting også.

Live your life today, you never know if there's a tomorrow

Jeg er lei av å ikke kunne gjøre så mye med håret mitt, sånn som jeg kunne før. Akkurat nå passer ingenting bra, uansett om jeg setter det opp til en hestehale, om jeg setter det opp og lager en dott på hodet eller om jeg lager en flette og fletter alle hårstrå. Det blir alt for tynt og ikke fint i det hele tatt, det er så frustrerende og vondt å se. Jeg vil ikke at det skal være slik. Jeg vil ha et sunt, friskt og sterkt hår som tåler mye, ikke sånn som dette jeg har nå. Veldig tynt, slitt og bare ekkelt. Jeg lurer på når den dagen kommer, den dagen jeg mister alt. Jeg lurer sånn på.

Det er kanskje små bagateller for andre, men for meg betyr det faktisk noe. Det betyr noe for meg. Noen ganger så kommer dette som et hardt slag i magen fra sykdommen, når jeg ser hva den gjør mot kroppen min og meg som person. Det er litt rart, men noen ganger virker alt så uvirkelig og så rart. Som om alt dette bare er i en drøm, og som jeg snart vil våkne opp fra. Som mitt verste mareritt. Men innerst inne vet jeg at det er virkeligheten og sannheten, jeg vet kroppen min ikke har det bra og at kroppen er syk. Jeg vet hvordan den tærer på alt på èn gang.

Men det er vondt å forstå og det er vondt å vite. Noen ganger knekker jeg i sammen fordi det er så vanskelig å innse sannheten og ta det til seg. Det er bare viktig for meg å være sterk. Det er bare viktig for meg å holde ut denne kampen, fordi jeg så inderlig vil slå sykdommen i svime slik at jeg aldri ser den mer. Noen tenker det bare er til å spise. Men, vet dere, hadde det vært å bare spise mat sånn helt plutselig en dag, så hadde jo det ikke vært noe problem. Det handler om så mye mer enn det. Akkurat nå er mitt største problem dårlig matlyst og problemer med spiserøret.

I morgen skal jeg ha slange ned magen. Jeg gruer meg veldig mye, det blir som omgangssyke på tom mage, der jeg garantert kommer til å brekke meg og føle veldig mye ubehag. Jeg må også ta EKG for å sjekke hjertet, denne sykdommen tærer på utrolig mye, faktisk mye mer enn det jeg noen gang hadde klart å tenkt på. Jeg skal prøve å leve så godt jeg kan med sykdommen så lenge den holder grep og er i kroppen min, jeg har ikke fått beskjed om at jeg skal dø enda, da må jeg bare leve her og nå når jeg har sjansen til det. Det samme gjelder dere, vakre mennesker.

"Lev i dag som om du skulle dø i morgen"

Reising og sykdommen

Kroppen min tåler ikke så mye, jeg merker hvor hardt varmen slår inn. I går besvimte jeg fordi jeg ikke hadde fått i meg nok drikke. Jeg som syns jeg drikker ganske så bra, er det tydeligvis ikke nok. Det er egentlig langt i fra nok, hvis jeg skal få i meg 3 liter. Jeg må begynne i smått, jeg må begynne å sette meg små og lettere mål, så tror jeg det vil virke litt mer overkommelig også. Først en liter, så to, så kanskje tre om jeg klarer de to første målene. Jeg syns det er veldig vanskelig med tanke på sykdommen og hvor mye den faktisk ødelegger, noen ganger innser jeg det og det virker nesten overraskende.

Det kommer nesten som et slag i tryne. Noen ganger innser jeg det bare hvor mye sykdommen egentlig ødelegger for meg og hverdagen. For livet generelt. Jeg vet ikke hvordan det blir med reising i sommer osv, men jeg håper i hvert fall at jeg får oppleve noe nytt og noe som kan gi meg motivasjon videre. Jeg trenger det. Jeg trenger det virkelig, jeg merker det er vanskelig å holde kroppen stille og i ro, jeg er så desperat. Jeg tror ikke det blir noe varmere strøk eller syden for meg med den tilstanden jeg er i nå, men jeg håper i hvert fall at det blir noe positivt og noe godt utav det hele. Jeg trenger nytt mot.

Med sykdommen så besvimer jeg veldig lett, så jeg prøver så godt jeg bare kan å passe på hva jeg må gjøre for å hindre dette. Det er virkelig ingen god opplevelse, men noe jeg ser fram til, er jo herlig vær. Jeg håper vi alle blir heldige med været, er så kjedelig og så bittert når det er høstvær midt på sommeren. Jeg skal lage god mat til andre, jeg skal på fisketurer, byturer og kanskje på fjellet om jeg kommer meg så langt? Uansett, så blir jeg aldri så lenge vekke, sykdommen hindrer meg og gjør det veldig veldig vanskelig. Men, jeg tenker, litt er absolutt bedre enn ingenting. Det er noe å tenke over.

Jeg gleder meg til å ta masse bilder, bake god bakst og bare sole meg masse selv om det også blir en utfordring. Jeg håper i hvert fall på litt brunfarge, det er så fint. Jeg hater virkelig å vise meg og hvordan kroppen er nå foran andre, men om det bare er nære og kjente, så gjør det egentlig ikke så veldig mye. Når de vet om sykdommen og alt det der, så er det liksom greit. I hvert fall pleier det å være det.



 

Im sorry for you, mom


Jeg føler meg ikke noe bra, det er egentlig lenge siden jeg har virkelig følt meg bra og nærmere frisk. At kroppen har det bra både fysisk og psykisk. Varmen slår hardt og det er nesten slitsomt å være inne og ute, kroppstemperaturen synker og øker med stor variasjon og dagene går svært sakte. Jeg er ikke så god til å gjøre så mye heller, så det virker nesten som en evighet. Kunne virkelig ønske dagene gikk litt fortere og at det kom noen gode dager også, ikke så mange av de dårlige der tårene renner og der det bare er krangling og smelling av dører.

Velkommen!



Jeg er en jente på 17 år som blogger om hverdagen med anoreksi. Jeg kommer til å skrive om veien tilbake igjen til å bli frisk, og om de utfordringene og den motstanden jeg vil møte på. Jeg ønsker foreløpig å være anonym, og stygge kommentarer blir slettet. Om det er noe du lurer på, kan du ta kontakt på lifewitheatingdisorders@hotmail.com.

arkivet


Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012
November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012

kategorier


Anoreksi
Blogg
Foto
Hverdag
My weekend
Oppskrifter
Spørsmål
Sykehuset
Tanker og følelser


Design:


Designet er laget av Sofie Kvelland!
hits